Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Øyvind Halleraker og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 141 L (2012–2013) om endringer
i utlendingsloven mv. (behandling av sikkerhetssaker), der regjeringen
foreslår endringer i lov 15. mai 2008 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her, i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
og i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Forslagene gjelder
nye regler for hvordan forvaltningen og domstolene skal behandle
utlendingssaker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller
utenrikspolitiske hensyn, såkalte sikkerhetssaker. Forslagene er
hovedsakelig av prosessuell art.
Komiteen viser til at forslagene
vil innebære en forenkling av dagens regler for saksbehandling,
bidra til styrket rettssikkerhet for den enkelte og redusere mulighetene
for at utvisningsvedtak i sikkerhetssaker enten ikke kan fattes
eller kan bli satt til side av domstolene som følge av at behovet
for konfidensialitet i slike saker hindrer reell prøving av vedtaket.
I proposisjonen foreslår regjeringen en forenkling
av prosessen i forbindelse med sikkerhetssaker. I dag må departementet
eventuelt gi instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI), dersom departementet
vil gripe inn i en enkeltsak. Bygger departementet på gradert informasjon
fra Politiets sikkerhetstjeneste eller fra Utenriksdepartementet,
vil denne informasjonen ikke alltid kunne gjøres kjent for UDI.
I de tilfellene UDI har truffet vedtak etter slik instruks fra
departementet, skal en eventuell klage behandles av Kongen i statsråd.
Etter at vedtak i klagesaken foreligger, kan utlendingen eventuelt
bringe saken inn for domstolen. I saker som gjelder inngrep i en
utlendings oppholdstillatelse gjennom vedtak om utvisning, tilbakekall
eller avslag på fornyet opphold, foreslås det nå at Justis- og beredskapsdepartementet
skal avgjøre saken i første instans, og at domstolen behandler en eventuell
anke uten kostnad for utlendingen. Det foreslås også endringer i
sikkerhetssaker der utlendingen ikke har oppholdstillatelse, med
UDI som førsteinstans og departementet som klageinstans, og der
UDI må bygge på vurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste eller
fra Utenriksdepartementet. Komiteen ser det som en
fordel at saker som gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller
utenrikspolitiske hensyn, kan behandles raskere enn i dag, og gir
sin tilslutning til forslagene.
Komiteen vil også understreke
betydningen av at den enkelte utlendings rettssikkerhet ivaretas på
en god måte og anser at dette hensynet er ivaretatt gjennom ordningen
med at staten bærer alle kostnader ved domstolsbehandling, i de
sakene som ikke lenger blir behandlet i to instanser i forvaltningen.
Det omfatter også kostnadene ved en eventuell sikkerhetsklarert
advokat, en ordning som vil gjøre det mulig å framlegge flere graderte
opplysninger i en rettssak, enn det som hittil har vært mulig. Det
vil etter komiteens mening både styrke rettssikkerheten
for den enkelte, herunder sikre at utlendingens rettigheter etter
den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er oppfylt, og sikre
at grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn
kan vektlegges i større grad, samtidig som hensynet til konfidensialitet blir
ivaretatt.
Komiteen slutter seg også til
regjeringens vurdering av at dagens bestemmelse om at utvisning på
grunnlag av nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn
bare kan foretas dersom dette er nødvendig, oppheves. Komiteen viser
i den forbindelse til at vilkåret om at utvisningen ikke må være
uforholdsmessig, anses tilstrekkelig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser dessuten til
at det ikke kan nektes flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen
eller vern mot utsendelse etter EMK, selv om saken gjelder grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Flertallet viser til at en person
som fyller vilkårene for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen
(jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a), ikke kan nektes
anerkjennelse som flyktning med henvisning til grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Flertallet viser
til at dette ikke er blant grunnlagene for å nekte flyktningstatus
etter lovens § 31 første ledd eller flyktningkonvensjonen artikkel
1F. Flyktningkonvensjonens artikkel 33 åpner i prinsippet for å
utvise eller avvise en flyktning av hensyn til nasjonal sikkerhet,
men ikke for å nekte status som flyktning. Bestemmelsen i artikkel
33 er for øvrig fulgt opp i utlendingsloven § 73 fjerde ledd og
lovforslagets § 126 femte ledd. Flertallet understreker
samtidig at utsendelse aldri kan skje dersom dette ville være i strid
med EMK, artikkel 3. Vernet etter denne konvensjonen er absolutt,
jf. også utlendingsloven § 73.
Flertallet viser videre til at
heller ikke flyktningkonvensjonen artikkel 9, som slår fast at mottakerlandet
i en krigssituasjon eller lignende kan iverksette tiltak mot en
person av hensyn til nasjonal sikkerhet, gir adgang til å nekte anerkjennelse
som flyktning. Det gjør heller ikke flyktningkonvensjonen artikkel
2, om flyktningens plikt til å rette seg etter mottakerlandets lover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
et annet syn enn komiteens flertall når det gjelder spørsmålet om
opprettholdelse av asylstatus til individer som anses som en trussel mot
rikets sikkerhet. Komiteens flertall viser til at «det ikke kan
nektes flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen eller vern mot
utsendelse etter EMK selv om saken gjelder grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn».
Disse medlemmer vil ikke se bort
fra at det kan foreligge en motstrid mellom flyktningkonvensjonen
og EMK, men finner ikke at henvisningen til komiteens flertall med
berettigelse kan forankres i flyktningkonvensjonen.
Disse medlemmer vil vise til
konvensjonens tekst (i norsk oversettelse i regi av FN):
«Artikkel 2: Enhver flyktning har forpliktelser overfor
det land hvor han befinner seg, hvilket særlig innebærer at han
må rette seg etter de lover og bestemmelser og etter tiltak truffet
for å opprettholde offentlig orden.
Artikkel 9: Intet
i denne konvensjonen skal være til hinder for at en kontraherende
stat, i krigstid eller i andre alvorlige og ekstraordinære situasjoner,
overfor en bestemt person treffer slike midlertidige tiltak som
den måtte anse påkrevet av hensyn til den nasjonale sikkerhet inntil
vedkommende kontraherende stat kan avgjøre om vedkommende i virkeligheten
er flyktning og om opprettholdelsen av slike tiltak i hans tilfelle er
nødvendig av hensyn til den nasjonale sikkerhet.
Artikkel
33: Forbud mot utvisning eller avvisning – andre ledd:
Denne
bestemmelse skal dog ikke kunne påberopes av en flyktning som med
rimelig grunn anses for en fare for det lands sikkerhet hvor han
befinner seg, eller som har fått endelig dom for en særlig alvorlig
forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for samfunnet i vedkommende
land.»
Disse medlemmer mener at konvensjonen
i relativt stor grad tilstreber å ivareta de nasjonale interesser
i den stat flyktningen oppholder seg i. Disse medlemmer anser
det ikke for en menneskerett å bo i Norge. Disse medlemmer anser
det heller ikke som en menneskerett å få innvilget asyl i Norge,
spesielt ikke i tilfeller der asylsøknaden hviler på et sviktende
faktisk grunnlag eller at asylsøkeren potensielt eller faktisk utgjør
en fare for det norske samfunn. Disse medlemmer mener
videre at asylstatus ikke skal være av permanent karakter, men skal kunne
tilbakekalles når en trusselsituasjon i hjemlandet ikke lenger foreligger,
eller når vedkommende med asylstatus utgjør en sikkerhetsrisiko
i Norge.
Komiteen viser til
vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren, datert 3. juni
2013, der Stortinget informeres om at det er behov for enkelte rettinger
og tilføyelser av teknisk karakter i forslagene til endringer i
de ulike lovbestemmelsene i utlendingsloven. Endringene som i proposisjonen
er foreslått i de ulike lovbestemmelsene i utlendingsloven, gjør
det også nødvendig med en endring i paragrafhenvisningene i straffebestemmelsen
i utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a. Henvisningen til § 7
(som er foreslått opphevet) må erstattes med en henvisning til § 126
første ledd (som erstatter tidligere § 7 første ledd) og henvisningen
til § 90 sjette ledd (som nå blir femte ledd), må endres til en henvisning
til § 90 femte ledd.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag til justeringer i lovforslaget i proposisjonen
i samsvar med dette:
Ǥ 108 annet ledd bokstav a skal lyde:
§ 8 første ledd
§ 9 første og fjerde ledd
§ 14 første og annet ledd
§ 16 første og tredje ledd
§ 19 første og annet ledd
§ 20 tredje ledd
§ 21 første ledd
§ 27 første ledd, jf. fjerde ledd
§ 55 første og annet ledd
§ 71 annet ledd
§ 83 første og annet ledd
§ 90 femte ledd
§ 93 første ledd annet punktum
§ 100 b første ledd annet punktum
§ 105 første ledd
§ 124 første ledd
§ 126 første ledd»
Komiteen viser videre til regjeringens
opprinnelige forslag til ny § 128 femte ledd som lyder:
«Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder
om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker
som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn.»
Komiteen støtter innholdet i
bestemmelsen, men viser til statsrådens brev av 3. juni 2013, der det
framgår at den delen av bestemmelsen som gjelder myndighet for Kongen
til å gi nærmere regler i forskrift om utveksling av opplysninger mellom
offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn, passer bedre i en egen bestemmelse
om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer enn i § 128
som har overskriften «Instruksjonsmyndighet mv.».
Komiteen viser til brevet fra
statsråden, der det framgår at et forslag til forskriftsbestemmelse om
styrket hjemmel for Politiets sikkerhetstjenestes tilgang til utlendingsforvaltningens
opplysninger har vært på høring. En slik bestemmelse vil være hjemlet
i den delen av lovforslaget som i brevet foreslås skilt ut som egen § 128
a. Komiteen viser i den forbindelse til at det i
statsrådens brev gis uttrykk for at det kan være ønskelig å sette
i kraft en forskriftsbestemmelse før det er klart for ikrafttredelse
av lovforslaget i sin helhet. Dette taler for å skille den aktuelle
delen av bestemmelsen ut i en egen § 128 a, som eventuelt kan tre
i kraft, uavhengig av lovforslaget for øvrig.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Ny § 128 a skal lyde:
§ 128 a Utveksling av opplysninger mellom
offentlige organer
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om
utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som
kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn.
§ 128 femte ledd skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.»