Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til at formålet med forvaltningsplanen
er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av
ressurser og økosystemtjenester i Nordsjøen og Skagerrak, og samtidig
opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold.
Forvaltningsplanen og tiltakene i denne omfatter i hovedsak de åpne
sjøområdene i norsk del av Nordsjøen–Skagerrak, det vil si områdene
utenfor grunnlinjen, i territorialfarvannet og Norges økonomiske
sone nord til 62grader nord ved Stad. Komiteen understreker
at forvaltningen av disse havområdene skal være basert på best tilgjengelig
kunnskap, og at forvaltningen skal styrkes videre gjennom systematisk
kunnskapsoppbygging om økosystemene.
Komiteen viser til at med fremleggelsen
av denne forvaltningsplanen, har samtlige av våre havområder blitt
omfattet av forvaltningsplaner i tråd med de føringer som ble lagt
da regjeringen Bondevik II i 2002 la frem verdens første samlede
havmiljømelding, St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav.
Komiteen viser til at Nordsjøen
og Skagerrak er vårt mest intensivt utnyttede havområde og et av verdens
mest trafikkerte seilingsområder. I 2010 stod Nordsjøen for om lag
2/3 av petroleumsproduksjonen på norsk sokkel samtidig som både
Nordsjøen og Skagerrak har stor fiskeriaktivitet med om lag 25 pst. av
nasjonal fangstverdi. Komiteen viser videre til at
kystlinjen ved Nordsjøen og Skagerrak har befolkningstette områder
som i tillegg til reiselivsnæringen benytter havområdene til friluftsliv
og rekreasjon. Skagerrak er landets mest benyttede område for fritidsaktiviteter
knyttet til sjøen.
Komiteen har merket seg det omfattende
og verdifulle arbeidet som blant annet friluftsrådene og Skjærgårdstjenesten
gjør med å sikre, tilrettelegge og forvalte de over tusen sikrede
friluftsområdene i dette området, og at de bidrar til utøvelse av
oppsynsoppgaver og rydding av søppel i naturvernområder.
Komiteen har også merket seg
det verdifulle arbeidet Skjærgårdstjenesten ved Bergen og Omland Friluftsråd
og Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden gjorde ved opprydding av utslippene
etter skipsforlisene til henholdsvis «Server» og «Full City». Komiteen peker
på at Skjærgårdstjenesten har med sine båter og mannskap vist seg
å være effektiv ved oljeutslipp i skjærgården.
Komiteen vil videre påpeke at
Nordsjøen og Skagerrak deles mellom åtte land, nemlig Norge, Sverige,
Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia,
og at dette medfører ekstra store krav til internasjonalt samarbeid
om forvaltningen av disse havområdene. Komiteen vil understreke
betydningen av at havområder med denne type aktivitetsnivå med flere
kryssende interesser, stiller store krav til forvaltningen av disse
områdene.
Komiteen har merket seg at miljøtilstanden
i Nordsjøen og Skagerrak var tidligere betydelig dårligere enn den
er i dag, blant annet som følge av at havområdene ble benyttet som
dumpeplass for avfall.
Komiteen vil understreke betydningen
av det internasjonale miljøsamarbeidet rundt Nordsjøen og Skagerrak,
og at miljøtilstanden viser at denne type samarbeid gir resultater. Komiteen vil
imidlertid påpeke at havområdene fremdeles har miljøutfordringer.
Blant annet har Nordsjøen og Skagerrak høyere konsentrasjon av
miljøgifter enn øvrige norske havområder og det høyeste nivået av
marint søppel i hele Nordøst-Atlanteren.
Komiteen viser til at langtransportert
forurensing via luft og havstrømmer er den viktigste kilden til
miljøgifter i norsk del av Nordsjøen og Skagerrak. Videre viser komiteen til
at vannkvaliteten i kyststrømmen betegnes som god, men at overgjødsling og
nedslamming kan ha betydning for vannkvaliteten i kyst- og fjordområder.
Flere sjøfugl-bestander og enkelte fiskebestander er
også i dårlig forfatning. Komiteen vil understreke
betydningen av en god og kunnskapsbasert fiskeriforvaltning og viser
til at det i 2013 er forventet at gytebestanden av for eksempel
torsk i Nordsjøen passerer kritisk nivå for første gang siden 1990-tallet. Dette
understreker betydningen av kunnskapsbasert forvaltning, samarbeid
med andre land og arbeidet gjennom Det internasjonale rådet for
havforskning (ICES) som hvert år kommer med oppdaterte råd for de
ulike fiskebestandene.
Komiteen viser til at det defineres
12 områder som særlig verdifulle i forvaltningsplanen. 8 av disse områdene
ligger ved kysten og 4 i åpent hav. Alle disse områdene karakteriseres
som generelt sårbare. Komiteen er enig i at særlig
verdifulle og sårbare områder ikke gir direkte virkninger i form
av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten
av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. Komiteen viser
til at dette gjelder området Bremanger til Ytre Sula, Korsfjorden,
Karmøyfeltet, Boknafjorden og Jærstrendene, Listastrendene, Siragrunnen,
Transekt Skagerrak, Ytre Oslofjord, Skagerrak, Vikingbanken, Tobisfelt
sør, gyteområdet for makrell og det generelt sårbare området kystsonen
ut til 25 km fra grunnlinjen.
Komiteen viser til at Norge som
en betydelig havnasjon henter store verdier fra havområdene våre. I
Nordsjøen og Skagerrak er utnyttelsesgraden høy både når det gjelder
petroleumsaktivitet, fiskeri og skipsfart. Videre er disse områdene
aktuelle for utnyttelse av havenergi.
Komiteen vil understreke betydningen
av god ressursforvaltning, ikke minst når det gjelder å ivareta
fiskeriene i området. Nordsjøen og Skagerrak har på grunn av sin
beliggenhet mellom mange land vært utsatt for historisk overbeskatning,
og dette har medført at dagens fangstmengder ligger lavere enn i
tidligere tider. Kystfisket på Sør- og Østlandet har utfordringer
med lønnsomhet på grunn av negativ utvikling av en del bestander
som torsk, pigghå og ål. Komiteen viser til at Norge
deler det meste av sine fiskeriressurser med andre land, noe som
gjør internasjonalt samarbeid helt nødvendig. I Nordsjøen og Skagerrak
er EU den sentrale samarbeidspartneren for Norge. Komiteen vil
blant annet understreke betydningen av at det fra 2013 er innført
utkastforbud i EU for Skagerrak.
Komiteen vil understreke betydningen
av god sameksistens mellom petroleumsnæringen og fiskerinæringen.
Frem til utgangen av 2011 har Nordsjøen stått for 85 pst. av Norges
totalproduksjon av olje og gass. Videre er det forventet at Nordsjøen
har 56 pst. av de gjenværende ressursene på norsk sokkel. Komiteen viser
til at innsamling av seismikk har vært en kilde til interessekonflikt
mellom petroleums- og fiskerinæringen.
Komiteen merker seg at myndighetene
har utviklet et regelverk som skal skape forutsigbarhet og klare
rammer for begge næringene, og at dette blant annet omfatter krav
om kurs for fiskerikyndig person tilknyttet seismisk datainnsamling. Komiteen vil understreke
betydningen av god dialog, gjensidig respekt, kunnskapsbasert forvaltning
og gode rutiner for samhandling mellom disse to næringene. Det vises
til at Fiskeridirektoratet i flere år har økt innsatsen for å tilføre
rettighetshavere og seismikkselskapene kunnskap om fiskeriaktivitet,
og bistått med å gi opplæring til fiskerikyndig personell på seismikkfartøyer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er tilfreds med at regjeringen holder
fast ved at det ikke skal åpnes for petroleumsvirksomhet i Skagerak. Flertallet merker
seg at regjeringen vil vurdere det framtidige behovet for ny kunnskap
om petroleumsressursene og miljøet i Skagerak, og at det ikke vil
bli igangsatt petroleumsvirksomhet i området før en slik vurdering
er gjennomført.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
Norge må ta sin del av ansvaret for å redusere de globale utslippene
av klimagasser, og at dette betyr at noen av de gjenværende oljeressursene
på norsk sokkel må bli liggende under havbunnen. Dette medlem mener
at det ikke skal åpnes for oljevirksomhet i sårbare havområder der
miljø- og/eller fiskerihensyn taler for at slik aktivitet er uforsvarlig. Dette
medlem mener det bør opprettes petroleumsfrie soner i havområdene
utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, Jan Mayen, Mørebankene og
kystnære områder i Skagerak. Petroleumsfrie soner bør også opprettes
i spesielt sårbare og kystnære deler av Barentshavet.
Komiteen viser til at skipstrafikken
i Nordsjøen og Skagerrak har større omfang og er mer kompleks enn
i andre norske havområder og at grunnstøtinger utgjør halvparten
av alle skipsulykkene. De siste årene har det vært tre grunnstøtinger
med akutte oljeutslipp av et visst omfang, nemlig MS Server i 2007,
MV Full City i 2009 og MS Godafoss i 2011.
Komiteen vil understreke betydningen
av slepebåtberedskap, trafikkovervåking og trafikkseperasjonssystemer
som gode tiltak for å redusere risikoen for akutt forurensing fra
skipstrafikken langs fastlandet. Komiteen viser til
at det nå pågår en prosess for å etablere en langsiktig modell for
den samlede nasjonale slepebåtberedskapen langs hele norskekysten,
og at slepebåtberedskapen i Norge hovedsakelig er basert på tilgjengelige
private aktører i tillegg til at staten leier fem fartøyer.
Komiteen viser til at vurderinger
av miljøkonsekvenser bygger på kunnskap om miljøverdier i havområdet.
I arbeidet med forvaltningsplanen er det identifisert 12 særlig
verdifulle og sårbare områder i Nordsjøen og Skagerrak. Disse områdenes
sårbarhet for akutt oljeforurensning varierer fra særlig sårbar til
sårbar. Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen befinner seg i all hovedsak
langt fra kysten og sannsynligheten for oljepåslag i flere av de
kystnære særlig verdifulle og sårbare områdene er liten. Kysten
er generelt sårbar for påslag av olje fra blant annet skipsfart
og petroleumssektoren.
Komiteen vil videre understreke
at det i perioden 2001–2011 samlet sett har vært en tydelig reduksjon
av antall akutte råoljeutslipp per år. Komiteen viser
til at effektiviteten til barrierer som skal forhindre storulykker
vurderes å være på et stabilt gjennomgående høyt nivå for sokkelen
som helhet.
Komiteen viser til at også kjernekraft
utgjør et risikopotensial for havområdene i Nordsjøen og Skagerrak,
og at de viktigste kildene til mulige akutte utslipp av radioaktive
stoffer som kan forurense havet er en ulykke eller uhellsutslipp
ved et kjernekraftverk eller gjenvinningsanlegg for brukt kjernebrensel,
eller en ulykke med et skip om frakter denne type brensel eller
drives av atomreaktor. Komiteen vil understreke betydningen
av internasjonalt samarbeid om disse spørsmålene.
Komiteen viser til at endringer
i klimaet vil kunne få store konsekvenser for plankton, bunnlevende
planter og dyr, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i forvaltningsplanområdet.
Konsekvenser kan blant annet bli at nye arter fra sørlige områder
trekker inn i forvaltningsplanområdet og at nordlige arter trekker lenger
nordover. Klimaendringer kan også ha konsekvenser for forurensningssituasjonen
og vil kunne påvirke nivåene, spredningen, tilførselen og faren ved
utslipp av miljøgifter. Videre vil økt nedbør kunne føre til økt
avrenning og raskere utvasking av næringssalter fra land. Komiteen vil
understreke betydningen av kunnskap knyttet til disse sammenhengene.
Komiteen merker seg at regjeringen
går inn for at det utvikles et arealverktøy for å fremstille og sammenstille
kartbaserte data for oppdatering og formidling av forvaltningsplanene. Komiteen ser verdien
av og støtter dette.
Komiteen støtter de mål som fremkommer
i forvaltningsplanen, nemlig etablering av god miljøtilstand samt
bærekraftig høsting og bruk. Komiteen viser til de
foreslåtte rammer for petroleumsvirksomhet i Nordsjøen og Skagerrak.
Komiteen er videre enig i de
tiltak som foreslås for å:
redusere overgjødsling
og forurensing fra miljøfarlige stoffer
styrke beredskapen mot akutt forurensing
bekjempe marin forsøpling
sikre bærekraftig høsting av fiskeribestandene
sikre bestander av sjøfugl
marine verneområder og marine beskyttede
områder
kunnskapsoppbygging
forenkle organiseringen av arbeidet
styrke det internasjonale samarbeidet om
Nordsjøen og Skagerrak