Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomité
datert 16. mai 2013 der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets
vurdering av ovennevnte representantforslag.
Representantene har fremmet følgende forslag:
1. Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om en lovfestet hjemmel for vern
av dyrket mark i jordlova, som gir Kongen anledning til å gi verdifulle
jordressurser status som jordvernområde.
2. Stortinget ber
regjeringen fastsette et nasjonalt matjordmål der det fastsettes
et minimum antall dekar fulldyrket mark per innbygger.
3. Stortinget ber
regjeringen skjerpe inn og todele jordvernmålet, slik at årlig omdisponering
av dyrket mark maksimum skal være 3 800 dekar per år, mens tilsvarende
for dyrkbar mark er 2 800 dekar per år.
4. Stortinget ber
regjeringen fremme forslag om etablering av et jorderstatningsfond,
der utbygger betaler inn tilsvarende kostnadene av nydyrking av
det dobbelte arealet som omdisponeres.
5. Stortinget ber
regjeringen fremme forslag som sikrer at gevinst ved frivillig salg
av tomter i landbruket ikke skattlegges, såfremt vederlaget brukes
til investering i landbruksvirksomhet eller nye landbruksarealer.
6. Stortinget ber
regjeringen fremme forslag som sikrer at gevinst ved ufrivillig
salg (ved brann, ulykker, ekspropriasjon og liknende)av tomter i landbruket,
ikke skattlegges såfremt vederlaget brukes til investering i landbruksvirksomhet eller
nye landbruksarealer.
Jordbruket er en arealbasert næring som er avhengig
av mengden og kvaliteten på jordressursene, den dyrka og dyrkbare
marka og beiteressursene i inn- og utmark. Kornarealene, og spesielt
matkornarealene, er en viktig faktor for Norges matsikkerhet og
selvforsyningsgrad. Med landets begrensede areal for matproduksjon er
det viktig med et sterkt jordvern og en politikk som utnytter jordbruksarealet.
Sammenlignet med 10-årsperioden fra 1994 til 2003
har det vært en markert nedgang i den årlige omdisponeringen av
dyrket mark de siste årene, fra i gjennomsnitt 11 400 dekar til
ca. 6 270 dekar ifølge foreløpige tall for 2012. Dette viser at
regjeringens politikk så langt har virket.
Et forslag om en hjemmel i jordloven for varig vern
av dyrket mark har vært på bred høring, jf Meld St nr 9 (2011–2012)
Landbruks- og matpolitikken. Som mange av høringsinstansene påpekte
i høringen om jordvernhjemmel, er plan- og bygningsloven det viktigste
verktøyet for å fremme bærekraftig utvikling og for å sikre dyrka
mark for fremtidig matproduksjon. Også fra jordvernforeninger var
det skepsis til en slik vernehjemmel, bl.a. fordi man var redd for
at det vil føre til et større press på de områdene som ikke ble
vernet, slik at den totale omdisponeringen ikke ville gå ned.
Jeg mener derfor at en aktiv bruk av plan- og bygningsloven
gir mulighet for langsiktige løsninger som ivaretar hensynet til
samfunnsutviklingen samtidig som omdisponeringen kan holdes innenfor
jordvernmålet.
Som omtalt i Meld St nr 9 (1011–2012) vil regjeringen
ta i bruk virkemidlene i plan- og bygningsloven for å sikre dyrka
mark for fremtidig matproduksjon. I tillegg skal jordvernhensynet
klargjøres og forsterkes i statlige planretningslinjer, som er en
videreføring av rikspolitiske retningslinjer. Vi skal også vurdere
å lage en egen statlig planretningslinje for jordvern med en geografisk
differensiert politikk.
Kommunene har en svært sentral rolle med å ivareta
nasjonale og regionale jordvernhensyn, ved at de har hovedansvaret
for arealforvaltningen gjennom planlegging og forvaltning etter
plan- og bygningsloven. Dette har vi understreket i Nasjonale forventninger
til kommunal og regional planlegging, vedtatt ved Kgl res 24. juni 2011.
Det er viktig at kommunene vektlegger jordverninteressene sterkere
i sin planlegging og på den måten tidlig ser betydningen av jordressursene
og ser etter alternativer til omdisponering. Kommunene må også arbeide
for en høyest mulig utnyttelse av gamle og nye byggeområder. Kommunenes
sentrale rolle med hensyn til jordvern er bl.a. presisert i to felles
brev fra Miljøvernministeren og Landbruks- og matministeren til
alle landets kommuner, i henholdsvis 2006 og 2010.
I tillegg mener jeg det er viktig at fylkesmannen følger
opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven overfor
fylkeskommunen og kommunene. Hvis ikke veiledningen fører fram,
må fylkesmannen bruke sin innsigelsesmyndighet overfor kommunale
planer og sin klagerett i dispensasjonssaker.
Dagens mål for jordvernet ble drøftet og fastsatt ved
utarbeidelsen og behandlingen av meldingen om landbruks- og matpolitikken,
som vi la fram i desember 2011, jf mitt svar på spørsmål 3 under.
Regjeringen vil derfor ikke fremme forslag om å utvide dette målet
med et tilleggskriterium nå, uten at det foreligger vesentlige endringer
i forutsetningene som lå til grunn da målet ble satt.
Som forslagsstillerne hevder, er anslått befolkningsvekst
i Norge svært høy fram til 2030, slik at det må nydyrkes et betydelig
areal for at tallet på fulldyrket mark per innbygger skal øke fra
dagens nivå på 1,63 dekar til foreslått nivå på 1,8 dekar. I 2010
hadde vi ca 8,7 millioner dekar fulldyrka mark, som eventuelt må
økes til ca 10,8 millioner dekar i 2030, hvis en forutsetter at befolkningen
øker til 6 millioner innbyggere. Det innebærer en økning på 2,1
million dekar, eller nydyrking av ca 80 000 dekar pr år i 26 år, i
tillegg til det som må nydyrkes for å erstatte det som omdisponeres
eller går ut av produksjon.
Stortinget har sluttet seg til regjeringens
mål for landbrukspolitikken om å holde andelen norskprodusert mat
på samme nivå i 2030 som i dag. Derfor var noe av det første jeg
gjorde etter at jeg overtok som landbruks- og matminister, å nedsette
en ekspertgruppe for storfekjøtt og en ekspertgruppe for korn, som
raskt skulle komme med råd om hva som bør gjøres for å øke produksjonen.
Ekspertgruppen for økt norsk kornproduksjon avga
sin rapport 6. februar 2013. Rapporten inneholder en rekke forslag
til tiltak. Tiltakene kan deles inn i 4 områder: 1. Areal, 2. Avling,
3. Kunnskap og kompetanseutvikling, 4. Rammevilkår.
Anbefalte tiltak retter seg mot bonden, rådgivning,
utdanning, forskning og offentlig forvaltning. Det slås fast at
fundamentet for økt produksjon er dyktige og motiverte bønder med fremtidstro,
og en forsvarlig lønnsomhet i produksjonen.
Rapporten vektlegger behovet for å sikre tilstrekkelig
areal for kornproduksjon. Kornarealet må økes, og jordvernet for
areal egnet til kornproduksjon må ytterligere styrkes. Langsiktige
beredskapshensyn må tillegges større vekt, og regionale mer enn
lokale perspektiver må være premisser.
I tillegg til å sikre tilstrekkelig areal for
kornproduksjon er det også nødvendig å øke arealproduktiviteten.
Det foreslås ulike tiltak knyttet til leiejordproblematikken, drenering,
jordpakking, tilgang til gode sorter, planteverntiltak, og muligheter
for å sikre bedre presisjon innen plantevern, gjødsling og kalking.
Kunnskap og kompetanse innen agronomi, driftsteknikk,
organisering og driftsledelse trekkes frem som sentralt for å nå
målet om økt produksjon. God kunnskapsflyt og kommunikasjon mellom
de ulike aktørene i kornbransjen, fra forskning til bonde, er avgjørende.
Flere av de anbefalte tiltakene er vi nå i ferd med å gjennomføre,
senest gjennom et godt jordbruksoppgjør denne våren.
Regjeringens mål har vært å halvere den årlige omdisponeringen
av viktige jordressurser innen 2010, jf Meld St nr 9 (2011–2012).
Målet ble formulert i St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, og innebar en årlig omdisponering på under
6 000 dekar dyrka jord. Målet er også tatt inn i Norges strategi
for bærekraftig utvikling, jf Nasjonalbudsjettet for 2008. Regjeringen
mener at denne målsettingen har vært viktig for jordvernet, og vil
videreføre jordvernmålet.
Dagens mål for jordvernet ble drøftet og fastsatt ved
utarbeidelsen og behandlingen av meldingen om landbruks- og matpolitikken,
som vi la fram i desember 2011. Målet er nå å begrense omdisponeringen
av dyrka jord til under 6 000 dekar per år, som er en konkretisering
av det foregående målet. Dette er etter min oppfatning et ambisiøst
mål, tatt i betraktning de høye tallene som forelå på 1990-tallet
og fram mot 2005, og tatt i betraktning utbyggingspresset vi opplever
i sentrale områder. Vi ønsker derfor ikke å endre på dette målet
nå, uten at det foreligger vesentlige endringer i forutsetningene
som lå til grunn da målet ble satt.
Omdisponeringstallene for dyrka jord fra Statistisk
sentralbyrå ser ut til å være relativt lave og stabile for de siste
tre årene. Det foreløpig tallet for 2012 er 6 prosent lavere enn
i 2011, men hele 45 prosent lavere enn gjennomsnittet for 10-årsperioden
før jordvernmålet ble satt i 2004. Dette viser etter min mening
at tiltakene våre virker.
Selv om vi har oppnådd mye de siste årene, er jeg
enig i at vi fortsatt må jobbe hardt for å holde omdisponeringstallene
nede på dagens nivå. Og til tross for nedgangen i tallene, mener
jeg at nivået på omdisponeringen av den beste jorda fortsatt er
for høyt. Denne regjeringen har tydelig signalisert et sterkere
jordvern, og vi har tatt i bruk flere virkemidler for å få det til.
Vi bør la disse tiltakene og virkemidlene få virke noen år før vi
eventuelt fastsetter et nytt mål for jordvernet.
Et forslag om en jordvernavgift, først og fremst for
å få ned omdisponeringen av dyrka jord, har vært drøftet tidligere,
uten at en valgte å gå videre med det. En del av representantenes
forslag nå går ut på å sette av jordvernavgiften på et fond som
skal brukes til nydyrkingstilskudd.
Jeg kan ikke støtte en slik generell jordvernavgift.
Samferdselsdepartementet har imidlertid nedsatt en arbeidsgruppe
for å vurdere kompensasjon av landbruks- og naturområder i forbindelse
med statlige samferdselsprosjekter. I den forbindelse kan det bli
vurdert å se nærmere på nydyrking som en form for kompensasjon.
Jeg mener også at det kan være en fare for at
en avgift og et erstatningsfond vil kunne virke mot sin hensikt.
Betalingsviljen for å få omdisponert dyrka jord er ofte mye større
enn nydyrkingskostnadene, slik at de vil ha en lite avskrekkende betydning
for mange utbyggere.
Dette er et spørsmål som ligger innenfor Finansdepartementets
ansvarsområde.
Symmetriprinsippet i det norske skattesystemet der
det så langt som mulig gjelder samme skatteregler for alle, er et
viktig element for legitimiteten i systemet. Et betinget skattefritak
for gevinster ved salg av tomter skaper asymmetri mellom beskatning
av inntekter og fradragsretten for utgifter. Symmetri i skattesystemet skal
motvirke skattemotiverte beslutninger som gir opphav til samfunnsøkonomiske
tap. Hvis gevinst ved salg av tomter er skattefri, samtidig som
utgifter til verdiøkning er fradragsberettigede, vil dette kunne
vri innsatsen i retning av slik verdiøkning.
Jordbruksfradraget målretter en skattefavorisering
etter bøndenes inntekt på en bedre måte enn det en kan oppnå ved
å gi skattelettelser ved salg av tomter, som vil ha tilfeldige utslag
avhengig av om den enkelte bonde har arealer som egner seg for salg
eller ikke.
Når det overordnede målet for forslagsstillerne er
styrking av jordvernet, kan det neppe være formålstjenlig å etablere
et betinget skattefritak for gevinster ved salg av tomter. Slikt
salg innebærer omdisponering fra landbruksformål til andre formål.
Også når det reguleres til tomter på arealer som ikke er dyrkbar
mark, vil dette potensielt kunne ha negativ virkning på landbruksdriften.
En del av beskatningen er trygdeavgift, som
kan gi bonden rett på økte trygdeytelser, for eksempel i form av
økt uføre- og alderspensjon. Det er m.a.o. også knyttet fordeler
for bonden av at tomtegevinster inngår i personinntektsberegningen.
Bortfeste av tomter fra landbrukseiendom anses normalt
som kapitalforvaltning utenfor landbruksnæringen. Salg (innløsning)
av slike tomter vil derfor i stor grad følge reglene om realisasjon utenfor
næring, m.a.o. bare kapitalbeskatning, selv om de bortfestede tomtene
har vært regnet som et ekstra inntektsgrunnlag for det landbruket
som de utspringer fra. Mer omfattende bortfester (av mange tomter)
kan unntaksvis bli bedømt som en egen næringsvirksomhet (med personinntektsberegning
på dette grunnlaget).
Også dette ligger innenfor Finansdepartementets ansvarsområde.
Hovedregelen i skatteloven er at gevinst både ved
frivillig realisasjon og ufrivillig realisasjon er skattepliktig,
og gjelder for alle næringsdrivende som må avstå noe.
Før 2005 var det slik at alminnelig jordbrukseiendom
og skogbrukseiendom kunne selges skattefritt etter 10 års eiertid.
Denne bestemmelsen omfattet også gevinst ved ekspropriasjon. I 2005
opphevet Stortinget under Bondevik II-regjeringen det generelle
gevinstskattefritaket, men videreførte skattefritak for overdragelser
innen familien til redusert pris. Bakgrunnen for endringen var at
skattefritaket ved realisasjon av jord- og skogbrukseiendom var
svakt begrunnet, og innebar en favorisering i forhold til andre næringsdrivende.
Formålet med den begrensede videreføring av gevinstskattefritaket
ved familieoverdragelser til underpris (åsetesavslag m.v.) er å
lette generasjonsskiftene i landbruket.
I 2006 ble også skattepliktige eiendomsgevinster inkludert
i grunnlaget for beregnet personinntekt for personlig næringsdrivende,
herunder bønder. Skatteloven § 14–70 har en unntaksbestemmelse som
åpner for at erstatningen ved ufrivillig realisasjon av fast eiendom
(dvs. ikke bare for landbrukseiendom) likevel kan fritas for beskatning. Forutsetningen
for fritaket for gevinstskatt etter § 14–70 er at vederlaget innen
tre år benyttes til erverv av nytt objekt av ”samme art” som det som
er avstått. Der avståelsen består i grunnarealer, må det altså reinvesteres
i grunnarealer. Reinvestering i bl.a. bygninger på gjenværende eiendom
faller da utenfor. Bakgrunnen for dette betingede skattefritaket
er at skattyter som ufrivillig har realisert formuesobjekter, skal
få slippe skatt av erstatningen når han bruker den til å gjenopprette
situasjonen før den ufrivillige realisasjonen. Det er ikke noe formål
med det betingede skattefritaket at skattyteren skal slippe skattlegging
ved annen anvendelse av erstatning.
Ved innløsning av festetomter (både frivillig
og ufrivillig) er det åpnet for betinget skattefritak med en noe
utvidet reinvesteringsadgang, ved at det kan investeres ikke bare
i objekt av samme art, dvs. ny tomt som bortfestes, men også i påkostning på areal, bygg eller anlegg eller
annen inntektsgivende aktivitet, jf. skatteloven § 14–72.
Dette har en særskilt begrunnelse i det at uten en slik utvidelse
vil det i realiteten ikke bli noen særlig skattelempning for mange
ved innløsning av festetomter utenfor næring, jf. Ot.prp. nr. 1
(2005–2006) avsnitt 21.2. Erstatning ved skogvern er skattefri i
henhold til skatteloven § 9–13 femte ledd.
Kravet om reinvestering i objekt av samme art som
det avståtte, har vært tema i flere sammenhenger blant annet i spørsmål
fra Stortinget, jf. spørsmål nr. 1452 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant
Ulf Leirstein 26. august 2009. Det vises også til finansminister
Sigbjørn Johnsens brev 22. juni 2010 til stortingsrepresentant Line
Henriette Hjemdal.
Å unnta landbruket fra bestemmelsen i skatteloven
§ 14–70 (2) om at det for betinget skattefritak må investeres i
objekt av samme art, kan reise vanskelige avgrensningsspørsmål,
og skattetekniske spørsmål knyttet til inngangsverdi på erstatningsobjekter.
Jeg vil ta forslaget med meg i den videre vurderingen av skattereglene
på dette området.
Jeg er opptatt av å utvikle politikken slik
at vi når målsettingene som kan sikre oss en matproduksjon i framtida
og en trygghet for framtidig matproduksjon i hele landet. Vi har
lagt grunnlaget gjennom Meld St nr 9 (2011–2012) og vist gjennom
årets jordbruksavtale at vi følger opp.