Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Mari Grung, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen, Audun Otterstad og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er fornøyd med at det legges fram en proposisjon som har som formål å tilpasse lovverket til befolkningens stadig endrede behov for gode helse- og omsorgstjenester. Regelverket må speile de muligheter dagens informasjonsteknologi gir for god kommunikasjon, samhandling og koordinering. Mennesker i vår tid er fortrolig med å kommunisere og finne informasjon på nettet. Det betyr at helse- og omsorgsfeltet har stort potensial for å utnytte moderne informasjonsverktøy på en god måte, til beste for pasienter og brukere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at de teknologiske løsningene som i dag er tilgjengelig, også vil kunne gi et godt vern for personsensitive opplysninger i pasientjournal og helseregistre.

Flertallet vil understreke at behandling og bruk av helseopplysninger alltid må skje på en måte som sikrer pasienters og brukeres personvern.

Komiteen merker seg at departementet understreker at revideringen av helseregisterloven er en oppfølging av fire meldinger fra 2012, som fikk tilslutning fra Stortinget (Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, Meld. St. 11 (2012–2013) Personvern – utsikter og utfordringar og Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen – God helse – felles ansvar). Komiteen er fornøyd med at regjeringen bygger på, og viderefører, det arbeidet som tidligere regjering har gjort på dette feltet. Det er etter komiteens mening en styrke at det kan være en tilnærmet felles forståelse av behovet for i enda sterkere grad å ta i bruk IKT; både i pasientbehandling, kommunikasjon og dokumentasjon i helse- og omsorgstjenestene, og for å sikre pasientopplysningene fra uautorisert innsyn og bruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener de foreslåtte endringer er nødvendige for å dra nytte av den teknologiske utvikling og nå målet om «én pasient, én journal».

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at alle innbyggere i Norge har et forhold til helsevesenet, og at ingen annen sektor sitter med så store mengder sensitive opplysninger om den enkelte og om den norske befolkning samlet sett. Den enkelte må gi fra seg svært mange opplysninger i «bytte» mot helsehjelp, men har selv begrenset kontroll med opplysningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at for å kunne gi best mulig helsehjelp er helsepersonell avhengig av informasjon om pasienten. Manglende eller feilaktig informasjon kan medføre feilbehandling. For å dokumentere hva som er gjort, og på hvilket grunnlag beslutningen er fattet, må informasjonen registreres. Dette er primært av hensyn til pasienten og den videre behandlingen. Etter forslaget kan pasienten bestemme at informasjonen skal sperres. Pasienten vil også selv ha tilgang til informasjonen og mulighet til å kontrollere logger.

Komiteen viser til at tillit mellom pasient og behandlende helsepersonell er en forutsetning for å yte helsehjelp av god kvalitet og avgjørende for om pasienten gir fra seg tilstrekkelig med opplysninger for å motta riktig og nødvendig helsehjelp. Helsetjenestens taushetsplikt er et av de eldste og viktigste tiltak for å ivareta denne tilliten, ved å beskytte pasientens opplysninger mot å bli spredt.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at denne tilliten svekkes ved åpning for deling av pasientopplysninger uten uttrykkelig samtykke, og før vi er sikre på at vi har nødvendig digital teknologi og tilstrekkelige rutiner på plass. Det vises til pågående forsøk med nasjonal kjernejournal og Helse Vest sitt prosjekt «Vestlandspasienten». Disse medlemmer mener det hadde vært naturlig å avvente resultatet av disse forsøkene før en åpner for deling av hele journalen. Det vises i den sammenheng til at Norsk Sykepleierforbund i komitéhøringen anbefalte å utsette de foreslåtte lovendringene til konsekvensutredningen av «Én innbygger – én journal» foreligger.

Komiteens medlem fra Venstre er bekymret for at tilliten til helsevesenet svekkes ved at man åpner for deling av pasientopplysninger på tvers av virksomheter før de teknologiske løsningene er på plass og helsevesenet er tilstrekkelig utrustet til å håndtere de personvernmessige utfordringene. Dette medlem mener også det ville vært naturlig å avvente resultatene av prøveprosjektene som nå pågår knyttet til nasjonal kjernejournal, før man vedtar en ytterligere utvidelse av adgangen til å dele pasientopplysninger på tvers av virksomheter.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Prop. 72 L (2013–2014) sendes tilbake til regjeringen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at det etter gjeldende rett ikke kreves uttrykkelig samtykke for å dele relevant og nødvendig informasjon. Helsepersonell har etter gjeldende regler både rett og plikt til å dele opplysninger i forbindelse med helsehjelp. Det følger av helsepersonelloven §§ 25 og 45 at pasienten kan motsette seg slik deling. Det er imidlertid i henhold til dagens lovgivning krav om samtykke for elektronisk tilgang til informasjon i andre virksomheters journalsystemer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at elektronisk informasjonsutveksling ikke skal gjøre det nødvendig med særskilte krav til samtykke. Kravet til samtykke bør være det samme, uavhengig av om det gjelder utveksling av papirbasert informasjon, eller om opplysningene gjøres elektronisk tilgjengelig. At loven er teknologinøytral er viktig for å legge til rette for å kunne ta i bruk moderne, gode og sikre tekniske hjelpemidler.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at kravet til samtykke ved deling av elektroniske journalopplysninger følger av helseregisterloven § 13. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at den har til hensikt å ivareta hensynet til konfidensialitet og taushetsplikt. Stortinget har tidligere ment at dette er særlig viktig ved deling av opplysninger i elektroniske journaler, og disse medlemmer deler dette synet.

Komiteens medlem fra Venstre vil, dersom Prop. 72 L (2013–2104) ikke sendes tilbake til regjeringen, framholde at kravet til informert samtykke i helseregisterloven § 13 tredje ledd må videreføres i pasientjournalloven og mener det er behov for en ny § 17, samt en nærmere definisjon i en ny § 2 f.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter regjeringens lovproposisjon om en ny pasientjournallov og en ny helseregisterlov med følgende unntak: Det må kreves aktivt samtykke i pasientjournalloven for deling av pasientjournalopplysninger mellom virksomheter.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«I lov om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven) skal § 2 f lyde:

• f) samtykke: en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at han eller hun godtar behandling av helseopplysninger om seg selv.»

«I lov om behandling av helseopplysninger ved ytelse av helsehjelp (pasientjournalloven) skal § 17 lyde:

§ 17 Uttrykkelig samtykke

Tilgang til helseopplysninger i behandlingsrettet helseregister på tvers av virksomheter kan bare gis etter uttrykkelig samtykke fra den registrerte.

Pasienten eller brukeren må samtykke i at

• 1. helseopplysninger i et behandlingsrettet helseregister etablert med hjemmel i §§ 8–10 gjøres tilgjengelige for helsepersonell etter § 19, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45 og pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3,

• 2. opplysninger om betalte egenandeler i tilknytning til vedtak om frikort og refusjon registreres automatisk i system etablert med hjemmel i § 11, og

• 3. helseopplysninger registreres eller behandles på andre måter i nasjonal kjernejournal etablert med hjemmel i § 13.

Reglene om samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3 til 4-7 gjelder tilsvarende.

§§ 17-33 i lovforslaget i Prop. 72 L (2013–2014) blir §§ 18–34.»

Komiteens medlem fra Venstre er bekymret over at journalene ikke er strukturert på en slik måte at det er forsvarlig å åpne for deling mellom virksomheter. Sykepleierforbundet viser til at informasjonen i journalen ofte er lite strukturert, og at det er vanskelig å forstå og ikke minst å finne frem. Journalene må struktureres og standardiseres dersom man skal unngå at alle får tilgang til alt. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon peker også på at journalene i dag inneholder svært mange opplysninger som ikke er av relevans for den som yter helsehjelp, og at strukturerte journaler må være en forutsetning for deling mellom virksomheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at lovforslaget forutsetter at deling av informasjon krever en viss grad av struktur. Det vil si at databehandlingsansvarlige som ikke har journaler som er tilstrekkelig strukturerte, heller ikke kan åpne for tilgang mellom virksomheter.

Komiteen viser til at flere høringsinstanser peker på at pasientjournalene ikke er tilstrekkelig strukturerte, slik at det kan være vanskelig for annet behandlende personell å søke i journalene for å finne frem til informasjon som er relevant. Komiteen merker seg at departementet viser til at det arbeides med å utvikle mer standardiserte og strukturerte journaler, blant annet ved at Helsedirektoratet arbeider med ulike former for standardiserte løsninger. Komiteen vil understreke at dette arbeidet bør prioriteres, ellers vil deling av nødvendig helseinformasjon mellom tjenestesteder vanskeliggjøres.

Komiteen vil påpeke at selv om det blir lettere å dele journalinformasjon, vil det fremdeles være viktig med gode, standardiserte henvisninger og epikriser, der den aktuelle medisinske situasjonen og behovet for helsehjelp beskrives og gjøres lett tilgjengelig.

Komiteens medlem fra Venstre mener at det må stilles krav om strukturering av journaler før journalopplysninger kan deles. Det ser også ut til å være et behov for å gjennomgå diagnostiseringsbeskrivelser og standardisering av loggføring blant helsepersonell. Dette medlem vil på bakgrunn av dette foreslå en offentlig oppnevnt LEAN-kommisjon for å gjennomgå dagens journalpraksis og opplæringsbehov på veien fram mot en standardisert, digital kjernejournal.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen oppnevne en LEAN-kommisjon for å gjennomgå dagens journalpraksis og opplæringsbehov på veien fram mot en standardisert, digital kjernejournal.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en tydeligere hjemmel for å kunne skjerme/sperre informasjon i pasientjournalen. Det vises i den forbindelse til høringsuttalelse fra Legeforeningen hvor det fremgår klart at det ikke er tilstrekkelig å angi at pasienten har rett til å motsette seg registrering av opplysninger. Legeforeningen viser til at pasientene også i dag har en adgang til å sperre opplysninger, men at adgangen er lite kjent og ikke alltid kan benyttes, og at det derfor er behov for en klar hjemmel for retten til å skjerme/sperre journalopplysninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at det står uttrykkelig i lovens § 17 at pasienten har rett til å motsette seg deling av opplysninger.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til at nasjonale, behandlingsrettede helseregistre kan opprettes med grunnlag i forskrift. Opprettelse av registre med identifiserbar pasientinformasjon bør bare kunne opprettes av Stortinget etter en grundig utredning og åpen debatt. Det vises i den forbindelse til Datatilsynet og Legeforeningens klare uttalelser i høringsrunden. Det er ikke tilstrekkelig til å ivareta personvernet at den enkelte pasient har en rett til å motsette seg registrering.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot forslaget til § 10 i helseregisterloven og fremmer forslag om følgende endring av § 11 første ledd:

«I lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) skal § 11 første ledd lyde:

Kongen i statsråd kan i samsvar med vilkårene i § 8 gi forskrift om behandling av opplysninger i helseregistre der navn, fødselsnummer og andre direkte personidentifiserende kjennetegn skal kunne behandles i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret. Den registrerte har rett til å motsette seg registrering.»

Disse medlemmer mener det er behov for å presisere begrepet «indirekte identifiserbare helseopplysninger» i forslaget til ny helseregisterlov. Lovforslagets definisjon, sammen med merknadstekst og beskrivelsen i proposisjonen, gir grunnlag for usikkerhet om hva definisjonen omfatter og spesifikt om «avidentifiserte» og «pseudonyme» helseopplysninger nå omfattes av definisjonen. Dette er også påpekt av Datatilsynet i høringsrunden.

Disse medlemmer er kritisk til at en ved angivelse av virkeområdet for lovene gir en forskriftshjemmel som gir adgang til å anvende pasientjournalloven til andre formål enn helsehjelp, og tilsvarende for helseregisterloven. Disse medlemmer mener at en slik utvidelse er uheldig, og at anvendelsesområdet for lovene må fremgå klart i lovtekstene.

Pasientjournallov og helseregisterlov

Komiteen noterer seg at man i lovforslaget foreslår å omgjøre gjeldende helseregisterlov til to nye lover: pasientjournalloven og helseregisterloven. Komiteen merker seg videre at de fleste høringsinstansene støtter et slikt grep, og er enig i at dette vil gi en god og anvendelig oversikt over lovenes hovedvirkeområde.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at blant annet Kreftforeningen i høringen understreker at deling av pasientopplysninger er nødvendig for å få bedre informasjonsflyt mellom leger og til pasienter, sikrere diagnostikk og bedre oppfølging og kontinuitet i behandlingen. Flertallet vil også framholde høringssvaret fra Den norske jordmorforening der man understreker behovet for at det utvikles et elektronisk helsekort for gravide med tanke på å gi best mulig hjelp og oppfølging under svangerskapet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser positivt på de innstramminger som er gjort i pasientjournalloven etter høringsrunden for å bedre ivareta pasientenes personvern. Selvbestemmelsesrett og medvirkning tas inn i formålsbestemmelsen, retten til å motsette seg at opplysninger gis til andre er fremhevet og tydeliggjort, og det skal utarbeides forskrifter om hvordan informasjon kan gjøres tilgjengelig og deles mellom helsepersonell i ulike virksomheter. Etablering av omfattende, helhetlige, nasjonale journalløsninger skal besluttes av Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på at gode helseregistre er en forutsetning for å kunne ha kunnskapsbasert tilnærming og evaluering av helsetjenestene, og støtter de grepene som skisseres i proposisjonen.

Komiteen understreker at behandling av helseopplysninger skal være etisk forsvarlig og ivareta personvernet til den enkelte innbygger. Norge har gode helseregistre, også når en sammenligner med andre land. Registrene skal gi et godt datagrunnlag for forskning, arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet og kunne gi bedre kunnskap om helsetilstanden i befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at man etter høringsrunden har gjort presiseringer i helseregisterloven ved at formålsbestemmelsen fremhever viktigheten av etikk og den enkeltes personvern ved bruk av helseopplysninger, man lovfester at samtykke er hovedregelen for alle helseregistre, og reservasjonsrett skal vurderes ved etablering av helseregistre som ikke kan baseres på samtykke. Etablering av nye, store, sentrale helseregistre uten samtykke skal besluttes av Stortinget.

Personvernhensyn

Komiteen vil understreke at helseopplysninger ofte inneholder svært sensitiv informasjon om den enkelte innbygger. Derfor er det etter komiteens mening viktig at opplysninger om befolkningens helse håndteres med den største grad av sikkerhet og konfidensialitet. Samtidig peker både tidligere meldinger og foreliggende proposisjon på betydningen av at nødvendige helseopplysninger er tilgjengelig for å yte god helsehjelp. Riktige og oppdaterte pasientdata er avgjørende for å oppnå dette. Komiteen er enig i at det også er ønskelig og nødvendig å bruke et uttrekk fra pasientjournalopplysninger til sekundærformål som kvalitetsforbedring, forskning og helseovervåking.

Helseopplysninger må, slik komiteen ser det, kun være tilgjengelig for dem som har et tjenstlig behov for tilgang til disse.

Komiteen vil understreke at all behandling av helseopplysninger skal være i samsvar med strenge krav til taushetsplikt og personvern.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, påpeker at loven stadfester at deling av pasientopplysninger bare skal skje når det er nødvendig og relevant for pasientbehandling og andre lovhjemlede formål. Flertallet vil påpeke at urettmessig innsyn i og deling av pasientopplysninger er ulovlig og kan medføre straffansvar.

Komiteen mener det er viktig at både regelverk og teknologi sikrer at personlige helseopplysninger ikke blir gjenstand for uautorisert bruk. Derfor må ulike virkemidler tas i bruk for å ivareta personvernet og riktig bruk av opplysningene. Komiteen vil peke på betydningen av innsynsrett og råderett for den enkelte, bruk av elektronisk ID, overvåking og tilgangskontroll til journalopplysninger, sporing av innlogging og krav om autorisering for adgang til helsedata. Komiteen understreker at slike tiltak vil være avgjørende for å sikre personvernet.

Samtykke og reservasjon

Komiteen viser til at Stortinget ved flere anledninger har debattert spørsmål knyttet til hvordan den enkelte innbygger kan bestemme over egne helseopplysninger. Samtykke er hovedregelen ved all behandling av slike data. Med samtykke menes at den enkelte uttrykkelig må godta registrering og videre behandling av de aktuelle opplysninger. Alle registre som ikke er basert på samtykke, må ha hjemmel i lov. Dersom registerets formål ikke kan nås ved krav om samtykke, kan hovedregelen om samtykke fravikes.

Komiteen har merket seg at enkelte av høringsinstansene, for eksempel Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), viser til at pasientjournalloven vil åpne for at pasientopplysninger skal kunne følge pasienten på tvers av virksomhetsgrenser, når dette er nødvendig i behandlingsøyemed. Her argumenterer FFO med at dette bør kreve aktivt samtykke, og at det kan skje ved et engangssamtykke. Komiteen har forståelse for at dette kan være en ordning som sikrer pasientens råderett over egne journalopplysninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener imidlertid at det vil medføre unødig tidsbruk når alle journaler før bruk må avsjekkes mot et forventet aktivt samtykke. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om å lovfeste pasientens rett til å motsette seg at helseopplysninger i journalen gjøres tilgjengelig for annet helsepersonell, se forslag til pasientjournallov § 17 bokstav a, der det henvises til helsepersonelloven §§ 25 og 45, samt pasient- og brukerrettighetsloven § 5-3. Det vil etter komiteens mening være avgjørende at den enkelte pasient/bruker får god informasjon om hva reservasjonsretten innebærer, hva slags opplysninger man kan reservere for innsyn, og hvordan helsevesenet håndterer og sikrer slike opplysninger.

Komiteen understreker at det må informeres om at den enkelte har mulighet til å spore eventuell innlogging i egen journal.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at enhver pasient har rett til innsyn i hvem som i tråd med helseregisterloven har hatt tilgang til eller fått utlevert helseopplysninger knyttet til fødselsnummer eller navn, og påpeker at det må opplyses tilstrekkelig om denne retten og hvordan man får slikt innsyn.

Flertallet påpeker at pasienter og brukere i størst mulig grad skal ha kontroll over helseopplysninger som beskriver dem; pasienten skal slippe å henvende seg flere steder enn nødvendig for å få et fullstendig bilde av egne data, og pasienter skal ha innsyn i logg, også for helseregistre.

Komiteen er enig med departementet i at virksomhetsgrenser ikke bør være et rettslig hinder for at helsepersonell kan gis tilgang til opplysninger som er nødvendige for å yte helsehjelp. Lovens rammer for tilgang bør være de samme enten det dreier seg om helsepersonell tilknyttet opprinnelig virksomhet eller annen virksomhet som måtte være aktuell for pasientbehandlingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at pasienter må sikres god tilgang på informasjon om hvordan man kan motsette seg utveksling av alt eller deler av sin egen pasientinformasjon mellom forskjellige behandlingssteder.

Komiteen merker seg at departementet vil legge til rette for etablering av en reservasjonsrett for registrering i helseregistre, når det ut fra registerets formål ikke kan kreves samtykke. Med reservasjonsrett menes en rett for den enkelte til å motsette seg registrering og videre behandling av egne helseopplysninger. Dette kan gjelde alle opplysninger eller bare bestemte opplysninger om den registrerte.

Komiteen vil i den forbindelse peke på at spørsmålet om en reservasjonsrett ble debattert i forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 23 L (2009–2010) om nasjonalt register over hjerte- og karlidelser. Stortinget mente det var nødvendig å vurdere nærmere en reservasjonsrett for helseregistre generelt, og foreslo dette utredet i regi av Nasjonalt helseregisterprosjekt, jf. Innst. 193 S (2009–2010).

Komiteen vil nevne at det også i Meld. St. 11 (2012–2013) «Personvern – utsikter og utfordringar» ble lagt til grunn at reservasjonsrett for den registrerte kan gi den enkelte reell råderett over egne opplysninger, og at slik rett således kan være et egnet verktøy for godt personvern. Komiteen understreker at dette forutsetter god informasjon om muligheten til å reservere seg. En slik mulighet gjelder også etter at opplysninger om den enkelte er blitt registrert, på samme måte som den registrerte alltid kan trekke tilbake et samtykke. Komiteen er enig i at dette er viktig informasjon.

Komiteen viser til erfaringer fra Sverige som dokumenterer at reservasjonsretten for registrering i helseregistre ikke har svekket datagrunnlaget for registrene. Sverige har mange og kvalitativt gode registre og har lenge hatt en slik reservasjonsrett. Komiteen vil peke på at f.eks. det svenske, landsomfattende hjerneslagsregisteret viser at et svært lite antall pasienter, under 0,5 prosent av de registrerte, reserverer seg mot å stå i dette registeret. Reservasjonsretten har således ikke svekket registerets validitet.

Komiteen vil imidlertid peke på at det kan være registre som inneholder mer sensitiv informasjon om den enkelte, hvor flere ønsker å reservere seg. Komiteen understreker at konsekvensene av reservasjonstilgang må vurderes opp mot det enkelte registers formål og de ulike variablene i registeret. Departementet peker på at retten til reservasjon i slike tilfeller må veies opp mot den samfunnsmessige betydning registeret har. Komiteen er enig i dette, og legger til grunn at helsemyndighetene vil sikre at reservasjon mot registering ikke svekker formålet til de ulike registrene.

Komiteen er positiv til at det kan etableres et system på nasjonalt nivå for registrering av reservasjonene, for eksempel via nettportalen www.helsenorge.no.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti er særlig kritisk til at hovedregelen om samtykke til behandling av helseopplysninger er redusert til et passivt samtykke i forslaget til ny pasientjournallov § 17, i form av en rett til å motsette seg behandling av opplysninger. Forslaget er et vesentlig inngrep i retten til å verne om sine egne sensitive opplysninger, og en rett til å motsette seg er noe helt annet enn et uttrykkelig samtykke.

Disse medlemmer mener at aktivt samtykke i seg selv bygger tillitt både for den enkelte pasient, for forholdet mellom pasient og behandler og forholdet mellom pasient og myndigheter – som skal stå til ansvar for at sensitive opplysninger om den enkelte skal behandles sikkert og med varsomhet. Informasjon til pasienten, behandlere og forvaltere er i denne forbindelse særlig viktig. I neste omgang er det et spørsmål hvor ofte et aktivt samtykke må innhentes. Disse medlemmer er åpne for at det er tilstrekkelig med å innhente et aktivt samtykke én gang, enten i forkant av eller i forbindelse med første møte med helsevesenet; subsidiært at det kreves samtykke to ganger, henholdsvis for både somatikk og psykiatri.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget betyr at pasientens samtykke til å motta helsehjelp innebærer at pasienten samtykker til deling av helseopplysninger på tvers av virksomheter. Dette samtykket anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig anses sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen. Det vises videre til at man ved å oppsøke helsehjelp også anses for å ha samtykket i deling av opplysninger som er gitt før loven eventuelt blir vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at det ikke kan forventes at en pasient har forstått at samtykke til å motta behandling innebærer at man også har samtykket til at helsepersonell kan utlevere journalopplysninger til annet helsepersonell. Retten til å råde over egne helseopplysninger er grunnleggende. Særlig viktig vil dette være der opplysningene er av sensitiv karakter. Disse medlemmer mener derfor at deling av slike opplysninger på tvers av virksomheter som hovedregel må være basert på et uttrykkelig samtykke.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener unntak fra hovedregelen kan være aktuelt i akuttsituasjoner, men så vesentlige inngrep i retten til å verne om sine sensitive opplysninger bør ikke strekkes lenger enn begrunnelsen tilsier.

IKT og informasjonssikkerhet

Komiteen mener det er viktig at regjeringen sørger for at den sikreste og mest oppdaterte teknologi tas i bruk for å ivareta sikkerheten for personopplysninger i pasientjournaler og helseregistre av ulik karakter. Her vil det etter komiteens syn være viktig med innsynsrett og råderett for den enkelte, overvåking og tilgangskontroll til journalopplysninger, sporing av innlogging i journalen og krav om autorisering for adgang til helsedata. Komiteen vil understreke viktigheten av at tilgangskontroll til pasientjournal må implementeres bredt, slik at en skjermer opplysningene i journalen som forutsatt både i den foreliggende proposisjonen og i tidligere meldinger og dokumenter. Komiteen vil videre peke på at den enkelte også skal kunne spore innlogging i egen journal, på samme måte som tilfelle er med Nasjonal kjernejournal.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke at loven ikke legger opp til at flere opplysninger enn i dag skal kunne deles, men åpner for flere måter å dele pasientinformasjon på. Flertallet forutsetter at bare virksomheter som har moderne og sikre journalsystemer, vil kunne ta i bruk de mulighetene som loven gir.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, merker seg at departementet vil stille krav om at virksomheter som ønsker å ta i bruk de mulighetene loven åpner for, vil måtte påregne kostnader for tilpasning av de tekniske systemene og eventuelle organisatoriske endringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er derfor positive til at helse- og omsorgsminister Bent Høie før valget erkjente at sykehussektoren vil ha behov for en vekst på minst 12 mrd. kroner denne stortingsperioden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, peker på at lovforslagene følger opp Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal, Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester og Meld. St. 11 (2012–2013) Personvern – utsikter og utfordringar.

Flertallet vil spesielt framholde at departementet kan gi forskrift om nærmere krav til informasjonssikkerhet ved behandling av helseopplysninger etter loven. Dette innebærer bestemmelser blant annet om:

• tilgangsstyring og tilgangskontroll

• system for administrasjon av autorisasjoner for tilgang til helseopplysninger

• register over og kontroll av autorisasjon

• opplæring av ansatte

• krav til kommunikasjonen

• autentiseringsløsning

• elektronisk signatur

• funksjon for at pasienten kan motsette seg utlevering eller tilgang til helseopplysninger

• sporbarhet

• langtidslagring

• nærmere krav til dokumentasjon av tilgang til og utlevering av helseopplysninger (logg)

• innhold og lagringstid for logg

Flertallet legger til grunn at departementet gjennom forskrift vil stille tydelige krav i tråd med dette for å sikre at både innhold, teknologi og kultur i helsetjenesten er innrettet slik at det understøtter lovens intensjon. Flertallet vil understreke betydningen av at regelverket til enhver tid ivaretar et godt og framtidsrettet personvern, at man sørger for gode og forutsigbare rammebetingelser for utviklere av systemer og legger til rette for den teknologiske utviklingen i sektoren. Her må det spesielt legges vekt på sikkerhet og personvern i all kommunikasjon der pasientopplysninger er involvert, og at løsningene må være brukervennlige og effektive. Flertallet vil understreke viktigheten av at departementet påser at dette arbeidet prioriteres i hele helsesektoren.

Flertallet merker seg at den foreliggende proposisjonen bygger på arbeider som er gjort på feltet av tidligere regjering, og vil peke på at det de siste årene er gjennomført flere endringer i regelverket om behandlingsrettede helseregistre. Flertallet viser til at man i spesialisthelsetjenesten gjennom lengre tid har gjort et omfattende arbeid med å skifte ut eksisterende elektroniske pasientjournalsystemer med nye systemer for bedre funksjonalitet og tilpasning til det samarbeid lovendringen legger opp til. Dette arbeidet er planlagt og budsjettert uavhengig av foreliggende lovforslag. Det er avgjørende at sykehusene sikres investeringskraft for å gjennomføre de muligheter og forbedringer som loven legger opp til.

Flertallet merker seg at det er igangsatt et arbeid for å utrede ulike alternativer for felles løsninger, som følge av at Stortinget våren 2013 behandlet Meld. St. 9 (2012 -2013) Én innbygger – én journal. Den aktuelle utredningen vil også vurdere økonomiske, administrative og organisatoriske konsekvenser av alternativene.

Private helseaktører

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Prop. 72 L (2013–2014) primært omhandler de offentlige helsetjenestene. Dette er etter disse medlemmers mening en svakhet ved de foreslåtte lovendringene, særlig med tanke på innføring av såkalt «fritt behandlingsvalg» hvor det legges opp til automatisk statlig finansiering av private, kommersielle aktører uten at avtale med det offentlige skal være nødvendig. Høyre garanterte før valget at

«alle som har fått vurdert at de har behov for behandling eller undersøkelse, kan ta med seg denne retten til offentlige og godkjente private sykehus. Regningen skal dekkes av det offentlige.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at begge lover gjelder offentlige og private virksomheter på lik linje. Etter forslaget er det avgjørende hvilke oppgaver som utføres, og derigjennom om de er omfattet av lovens virkeområde, ikke om de er offentlige eller private.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil framholde at i dag utfører private tilbydere av helsetjenester et viktig arbeid med behandling og rehabilitering av norske pasienter. Dette skjer ut fra avtale med det offentlige; enten med kommuner eller helseforetak. Dette betyr at det offentlige med utgangspunkt i avtaler og aktuell anbudsbeskrivelse kan definere de krav og spesifikasjoner som følger med samarbeidet. Disse medlemmer viser til at et avtalt samarbeid, hvor private utfører behandling på bestilling fra offentlige helseforetak, også innebærer at helsedata fra de samme private aktørene vil gjøres tilgjengelig for det offentlige, noe som er svært viktig f.eks. for å kunne ha oppdaterte og fullstendige helseregistre. Ifølge SINTEF Helseforskning finnes det gode helsedata fra private behandlere når det gjelder de oppdrag man har ut fra konkrete avtaler med f.eks. de regionale helseforetakene. Det er imidlertid svært mangelfulle opplysninger når det gjelder pasientbehandling i regi av private aktører som initieres og finansieres på annen måte.

Disse medlemmer viser til at departementet i den framlagte proposisjonen har svært begrenset omtale av samarbeid mellom private virksomheter og det offentlige, og at man kun viser til eksempler der kommuner setter ut helse- og omsorgstjenestene til private aktører. Departementet framholder at i slike tilfeller vil kommunen være databehandlingsansvarlig, fordi kommunen bestemmer formålet og bruken av opplysningene i systemet.

Disse medlemmer vil peke på at regjeringens store helsepolitiske prosjekt, det såkalte «fritt behandlingsvalg», som forutsetter automatisk statlig finansiering av private kommersielle behandlere, ikke omtales i proposisjonen. Denne ordningen representerer betydelige utfordringer med tanke på bruk av IKT i kommunikasjon, informasjon og sikkerhet i helsetjenesten. Regjeringen lover at private aktører kan behandle pasienter i spesialisthelsetjenesten på det offentliges regning – uten at avtale om omfang eller innretning på behandlingen er inngått på forhånd med helseforetak eller annen offentlig instans. Dette betyr at det i utgangspunktet ikke foreligger naturlige kontaktpunkter mellom det offentlige og aktuelle private behandlere i den nye helsereformen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at dette vil bli vurdert i forbindelse med det varslede lovforslaget om fritt behandlingsvalg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at ordningen med såkalt «fritt behandlingsvalg» vanskeliggjør god og sikker informasjonsflyt mellom offentlig helsesektor og private tilbydere. Disse medlemmer merker seg at helse- og omsorgsministeren verken ved behandling av statsbudsjettet for 2014 eller ved revidert nasjonalbudsjett for 2014 på spørsmål fra finanskomiteen vil bekrefte Høyres garanti til velgerne om at

«når pasientens henvisning er vurdert av den offentlige spesialisthelsetjenesten og pasienten har fått en tid for utredning eller behandling, så kan pasienten fritt velge å benytte denne retten også utenfor ordningen med fritt sykehusvalg, blant offentlig godkjente institusjoner - private eller offentlige.»

Disse medlemmer mener at dette er en indikasjon på at regjeringens helsepolitiske hovedsatsing med fri etableringsrett for private helseaktører og påfølgende automatisk offentlig finansiering, var lite gjennomtenkt. Disse medlemmer frykter at de motstridende signalene kan skape usikkerhet om hva som er regjeringens egentlige intensjon med reformarbeidet. Dette vil ha stor betydning for arbeidet med et enhetlig IKT- system. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med forslag om hvordan private aktører med rett til automatisk statlig finansiering av pasientbehandling, uten inngått avtale med det offentlige, skal kunne forpliktes på følgende punkter:

• levere gode og fullstendige helsedata til offentlige registre

• bidra til å realisere ambisjonen om «én innbygger– én journal»

• ha sikker håndtering av pasientjournalopplysninger

• ha trygg og operativ samhandling med resten av helsevesenet

Regjeringen bes også utrede hvem som skal være databehandlingsansvarlig, når pasienter skal behandles på det offentliges regning i regi av den omtalte ordningen.»