Presidentskapet viser
til at forslagsstilleren med hjemmel i Grunnloven § 75 h foreslår
å innkalle nytiltrådte regjeringsmedlemmer og statssekretærer til
høring i Stortingets plenum for «klargjøre hvorvidt uheldige interessebånd
er knyttet i et tidligere yrke». Forslagsstilleren peker på at
overgang til politiske toppstillinger fra rådgivningsfirmaer og
lignende trolig kommer til å bli vanligere i årene som kommer. Mange
av kundene til disse firmaene er ikke offentlig kjent.
Presidentskapet vil slå fast
at det er viktig at Stortinget og offentligheten for øvrig har tillit
til at statsråder og statssekretærer i sin sakshåndtering ikke er
utilbørlig påvirket av tidligere arbeidsforhold. Det forutsettes
at regjeringen har et kontinuerlig fokus på habilitetsproblematikken og
har gode rutiner for å håndtere de habilitetsutfordringer som de
enkelte regjeringsmedlemmer eller andre i den politiske ledelsen
måtte stå overfor i enkeltsaker. Presidentskapet vil
videre bemerke at selv om en høring som foreslått i representantforslaget
vil kunne gi informasjon om vedkommende statsråds eller statssekretærs yrkesbakgrunn,
vil den ikke være en konkret habilitetsvurdering. Slike vurderinger
har statsråder/statssekretærer et selvstendig ansvar for å gjøre
ut fra de saker som de til enhver tid har befatning med. Habilitetsspørsmål
vil dessuten kunne oppstå av andre grunner enn som følge av vedkommendes
tidligere yrkespraksis.
Presidentskapet viser til at
det er statsministerens ansvar å utpeke regjeringen hun/han skal lede. Presidentskapet ønsker
ikke å legge til rette for en høringsprosedyre i Stortinget som kan
fremstå som en form for forhåndsgodkjenning av nyutnevnte statsråder
eller statssekretærer med bakgrunn fra rådgivningsbransjen, advokatfirmaer
etc. Presidentskapet viser til at Stortingets tillit
til en statsråd ikke avhenger av tidligere yrkesbakgrunn, men av
hvordan hun/han håndterer de løpende sakene politisk og faglig.
Det forutsettes at statsråden følger de gjeldende habilitetsregler
og øvrig regelverk knyttet til utøvelse av statsrådsposten.
Presidentskapet viser til at
innkalling etter § 75 h krever en omfattende prosedyre, og har vært
ansett som lite egnet i praksis. I stedet er det etablert mer fleksible
og praktiske løsninger for å gi Stortinget tilgang til muntlige
opplysninger fra statsrådene. Felles for disse ordningene (interpellasjoner,
redegjørelser, spørreinstituttet og åpne komitéhøringer) er at de
er basert på frivillighet, i den forstand at det ikke påligger noen
en rettslig plikt til å møte eller avgi forklaring. Imidlertid tilsier
politiske normer at statsrådene lojalt følger opp og innretter seg
etter disse ordningene. De gjelder riktignok ikke for statssekretærene,
men presidentskapet mener under enhver omstendighet
at innkallingsretten etter § 75 h er og bør forbli et ekstraordinært
instrument som er til rådighet for særlige tilfeller, og derfor
ikke bør tas i bruk til det foreslåtte formål.
Ifølge Grunnloven § 75 h tilkommer
det Stortinget «å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker».
Unntak gjelder bare Kongen og hans familie, men ikke prinser eller
prinsesser som måtte bekle embeter. De som innkalles har en straffesanksjonert
plikt til å møte for å forklare seg, jf. lov 3. august 1897 nr.
2. Presidentskapet viser til at forklaringsplikten er
svært vidtrekkende og går foran taushetsplikt som er pålagt ved
lov eller instruks. I enkelte tilfeller kan Stortinget beslutte
at dørene skal lukkes, slik at representantene i salen er pålagt taushetsplikt
i medhold av Stortingets forretningsorden (FO) § 75. Det kan bestemmes
at referat fra et slikt lukket høringsmøte skal offentliggjøres
på et senere tidspunkt.
Som forslagsstilleren peker på, har innkallingsretten
etter Grunnloven § 75 h bare vært benyttet tre ganger tidligere,
siste gang i 1933. Dette har vært i kontrollsammenheng, men formodentlig
vel så mye for å markere det politiske alvoret i saken som for å
innhente opplysninger på denne måten.
Det er et vilkår for å innkalle noen etter Grunnloven
§ 75 h at innkallingen gjelder en «statssak». Forslagsstilleren
mener at kontroll med en nytiltrådt statsråd, eventuelt statssekretær,
vil være en slik sak. Presidentskapet viser til at Frøilandutvalget,
som utredet Stortingets kontroll med regjering og forvaltning, jf.
Dokument nr. 14 (2002–2003), mente at begrepet «statssak» måtte
gis en vid fortolkning. Utvalgets oppfatning er at enhver sak som
Stortinget har til formell behandling, eller som er initiert av
kontroll- og konstitusjonskomiteen, i utgangspunktet må anses som
en «statssak».
Presidentskapet viser til at
under forutsetning av at det anses som en «statssak» å foreta en forhåndskontroll
av nytiltrådte statsråder og statssekretærer på det grunnlag som
er foreslått, har Stortingets flertall i dag full adgang til å vedta
innkalling av en statsråd eller statssekretær til høring i Stortingets
plenum i medhold av Grunnloven § 75 h. Innkallingen må i så fall følge
prosedyrereglene i FO § 49. Av denne bestemmelsen fremgår det at
Stortinget må vedta egne bestemmelser om fremgangsmåten for den aktuelle
høringen.
Presidentskapet vil bemerke at
i alle saker hvor det vurderes å benytte innkallingsretten, må det
stilles spørsmål ved om en høring i plenum er det mest hensiktsmessige
redskap for å få tilgang til den ønskede informasjon fra vedkommende statsråd
eller andre. Sakens alvorlighet og behovet for kontroll på den ene
side og hensynet til en arbeidskrevende, formell prosedyre på den annen
side vil være vesentlige vurderingstemaer.
Av representantforslaget fremgår
det at innkallingsretten etter Grunnloven § 75 må kunne delegeres
til et mindretall i Stortinget. Dette for at en partigruppe eller
de partigrupper som står bak en flertallsregjering ikke skal kunne
blokkere for en slik tvangsinnkalling. Presidentskapet forstår
dette slik at delegasjon av innkallingsretten skal begrenses til høringer
om statsråders eller statssekretærers yrkesmessige forhold. Forslagsstilleren
foreslår et minstekrav til mindretallets størrelse, vilkårlig satt
til seks representanter, tilsvarende det antall som ifølge FO § 16
kreves i den utvidete utenriks- og forsvarskomité for beslutning
om å legge en sak frem for Stortinget.
Presidentskapet viser til at
det i de senere år er gjort flere endringer i FO som har styrket
mindretallets rettigheter med hensyn til beslutninger i komiteene.
Spørsmålet som må stilles på bakgrunn av representantforslaget,
er om det er adgang til delegasjon av Stortingets innkallingsmyndighet
etter Grunnloven § 75 h til et mindretall uten at dette strider
mot Grunnloven. Presidentskapet kjenner ikke til
at spørsmålet om å delegere innkallingskompetansen til et mindretall
har vært tatt opp i Stortinget tidligere. Også i juridisk teori
er det et tema som er lite berørt. Men professor Fredrik Sejersted,
som forslagsstilleren refererer til, har drøftet spørsmålet om delegasjon
av Stortingets innkallingskompetanse til et mindretall.Fredrik
Sejersted: Kontroll og konstitusjon, 2002
Presidentskapet har merket seg
at Sejersted mener Grunnloven neppe stenger for at Stortingets flertall
kan bestemme seg for å ta inn en bestemmelse i FO om at et kvalifisert
mindretall kan kreve at personer innkalles etter § 75 h. Delegasjonsadgangen
kan ifølge Sejersted om ønskelig begrenses til visse typer saker,
eller det kan f.eks. settes skranker for hvilke kategorier av personer
som plikter å møte.
Presidentskapet vil for øvrig
peke på at selv om man legger til grunn det syn at Stortingets flertall
ville kunne ha adgang til å delegere innkallingsmyndigheten etter
§ 75 h til et mindretall enten generelt, for et visst saksområde
og/eller for en viss kategori personer, ville det måtte stilles
krav til mindretallets størrelse. Presidentskapet antar
at seks representanter, som forslagsstilleren mener bør være tilstrekkelig
for å utgjøre et mindretall med innkallingskompetanse, uansett vil
være for få.
Presidentskapet mener under enhver
omstendighet at dersom det skulle være aktuelt å vurdere en delegasjon
av innkallingskompetansen etter § 75 h til et mindretall i Stortinget,
må dette utredes nærmere. Presidentskapet finner ikke
grunn til å ta initiativ til dette på bakgrunn av det foreliggende
representantforslaget.
I representantforslaget foreslås
det flere prosedyreregler. Presidentskapet antar
at dette er et forsøk på å forenkle prosessen i forbindelse med
høringen ved at man slipper nye prosedyrevedtak for hver gang, slik
ordningen er i dag, jf. FO § 49 annet ledd. Presidentskapet mener
at selv om det rent prinsipielt ikke kan være noe i veien for at
Stortinget vedtar en bestemmelse i FO om prosedyreregler ved høringer
innkalt etter § 75 h, kan det være mer hensiktsmessig med spesialtilpassede
prosedyreregler vedtatt for den enkelte sak.
Dersom det skulle være aktuelt å innkalle en statsråd/statssekretær
til høring om yrkesbakgrunn i medhold av Grunnloven § 75 h, må det påregnes
at det kan oppstå flere, til dels kompliserte spørsmål som det må
tas stilling til i forbindelse med høringen, f.eks. hva angår forklaringspliktens
rekkevidde, om høringen skal foregå for lukkede dører etc.