2.1 Innledning

Presidentskapet viser til at forslagsstilleren med hjemmel i Grunnloven § 75 h foreslår å innkalle nytiltrådte regjeringsmedlemmer og statssekretærer til høring i Stortingets plenum for «klargjøre hvorvidt uheldige interessebånd er knyttet i et tidligere yrke». Forslagsstilleren peker på at overgang til politiske toppstillinger fra rådgivningsfirmaer og lignende trolig kommer til å bli vanligere i årene som kommer. Mange av kundene til disse firmaene er ikke offentlig kjent.

Presidentskapet vil slå fast at det er viktig at Stortinget og offentligheten for øvrig har tillit til at statsråder og statssekretærer i sin sakshåndtering ikke er utilbørlig påvirket av tidligere arbeidsforhold. Det forutsettes at regjeringen har et kontinuerlig fokus på habilitetsproblematikken og har gode rutiner for å håndtere de habilitetsutfordringer som de enkelte regjeringsmedlemmer eller andre i den politiske ledelsen måtte stå overfor i enkeltsaker. Presidentskapet vil videre bemerke at selv om en høring som foreslått i representantforslaget vil kunne gi informasjon om vedkommende statsråds eller statssekretærs yrkesbakgrunn, vil den ikke være en konkret habilitetsvurdering. Slike vurderinger har statsråder/statssekretærer et selvstendig ansvar for å gjøre ut fra de saker som de til enhver tid har befatning med. Habilitetsspørsmål vil dessuten kunne oppstå av andre grunner enn som følge av vedkommendes tidligere yrkespraksis.

Presidentskapet viser til at det er statsministerens ansvar å utpeke regjeringen hun/han skal lede. Presidentskapet ønsker ikke å legge til rette for en høringsprosedyre i Stortinget som kan fremstå som en form for forhåndsgodkjenning av nyutnevnte statsråder eller statssekretærer med bakgrunn fra rådgivningsbransjen, advokatfirmaer etc. Presidentskapet viser til at Stortingets tillit til en statsråd ikke avhenger av tidligere yrkesbakgrunn, men av hvordan hun/han håndterer de løpende sakene politisk og faglig. Det forutsettes at statsråden følger de gjeldende habilitetsregler og øvrig regelverk knyttet til utøvelse av statsrådsposten.

Presidentskapet viser til at innkalling etter § 75 h krever en omfattende prosedyre, og har vært ansett som lite egnet i praksis. I stedet er det etablert mer fleksible og praktiske løsninger for å gi Stortinget tilgang til muntlige opplysninger fra statsrådene. Felles for disse ordningene (interpellasjoner, redegjørelser, spørreinstituttet og åpne komitéhøringer) er at de er basert på frivillighet, i den forstand at det ikke påligger noen en rettslig plikt til å møte eller avgi forklaring. Imidlertid tilsier politiske normer at statsrådene lojalt følger opp og innretter seg etter disse ordningene. De gjelder riktignok ikke for statssekretærene, men presidentskapet mener under enhver omstendighet at innkallingsretten etter § 75 h er og bør forbli et ekstraordinært instrument som er til rådighet for særlige tilfeller, og derfor ikke bør tas i bruk til det foreslåtte formål.

2.2 Nærmere om innkallingsretten

Ifølge Grunnloven § 75 h tilkommer det Stortinget «å kunne fordre enhver til å møte for seg i statssaker». Unntak gjelder bare Kongen og hans familie, men ikke prinser eller prinsesser som måtte bekle embeter. De som innkalles har en straffesanksjonert plikt til å møte for å forklare seg, jf. lov 3. august 1897 nr. 2. Presidentskapet viser til at forklaringsplikten er svært vidtrekkende og går foran taushetsplikt som er pålagt ved lov eller instruks. I enkelte tilfeller kan Stortinget beslutte at dørene skal lukkes, slik at representantene i salen er pålagt taushetsplikt i medhold av Stortingets forretningsorden (FO) § 75. Det kan bestemmes at referat fra et slikt lukket høringsmøte skal offentliggjøres på et senere tidspunkt.

Som forslagsstilleren peker på, har innkallingsretten etter Grunnloven § 75 h bare vært benyttet tre ganger tidligere, siste gang i 1933. Dette har vært i kontrollsammenheng, men formodentlig vel så mye for å markere det politiske alvoret i saken som for å innhente opplysninger på denne måten.

Det er et vilkår for å innkalle noen etter Grunnloven § 75 h at innkallingen gjelder en «statssak». Forslagsstilleren mener at kontroll med en nytiltrådt statsråd, eventuelt statssekretær, vil være en slik sak. Presidentskapet viser til at Frøilandutvalget, som utredet Stortingets kontroll med regjering og forvaltning, jf. Dokument nr. 14 (2002–2003), mente at begrepet «statssak» måtte gis en vid fortolkning. Utvalgets oppfatning er at enhver sak som Stortinget har til formell behandling, eller som er initiert av kontroll- og konstitusjonskomiteen, i utgangspunktet må anses som en «statssak».

Presidentskapet viser til at under forutsetning av at det anses som en «statssak» å foreta en forhåndskontroll av nytiltrådte statsråder og statssekretærer på det grunnlag som er foreslått, har Stortingets flertall i dag full adgang til å vedta innkalling av en statsråd eller statssekretær til høring i Stortingets plenum i medhold av Grunnloven § 75 h. Innkallingen må i så fall følge prosedyrereglene i FO § 49. Av denne bestemmelsen fremgår det at Stortinget må vedta egne bestemmelser om fremgangsmåten for den aktuelle høringen.

Presidentskapet vil bemerke at i alle saker hvor det vurderes å benytte innkallingsretten, må det stilles spørsmål ved om en høring i plenum er det mest hensiktsmessige redskap for å få tilgang til den ønskede informasjon fra vedkommende statsråd eller andre. Sakens alvorlighet og behovet for kontroll på den ene side og hensynet til en arbeidskrevende, formell prosedyre på den annen side vil være vesentlige vurderingstemaer.

2.3 Delegering av innkallingsretten til et mindretall

Av representantforslaget fremgår det at innkallingsretten etter Grunnloven § 75 må kunne delegeres til et mindretall i Stortinget. Dette for at en partigruppe eller de partigrupper som står bak en flertallsregjering ikke skal kunne blokkere for en slik tvangsinnkalling. Presidentskapet forstår dette slik at delegasjon av innkallingsretten skal begrenses til høringer om statsråders eller statssekretærers yrkesmessige forhold. Forslagsstilleren foreslår et minstekrav til mindretallets størrelse, vilkårlig satt til seks representanter, tilsvarende det antall som ifølge FO § 16 kreves i den utvidete utenriks- og forsvarskomité for beslutning om å legge en sak frem for Stortinget.

Presidentskapet viser til at det i de senere år er gjort flere endringer i FO som har styrket mindretallets rettigheter med hensyn til beslutninger i komiteene. Spørsmålet som må stilles på bakgrunn av representantforslaget, er om det er adgang til delegasjon av Stortingets innkallingsmyndighet etter Grunnloven § 75 h til et mindretall uten at dette strider mot Grunnloven. Presidentskapet kjenner ikke til at spørsmålet om å delegere innkallingskompetansen til et mindretall har vært tatt opp i Stortinget tidligere. Også i juridisk teori er det et tema som er lite berørt. Men professor Fredrik Sejersted, som forslagsstilleren refererer til, har drøftet spørsmålet om delegasjon av Stortingets innkallingskompetanse til et mindretall.Fredrik Sejersted: Kontroll og konstitusjon, 2002

Presidentskapet har merket seg at Sejersted mener Grunnloven neppe stenger for at Stortingets flertall kan bestemme seg for å ta inn en bestemmelse i FO om at et kvalifisert mindretall kan kreve at personer innkalles etter § 75 h. Delegasjonsadgangen kan ifølge Sejersted om ønskelig begrenses til visse typer saker, eller det kan f.eks. settes skranker for hvilke kategorier av personer som plikter å møte.

Presidentskapet vil for øvrig peke på at selv om man legger til grunn det syn at Stortingets flertall ville kunne ha adgang til å delegere innkallingsmyndigheten etter § 75 h til et mindretall enten generelt, for et visst saksområde og/eller for en viss kategori personer, ville det måtte stilles krav til mindretallets størrelse. Presidentskapet antar at seks representanter, som forslagsstilleren mener bør være tilstrekkelig for å utgjøre et mindretall med innkallingskompetanse, uansett vil være for få.

Presidentskapet mener under enhver omstendighet at dersom det skulle være aktuelt å vurdere en delegasjon av innkallingskompetansen etter § 75 h til et mindretall i Stortinget, må dette utredes nærmere. Presidentskapet finner ikke grunn til å ta initiativ til dette på bakgrunn av det foreliggende representantforslaget.

2.4 Prosedyreregler

I representantforslaget foreslås det flere prosedyreregler. Presidentskapet antar at dette er et forsøk på å forenkle prosessen i forbindelse med høringen ved at man slipper nye prosedyrevedtak for hver gang, slik ordningen er i dag, jf. FO § 49 annet ledd. Presidentskapet mener at selv om det rent prinsipielt ikke kan være noe i veien for at Stortinget vedtar en bestemmelse i FO om prosedyreregler ved høringer innkalt etter § 75 h, kan det være mer hensiktsmessig med spesialtilpassede prosedyreregler vedtatt for den enkelte sak.

Dersom det skulle være aktuelt å innkalle en statsråd/statssekretær til høring om yrkesbakgrunn i medhold av Grunnloven § 75 h, må det påregnes at det kan oppstå flere, til dels kompliserte spørsmål som det må tas stilling til i forbindelse med høringen, f.eks. hva angår forklaringspliktens rekkevidde, om høringen skal foregå for lukkede dører etc.