Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad
og Terje Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen
og Eirik Milde, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Simon Molvær Grimstad,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, er enig med forslagsstillerne
i at kirkebygningene er særdeles viktige i nasjonens historie og
nåtid, for kulturell og religiøs tilhørighet og som en vesentlig
del av nasjonens felles kulturelle og historiske skatt. Selv om mennesker
har ulikt forhold til tro, er det et utbredt ønske og forventning
om at de gamle kirkebygningene våre ivaretas og sikres mot forfall.
Komiteen viser til at «stavkirkeprogrammet», som
nå er i sin sluttfase, har vært en suksesshistorie og har løftet
vedlikeholdsnivået på de 28 stavkirkene våre til et forsvarlig nivå,
i tråd med målsettingene. Komiteen er svært tilfreds
med dette, og fremhever at både kirkeeiere, vernemyndigheter, fagfolk
og andre ildsjeler fortjener stor takk for det arbeidet som er gjennomført,
og den økte kunnskap om vedlikehold av denne type bygninger som
programmet har tilført.
Komiteen ser med stort alvor
på at vedlikeholdstilstanden for svært mange av de andre vernede,
verneverdige og listeførte kirkene i Norge ikke er god nok. De fleste
av disse kirkene eies av menighetene, og det er kirkeeier gjennom fellesrådene
som har ansvar for den løpende forvaltningen av byggene. Etter kirkeloven
er det kommunene som har det økonomiske ansvaret for vedlikeholdet. Komiteen er
enig med forslagsstillerne og med statsråd Sundtoft i at det ikke
bør initieres endringer i det formelle eierforholdet og ansvarsforholdet.
Komiteen viser til at en langsiktig
løsning for vedlikehold av kirkebygg må utredes grundig, og bør
ikke fastsettes gjennom behandlingen av et representantforslag. Komiteen støtter
derfor forslagsstiller i at regjeringen må komme tilbake med en
forsterket strategi på dette.
Komiteen viser til brev til komiteen
fra statsråd Tine Sundtoft 8. oktober 2015, som er vedlagt.
Komiteen er enig med statsråden
i at det ikke er formålstjenlig å trekke det allerede eksisterende
«Kulturminnefondet» inn i en spleiselagsmodell for kirkevedlikehold.
Det er fornuftig å rendyrke kulturminnefondets rolle som et lavterskeltilbud
til private eiere av verneverdige kulturminner.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen, i henhold til sektorprinsippet,
utarbeide en forsterket strategi for hvordan steinkirker fra middelalderen,
fredede etterreformatoriske kirker og særlig viktige kirker fra
etter 1650 kan sikres et forsvarlig vedlikeholdsnivå.»
«Stortinget ber regjeringen i strategiarbeidet vurdere
om det bør opprettes bevaringsprogrammer etter inspirasjon fra Riksantikvarens «stavkirkeprogram»,
innenfor rammen av dagens sektoransvar.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at
regjeringen i sin politiske plattform slår fast at den vil bidra
til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige
kirker.
Flertallet viser videre til at
et systematisk vedlikeholdsløft for de gamle kirkebygningene vil kreve
en systematisk satsing over flere tiår. Det er også viktig at et
slikt vedlikeholdsløft har langsiktig tenkning over seg, og ikke
blir et skippertak som avløses av en periode med forsømmelse av
løpende vedlikehold. Økt statlig medvirkning vil måtte skje i form
av forsterkede midler og gjennom et spleiselag, der kirkeeier og kommunene
fremdeles har ansvaret og den største økonomiske andelen. Rentekompensasjonsordningen
for kirkebygg har vært positiv og kan med fordel fortsette også
med en ny og forsterket statlig medvirkning.
Flertallet innser imidlertid
at det må sterkere statlig medvirkning til for å få bukt med det
omfattende vedlikeholdsetterslepet.
Flertallet viser til at en del
ekstraordinært vedlikehold vil kunne løses gjennom ekstraordinære
tiltaksmidler som er avsatt som motkonjunkturtiltak i den situasjonen
vi for tiden har på arbeidsmarkedet. Det er positivt og riktig,
men det vil bare løse en del av utfordringen vi står overfor.
Flertalletvil
peke på at en fondsløsning kan være en konstruktiv måte å gjøre
dette på. Et «kirkelig kulturminnefond» med avsetninger over statsbudsjettet
og løpende bevilgninger basert på fondets avkastning vil kunne gi
en langsiktig løsning også for løpende vedlikehold etter at kirkebyggene
er brakt i forsvarlig bygningsmessig stand. En slik ordning vil
ikke være en «sovepute» for kommunene og kirkeeier som har det formelle
ansvaret for vedlikeholdet, men gi nødvendig statlig medvirkning
til vedlikehold av disse bygningene, som også er et nasjonalt felleseie.
Et slikt fond vil sikre at staten har kontroll med prioriteringen
av sin andel av midlene. Fondet må være spesifikt rettet mot vern
og vedlikehold av bygningene, og bør ikke ha implikasjoner for øvrige
støtteordninger til trossamfunnene.
Flertallet foreslår:
«Stortinget ber regjeringen utrede om et eget fond
for statlig medvirkning til vedlikehold av historiske kirkebygg
kan være hensiktsmessig, herunder omfang, kapital og forvaltningsregime for
et slikt ‘kirkelig kulturminnefond’.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at kirkebygningene og deres
omgivelser er en viktig del av den norske kulturarven, og at mange
av dem er viktige kulturminner. Disse medlemmer viser
til at lokalsamfunnet fra gammelt av har hatt ansvaret for kirkebyggene,
og at slik er det også i dag. Disse medlemmer peker
på at kommunene etter kirkeloven har det økonomiske ansvaret, mens
Den norske kirkes menigheter som eiere gjennom sine kirkelige fellesråd
har ansvaret for løpende drift og forvaltning av kirkebyggene.
Disse medlemmer legger til grunn
at det ikke skal gjøres endringer i formelle eier- og ansvarsforhold
for kirkene, og at dagens sektorprinsipp der ansvaret er plassert
i Kulturdepartementet, videreføres.
Disse medlemmer viser til at
staten gjennom rentekompensasjonsordningen gir et tilskudd til kommunene
tilsvarende renteutgiftene på investeringen når en kommune setter
i stand en kirke. Disse medlemmer har merket seg
at siden 2005, da ordningen ble etablert, er det gitt tilsagn på
rentetilskudd tilsvarende et samlet investeringsvolum på 3,3 mrd.
kroner, og at det gjennom ordningen er gitt støtte til 859 kirker
i 317 kommuner. Disse medlemmer vil også peke på
at statsråd Tine Sundtoft i sitt brev til komiteen av 8. oktober
2015 opplyser at det innenfor årets ramme på 500 mill. kroner foreløpig
er søkt om kun 130 mill. kroner i rentetilskudd.
Disse medlemmer deler forslagsstillernes bekymring
når det gjelder de store utfordringene med vedlikehold av kirkene. Disse
medlemmer vil peke på at årsakene til dette er sammensatte,
men at det bl.a. gjelder endringer i bosettingsmønster, og at enkelte
kirkebygg er lite egnet til dagens menighetsliv. Disse medlemmer mener
likevel at statens innsats de siste ti årene har vært betydelig,
og deler derfor statsrådens vurdering om at det ikke er aktuelt
å gjøre endringer i forvaltningen av kirkene på nåværende tidspunkt. Disse
medlemmer vil likevel peke på viktigheten av en god dialog
mellom berørte myndigheter som har ansvar for kirkene, slik at kulturminnene
ivaretas på en god måte.