Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, Vegard Grøslie Wennesland og Lise
Wiik, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich
og lederen Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik
Olsen og Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad,
og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 68 L
(2015–2016) om endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler)
som vil gi politiet utvidet adgang til å benytte ulike skjulte tvangsmidler
ved etterforskning, avverging og forebygging av alvorlige lovbrudd.
Utvidelsen gjelder metoder som kommunikasjonskontroll, ransaking,
romavlytting, teknisk sporing, kameraovervåking og tvangsmiddelbruk
i avvergende og forebyggende øyemed. I tillegg åpnes det for bruk
av et nytt skjult tvangsmiddel i form av dataavlesning.
Komiteen registrerer departementets
utgangspunkt om at et endret kriminalitets- og trusselbilde tilsier
at adgangen til å benytte skjulte politimetoder utvides. Komiteen registrerer departementets
holdning om at balansepunktet mellom kriminalitetsbekjempelse, personvern og
rettssikkerhet ikke kan være statisk siden kriminalitetsbildet og
personvernfeltet er i konstant utvikling. Komiteen er
enig i at det er en uheldig utvikling når kriminelle kan operere
på arenaer uten at politiet har tilstrekkelige metoder til å imøtekomme
dette. Komiteen er enig i at det generelle trusselbildet
kan bidra til å skape en utrygghetsfølelse som igjen kan true samfunnssikkerheten.
Komiteen er enig med departementet
i at det klare utgangspunktet må være at ubegrunnede inngrep i den
enkeltes rettigheter og private sfære må unngås. Alle enkeltindivider
skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes
side, samtidig som vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne
sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Komiteen understreker
at personvern er en viktig demokratisk verdi. Samtidig må vi forsvare demokratiet
mot de kreftene som vil bryte det ned.
Komiteen viser til proposisjonen
hvor det framgår at personvernets stilling er vurdert i forhold
til hvert av de foreslåtte tiltakene, og at flere forslag fra Metodekontrollutvalget
er avvist, med henvisning til at personvernet veier tyngst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til flertallets drøftelse om personvern i kapitelet om dataavlesning,
og til forslaget om å gjennomgå reglene for bruk, oppbevaring og
sletting av overskuddsinformasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet etterlyser samtidig en mer gjennomgripende
vurdering av balansen mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse, rettsstatens
prinsipper og hensynet til personvernet når det introduseres mer
omfattende adgang til skjulte tvangsmidler enn tidligere.
Disse medlemmer påpeker at de
avveininger som er å finne i proposisjonsteksten er av svært overordnet
karakter, og i liten grad tar for seg mer konkrete forhold som for
eksempel at mengden overskuddsinformasjon, inkludert om tredjeparter
som ikke er mistenkt for noe, kan øke vesentlig. Prop. 147 L (2012‑2013)
Endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av
informasjon) fulgte opp deler av Metodekontrollutvalgets anbefalinger,
bl.a. med hensyn til behandling og bruk av overskuddsinformasjon,
og burde vært drøftet opp mot de forslagene som er å finne i Prop.
68 L (2015‑2016). Dette er ikke gjort.
Komiteen viser til
at Gjørv-kommisjonen påpekte behovet for at myndighetene sikrer
at lovgivningen gjør det mulig for PST
«å utlevere informasjon fra kommunikasjonskontroll
og andre innhentingsmetoder til E-tjenesten der dette er nødvendig
for å støtte opp om PSTs og E-tjenestens lovlige arbeid» (s. 395).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til behandlingen av høringsforslaget som departementet har utarbeidet
om deling av informasjon fra PST til Forsvarets E-tjeneste. Flertallet legger
til grunn at det videre arbeidet ivaretar en helhetlig vurdering
og avveining av alle relevante sider av saken, herunder behandling
av overskuddsinformasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet registrerer også at Justis- og beredskapsdepartementet,
mens Prop. 68 L (2015‑2016) er til behandling i Stortinget, har
sendt på høring endringer i straffeprosessloven og politiloven som
tillater PST å dele all informasjon fra skjulte tvangsmidler med
E-tjenesten, så lenge delingen av PST fremstår som nødvendig og
forholdsmessig for E-tjenesten sitt arbeid.
Disse medlemmer avventer departementets endelige
forslag til Stortinget, før de tar stilling til substansen i forslaget.
Disse medlemmer understreker
at samarbeidet mellom PST og E-tjenesten de siste årene har blitt
styrket av flere regjeringer, bl.a. gjennom regjeringen Stoltenberg
IIs etablering av et felles kontraterrorsenter, og regjeringen Solbergs
oppfølging av dette.
Komiteen bemerker
samtidig at med alle de utvidede hjemlene i Prop. 68 L (2015–2016)
og overskuddsinformasjonen dette medfører, er det svært mye informasjon
det da vil være anledning til å dele, og at det ville vært naturlig
å se den aktuelle proposisjonen og høringsforslaget i sammenheng.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av reglene om bruk, oppbevaring og sletting av overskuddsinformasjon
i lys av at omfanget av overskuddsinformasjon har potensial til
å øke vesentlig ved gjennomføringen av forslagene i Prop. 68 L (2015–2016),
og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil også påpeke at endringen vedrørende
kameraovervåking fra bare å gjelde overvåking ved bilde, til også
å gjelde lyd, uten at dette er drøftet i proposisjonen, er et annet
eksempel på manglende konkret drøfting av forholdet mellom kriminalitetsbekjempelse
og vanlige folks personvern.
Disse medlemmer viser til særmerknader
om dette under innstillingens undertittel om «Skjult kameraovervåking».
Komiteen vil vise
til at utgangspunktet for bruk av overskuddsinformasjon er at bevis
innhentet ved bruk av en metode, eksempelvis kommunikasjonskontroll,
kan brukes som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin
art ikke kunne begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som
opplysningene stammer fra. Dette gjelder imidlertid ikke dersom
slik bruk etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig
inngrep og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i
vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort, se straffeprosessloven
§ 216 i bokstav d.
Komiteen vil påpeke at det var
den rød-grønne regjeringen ved fremleggelsen av Prop. 147 L (2012–2013)
som utvidet adgangen til å benytte overskuddsinformasjon som bevis. Komiteen understreker
at adgangen til å benytte overskuddsinformasjon begrenses ved at
det er oppstilt et forholdsmessighetsvilkår og et subsidiaritetsvilkår
i bestemmelsen.
Komiteen viser videre til at
det i straffeprosessloven § 216 bokstav i er en generell bestemmelse
om taushetsplikt som pålegger alle de involverte å bevare taushet
om at det er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en
sak, og om opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme
gjelder andre opplysninger som er av betydning for etterforskningen,
og som de blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken.
Komiteen vil også påpeke at den
som har vært undergitt kommunikasjonskontroll har rettigheter i
forbindelse med å få kjennskap til at vedkommende er blitt overvåket.
Enhver skal på begjæring som hovedregel gis underretning om hvorvidt
han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven kapittel
16. Retten kan imidlertid ved kjennelse bestemme at underretning
skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom
det vil være til skade for etterforskningen at underretning gis,
eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller
utsettes. Komiteen understreker viktigheten av at
adgangen til unnlatt og utsatt underretning er gjenstand for domstolskontroll.
Komiteen understreker videre
viktigheten av at inngrep må underlegges en streng domstolskontroll
og ikke stride mot alminnelige prinsipper for forholdsmessighet
og proporsjonalitet. I tillegg vil komiteen understreke
viktigheten av øvrige kontrollfunksjoner i vår rettsstat slik som Kontrollutvalget
for kommunikasjonskontroll og EOS-utvalgets mandat til å føre kontroll
med myndigheter som gis adgang til inngripende tiltak overfor enkeltpersoner.
Dette, i tillegg til domstol og påtalemyndighetens uavhengige kontrollfunksjon
kombinert med retten til forsvarer, også når mistenkte ikke vet
at han eller hun utsettes for skjulte tvangsmidler, er viktige og
nødvendige rettssikkerhetsgarantier som er betingelser for at skjulte
tvangsmidler skal kunne benyttes.
Komiteen er enig med departementets
utgangspunkt om at tilgangen til skjulte tvangsmidler bør fastlegges
ut fra hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet vurdert mot
betenkelighetene ved de enkelte metodene. På denne bakgrunn bør inngripende
metoder kun benyttes i utvalgte saker vedrørende spesielt alvorlig
og integritetskrenkende kriminalitet, og saker som berører rikets
sikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
fastsettelse av terskelen for bruk av dataavlesning beror på en
vanskelig avveining av personvernhensyn og samfunnets behov for
å bekjempe kriminelle handlinger. Det er derfor vanskelig å finne
det konkrete skjæringspunktet for når en metode kan benyttes. Flertallet mener
proposisjonen i all hovedsak avgrenser bruken av dataavlesning på
en fornuftig måte. Flertallet mener imidlertid etter en
helhetsvurdering at terskelen for å anvende dataavlesning bør heves
i forhold til proposisjonens forslag, slik at metoden ikke kan benyttes for
å avdekke simpel narkotikaovertredelse jf. straffeloven § 231, simpelt
narkotikaheleri, jf. straffeloven § 332, jf. § 231 og uaktsomt narkotikaheleri,
jf. straffeloven § 335, jf. § 231.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er derfor spørrende til hvorfor departementet
har valgt å legge terskelen for enkelte skjulte og inngripende tvangsmidler,
deriblant dataavlesning, så lavt som til simpel narkotikaovertredelse,
simpelt heleri og uaktsomt heleri.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av politiets effektive kriminalitetsbekjempelse, og
er av den oppfatning at muligheten for å ta i bruk et skjult tvangsmiddel
som dataavlesning er viktig.
Disse medlemmer kan samtidig
vanskelig se at alle lovbruddene som gir anledning til bruk av dette
tvangsmiddelet innfrir kravet til at «inngripende metoder kun benyttes
i utvalgte saker vedrørende spesielt alvorlige saker, integritetskrenkende
kriminalitet og i saker som berører rikets sikkerhet», slik komiteen
enstemmig formulerer seg, og viser til ytterligere drøfting av dette
under kapittelet om dataavlesning.
Komiteen viser til
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 nr. 1 som
i likhet med Grunnloven § 102 gir et generelt vern av privatlivets
fred. Artikkel 8 nr. 2 gir anvisning på hvilke vilkår som må være
oppfylt for at offentlige myndigheter skal kunne gjøre inngrep i de
rettigheter som følger av artikkel 8 nr. 1. Disse vilkårene omhandler
hensynet til rikets sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til proposisjonens konklusjon om at det ikke kan være tvil om at
politiets bruk av metoder for å hindre kriminalitet oppfyller vilkåret
om kriminalitetsbekjempelse i artikkel 8 nr. 2.
Komiteen viser også
til at vilkåret om å ivareta rikets sikkerhet er relevant og begrunner
inngrep i retten til privatliv.
Komiteen viser til at proposisjonen
følger opp deler av Metodekontrollutvalgets utredning NOU 2009:15
Skjult informasjon – åpen kontroll. Utredningen har to overordnede
temaer; behandling og beskyttelse av informasjon i straffesaker,
og politiets bruk av skjulte tvangsmidler. Komiteen viser
til at departementet delte dette lovarbeidet i to delproposisjoner,
der første delproposisjon – Prop. 147 L (2012–2013) om endringer
i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) –
ble fremmet våren 2013 og vedtatt ved lov av Stortinget den 21. juni
2013.
Komiteen viser til domstolenes
kompetanse når det gjelder samtykke til bruk av skjulte tvangsmidler. Komiteen er
enig med departementet og Metodekontrollutvalgets utgangspunkt om
at det tilligger domstolen å vurdere inngrep med skjulte tvangsmidler,
og at dette gir best rettssikkerhet. Det er denne prosessen som best
sikrer kravet til uavhengighet, objektivitet og saklighet. Når det
gjelder påtalemyndighetens hastekompetanse som kan tre i stedet for
rettens godkjenning i tilfeller der opphold kan føre til at etterforskningen
vil lide, er komiteen enig i at det er et klart behov
for å opprettholde dagens ordning. Komiteen registrerer
at Metodekontrollutvalget konkluderte med at det ikke foreligger
holdepunkter for at hastekompetansen brukes ugrunnet.
Komiteen registrerer at Metodekontrollutvalget
og departementet ønsker å opprettholde dagens regler om at den det
brukes skjulte tvangsmidler mot, ikke får stilling som siktet av hensyn
til at tvangsmiddelbruken skal være skjult. Komiteen er
enig med Metodekontrollutvalget og departementet i at offentlig
oppnevnt advokat for mistenkte bør gjøre tjeneste ved alle begjæringer
om skjulte tvangsmidler mot samme mistenkte i en sak. Dette gir
advokaten en totaloversikt over tvangsmiddelbruken i saken, og vil
følgelig styrke rettssikkerheten til mistenkte. Komiteen er
imidlertid enig i at dette ikke kan gjelde absolutt i de tilfeller
det ikke vil være praktisk mulig.
Komiteen viser også til at det
i henhold til gjeldende rett ikke er anledning til unnlatt underretning
ved bruk av skjulte metoder, annet enn for PST når de tar i bruk
skjulte metoder i forebyggende øyemed og underretning vil kunne være
til skade for framtidige saker. I proposisjonen foreslås det at
dette endres til at underretning kan unnlates helt dersom saken
henlegges og underretning vil være til vesentlig skade for fremtidig
oppklaring av saken eller etterforskning av en annen sak om en lovovertredelse
(…) eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendigheter
for øvrig gjør det strengt nødvendig.
Komiteen påpeker at siden dette
er en endring av tidligere praksis, bør det følges tett over tid, med
mulighet for nødvendige endringer. Det er komiteens oppfatning
at adgangen til unnlatt underretning skal være svært smal.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at Kommunikasjonskontrollutvalget
fører oversikt over antall saker med unnlatt underretning, hvilke straffebud
personen har vært mistenkt for brudd på, hvilke typer skjulte tvangsmidler
som er tatt i bruk og begrunnelsen for den unnlatte underretningen,
slik at det er mulig å følge utviklingen politisk over tid, og unngå
formålsutglidning.»
Komiteen understreker at samfunnets
behov for effektiv kriminalitetsbekjempelse ikke må rokke ved pressens
grunnleggende behov for kildevern. Regler som hjemler pålegg om
informasjonsutlevering eller åpner for kommunikasjonskontroll eller
strategisk overvåking kan etter omstendighetene utgjøre et inngrep
i ytringsfriheten fordi de representerer en potensiell trussel mot
kildevernet.
Komiteen bemerker at pressens
kildevern eller særregler om redaktører og journalister samt forholdet
til EMK artikkel 10, er behandlet flere steder i proposisjonen.
Blant annet behandles dette i kapittel 5.2.2.2 der det vises til
hvilke vilkår Den europeiske menneskerettighetsdomstol stiller for
inngrep i henholdsvis EMK art. 8 og 10, og i kapittel 12.6.3.3 hvor
det presiseres at pressens kildevern bør tas hensyn til ved utformingen
av reglene om skjult kameraovervåkning på privat sted. Videre understreker
proposisjonen i kapittel 16.1 at det må foreligge særlige grunner
for å tillate avlesning av datasystemer som er tilgjengelige for
et større antall personer, eller som tilhører bestemte yrkesgrupper, herunder
redaktør eller journalist.
Komiteen er opptatt av å sikre
at kritikkverdige forhold ved mektige institusjoner avdekkes, og
viser i denne forbindelse til avsløringene vedrørende «Panama Papers». Komiteen mener det
er viktig at lovgivningen ikke er til hinder for at journalistisk
virksomhet avdekker forhold som bør frem i lyset.
Etter komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sin
mening, vil heller ikke endringene som foreslås i proposisjonen
rokke ved dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at hensynet til journalisters
kildevern knapt er drøftet i lovforslaget. Kildevernet beskytter
ikke bare kilden eller journalisten, det bidrar til beskyttelse av
samfunnet ved at opplysninger som ellers ikke ville blitt kjent,
blir det. Med andre ord er det ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom
kriminalitetsbekjempelse og ivaretakelse av journalisters kildevern.
At journalisters kildevern blir utfordret, ble erfart bl.a. da PST beslagla
Ulrik Imtiaz Rolfsens råmateriale i forbindelse med en dokumentarfilm
om rekruttering til terror. Høyesterett kom senere til at PST ikke
kunne beslaglegge materialet, fordi det grep for sterkt inn i kildevernet
(jf. HR-2015-02308-A, sak nr. 2015/1462).
Når lovforslaget gir PST økt hastekompetanse
til å ta i bruk skjulte tvangsmidler for å forebygge terrorhandlinger,
viser disse medlemmer til at dette kan bidra til
å utfordre kildevernet ytterligere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en konsekvensutredning
av hvordan de ulike tiltakene i Prop. 68 L (2015–2016)vil påvirke kildevernet, og komme tilbake
til Stortinget med en vurdering av tiltak for å sikre et effektivt
kildevern.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om en generell regel ved bruk av skjulte tvangsmidler,
der hovedregelen skal være at politiet ikke tar i bruk metoder som kan
avsløre journalisters kilder, og at det skal være få unntak fra
denne regelen. Blant unntakene det er naturlig å vurdere, er f.eks.
det å avverge et nærstående terrorangrep, etterforskning av deltakelse
i terrororganisasjoner eller -handlinger, eller dersom journalisten
selv er mistenkt i saken.»
Disse medlemmer merker seg at
Kommunikasjonskontrollutvalget får økte oppgaver og økte midler
til å ettergå politiets bruk av skjulte tvangsmidler. I lys av dette
bør de også evalueres for å vurdere om det er ressurs- og kompetansemessig
sterkt nok til å føre det nødvendige tilsyn. Til sammenligning er
EOS-utvalget nylig blitt evaluert.
Disse medlemmer understreker
at det i denne evalueringen også må vurderes om KK-utvalget har
den tilstrekkelige uavhengighet for å føre tilsyn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere Kommunikasjonskontrollutvalget
for å vurdere om det er ressurs- og kompetansemessig sterkt nok
til å føre det nødvendige tilsyn. Evalueringen må også vurdere om
utvalget har den tilstrekkelige uavhengighet for å føre tilsyn.»
Komiteen viser til
at i dag regulerer straffeprosessloven § 216 c annet ledd adgangen
til å kontrollere kommunikasjonsmiddel som er tilgjengelig for et
større antall personer eller nærmere angitte grupper. Tillatelse
til kommunikasjonskontroll av bl.a. journalister kan bare gis når
det foreligger særlige grunner, såfremt vedkommende selv ikke er
mistenkt i saken. Straffeprosessloven § 216 c vil også gjelde dataavlesning,
jf. henvisningen i forslag til ny § 216 o 3. ledd. Det innebærer
altså at det vil måtte foreligge særlige grunner for å tillate avlesing
av datasystem som tilhører advokat, lege, prest mv. eller redaktør
og journalist.
Komiteen vil videre bemerke at
det ligger en viktig trygghet i det arbeidet domstolene gjør i sin
kontroll med at myndighetene overholder de lover og regler som åpner
for inngripende virkemidler overfor enkeltpersoner. Komiteenviser eksempelvis til Høyesteretts avgjørelse
i Rt-2015-1286 der en enstemmig domstol kom frem til at pressens
kildevern etter straffeprosessloven § 125 veiet tyngre enn hensynet
til etterforskning og avdekking av forhold knyttet til rekruttering
av terrorister til ISIL i Syria. Dette viser at kildevernet står
sterkt etter gjeldende rettspraksis i Norge, og utvidede politimetoder
i form av dataavlesning veiet opp mot vernet av journalister i straffeprosessloven
§ 216 c, vil underlegges den samme strenge vurdering som tidligere.
Komiteen viser videre til at
Kommunikasjonskontrollutvalgets kapasitet må styrkes for å håndtere
sin funksjon fremover. Dette er behandlet i proposisjonen på sidene
275–277, hvor det forutsettes at tilskuddet til utvalget vil øke
fra 0,7 mill. kroner til 6,0 mill. kroner. Merutgiftene planlegges
dekket innenfor Justis- og beredskapsdepartementets gjeldende budsjettrammer.
På det nåværende tidspunkt synes
det etter komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti sin mening, å være lite hensiktsmessig
å evaluere Kommunikasjonskontrollutvalget, da dette nå skal legge
om sin virksomhet. Flertallet mener imidlertid at
en evaluering av utvalget kan være hensiktsmessig 3–5 år etter at lovendringene
relatert til denne proposisjonen trer i kraft.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en evaluering av
Kommunikasjonsutvalget 3–5 år etter at lovendringene knyttet til
skjulte tvangsmidler er trådt i kraft.»
Komiteen vil vise
til de ulike konkrete forslag i proposisjonen om utvidet metodebruk
til politiet.
Komiteen viser til
proposisjonens forslag i kapittel 7 om å åpne for kommunikasjonskontroll
i saker som gjelder grov menneskesmugling, menneskehandel, frihetsberøvelse,
overgrepsbilder av barn og saker om oppfordring, rekruttering og
opplæring til terrorvirksomhet. Komiteen registrerer
at kommunikasjonskontroll er en fellesbetegnelse på kommunikasjonsavlytting
og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg jf. straffeprosessloven
§ 216 a og b.
Komiteen viser til departementets
syn om at de nevnte forbrytelser er av alvorlig karakter som ofte
er kjennetegnet av særlige etterforskningsmessige utfordringer. Komiteen registrerer
de vurderinger som er gjort av departementet når det gjelder hensynet
til kriminalitetsbekjempelse på den ene siden, og personvern og
rettssikkerhet på den andre for å begrunne utvidelsen av området
for kommunikasjonskontroll.
Komiteen støtter forslaget om
utvidet adgang til kommunikasjonskontroll dersom noen mistenkes
for å fremstille seksuelle overgrep mot barn. Komiteen mener
at utvidet metodebruk på dette området kan bidra til å forebygge
og bekjempe seksuelle overgrep mot barn. Komiteen er
også enig med høringsinstansene Kripos og Politiets Fellesforbund
i at kommunikasjonsavlytting er et av de mest målrettede og effektive
etterforskningsverktøyene for å oppklare kriminalitet som begås
på Internett.
Videre støtter komiteen kommunikasjonskontroll
dersom noen mistenkes i oppfordring, rekruttering og opplæring til
terrorvirksomhet. Denne type handlinger er riktignok ikke like alvorlige
som å gjennomføre eller forsøke å gjennomføre et terrorangrep. Samtidig
er komiteen enig med departementet i at denne type
handlinger senere vil kunne føre til terrorangrep, og derfor bør
det være adgang til kommunikasjonskontroll i disse tilfellene.
Når det gjelder kommunikasjonskontroll knyttet til
mistenktes person og ikke til et bestemt kommunikasjonsanlegg, er komiteen enig
med departementet og Metodekontrollutvalget i at dette vil gi politiet
en for vid fullmakt til å iverksette kommunikasjonskontroll uten
konkret rettslig prøving. Komiteen er derfor enig
i at det ikke åpnes for kommunikasjonskontroll knyttet til person.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
det er naturlig at overvåking av «kommunikasjonsanlegg» reguleres
som kommunikasjonskontroll, og ikke teknisk sporing (som forutsetter
at politiet planter sporingsverktøy). Dette fordi fremgangsmåten
er tett knyttet til kommunikasjonsanlegget og ligner de eksisterende
former for kommunikasjonskontroll. En mistenkt i en straffesak har
ikke en mer berettiget interesse i at politiet ikke vet hvor han befinner
seg når han ikke kommuniserer via et mobilanlegg, enn når han bruker
anlegget til kommunikasjon. Det er etter flertallets mening
vanskelig å se at personvernhensyn kan begrunne et markant skille
i politiets adgang til informasjonsinnhenting basert på om mobilanlegget
rent faktisk har vært benyttet til kommunikasjon eller ikke. Flertallet mener
at en regulering som teknisk sporing ikke vil dekke politiets praktiske
behov. Flertallet viser til at den foreslåtte reguleringen
for øvrig er i tråd med de utvidelser som ble gjort i dansk og svensk
rett i henholdsvis 2006 og 2012.
Flertallet bemerker videre at
«temporær masseavlytting» er noe annet enn bruk av falske basestasjoner
for å lokalisere et anlegg og derved en mistenkt. «Temporær masseavlytting»
brukes om identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk
utstyr der dette skjer ved å avlytte samtaler eller annen kommunikasjon,
jf. bestemmelsen om kommunikasjonsavlytting i straffeprosesslovens
§ 216 a tredje ledd siste punktum jf. § 216 b annet ledd bokstav
c. Dette innebærer at politiet i en bestemt periode lytter til all
kommunikasjon (innhold) i området hvor mistenkte antas å befinne
seg.
Flertallet legger til grunn at
det ikke er aktuelt å bruke denne type basestasjoner som beskrevet ovenfor
til «generell patruljering». Flertallet vil bemerke
at for kommunikasjonskontroll etter § 216 b gjelder det alminnelige
kravet om forholdsmessighet etter straffeprosessloven § 170 a. En
«generell patruljering» ville følgelig ikke gå klar av det alminnelige
forholdsmessighetskravet.
Flertallet viser til at ordlyden
«lokalisere», jf. ny § 216 b annet ledd bokstav c, tilsier at man begrenser
seg til området den mistenkte antas å være i. Henvisningen til «anlegg
som nevnt i bokstav a» i § 216 b annet ledd bokstav c innebærer
at det er en forutsetning at lokaliseringen gjelder kommunikasjonsanlegg
som den mistenkte besitter eller antas å ville bruke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det er anledning til å overvåke
«kommunikasjonsanlegg» under nærmere gitte forutsetninger. Slike anlegg
vil kunne omfatte alle enheter med innebygget SIM-kort, inkludert
biler som har dette. Med forslagene i proposisjonen får politiet hjemmel
til å fastslå lokaliseringen av slike anlegg også når de er skrudd
av. Argumentet er at dersom en er mistenkt for noe straffbart har
det lite å si om anlegget er i bruk eller ikke, mistanken er der,
og behovet for å stadfeste hvor personen befinner seg er like sterkt.
Disse medlemmer har stor forståelse
for dette resonnementet, og støtter intensjonen bak det.
Disse medlemmer vil samtidig
påpeke at dette vanskelig kan anses som kommunikasjonskontroll,
da det ligner mer på personnær teknisk sporing. I dag er teknisk
sporing tillatt i alle saker med en strafferamme på ti år eller
mer. Med endringene i proposisjonen kan man spore mistenkte i alle
saker med en strafferamme på fem år eller mer, fordi det er lagt
inn i en annen kategori av skjulte metoder enn personnær teknisk
sporing. I tillegg vil det gjelde i langt flere straffesaker med
lavere strafferamme.
Disse medlemmer er for å ta i
bruk skjulte metoder for å slå fast hvor en mistenkt befinner seg,
også når enhetene er avslått. Disse medlemmer mener
imidlertid at denne muligheten bør håndteres på samme måte som personnær teknisk
sporing.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at kommunikasjonskontroll
for å lokalisere kommunikasjonsanlegg har samme terskel for bruk
som teknisk sporing, og at forslag om å endre loven fremmes i henhold
til dette.»
Disse medlemmer vil også henlede
oppmerksomheten på mulighetene for «identifisering av kommunikasjonsanlegg
ved hjelp av teknisk utstyr». I proposisjonen er dette beskrevet
slik, under punkt 7.7.1.1:
«Fremgangsmåten er i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt
8.5.2 side 109 omtalt på følgende måte:
'[…] I praksis
skjer dette ved at politiet i en kort periode gjennomfører en teknisk
observasjon av anlegget for å kartlegge påloggede identiteter. Etter
å ha foretatt systematiske sammenligninger, for eksempel av hvilke
identiteter som går igjen på to forskjellige steder hvor politiet vet
at den mistenkte oppholder seg på bestemte tidspunkter, vil politiet
som regel være i stand til å identifisere en eller flere kommunikasjonsenheter
som den mistenkte antas å besitte.'
Det presiseres også at:
«I praksis gjøres dette som regel ved bruk av en såkalt
IMSI-catcher (mobil basestasjon).»
Disse medlemmer påpeker at gjeldende
rett begrenser innsamling av slike telesignaler til steder der man
har grunn til å tro at den mistenkte befinner seg. Forslaget i proposisjonen
innebærer få slike begrensninger. Altså kan falske basestasjoner
brukes til mer generell «patruljering» for å lokalisere visse kommunikasjonsanlegg.
Da vil samtidig informasjon om alle andre kommunikasjonsanlegg som
mer eller mindre tilfeldig befinner seg et sted, potensielt bli
samlet inn.
Disse medlemmer viser til at
lovens hovedregel er at skjulte overvåkingsmetoder som tas i bruk
kan tas i bruk i opptil 8 uker av gangen.
Disse medlemmer mener at politiets
adgang til å ta i bruk falske basestasjoner bør avgrenses enten
geografisk, til hvor politiet har grunn til å tro at mistenkte befinner
seg, eller tidsmessig, og/eller til hvilke straffebud som tillater
slik bruk av telesignalbasert patruljering, slik at det begrenser
seg til de mest alvorlige sakene.
Disse medlemmer ber derfor regjeringen avgrense
politiets adgang til å ta i bruk denne muligheten ved å enten beholde
begrensningen til steder hvor falske basestasjoner kan brukes til «steder
man har grunn til å tro at mistenkte befinner seg», eventuelt å
begrenset tidsperioden en slik telesignalbasert patruljering kan
tas i bruk, og/eller å stramme inn på hvilke straffebud som tillater
metodebruken, slik at den begrenses til de mest alvorlige sakene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen begrense politiets
adgang til å ta i bruk falske basestasjoner for å lokalisere kommunikasjonsanlegg
ved å enten beholde begrensningen til steder hvor falske basestasjoner
kan brukes til «steder man har grunn til å tro at mistenkte befinner
seg», eventuelt å begrenset tidsperioden en slik telesignalbasert patruljering
kan tas i bruk, og/eller å stramme inn på hvilke straffebud som
tillater metodebruken, slik at den begrenses til de mest alvorlige
sakene, og legge forslaget til endringer frem for Stortinget.»
Komiteen viser til
proposisjonens forslag i kapittel 8 om å fjerne kravet om tilknytning
til organisert kriminalitet ved bruk av romavlytting i drapssaker.
Romavlytting i straffeprosesslovens forstand innebærer alle former
for hemmelig avlytting med tekniske midler som ikke er kommunikasjonsavlytting.
Romavlytting vil normalt foregå ved at det plasseres mikrofoner,
sendere eller opptaksutstyr på et sted hvor mistenkte antas å oppholde
seg.
Komiteen viser til departementets
utgangspunkt om at romavlytting representerer ett av de mest inngripende
virkemidler norsk politi har til rådighet, og utgjør et betydelig
inngrep i personvernet, i tillegg til at det ofte rammer uskyldige tredjeparter. Komiteen registrerer
videre departementets utgangspunkt om at forsettlig eller overlagt
drap er en så alvorlig forbrytelse at manglende metodetilgang ikke
bør stå i veien for oppklaring.
Komiteen viser til
proposisjonens forslag i kapittel 9 om at person-nær teknisk sporing
skal kunne benyttes ved mistanke om frihetsberøvelse og om oppfordring,
rekruttering og opplæring til terror. Person-nær teknisk sporing innebærer
plassering av teknisk peileutstyr på et objekt for å lokalisere
hvor objektet befinner seg.
Komiteen registrerer at Metodekontrollutvalget
foreslo å åpne for adgang til teknisk sporing i saker om grov ulovlig
våpenomsetning. Komiteen registrerer videre at departementet
har valgt ikke å gjøre endringer i metodetilgangen i disse sakene.
Komiteen viser til
proposisjonens forslag i kapittel 10 der det foreslås å åpne for
hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a i saker om
frihetsberøvelse, grov menneskesmugling, menneskehandel, overgrepsbilder
av barn og offentlig oppfordring, rekruttering eller opplæring til
terrorhandlinger.
Komiteen registrerer at det også
foreslås å oppheve særreglene om postbeslag i straffeprosessloven
§§ 211 og 212 i tillegg til at opphevelsen av postkontrolloven ikraftsettes. Komiteen viser
til departementets syn om at postbeslag og postkontroll i saker
om rikets sikkerhet må søkes dekket gjennom de ordinære bestemmelser
om beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er positiv til at de særregler om postbeslag som er i dagens straffeprosesslov
§§ 211 og 212, oppheves, og at behovet for postbeslag søkes dekket
gjennom de ordinære bestemmelsene om utleveringspålegg og beslag.
Slik tas det hensyn til hvordan dagens moderne korrespondanse med
bl.a. e-post foregår. Dette er i tråd med både Metodekontrollutvalgets
forslag, flertallet av høringsinstansenes syn og departementets
vurdering. For eksempel har det vært omdiskutert hvor lenge en e-post
kan anses å være i nett- og tjenestetilbyders besittelse og dermed
vil kunne beslaglegges med hjemmel i bestemmelsen om postbeslag.
Rettspraksis trekker i retning av at det er riktig å anvende de
alminnelige bestemmelsene om beslag og utleveringspålegg fremfor straffeprosessloven
§ 211 og § 212, jf. Rettens Gang (RG) 2008 side 1477 og Frostating
lagmannsretts kjennelse 20. juli 2015 (LF-2015-111129).
Flertallet er på denne bakgrunn
enig i at de alminnelige reglene om beslag og utleveringspålegg
i straffeprosessloven kapittel 16 bør omfatte post og e-postbeslag. Flertallet vil påpeke
at dette rent lovteknisk også er bedre, siden vi får et felles regelverk
for alle beslag- og utleveringspålegg.
Flertallet vil også vise til
at terskelen for postbeslag i dagens straffeprosesslov § 211 som
er seks måneder, nå vil senkes til postens generelle bevisverdi
i saken, jf. straffeprosessloven § 203 som gjelder generelt for
alle typer beslag. Flertallet ser positivt på at
terskelen for postbeslag blir likestilt med de andre beslagsregler
i straffeprosessloven kapittel 16.
Flertallet viser videre til at
politiets krav på informasjon fra nett- og tjenestetilbyder om mistenktes
epostkonto skal hjemles i reglene om beslag, utleveringspålegg og
utleveringspålegg fremover i tid. Reglene om domstolskontroll i slike
saker vil fremdeles opprettholdes. Den sentrale endringen er at
straffeprosessloven § 212 som åpner for domstolens gjennomgang av
de konkrete brevene oppheves ettersom denne ikke lenger er særlig
praktisk.
Flertallet viser til at også
andre kontrollmekanismer sørger for at rettssikkerheten ivaretas tilfredsstillende
ved en opphevelse av dagens særregler om postbeslag. Dersom spesialreglene om
postbeslag oppheves, vil beslag hos eller utlevering fra operatør
bare kunne skje etter opphevelse av operatørens taushetsplikt. Retten kan
bare ta imot forklaring som et vitne ikke kan gi uten å krenke taushetsplikt
som påligger tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett
eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
samtykker. Dersom opplysningene er underlagt bevisforbud, skal materialet
oversendes domstolen uten nærmere gjennomgåelse fra politiets side.
Komiteen registrerer
videre forslaget om å åpne for utleveringspålegg fremover i tid
i forebyggende øyemed med hjemmel i politiloven § 17 d som er i
tråd med Metodekontrollutvalgets forslag. Med utleveringspålegg
menes pålegg om at besitter av en ting som antas å ha betydning
som bevis, utleverer denne. Med utleveringspålegg fremover i tid
menes at politiet kan pålegge vedkommende som i fremtiden skal motta
en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere denne straks
den mottas.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at beslutning om utsatt underretning i etterforskningssporet
og i avvergende øyemed gjøres av domstolene, med mindre påtalemyndigheten
avgjør spørsmålet etter reglene om hastekompetanse eller det gjelder saker
om rikets sikkerhet.
Dette flertallet mener at myndigheten
til å beslutte utsatt underretning bør ligge hos retten – også i
saker om rikets sikkerhet. Dette flertallet er imidlertid
enig i at det bør være enkelte unntak fra hovedregelen om at utsatt
underretning må besluttes av retten. Det kan eksempelvis være behov
for at prosessen knyttet til utsatt underretning i saker om beslag
og utleveringspålegg forenkles noe, slik at påtalemyndigheten blir
gitt kompetanse til å beslutte utsatt underretning i disse tilfellene,
se ny § 208 a første og annet ledd. Dette kan gjelde bl.a. i tilfeller
der det gjøres flere beslag i en sak, hvor det ikke er kurant for
politiet å bringe spørsmålet om utsatt underretning inn for retten
samtidig for flere beslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at gjeldende rett er at det er
domstolen som avgjør utsatt underretning av mistenkte personer,
ved beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover i tid.
I proposisjonen foreslås det at dette endres slik at påtalemyndigheten
kan beslutte dette for inntil 8 uker, uten etterfølgende domstolskontroll.
Disse medlemmer mener at denne
beslutningsmyndigheten bør tilligge domstolen og ikke påtalemyndigheten.
Dersom omstendigheter krever at politiet må handle før en domstol
kan ta stilling til spørsmålet, må det følge domstolkontroll i ettertid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at det er domstolen som beslutter utsatt underretning av mistenkte
personer, ved beslag, utleveringspålegg og utleveringspålegg fremover
i tid, eventuelt at det følger domstolskontroll i ettertid, og at
forslag om eventuell endring avstraffeprosessloven
§ 208 a første ledd, § 210 a første ledd og § 210 c første ledd
fremmes i henhold til dette.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at det etter gjeldende rett er domstolen som beslutter om det
kan foretas postbeslag. Dette medlem vil ikke fire
på kravet til domstolskontroll. Dersom særbestemmelsen om postbeslag
i straffeprosessloven § 211 fjernes, vil postbeslag reguleres av
de ordinære bestemmelsene om beslag og utleveringspålegg. Slik forslaget
fra regjeringen foreligger, vil det sikres domstolskontroll gjennom
de ordinære bestemmelsene om utleveringspålegg, men ikke de som gjelder
beslag. Dette medlem vil understreke at domstolskontrollen
ved postbeslag må bestå, jf. straffeprosessloven §§ 211.
Dette medlem ønsker videre å
beholde straffeprosessloven § 212, slik at domstolene fremdeles
skal åpne og gjennomgå posten før dokumentene utleveres til påtalemyndigheten.
Dette medlem vil derfor stemme
mot å oppheve §§ 211 og 212.
Komiteen registrerer
at departementet ikke finner grunn til å foreta endringer i reglene
om utlevering av trafikk- og lokaliseringsdata på det nåværende
tidspunkt, jf. proposisjonens kapittel 11.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at politiet i dag har flere og til dels overlappende hjemmelsgrunnlag
for innhenting av trafikk- og lokaliseringsdata i forbindelse med
etterforskningen. Innhenting kan skje der teletilbyderne utleverer
dataene frivillig, eller gjennom reglene om beslag og utleveringspålegg.
I alle tilfeller må Nasjonal kommunikasjonsmyndighet oppheve teletilbydernes taushetsplikt.
Utleveringspålegg avgjøres som hovedregel av retten, mens beslag
besluttes av påtalemyndigheten dersom trafikkdataene ikke utleveres
frivillig. Videre kan påtalemyndigheten som ledd i etterforskningen
gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil samtidig vise til skriftlig spørsmål
nr. 1086 våren 2016, fra representanten Svein Roald Hansen, og tilhørende svar,
og imøteser regjeringens oppfølging av regelverket omkring innhenting
av trafikkdata.
Disse medlemmer bemerker at det
er vanskelig å se hvorfor de ubestridte delene av reglene rundt
behandlingen av trafikkdata ikke allerede er fulgt opp. Blant annet
påpekte allerede Metodekontrollutvalget at det er lite tilfredsstillende at
politiet hadde adgang til å innhente trafikkdata fra teleselskaper
uten krav om kjennelse fra retten. Også i utredningen til Hans Petter
Graver og Henning Harborg av 1. oktober 2015 til Samferdselsdepartementet
ble det gitt kriterier for hva et slikt system bør inneholde. Dette
er også etterlyst av blant annet ICJ Norge.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
krav om kjennelse fra retten når politiet skal innhente trafikkdata
fra teleselskaper.»
Komiteen viser til
proposisjonens forslag i kapittel 12 om å presisere at politiets
adgang til å iverksette skjult kameraovervåking på offentlig sted,
også gjelder overvåking som skjer fra offentlig mot privat sted. Komiteen registrerer at
dette kan dreie seg om overvåking mot et privat inngangsparti og
at forslaget er i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag.
Komiteen registrerer videre at
det åpnes for skjult kameraovervåking på privat sted med unntak
for private hjem, og at dette også er i tråd med Metodekontrollutvalgets
forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til justis- og beredskapsministerens svar på spørsmål 15:1084 (2015–2016) fra
representanten Hadia Tajik. På spørsmål om hvorfor hjemmelen for
kameraovervåkning skal utvides til også å gjelde lyd, svarte ministeren blant
annet:
«Slik jeg leser spørsmålet fra stortingsrepresentanten
er utgangspunktet en formodning om at vi med dette forslaget utvider
kameraovervåking til også å gjelde lyd, slik at en ved å få kjennelse
på kameraovervåking samtidig gis rett til opptak av lyd fra kamera.
Til dette bemerkes at straffeprosessloven § 202 a, med dagens henvisning
til personopplysningsloven, ikke har vært forstått slik at den gir
noe større adgang til avlytting og opptak av lyd enn bestemmelsen
om hemmelig avlytting ved tekniske midler (romavlytting) åpner for.
Dette innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 216 m må være
oppfylt hvis lyd skal tas opp sammen med bilde. Departementet har ikke
ment å endre dette.»
Flertallet vil understreke at
regjeringens utgangspunkt hele tiden har vært at det ikke skal skje
noen utvidelse av adgangen til å ta opp lyd og bilde sammen. Dette
ble presisert av statsråden i det etterfølgende skriftlige svar
til representanten Tajik.
Flertallet er imidlertid enig
i at definisjonen av «kameraovervåkning» i ny § 202 a femte ledd kan
fremstå noe tvetydig da den tilsynelatende omfatter både lyd- og
bildemateriale. Flertallet registrerer dermed at
straffeprosessloven § 216 m om romavlytting kan synes å være overflødig,
siden forslaget til ny § 202 a kan gi inntrykk av at både lyd og
bilde tillates av retten i en og samme kjennelse etter denne bestemmelsen. Flertallet vil
dermed presisere, i likhet med statsråden, at adgangen til romavlytting
fremdeles skal avgjøres etter § 216 m, slik at det fremdeles vil
være to vurderinger som skal ligge til grunn for at kameraovervåkning
med lyd skal kunne anvendes. Flertallet er videre enig
i at «lyd» fjernes fra definisjonen av kameraovervåkning i § 202 a
femte ledd. Flertallet understreker også at proposisjonen
aldri foreslo å fjerne § 216 m, noe som etter en lovtolkning ville
indikert at ny § 202 a ikke skulle forstås som en utvidelse av adgangen
til lyd- og bildeovervåkning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det etter gjeldende rett er
tillatt med skjult kameraovervåking på offentlige steder, med bilde,
ikke lyd.
Disse medlemmer viser til proposisjonen
og endringsforslagene til § 202 a femte ledd andre setning:
«Som kameraovervåking anses både overvåking med og
uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale.»
Disse medlemmer påpeker at realiteten
i dette er en utvidelse av gjeldende rett, fra å bare kunne ta opp
bilde, til også å kunne ta opp lyd, ifm. bruk av straffeprosessloven
§ 202 a.
Disse medlemmer påpeker at det
etter ordlyden i praksis åpner for en omfattende bruk av romavlytting
alle andre steder enn i private hjem dersom politiet supplerer avlyttingen
ved billedopptak.
Disse medlemmer minner om at
det at skjult kameraovervåking bare skulle gjelde bilde og ikke
lyd, også var et selvstendig poeng for Metodekontrollutvalget.
Justis- og beredskapsministeren ble i spontanspørretimen
i Stortinget 11. mai 2016 spurt av representanten Hadia Tajik om
disse formuleringene:
«…statsråden vil tillata at offentleg kameraovervaking
ikkje berre skal gjelda bilete, slik som i dag, men at det òg skal
kunna gjelda lyd. Det er verdt å merka seg at dette ikkje er gjeldande
rett i dag. Me opplever òg at det ikkje er nemneverdig grunngjeve
i sjølve proposisjonen; det er noko ein oppdagar når ein les lovteksten,
at den utvidinga er opna for.
Så eg vil gjerne høyra
korleis statsråden vurderer denne utvidinga knytt til at alle offentlege
kamera skal kunna ta opp lyd i tillegg til bilete. Kva har det å
seia for personvernet til vanlege borgarar?»
Svaret til justis- og beredskapsministeren var
da at (svaret er sitert i sin helhet):
«Det er jo ikke snakk om alle offentlige kameraer.
Dette er snakk om metodebruk, hvor det er en rettslig kjennelse
for at en kan benytte seg av en metode knyttet til et helt konkret
forhold. Det er i det bildet en må vurdere forholdsmessigheten av
den metoden opp mot den kriminelle handlingen den skal forebygge,
avdekke eller etterforske.
Spørsmålet er i hvor
stor grad det vil fravike det som er dagens ordning, i en moderne
teknologisk utvikling hvor kameraer ofte har lydfunksjon. Så fra
vår side har det ikke vært en hensikt å skape en større utvidelse
enn det er grunnlag for, og det er retten som til enhver tid vil
ta hensyn til hvorvidt tiltaket er for inngripende, eller om det
er forholdsmessig. Kapasiteten til bilde og lyd kombinert vil kunne
bidra til å gi bevis på en enklere måte enn om man må ha bilde og
lyd hver for seg, f.eks.»
Disse medlemmer merker seg at
statsråden umiddelbart aksepterte premisset om kameraovervåking
med lyd, ikke bare bilde, og at han gikk så langt som å begrunne
det med den «teknologiske utvikling der kameraer ofte har en lydfunksjon».
Nevnte representant fulgte opp med et skriftlig spørsmål innlevert
senere samme dag, jf. Dokument 15:1084 (2015–2016), der statsråden
ble bedt om å begrunne standpunktet sitt nærmere.
Da var statsrådens svar at:
«Slik jeg leser spørsmålet fra stortingsrepresentanten
er utgangspunktet en formodning om at vi med dette forslaget utvider
kameraovervåking til også å gjelde lyd, slik at en ved å få kjennelse
på kameraovervåking samtidig gis rett til opptak av lyd fra kamera.
Til dette bemerkes at straffeprosessloven § 202 a, med dagens henvisning
til personopplysningsloven, ikke har vært forstått slik at den gir
noe større adgang til avlytting og opptak av lyd enn bestemmelsen
om hemmelig avlytting ved tekniske midler (romavlytting) åpner for.
Dette innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 216 m må være
oppfylt hvis lyd skal tas opp sammen med bilde. Departementet har ikke
ment å endre dette.»
Disse medlemmer merker seg statsråden
endrede standpunkt i holdning til kameraovervåking med lyd og bilde,
og anerkjenner det.
Disse medlemmer påpeker at ordlyden
i straffeprosessloven § 202 a femte ledd andre setning:
«Som kameraovervåking anses både overvåking med
og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale»
er i strid med statsrådens intensjon, slik den fremstår
i svar på skriftlig spørsmål som sitert tidligere.
Disse medlemmer foreslår derfor
å endre straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd andre setning i
tråd med statsrådens intensjon.
Komiteen fremmer derfor
følgende forslag:
«Straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd andre setning
skal lyde:
Som kameraovervåking anses overvåking med mulighet
for opptak av bildemateriale.»
Komiteen understreker betydningen
av at pressens kildevern skal ivaretas, slik det er beskrevet i
proposisjonens kapittel 12.6.3.3.
Komiteen viser til
proposisjonens forslag om bruk av tvangsmidler i avvergende og forebyggende
øyemed i kapittel 13. Komiteen viser videre til departementets
konklusjon om at det av formuleringen «kriminelle tilfeller» i Grunnloven
§ 102 første ledd annet punktum ikke kan utledes et krav om at det
allerede må være begått en straffbar handling for at det skal være
adgang til tvangsmiddelbruk i private hjem.
Komiteen viser til departementets,
Metodekontrollutvalgets og høringsinstansenes syn på at avvergende
tvangsmidler må kunne benyttes i forbindelse med å avverge drap
uavhengig av hvilken sammenheng det inngår i. Komiteen registrerer
videre departementets oppfatning om at tilleggskriteriet om organisert
kriminalitet er berettiget og bør opprettholdes ved ran og grove
narkotikaforbrytelser.
Komiteen registrerer at departementet
ikke støtter Metodekontrollutvalgets forslag om å fjerne forberedelseshandlinger
til terror som grunnlag for å iverksette bruk av tvangsmidler i avvergende
øyemed. Komiteen viser til departementets begrunnelse
om at forberedelse til terror er alvorlige lovbrudd, og har et omfattende skadepotensial
slik at hensynet til kriminalitetsbekjempelse bør veie tyngre enn
hensynet til personvernet. Komiteen registrerer også
at departementet foreslår at offentlig oppfordring, rekruttering
eller opplæring til terrorhandlinger bør gi grunnlag for bruk av
avvergende tvangsmidler.
Komiteen viser til departementets
utgangspunkt om at forebyggende tvangsmidler reiser særlige personvernmessige
og rettssikkerhetsmessige spørsmål. Med forebyggende tvangsmidler
menes bruk av ulike tvangsmidler i forebyggende øyemed uten at det
er grunnlag for å iverksette etterforskning, jf. politiloven § 17
d. Komiteen registrerer departementets holdning om
at det ikke er et mål i seg selv å oppnå en parallellitet mellom
PSTs adgang til tvangsmiddelbruk for å forebygge og for å avverge
alvorlig kriminalitet.
Komiteen viser til departementets
avveining mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og samfunnssikkerhet
på den ene siden og rettssikkerhet og personvernhensyn på den andre
siden, og at dette tilsier at forebyggende tvangsmidler bare bør
brukes for å forebygge de mest alvorlige straffbare handlingene
som hører under PSTs ansvarsområde. Komiteen registrerer
at enkelte av de lovbrudd der PST ber om utvidelser, vil kunne innebære
store og uopprettelige skader. Komiteen registrerer
at departementet på denne bakgrunn åpner for å benytte tvangsmidler
i forebyggende øyemed ved ulovlig befatning med radioaktivt materiale,
biologiske eller kjemiske våpen, eller en kjernefysisk eller radioaktiv
anordning jf. straffeloven § 142.
Komiteen viser videre til departementets konklusjon
om at det under visse vilkår bør åpnes for skjult ransaking og innbrudd
ved dataavlesning for å forebygge terrorhandlinger, i motsetning
til øvrige lovbrudd angitt i politiloven § 17 d, samt at enhver
romavlytting i private hjem i forebyggende øyemed bør forbys. Komiteen er
enig med departementet i at Sjef PST eller assisterende sjef og
domstolen må foreta en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte
sak, og blant annet se hen til hvor sikre holdepunkter en har for
at en terrorhandling vil kunne bli begått og hvor alvorlige konsekvensene
vil kunne bli.
Komiteen registrerer at PST-sjefens hastekompetanse
er foreslått utvidet til å omfatte forebygging av terrorhandlinger.
Bakgrunnen for dette er å sikre PST tilstrekkelige virkemidler for
å forebygge slik alvorlig kriminalitet. Komiteen registrerer
at dagens trusselbilde er forskjellig fra det i 2005, og det forebyggende arbeidet
er blitt langt mer fremtredende siden den gang. Komiteen viser
til departementets utgangspunkt om at faren for misbruk av myndighet
må sies å være minimal, ettersom PSTs hastebeslutning vil overprøves
av retten i etterkant i tillegg til å inngå i EOS-utvalgets kontrollarbeid.
Komiteen viser til at det foreslås
videreført at PST skal ha adgang til å unnlate underretning om bruk
av tvangsmidler i forebyggende øyemed.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, avviser
at proposisjonens drøftelse av Grunnloven er tvilsom og argumenterer
ensidig for en vid adgang til å benytte tvangsmidler. Det har alltid
vært diskusjon om skrankene nedfelt i Grunnloven § 102, og Grunnlovsreformen i
2014 endrer ikke de tvilsspørsmål som melder seg. Flertallet mener
likevel at avveiningen av de ulike hensyn er gjort på en balansert
måte, og de beste grunner taler for at proposisjonens forslag ikke
støter an mot Grunnlovens grenser for bruk av skjulte tvangsmidler.
Flertallet viser til dagens § 222 d
i straffeprosessloven som åpner for at retten kan gis tillatelse
som ledd i etterforskning til å benytte ulike tvangsmidler når det
er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling
som rammes av bestemte alvorlige straffebud (bruk av tvangsmidler
i avvergende øyemed). Bestemmelsen gir anvisning på en rekke tvangsmidler. Hvorvidt
Grunnloven § 102 står i veien for bruk av slike tvangsmidler, er
uansett bare aktuelt ved romavlytting og ransaking med utsatt underretning
i privat bolig.Hva gjelder dataavlesning
vil ikke dette ha noen problematiske sider til Grunnlovens bestemmelse
om husinkvisisjon, siden det ikke er snakk om å gjøre fysiske innbrudd
i private hjem for å installere dataavlesningsutstyr.
Flertallet viser til Riksadvokatens
brev av 10. juli 2009 som er sendt til samtlige politimestere, sjefen
for Kripos, økokrim og PST, samt samtlige statsadvokater. Av dette
fremgår blant annet:
«Riksadvokaten kan vanskelig forstå at straffeprosessloven
§ 222d […]vil bli bedømt som grunnlovsstridig ved f.eks romavlytting
av privat bolig.
Det antas at i de fleste saker hvor
§ 222 d i dag anvendes som hjemmelsgrunnlag for bruk av «hemmelig»
ransaking eller romavlytting i private hjem, er det rimelig grunn
til å tro at det allerede er begått eller begås en straffbar handling
som har sammenheng med den potensielle alvorlige kriminelle handling
som søkes avverget.»
Flertallet vil videre vise til
Riksadvokatens høringsnotat av 07. april 2016 der det blant annet fremgår:
«[..] Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter
for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større
betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at
det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av
et alvorlig lovbrudd.
Metodekontrollutvalget begrunnet
forslaget om et krav om at det er begått en straffbar handling med
at metodebruk i private hjem uten et slikt vilkår ville være i strid
med Grunnloven § 102. Departementet legger i proposisjonen til grunn at
flertallets grunnlovssyn har en usikker forankring i tungtveiende
rettskilder og at unntaket fra forbudet mot husransakelse i private
hjem for kriminelle tilfeller ikke forutsetter at det er begått
en straffbar handling. Dette mener vi gir uttrykk for en korrekt
tolkning av den aktuelle grunnlovsbestemmelsen, et syn som riksadvokaten
også ga uttrykk for under høringen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet minner om at det er forskjell på avvergende
metoder etter straffeprosessloven § 222 d og forebyggende metoder
etter politiloven § 17 d. De avvergende metoder skjer som ledd i
straffesaksbehandling etter at det foreligger en konkret mistanke
og er åpnet en straffesak, mens de forebyggende metoder anvendes
utenfor straffesakssporet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST)
i forvaltningssporet, og uten at det foreligger konkret mistanke
om et straffbart forhold. Metodene har et grunnleggende ulikt formål.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Innst. O. nr. 113 (2004–2005), innstilling fra justiskomiteen
om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting
og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet).
Der uttalte alle de daværende medlemmene i komiteen, unntatt medlemmene fra
Sosialistisk Venstreparti, om bruk av metoder i forebyggende øyemed
at de var «en sikkerhetsventil, som bare kan bli brukt når reglene
om avverging som ledd i etterforskning ikke er anvendbare».
Disse medlemmer merker seg denne
avgrensningen.
Disse medlemmer påpeker at dataavlesning både
har sider ved seg som ligner hemmelig ransaking, som under nærmere
vilkår er tillatt for PST, og har sider som ligner på å få inngripende tilgang
til den aktuelle personens innerste tanker, frykt og lyster, som
går utover hemmelig ransaking.
Disse medlemmer mener derfor
at adgangen til å gå utover den sikkerhetsventilen forebyggende
adgang til aktuelle personers private hjem, inkludert via dataavlesning,
bør være meget smal, og begrenset til som hovedregel å gjelde forebygging
av terrorhandlinger og terrorforbund.
Disse medlemmer merker seg sitatene
fra Riksadvokatens brev av 10. juli 2009 som er sitert av flertallet,
og påpeker at brevet er en konkretisering av praksis etter straffeprosesslovens avvergeregler,
etter at den daværende justisminister suspenderte bruk av romavlytting
i privat bolig i forebyggende øyemed etter politilovens bestemmelser.
Brevet står altså ikke i motstrid til forståelsen av «forebyggende
øyemed» slik disse medlemmer har omtalt den i tidligere merknader,
men stiller krav til politimestrene, Økokrim, Kripos, PST og statsadvokatene
om hvordan de skal gå frem i situasjoner der de befinner seg i «avvergefasen»
i forbindelse med pågående straffesaker.
Disse medlemmer viser også til
Riksadvokatens høringsnotat av 8. april 2016 som også er sitert
av flertallet.
Disse medlemmer merker seg setningen:
«Etter riksadvokatens syn bør konkrete holdepunkter
for at det vil bli begått fremtidige straffbare handlinger ha større
betydning for om en skal kunne benytte skjulte tvangsmidler, enn at
det er begått en straffbar handling som ledd i planleggingen av
et alvorlig lovbrudd.»
Disse medlemmer påpeker at formuleringene «konkrete
holdepunkter for» og «vil bli begått fremtidige straffbare handlinger»
omhandler en straffbar handlings oppstartsfase, altså at den straffbare
handlingen har startet opp, men ikke er gjennomført.
Disse medlemmer merker seg også
at sitatet står under tittelen «Bruk av tvangsmidler i avvergende
øyemed etter straffeprosessloven». Dette er altså ikke Riksadvokatens
syn på praktiseringen av politiloven § 17 d, slik man kan få inntrykk
av fra flertallets sitat.
Disse medlemmer deler Riksadvokatens
syn på den praktiske forståelsen av grenseoppgangen mellom forebyggende
og avvergende metoder.
Disse medlemmer påpeker at Metodekontrollutvalgets
flertall mente at det ikke er adgang til å ta i bruk skjulte metoder
som romavlytting og dataavlesning i private hjem i forebyggende øyemed,
på grunn av Grunnloven § 102 om at «husinkvisisjon» bare skal finne
sted «i kriminelle tilfeller». I praksis innebærer det at folks private
hjem ikke kan inntas av politi med mindre det er snakk om etterforskning
av en sak.
Disse medlemmer minner om at
Metodekontrollutvalgets flertall bygget på to uavhengige juridiske
drøftelser som kom til samme konklusjon.
Disse medlemmer merker seg at
i lys av dette valgte regjeringen Stoltenberg II i 2009 å innføre en
instruks om at all eventuell bruk av romavlytting i private hjem
i forebyggende øyemed måtte opphøre. Dataavlesning var det på det
tidspunkt uansett ikke adgang til.
Disse medlemmer understreker
at PST har adgang til hemmelig ransaking for forebyggende formål
under nærmere bestemte vilkår.
Disse medlemmer registrerer at
i proposisjonen som nå er til behandling, foreslår regjeringen å
lovfeste at PST i tillegg har tillatelse til å bruke dataavlesning
i forebyggende øyemed, jf. foreslåtte endringer i politiloven § 17
d annet ledd.
Disse medlemmer viser til at
dataavlesning har visse fellestrekk med hemmelig ransaking. Slik
man tidligere ville gått gjennom et hjem, i skuffer, skap og søppelbøtter
for å vurdere om det er grunnlag for å forebygge en alvorlig handling,
vil mye informasjon som før ville vært skriftlig på papir, nå være
tilgjengelig på data. Forskjellen er imidlertid at adgangen til
dataavlesning som gis, er langt mer vidtrekkende enn bare «ransaking».
Med den foreslåtte hjemmelen får PST tilgang til all informasjon
på dataen inkludert den løpende bruken av enheten. Det er med andre
ord snakk om en langt mer inngripende metode enn hemmelig ransaking.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at proposisjonens drøftelse av Grunnloven § 102 er tvilsom. Den
argumenterer ensidig for at adgangen til forebyggende skjulte tvangsmidler
bør være vid. Det er disse medlemmers oppfatning
at adgangen bør være smal, og at det er dekning for dette i Grunnlovens
ordlyd, og i praktiseringen av denne.
Disse medlemmer påpeker at mye
taler for at forebyggende dataavlesning iht. politiloven § 17 d
bør avgrenses til de mest alvorlige sakene, som forebygging av terrorhandlinger
og terrorforbund. Disse er også nærmest i tid en mulig framtidig
handling enn f.eks. forebygging av terrortrusler, og sammenhengen
mellom det inngripende virkemiddelet og den mulige framtidige handlingen
fremstår som vesentlig klarere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen, i lys av Grunnlovens ordlyd,
Metodekontrollutvalgets flertall, og to uavhengige juridiske drøftelser,
fremme forslag om lovendring som begrenser bruk av dataavlesning
i forebyggende øyemed til de mest alvorlige sakene, i hovedsak til
forebygging av terrorhandlinger og terrorforbund.»
Disse medlemmer vil også påpeke
at adgangen til dataavlesning ved brudd på § 123 om avsløring av
statshemmeligheter, og § 125 uaktsom avsløring av statshemmeligheter,
innebærer at avsløringer av typen Panama Papers ville blitt vesentlig
vanskeliggjort. Avsløringer av denne art vil i noen sammenhenger
kunne anses som varsling. Med endringene i proposisjonen vil det ikke
bare være anledning til å bruke dataavlesning for å etterforske
slike saker, men også for å forebygge dem, altså ved mistanke om
at noen kan komme til å avsløre statshemmeligheter aktsomt eller
uaktsomt.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dataavlesning bare skal kunne brukes dersom statshemmeligheter
avsløres til fordel for en fremmed stat eller terrororganisasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Straffeprosessloven § 216 o første ledd bokstav b
skal lyde:
b) som rammes
av straffeloven §§ 121 og 123 til fordel for fremmed stat eller
terrororganisasjon 126, 127, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 232,
254, 257, 311, 333, 337 jf. 231 eller 340 jf. 231, eller av lov
om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi
m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket og deres
opphold her § 108 femte ledd.»
Disse medlemmer påpeker at samme
problemstilling gjelder PSTs adgang til å ta i bruk forebyggende
metoder for øvrig (hemmelig ransaking, skjult kameraovervåking,
dataavlesning og kommunikasjonskontroll) i saker som angår statshemmeligheter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Straffeprosessloven § 222 d andre ledd bokstav a
skal lyde:
a) Straffeloven
§§ 111, 113, 115, 117, 119, 123 til fordel for fremmed stat eller
terrororganisasjon, §§ 126, 127, 128 første punktum, §§ 129, 133,
135, 136, 136 a eller § 142.»
«Straffeprosessloven § 222 d tredje ledd tredje punktum
skal lyde:
Politiets sikkerhetstjeneste kan bare gis tillatelse til
å romavlytte, jf. § 216 m, når det er grunn til å tro at noen kommer
til å begå en handling som rammes av straffeloven §§ 121 og 123
til fordel for fremmed stat eller terrororganisasjon, 125, 126,
131, 133, 134 eller 142 eller av §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller
275 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen,
Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre
stater.»
Komiteen viser til
proposisjonens kapittel 14 der det foreslås å innføre et nytt skjult tvangsmiddel
i form av dataavlesning i straffeprosessloven §§ 216 o og 216 p. Komiteen registrerer
at med «dataavlesning» menes en samlebetegnelse for flere utstyrs-
og kunnskapsbaserte metoder for å skaffe tilgang til opplysninger
i et datasystem som ikke er offentlig tilgjengelig.
Komiteen registrerer at departementet
også foreslår at politiet skal ha tillatelse til å gjøre fysisk
innbrudd for å plassere og fjerne utstyr som er nødvendig for å
gjennomføre dataavlesningen.
Komiteen viser til departementets
begrunnelse for å introdusere dataavlesning som nytt skjult tvangsmiddel.
Det er et stort udekket behov for effektiv tilgang til elektronisk
lagret og kommunisert informasjon. Det vises til økt bruk av krypteringsløsninger
og andre metoder for beskyttelse av slik informasjon.
Komiteen registrerer videre at
Metodekontrollutvalget og sentrale høringsinstanser innen politiet
og påtalemyndigheten påpeker at den teknologiske utviklingen og
bruken av krypteringsløsninger har medført at politiet stadig oftere blir
stående uten faktisk tilgang til informasjon som det rettslig sett
ellers har adgang til i medhold av de eksisterende tvangsmiddelbestemmelsene
om kommunikasjonsavlytting og hemmelig ransaking.
Komiteen viser til at ved å åpne
for dataavlesning får politiet adgang til å følge med på mistenktes
bruk av et datasystem over tid, uavhengig av det tradisjonelle skillet
mellom kommunikasjon og lagret informasjon. Dette gir politiet muligheten
til å avdekke informasjon som ikke kan oppnås gjennom kommunikasjonsavlytting
og enkeltstående hemmelige ransakinger, enten på grunn av kryptering
eller fordi informasjonen slettes fortløpende eller ikke blir lagret.
Komiteen registrerer at tvangsmiddelet dataavlesning
etter departementets forslag skal kunne benyttes i samme type saker
og på lignende vilkår som kommunikasjonsavlytting etter § 216 a.
Dette innebærer at metoden kun benyttes i saker som gjelder alvorlig
kriminalitet, og bare dersom strenge tilleggsvilkår er oppfylt.
Komiteen viser til slutt til
departementets forslag om at dataavlesning tilføyes i oppregningen
av skjulte tvangsmidler som kan benyttes i avvergende øyemed etter
straffeprosessloven § 222 d og som ledd i forebyggingen av alvorlig kriminalitet
etter politiloven § 17 d på nærmere angitte vilkår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
fastsettelse av terskelen for bruk av dataavlesning beror på en
vanskelig avveining av personvernhensyn og samfunnets behov for
å bekjempe kriminelle handlinger. Det er derfor vanskelig å finne
det konkrete skjæringspunktet for når en metode kan benyttes. Flertallet mener
proposisjonen i all hovedsak avgrenser bruken av dataavlesning på
en fornuftig måte. Flertallet mener imidlertid etter en
helhetsvurdering at terskelen for å anvende dataavlesning bør heves
i forhold til proposisjonens forslag, slik at metoden ikke kan benyttes for
å avdekke simpel narkotikaovertredelse jf. straffeloven § 231, simpelt
narkotikaheleri jf. straffeloven § 332 jf. § 231 og uaktsomt narkotikaheleri
jf. straffeloven § 335 jf. § 231.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Straffeprosessloven § 216 o første ledd bokstav b
skal lyde:
b) som rammes
av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum,
129, 136, 136 a, 254, 257, 311, 337 jf. 231, eller 340 jf. 231,
eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester
og teknologi m.v. § 5 eller av lov om utlendingers adgang til riket
og deres opphold her § 108 femte ledd.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sitt forslag til endring av straffeprosessloven
§ 216 o, første ledd bokstav b foran i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil likevel følge utviklingen nøye på dette området, slik at kriminelle
miljøer ikke utnytter terskelen ved å tilpasse sin ulovlige aktivitet.
I denne sammenheng vises det til at det kan være vanskelig å sondre
mellom simpel og grov narkotikaovertredelse. Det er også vanskelig
å avdekke godt organisert narkotikakriminalitet, som ofte mangler
vitner og involverer miljøer med sterk indre selvjustis. Det kan
bli aktuelt å revurdere lovgivningen på et senere tidspunkt for
så vidt gjelder terskelen for dataavlesning relatert til narkotikakriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at Metodekontrollutvalget anbefalte
at dataavlesing bare brukes for å gi politiet tilgang til informasjon
som de allerede har hjemmel til å få tilgang til, f.eks. gjennom
kommunikasjonskontroll eller hemmelig ransaking, men som teknologiutvikling
og økt bruk av kryptering gjør at politiet likevel ikke får tak
i.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringens forslag er mer omfattende – nemlig at politiet skal
få tilgang til alt på maskinen, inkludert informasjon om den tidligere
og den kontinuerlige bruken av informasjonssystemet.
Disse medlemmer ser at det kan
være gode grunner til at politiet skal ha slik adgang; f.eks. vil
en slik tilgang raskt kunne slå fast en eventuell aktivitet knyttet
til barnepornografisk materiale, eller gjentatte internettsøk på bombeoppskrifter
eller aktivitet på ekstremistiske nettsider for å inngå terrorforbund.
Det taler til fordel for metodebruken at den bare kan brukes ved
konkret mistanke og at det er domstolen som avgjør om politiet får
tillatelse til å ta i bruk dataavlesning, samt at terskelen for
bruk er at dataavlesning bare kan brukes hvis det må antas at det
vil være av «vesentlig betydning» for å oppklare saken.
Disse medlemmer påpeker samtidig
at dataavlesning, med forslagene i proposisjonen, kan tas i bruk
i forbindelse med svært mange straffebud. I forslaget fra regjeringen
er simpel narkotikaovertredelse, simpelt heleri og uaktsomt heleri
nok til å gi politiet grunnlag for bruk av dataavlesning.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at terskelen er satt for lavt for et ganske omfattende og inngripende
virkemiddel som dataavlesning er.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at terskelen bør heves til grov narkotikaovertredelse og grovt heleri,
samt at uaktsomt heleri tas ut.
Komiteen mener forskriftsarbeidet
må omfatte problematikken rundt programvare som gir mulighet for
dataavlesning, herunder norsk eierskap til programvaren, tilsynsrutiner
for sikkerhet rundt programvaren, at dataoverførsler knyttet til
overvåkningen så langt det er mulig holdes innenfor norsk jurisdiksjon
og rutiner for avinstallering av program som ikke lenger er i bruk.
Når det gjelder å fastsette kriterier
for rapportering av bruk av dataavlesning, er det etter komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis oppfatning
at dagens regelverk i kombinasjon med nytt forskriftsarbeid vil
ivareta de hensyn forslaget forsøker å imøtese.
Komiteen peker på
behovet for at det utarbeides en egen forskrift som gir nærmere
regler og retningslinjer for bruk av dataavlesning, jfr. proposisjonens
kapittel 14.8.8.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at kommunikasjonskontrollutvalget
og EOS-utvalget vil ha kontrollen med at politiet og PST bare bruker
dataavlesning i henhold til loven.
Disse medlemmer merker seg at
politiet er pålagt «så vidt mulig» å avverge fare for at noen skaffer
seg uberettiget tilgang til datasystemet.
Disse medlemmer registrerer at
ingen imidlertid er tiltenkt rollen å ettergå at de programvarer
politi/PST tar i bruk, innehar de sikkerhetsforanstaltninger og
begrensninger som er naturlig å forvente, f.eks. at programvaren ikke
åpner for bruk som politiet i dag ikke har anledning til (eksempelvis
kontroll over den infiserte datamaskinens videokamera eller mikrofon,
eller å laste ned ytterligere programmer på datamaskinen). Jo flere
funksjonaliteter en slik programvare har, desto flere sårbarheter
kan de ha. I verste fall kan også ikke-statlige aktører, eller aktører
utenfor Norge, hacke seg inn på politiets programvare og få mer
eller mindre full kontroll over de datamaskiner politiet har sett seg
nødt til å gjøre innbrudd i.
Disse medlemmer kan heller ikke
se at det står noe om når programvare som skal gi mulighet for dataavlesning,
skal avinstalleres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvikle tilsynsrutiner for
sikkerheten rundt programvaren som utvikles eller kjøpes av norsk
politi, slik at de ikke gjør norske borgere unødvendig sårbare.»
«Stortinget ber regjeringen utvikle rutiner
for avinstallering av programvare brukt til dataavlesning når det
ikke lenger er bruk for den, og ber regjeringen vurdere å etablere
prinsippene for disse og fremme forslag for Stortinget i lovs form.»
Disse medlemmer påpeker at siden
dataavlesning er en ny hjemmel, er det heller ikke fastsatt hvordan
bruken av den skal rapporteres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette klare
kriterier for rapporteringen på bruken av dataavlesning, bl.a. antall
saker og hvilke typer opplysninger som hentes ut.»
Det er disse medlemmers oppfatning
at denne type statistikk bør være offentlig tilgjengelig.
Komiteen konstaterer
at departementet i proposisjonens kapittel 14.8.10 peker på behovet for
en egen forskrift som beskriver kommunikasjonskontrollutvalgets
virksomhet. Dette støttes av komiteen, og det legges
til grunn at dette blir gjort. Komiteen legger videre
til grunn at rapporter om kommunikasjonskontrollutvalgets arbeid
er offentlige så langt det lar seg gjøre.
Komiteen peker videre på at PSTs
bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggingssaker og etterforskningssaker
kontrolleres av EOS-utvalget, jf. lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste (EOS-loven) og Stortingets instruks om kontroll
med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-instruksen).
EOS-utvalgets kontroll vil følgelig omfatte PSTs bruk av dataavlesing.
Komiteen viser til
at Stortinget 23. mai 2016 mottok brev fra Justis- og beredskapsdepartementet
om noen feil i proposisjonen som burde rettes opp. Brevet ble oversendt
justiskomiteen til behandling. I brevet pekes det for det første
på at forslag om lovendring i straffeprosessloven § 216 i ved en
feil ikke fremgår av selve lovforslaget, men beskrives i proposisjonen
på side 72. Videre er det funnet en inkurie i lovforslaget til politiloven
§ 17 d ved at henvisningen til §§ 211 og 212 om postbeslag ikke
er fjernet, til tross for at disse bestemmelsene er foreslått opphevet.
Dette er rettet opp i tilrådingen.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Straffeprosessloven § 216 i skal lyde:
§ 216 i. Alle skal bevare taushet om at det
er begjært eller besluttet kommunikasjonskontroll i en sak, og om
opplysninger som fremkommer ved kontrollen. Det samme gjelder andre
opplysninger som er av betydning for etterforskningen, og som de
blir kjent med i forbindelse med kontrollen eller saken. Taushetsplikten
er ikke til hinder for at opplysningene brukes
a) som ledd
i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av
de mistenkte,
b) som bevis for det straffbare forholdet
som begrunnet kontrollen,
c) som bevis for et annet straffbart forhold
som etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra,
d) som bevis for et annet straffbart forhold
som etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art
og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og
oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad
ville ha blitt vanskeliggjort. Er det andre forholdet påtalt som en
overtredelse som kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra, eller belyser opplysningene også
et straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet slik
kontroll, kan opplysningene uansett brukes som bevis,
e) for å forebygge at noen uskyldig blir
straffet,
f) for å avverge en straffbar handling
som kan medføre frihetsstraff,
g) for å gi opplysninger til kontrollutvalget,
eller
h) for å gi underretning etter § 216 j.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.»