Søk

Vedlegg - Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråd Bent Høie til helse- og omsorgskomiteen, datert 3. mai 2018

Vedlegg
Dokument 8:210 S (2017-2018) – Representantforslag om å sikre kvaliteten i spesialistutdanningen for leger

Det vises til forslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans Fredrik Grøvan og Geir Jørgen Bekkevold, oversendt den 17.04.18, med forespørsel om statsrådens uttalelse.

Forslagets ordlyd:

"Stortinget ber regjeringen sikre kvaliteten i spesialistutdanningen for leger gjennom standardisering og nasjonale krav til læringsaktiviteter."

Statsrådens uttalelse:

Ny spesialistutdanning for leger inneholder mange nye elementer som til sammen skal sikre en god og fremtidsrettet utdanning, der alle ferdige spesialister både har oppnådd felles basiskompetanse og i tillegg spesialisert kompetanse innen hver enkelt spesialitet. Jeg er enig med Legeforeningen og fagmiljøene i at praktiske ferdigheter må trenes, og at det er nødvendig å ha gjennomført et visst antall operasjoner og andre tekniske prosedyrer for å oppnå den nødvendige kompetansen.

Spesialistforskriften stiller mange og tydelige krav til alle aktørene om hvordan utdanningen skal innrettes, gjennomføres og følges opp. Det er bygd opp et helhetlig system som gir rammer som skal sikre kvalitet og gjennomstrømning i utdanningsløpet.

En sentral endring i ny ordning er at det er oppnådde læringsmål med krav til realkompetanse som skal ligge til grunn for å gi offentlig godkjenning som spesialist. Mange læringsmål stiller krav om å inneha ferdigheter og beherske prosedyrer. I tidligere ordning var det krav til å ha gjennomført prosedyrelister og kurs, men ikke krav til en vurdering av kompetanse og ferdigheter. Jeg mener at det er helt sentralt for pasientsikkerheten og for kvaliteten i spesialiseringen at det gjøres en reell vurdering av om leger i spesialisering (LIS) har oppnådd de nødvendige ferdigheter. I denne vurderingen har de mer erfarne kollegene som har sett LIS i praktisk arbeid, fått en sentral og forskriftsfestet rolle. Veileder, som selv er spesialist, har også fått en tydeligere rolle i vurderingen.

Legeforeningens spesialitetskomiteer har gjort et betydelig arbeid med å utarbeide forslag til læringsmål som definerer den kompetansen de enkelte spesialistene skal ha. På dette grunnlaget, og tilhørende høringsrunder, har Helsedirektoratet forskriftsfestet 4 900 læringsmål, fordelt på 46 spesialiteter. Dette gir en helt ny forutsetning for en nasjonal og kvalitetssikret spesialisering.

I tillegg har spesialitetskomiteene, for de fleste spesialitetene, utarbeidet forslag til et antall gjennomførte prosedyrer som etter deres vurdering er nødvendig for å oppnå læringsmålene. Disse prosedyrelistene har status som normerende dokumenter fra Helsedirektoratet, men er ikke forskriftsfestet. Læringsmål, tilhørende prosedyrelister og andre læringsaktiviteter som simulering og kurs, legges nå inn i et digitalt system ved sykehusene. Hver enkelt LIS sine gjennomførte prosedyrer og andre læringsaktiviteter skal fortløpende registreres her, og er grunnlag for vurdering av oppnådde læringsmål. Det er således laget et robust system for å kunne vurdere og dokumentere legenes kompetanse.

Mengdetrening på prosedyrer og teknikker er fundamentalt for å oppnå de ferdighetene som en spesialist skal ha. Jeg er enig med Legeforeningen i at dette må gis særlig vekt i den nye ordningen. Utfordringen er samtidig å etablere et system som også balanserer hensynet til nødvendig fleksibilitet og omfanget av administrative prosesser.

Helsedirektoratet har en normerende rolle i den nye spesialistutdanningen ved å anbefale minimumstall for prosedyrer. Å avvike fra Helsedirektoratets faglige anbefalinger krever en særskilt begrunnelse, og normering er derfor et sterkt virkemiddel for å sikre harmoniserte nasjonale krav. Ordningen gir også fleksibilitet til endring når det er behov for det, i og med at de formelle kravene til prosesser er mindre omfattende enn dersom kravene forskriftsfestes. Videre gir ordningen muligheter for å vektlegge annen og tilsvarende ferdighetstrening når dette anses å gi like godt resultat.

Min tilnærming for å sikre at mengdetrening på prosedyrer blir tilstrekkelig vektlagt i ny spesialistutdanning, er todelt, med følgende ekstra tiltak:

For det første foreslår jeg å presisere betydningen av prosedyrelistene og deres normerende status i spesialistforskriftens rundskriv, slik at disse blir tydeliggjort og framhevet.

For det andre vil jeg følge opp målet om tilstrekkelig mengdetrening på prosedyrer gjennom styringen av de regionale helseforetakene og Helsedirektoratet. Jeg vil legge inn i oppdraget til de regionale helseforetakene at LIS-enes mengdetrening i henhold til prosedyrelister blir særlig vektlagt i implementering av ny spesialistutdanning, og jeg vil be om rapportering på dette punktet i oppfølgingsmøter gjennom året. Jeg vil også be om at Helsedirektoratet gir departementet årlige rapporter om gjennomføringen av ny ordning, der helseforetakenes oppfølging av direktoratets anbefalinger om antall gjennomførte prosedyrer blir særskilt omtalt.

Helsemyndighetene, utdanningsvirksomhetene og Legeforeningen har felles mål om god kvalitet i spesialistutdanningen, der tilstrekkelig mengdetrening på praktiske prosedyrer er en forutsetning. Jeg har forståelse for fagmiljøenes bekymring og ønske om å ivareta dette på en god måte i den nye ordningen. Min vurdering nå er at det foreslåtte opplegget ivaretar hensynet til nødvendige prosedyreferdigheter, og at det samtidig gir en god balanse mellom krav i regelverk og faglige anbefalinger. En slik balanse vil både kunne sikre hensynet til kvalitet, men også til nødvendig fleksibilitet i spesialistutdanningen.