1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Klima- og miljødepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til endring i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Endringsforslaget gjelder etablering av lovhjemmel om avsavnsrente i forurensningsloven § 76.

Avsavnsrente er en rentegodtgjørelse som er begrunnet i erstatningsrettslige prinsipper, og er ment å dekke det tap som kreditor har hatt ved ikke å kunne disponere over penger han har krav på. Avsavnsrenter påløper fra det tidspunktet et krav oppstår, og frem til forsinkelsesrenten begynner å løpe.

1.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Forurensningsloven bygger på det internasjonalt anerkjente prinsippet om at forurenser skal betale. Dette innebærer at den som har ansvar for forurensning eller forsøpling, skal bære kostnadene ved forurensningen, og ikke samfunnet. Forurensningsmyndigheten kan derfor kreve refusjon av kostnader og tap som har påløpt i forbindelse med at det iverksettes tiltak på vegne av den ansvarlige. Hjemmelsgrunnlaget for å kreve refusjon er gitt i forurensningsloven § 76.

Ved større tilfeller av akutt forurensning, eller fare for akutt forurensning, kan staten v/ Kystverket helt eller delvis overta ledelsen av aksjonen. Utgiftene som påløper under aksjonen, kan Kystverket kreve erstattet eller refundert fra ansvarlig forurenser. Saker om erstatning og/eller refusjon reiser ulike rettslige problemstillinger knyttet til flere regelverk, herunder forurensningsloven. En av problemstillingene er hvorvidt staten har krav på avsavnsrente, og hvilken rentesats som eventuelt skal legges til grunn.

Departementet mener at det er behov for å etablere en lovhjemmel om avsavnsrente. En slik lovhjemmel vil bidra til at staten får dekket sitt reelle tap, og vil ivareta prinsippet om at forurenser skal betale. Prosessøkonomiske hensyn tilsier også at rentesatsen bør standardiseres, fordi en lovregulering av avsavnsrente vil bidra til at uenighet knyttet til avsavnsrente ikke må avgjøres av domstolene i hvert tilfelle.

1.3 Høringen og departementets vurdering

Forslag til lovendring ble sendt på høring 23. desember 2019 med frist for uttalelser 14. februar 2020. Hovedsynspunktene i høringsuttalelsene er gjengitt i proposisjonen.

Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse i forurensningsloven om at det kan kreves avsavnsrente etter § 76 første ledd første og andre punktum i perioden frem til betingelsene for forsinkelsesrenter er oppfylt. Rentesatsen er i forslaget satt til Norges Banks pengemarkedsrente tillagt fire prosentpoeng. Denne rentesatsen vil etter departementets syn medføre at skyldneren ikke får en rentefordel, samtidig som den ikke er så høy at renten gis et element av sanksjon.

Lovhjemmel om avsavnsrente

Hva som er det offentliges konkrete tap ved ikke å kunne disponere over pengene, er ofte utfordrende å dokumentere i det konkrete tilfellet, og det er av den grunn behov for å lovfeste generelle regler om dette.

Ansvarlig forurenser har både en rett og en plikt til å gjennomføre tiltak selv. Dersom den ansvarlige ikke utfører nødvendige tiltak, men overlater dette til forurensningsmyndigheten, bør likviditetstapet etter departementets syn kompenseres.

På bakgrunn av høringsinnspill om at den foreslåtte bestemmelsen bør være en «kan-regel» istedenfor en «skal-regel», har departementet endret forslaget slik at det nå står at det «kan» kreves avsavnsrente frem til forsinkelsesrenten begynner å løpe. Den klare hovedregelen er at avsavnrenter bør kreves.

Rentesats

Advokatforeningen, Assuranseforeningen Gard, Cefor, Norges Rederiforbund og Norsk Skipsmeglerforbund mener at den foreslåtte rentesatsen er for høy. Finansdepartementet mener derimot at rentesatsen trolig bør være noe høyere enn fire pst.

Etter departementets syn er det viktig at renten settes på et nivå som gjør at ansvarlig forurenser ikke får noen rentefordel ved å usette tilbakebetalingen for det arbeidet forurensningsmyndigheten har utført på forurensers vegne. Låntagers kredittrisiko og normale (markedsmessige) lånekostnader må derfor legges til grunn ved fastsettelse av rentenivået. Denne renten gjør at forurensningsmyndigheten får dekket alle kostnader, inklusive risikoen forurensningsmyndigheten tar på seg ved å legge ut for utgifter som forurenser plikter å dekke. Forurensningsmyndighetens utlegg tilsvarer her å gi et usikret lån til forurenser.

Resultatet av dommen i Full City-saken er, etter departementets vurdering, at staten i denne saken fikk en underdekning på avsavnsrenter, og at ansvarlig forurenser har fått en tilsvarende rentefordel ved å kun betale en rente på 2,5 pst. Dette er ikke i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. I fremtidige saker bør det derfor sikres en mer reell dekning av rentetapet.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om at pengemarkedsrenten tillagt fire pst. benyttes som rentesats.

1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om å etablere en hjemmel for å kreve avsavnsrente vil øke muligheten for å få refundert utgiftene når forurensningsmyndigheten iverksetter tiltak på vegne av den ansvarlige, herunder overtar ledelsen av en aksjon mot akutt forurensning.

Det er videre grunn til å anta at en lovregulering av retten til å kreve avsavnsrente og hvilken rentesats som skal legges til grunn, vil være prosessbesparende.

Det antas heller ikke at endringen vil medføre store kostnader for næringen. Ansvarlig forurenser vil ha anledning til å refundere forurensningsmyndighetens utgifter så snart disse er påløpt, og kan på den måten unngå både avsavnsrenter og forsinkelsesrenter.

Neste kapittel