Merknad

Klikk HER for vedlegg i PDF

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marie-Helene H. Brandal, Per Vidar Kjølmoen, Tuva Moflag og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander Stokkebø, fra Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Per Olaf Lundteigen, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy André Øvstegård, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til Meld. St. 6 (2023–2024) om et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er inngått en avtale om et bredt forlik om pensjon bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne. Flertallet slutter seg til innholdet i avtalen. Avtalen ligger som vedlegg til innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at pensjonssystemet er et grunnleggende element i den norske velferdsstaten. Det norske pensjonssystemet må være sosialt omfordelende og sikre en anstendig minsteinntekt, samtidig som det gir uttelling for arbeidsinnsats. Pensjonssystemet må innrettes med et langsiktig perspektiv, både for å sikre forutsigbarhet for den enkeltes pensjon samt for å sikre at systemet er økonomisk, sosialt og politisk bærekraftig. Disse medlemmer er derfor positive til at det har blitt inngått en historisk bred avtale om hovedelementene i pensjonssystemet fremover.

Disse medlemmer viser til at endringene som nå støttes av et bredt flertall på Stortinget, vil sikre et mer sosialt omfordelende pensjonssystem samtidig som at man får uttelling for arbeid. Lønnsregulering av minstenivåene vil bety at disse følger velstandsutviklingen i samfunnet og øker inntekten til personer med lav pensjonsopptjening. Uføre alderspensjonister vil få en inntektsutvikling som følger utviklingen for yrkesaktive. Heving av aldersgrensene i folketrygden betyr også at aldersgrensen for rettigheter til arbeidsrelaterte ytelser som dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger, forlenges. Et eget pensjonstillegg for sliterne vil styrke inntektene for de som ikke evner å stå lenge i jobb. Det skal settes i gang et videre arbeid med tiltak i arbeidslivet for å legge til rette for at vi ikke får et arbeidsliv der folk slites ut og ikke evner å stå lenger i jobb. For å sikre at folk har reell mulighet til å ta informerte valg om egen pensjon, skal det utvikles en helhetlig strategi for pensjonsinformasjon.

Disse medlemmer viser videre til at det fremover skal legges opp til jevnlige, brede evalueringer av pensjonssystemet. Endringer i pensjonssystemet må utredes grundig og gjennomføres med et langsiktig perspektiv. Jevnlige evalueringer av systemet i sin helhet vil kunne bidra til at problematiske utviklingstrekk kan identifiseres tidlig og korrigere pensjonssystemet før utfordringene blir for store.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det er viktig å følge nøye med på utviklingen i reell avgangsalder sammenlignet med utviklingen i gjennomsnittlig levealder. Disse medlemmer understreker at når vi lever stadig lenger vil det være avgjørende at vi samtidig klarer å stå lenger i arbeid. Pensjonssystemet må innrettes slik at det lønner seg å stå lenger i arbeid, men utfordringene med å sikre at folk faktisk har mulighet til å bli stående i jobb må løses i arbeidslivet.

Disse medlemmer støtter regjeringens forslag om at minsteytelsene skal reguleres med lønnsveksten fremover, og understreker at dette for fremtidige minstepensjonister vil bety en økt årlig pensjon, sammenlignet med å videreføre dagens regler.

Disse medlemmer viser videre til at Stortinget ved flere anledninger har hevet minstepensjonsnivået de siste årene, senest i vedtatt statsbudsjett for 2023 etter enighet mellom regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti. Satsene for garantipensjon har ikke blitt hevet tilsvarende. Garantipensjon i ny folketrygd gir samtidig uttelling for arbeid også for dem med lav opptjening. For å sikre et anstendig minstenivå er det viktig at man frem mot neste tiårige evaluering vurderer inntektsutviklingen for enslige pensjonister med lave pensjoner. Disse medlemmer understreker samtidig at levekår blant pensjonister må adresseres med flere virkemidler enn minstenivåene for garantipensjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at pensjonssystemet er bærekraftig og forutsigbart, samt at det stimulerer til å stå lenger i arbeid. Videre mener disse medlemmer at pensjonssystemet skal sikre gode vilkår for både dagens pensjonister og de som kommer etterpå.

Disse medlemmer mener at for å sikre økonomisk bærekraft i velferdssamfunnet og et robust og forutsigbart pensjonssystem, må hovedprinsippene i pensjonsreformen ligge fast over tid. Disse medlemmer viser til at et bærende prinsipp i pensjonsreformen er at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. Videre vil flere måtte jobbe lenger nå som levealdersjusteringen får effekt.

Disse medlemmer viser til veksten i kostnader til pensjon som er ventet frem mot 2035. Disse medlemmer mener dette illustrerer behovet for den gjennomførte pensjonsreformen og at det er nødvendig med justeringer av innretningen på denne fremover. Disse medlemmer mener endringer i pensjonssystemet må gjøres i en helhet og gjennom brede forlik som står seg over tid.

Disse medlemmer peker på at det på enkelte punkter har vært behov for å videreutvikle innretningen av pensjonssystemet for å sikre ikke bare insentiver til arbeid, men også økonomisk og sosial bærekraft.

For disse medlemmer har det vært et selvstendig mål å få til et bredt pensjonsforlik hvor endringer i pensjonssystemet kan stå seg over tid. Disse medlemmer viser videre til at Høyre har fått gjennomslag for Høyres viktigste krav i behandlingen av Meld. St. 6 (2023–2024) Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil. Høyre har fått gjennomslag for å heve aldersgrensen fra 70 til 72 år i staten, at ansatte beholder retten til å jobbe etter nådd særaldersgrense og at sparingsgrensen for individuell pensjonssparing (IPS) økes til minst 25 000 kroner fra og med statsbudsjettet for 2026.

Disse medlemmer mener at det å heve den alminnelige aldersgrensen for ansatte i offentlig sektor til 72 år, og dermed også harmonisert med grensen i privat sektor, er et viktig bidrag for å bekjempe aldersdiskriminering i arbeidslivet. Disse medlemmer peker på at plikten til å fratre ved nådd særaldersgrense ikke vil bli gjeninnført. Dette er viktige endringer som fjerner hindringer som tidligere har stoppet folk fra å stå lenger i jobb.

Disse medlemmer viser til at det fortsatt finnes hindringer. Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av Innst. 363 L (2021–2022), jf. Representantforslag 206 L (2021–2022) om å fjerne plikten til å gå av med særaldersgrense i Forsvaret, som beklageligvis ikke fikk flertall. Disse medlemmer viser til en spørreundersøkelse arrangert av Forsvarets forskningsinstitutt, der åtte av ti svarte at de kunne tenke seg en fortsatt militær karriere om det hadde vært mulig. Videre sier om lag to tredjedeler av de militære særalderspensjonistene at de benytter seg av muligheten til å forlenge arbeidskarrieren enten heltid eller deltid andre steder. Disse medlemmer mener derfor at prosessen om særaldersgrenser i Forsvaret som også skal omhandle fratredelsesplikten, bør komme i gang så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at pensjonssystemet er blant velferdsstatens kjerneoppgaver og må anses som en forsikringsordning som forutsetter en forutsigbarhet for den enkelte innbygger. Svekkes troverdigheten til pensjonssystemet, rammer det hele grunnlaget for velferdsstaten. Både den opprinnelige pensjonsreformen og forslagene i Meld. St. 6 (2023–2024) innebærer innskrenkinger i pensjonsrettigheter og reduserte pensjoner for kommende pensjonister. Disse medlemmer mener at begge reformer endrer premisset for alderspensjon fra å være en felles forsikringsordning, til at pensjonen skal anses som en sosial ytelse som skal konkurrere om finansiering med statlige innovasjonsordninger og batterifabrikker. Disse medlemmer avviser en slik utvikling for pensjonssystemet og stemte imot den tidligere pensjonsreformen. Disse medlemmer kan heller ikke akseptere pensjonsreduksjonene som er en konsekvens av forslagene i Meld. St. 6 (2023–2024).

Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for pensjonsreformene har vært et sviktende økonomisk grunnlag i tiden som kommer. Det er vanskelig å forutse den økonomiske utviklingen på lang sikt, og tiden har vist at de økonomiske forutsetningene for pensjonsreformen var feil. Fra en situasjon der oljefondets verdi var lavere enn opparbeidede pensjonsforpliktelser, er verdien av fondet nå høyere enn forpliktelsene til alderspensjon. Nok en gang er sviktende statsøkonomi et argument for å svekke pensjonssystemet. Disse medlemmer mener at dette også denne gangen må avvises, og viser her til fondets faktiske utvikling samt fortsatt høye inntekter fra naturressurser.

Disse medlemmer mener at en større utfordring for bærekraften i velferdssystemet er at så mange mennesker i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidsmarkedet og derfor heller ikke bidrar til finansieringen. Disse medlemmer mener at alle gode krefter må inviteres med for å løse denne samfunnsutfordringen. Disse medlemmer mener at regjeringen heller burde rette mer oppmerksomhet mot den utfordringen som utenforskap innebærer for velferdsstaten, heller enn å redusere verdien av alderspensjonen for personer som har bidratt gjennom et langt yrkesliv.

Disse medlemmer mener at en av velferdsstatens viktigste oppgaver er å oppfylle et system for alderspensjon som er forutsigbart for den enkelte. Disse medlemmer vil avvise en argumentasjon for reduksjoner i alderspensjon begrunnet i behov for ressurser i andre samfunnssektorer.

Disse medlemmer avviser regjeringens forslag om levealdersjustering og normert pensjonsalder som vil svekke pensjonssystemet for kommende alderspensjonister. En slik innføring gir særlige utfordringer for uføres alderspensjon som ikke har mulighet til å jobbe lengre for å kompensere for pensjonsreduksjonen. Regjeringens forslag om skjerming for to tredjedeler av den negative virkningen er ikke holdbar. Disse medlemmer mener at et forutsigbart pensjonssystem forutsetter faste aldersgrenser, og at disse, som i dag, skal være på 62 og 67 år.

Disse medlemmer mener at folk som ønsker det, skal kunne jobbe så lenge de vil og skal opptjene pensjonsrettigheter så lenge man jobber. Disse medlemmer vil derfor avvikle aldersgrensen på 75 år for å kunne tjene opp pensjonsrettigheter.

Disse medlemmer mener at minsteytelsene i pensjonssystemet skal være på nivå med EUs fattigdomsgrense, og at reguleringen skal følge lønnsutviklingen.

Disse medlemmer støtter regjeringens intensjon om jevnlige brede evalueringer av pensjonssystemet. Grunnet stor usikkerhet rundt de økonomiske anslagene, mener disse medlemmer at dette bør gjøres hver stortingsperiode i forbindelse med utarbeidelsen av regjeringens perspektivmelding.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti slår fast at økonomisk trygghet og en verdig avgang etter arbeidslivet er en av velferdsstatens viktigste bærebjelker. Disse medlemmer fremholder at folketrygden er den sentrale grunnmuren i pensjonssystemet, og at den skal gi en god grunnsikring for alle.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot pensjonsforliket i 2005 som la rammene for pensjonsreformen, og at partiet fremdeles er kritiske til sentrale deler av dagens pensjonssystem. Gjennom levealdersjustering blir ulikhet i helse, arbeid og levealder også til ulikhet i pensjon og større forskjeller i samfunnet. Derfor har Sosialistisk Venstreparti gått inn for å endre levealdersjusteringen for å sikre rettferdighet for yrkesgrupper som må slutte tidlig, samt for yngre generasjoner.

Disse medlemmer viser til at Meld. St. 6 (2023–2024) og NOU 2022:7 i tråd med mandatet gitt av regjeringen Solberg, ikke har medført en behandling av eller omkamp om pensjonsreformen som sådan, men justeringer innenfor rammene av systemet. På bakgrunn av det, og på bakgrunn av at det ikke er et flertall for å grunnleggende endre pensjonssystemet eller å stanse økningen i aldersgrensene, slik Sosialistisk Venstreparti ønsker, mener disse medlemmer det er riktig å bidra til å gjøre forbedringer innenfor dagens rammeverk, samtidig som at den grunnleggende kritikken består.

Disse medlemmer mener det er viktig at Sosialistisk Venstreparti og fagbevegelsen har lagt føringer for saken og fått flertall for viktige forbedringer som ikke ville skjedd uten, blant annet ved å få på plass en tilleggspensjon for sliterne før aldersgrenser øker og et skjermingstillegg som øker uføres alderspensjon for de gruppene som ville kommet svært dårlig ut med regjeringens forslag. Disse medlemmer understreker at dette trekker pensjonssystemet i en mer sosial retning med anslagsvis 37,5 mrd. kroner frem til 2060, og suppleres av andre forbedringer, som at selve levealdersjusteringen av aldersgrensene skal evalueres og at det skal utredes en konkret sikringsmekanisme for å hindre urimelig store forskjeller mellom folks garantipensjoner.

Disse medlemmer fastholder at Sosialistisk Venstrepartis vedtatte politikk er å ikke øke aldersgrensene, og viser i tillegg til Sosialistisk Venstrepartis representant i NOU 2022:7 sine dissenser om å gå inn for full skjerming og opptjening til normert pensjonsalder for uføres alderspensjon, å gå imot årskullspesifikke garantipensjonsnivåer, samt å øke det minste pensjonsnivået til over fattigdomsgrensen. Disse medlemmer viser til at dette fremdeles er partiets politikk.

Disse medlemmer vil særlig fremheve at nivået på minstepensjoner og garantipensjon ikke er en del av enigheten mellom partiene, slik at samtlige står fritt til å øke disse nivåene ved statsbudsjettbehandling. Disse medlemmer peker på at Sosialistisk Venstreparti har alle intensjoner om å fortsette med det, slik som partiet har gjort i tidligere budsjettenigheter mellom regjeringspartiene og Sosialistisk Venstreparti allerede.

Disse medlemmer viser til at partene skal delta i arbeidet videre og at regjeringen til slutt skal legge frem forslag om oppfølging av denne saken til Stortinget, inkludert innretning på tilleggspensjonen for sliterne. Disse medlemmer vil i den forbindelse ha konkrete synspunkter videre på hvordan endringene vil se ut til slutt. Dette inkluderer hvorvidt slitertillegget i folketrygden kan tas ut på toppen av og i tillegg til andre ordninger som slitertillegget i privat AFP, noe disse medlemmer forutsetter. Dette vil ha stor betydning.

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Rødt var mot pensjonsreformen som trådte i kraft fra 2011. Dette medlem viser til at regjeringen i hovedsak foreslår å videreføre reglene fra pensjonsreformen, og at avtalen om et nytt pensjonsforlik slår fast at pensjonsreformen skal videreføres.

Dette medlem viser til at pensjonsreformen innebærer betydelige kutt i alderspensjon fra folketrygden. I stortingsmeldingen viser regjeringen til at utgiftene til alderspensjon i 2080 ville blitt 230 mrd. kroner høyere dersom det tidligere regelverket ble videreført. Den andre siden av saken er at pensjonistene får tilsvarende mindre utbetalt å leve for på grunn av pensjonsreformen. Folketrygden er grunnbjelken i velferdsstaten, og alderspensjon fra staten er eldre sin viktigste inntektskilde. Reformen er en betydelig svekkelse av det norske velferdssystemet, og Rødt var derfor tydelig motstander av endringene som ble utarbeidet tidlig på 2000-tallet.

Dette medlem viser til at dagens pensjonssystem er regressivt når alle bestanddelene tas i betraktning. Høytlønte har bedre private pensjonsordninger, godt hjulpet av et regelverk som subsidierer mer av pensjonssparingen for høytlønte enn for folk med vanlige inntekter.

Innledning og bakgrunn

Komiteen viser til at pensjonsforlikene fra 2005 og 2007 har lagt grunnlaget for en omfattende omlegging av det norske pensjonssystemet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at målet for pensjonsreformen er å sikre et pensjonssystem som er både økonomisk og sosialt bærekraftig over tid.

Komiteen viser til at endringene trådte i kraft 1. januar 2011, og dermed har hatt virkning i 13 år når denne stortingsmeldingen behandles. Pensjonsutvalget som ble satt ned 12. juni 2020, fikk i oppgave å evaluere om de langsiktige målene fra pensjonsreformen kunne nås, samt vurdere eventuelle justeringer som kunne sikre bærekraften i systemet. Utvalget avga sin utredning 16. juni 2022. Komiteen viser til at regjeringen følger opp forslagene fra utvalget gjennom denne stortingsmeldingen.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår fem hovedgrep gjennom Meld. St. 6 (2023–2024) Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil:

  • 1. Aldersgrensene i pensjonssystemet økes i takt med økningen i levealder fra og med 1964-kullet. Den nye aldersgrensen for ubetinget rett til å ta ut alderspensjon blir omtalt som normert pensjonsalder eller normalderen.

  • 2. Aldersgrensene for folketrygdens øvrige inntektssikringsordninger økes også i takt med normalderen.

  • 3. Minsteytelsene i pensjonssystemet følger velstandsutviklingen ved at minstenivåene ved normert pensjoneringsalder reguleres i takt med grunnbeløpet. Etter uttak reguleres minstenivåene som øvrige løpende pensjoner, med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst.

  • 4. Uføres alderspensjon skjermes for om lag to tredjedeler av virkningen av levealdersjusteringen for å holde tritt med arbeidsføres alderspensjonsnivå.

  • 5. Det skal gjennomføres jevnlige, brede evalueringer av pensjonsreformen og det nye pensjonssystemet.

Mål og prinsipper for pensjonssystemet

Komiteen viser til at et grunnleggende prinsipp for pensjonssystemet er at det skal gi økonomisk og sosial trygghet gjennom grunnsikring og standardsikring. Grunnsikring betyr at alle har trygghet for en minste-inntekt som pensjonist.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at både gammelt og nytt pensjonssystem har en betydelig omfordelende effekt ved at det omfordeles fra personer med høye livsinntekter til personer med lave livsinntekter. Siden kvinner i gjennomsnitt har lavere livsinntekter enn menn, innebærer dette også en omfordeling fra menn til kvinner. Ny alderspensjon har flere omfordelende elementer som gjør at de samlede omfordelende egenskapene i alderspensjonssystemet er videreført også i ny alderspensjon. Flertallet viser til at de viktigste elementene for omfordeling i det nye systemet er garantipensjonen, som omfordeler til personer med lav eller ingen pensjonsgivende inntekt, opptjeningstaket på 7,1 G samt styrket omsorgsopptjening og pensjonsopptjening for mottakere av trygdeytelser.

Komiteen viser til at det har vært bred politisk enighet om at personer som har vært i jobb, skal ha en høyere pensjon enn de som ikke har det. Dette omtales som standardsikring i pensjonssystemet, og innebærer at pensjonen står i et rimelig forhold til tidligere arbeidsinntekt. Dette bidrar til å opprettholde legitimiteten og betalingsviljen for folketrygdens alderspensjon som bærebjelken i det samlede pensjonssystemet. Når den enkelte får pensjonsmessig uttelling for arbeidsinnsats, bidrar det dessuten til økt arbeidstilbud, noe som er viktig for velferdsstatens bærekraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at målet for pensjonssystemet må være å skape et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag når man ikke lenger er i ordinær yrkesaktiv alder. Det skal legges til rette for at folk skal kunne jobbe så lenge de ønsker, og alt inntektsgivende arbeid skal gi pensjonsopptjening. Aldersdiskrimineringen som 75-årsgrensen i dag innebærer, må derfor avvikles. Alderspensjonen skal fortsatt anses å være en forsikringsordning som forutsetter forutsigbarhet for å ha bred oppslutning i befolkningen. Disse medlemmer mener også derfor at pensjonister skal ha frihet til å kunne velge å ta ut den delen av sin oppsparte pensjonsformue som overstiger garantipensjonsnivået, som en engangsutbetaling.

Disse medlemmer mener at pensjonsreformene bidrar til å svekke alderspensjonens posisjon i velferdsstaten gjennom reduksjoner for kommende pensjonister, men også ved at alderspensjonen i større grad anses som en sosial ytelse med svekket forutsigbarhet. Disse medlemmer mener at denne utviklingen er uholdbar og at alderspensjonen fortsatt skal være å anse som en av velferdsstatens kjerneoppgaver.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en evaluering av pensjonssystemet hver stortingsperiode i forbindelse med perspektivmeldingen.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om bedre rammebetingelser for individuell pensjonssparing.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å avvikle avkortingsregelen for gifte og samboende pensjonister.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at pensjonister skal kunne velge å ta ut den delen av sin oppsparte pensjonsformue som overstiger garantipensjonsnivået, som en engangsutbetaling.»

Komiteens medlem fra Rødt mener at ansvaret for alderspensjon bør ligge hos det offentlige. En sterk offentlig pensjonsordning er den beste måten å sikre alle eldre økonomisk trygghet, og for å unngå store økonomiske forskjeller blant pensjonistene. I tillegg er statlige, kollektive ordninger effektive i drift og krever minimalt med kostnader til administrasjon sammenlignet med privat og individuell pensjonssparing. Staten har soliditet til å ta på seg store økonomiske forpliktelser over lang tid, uten at det medfører risiko for pensjonistene, og staten kan tilpasse sparing og utgifter etter de økonomiske konjunkturene. Pensjonsreformen fører til at enorme verdier istedenfor skyfles inn i den internasjonale finanskapitalen og bidrar til økt finansialisering og risiko for børs- og økonomiske kriser.

Dette medlem viser til at pensjonsreformen gjør at pensjonssystemet er lagt opp til å kopiere mekanismene fra privat og individuell sparing. Argumentasjonen er at dette skal gi ideelle insentiver til arbeid, og dermed øke sysselsettingen blant eldre. I tillegg til at dette gjør at dem som har hatt lav inntekt gjennom yrkeslivet får lave pensjonsutbetalinger, bidrar systemet til at pensjon blir ytterligere individualisert og svekker solidariteten i befolkningen og oppslutningen om felles velferdsytelser. Pensjonsreformens legger til grunn at folk kun handler etter egen økonomisk vinning og at det derfor må være et ett til ett-forhold mellom hva man har tjent og dermed betalt inn, og hva man får utbetalt i pensjon.

Dette medlem mener at hovedhensikten med alderspensjon fra folketrygden bør være å dekke inntektstapet som oppstår når eldre slutter å jobbe, og at alle skal ha en løpende inntekt til å leve gode liv. Derfor vil Rødt gjeninnføre reglene som gjør at det å ta ut pensjon sammenfaller med å gå av med pensjon. Folk som står i full jobb, trenger ikke alderpensjon fra staten i tillegg til yrkesinntekt. Rødt ønsker også at nivået på pensjon skal ha utgangspunkt i en årlig ytelse og ikke en pensjonsbeholdning. Folk har behov for stabil inntekt, og arbeidsfolk som må gå av med pensjon tidligere, har like mye behov for inntekt som alle andre. De få som klarer å arbeide veldig lenge, har ikke behov for langt høyere årlig pensjon enn andre. Arbeidsinntekt bør gi pensjonsopptjening, men dagens system med delingstall straffer de som tar ut pensjon urettferdig mye. Det er urettferdig at akademikere som går seint inn i arbeidslivet, får langt høyere pensjon enn fagarbeidere som starter tidlig, selv om de har tjent det samme og har like mange år bak seg i arbeidslivet.

Dette medlem mener at pensjonister bør sikres to tredjedeler av sin tidligere inntekt i pensjon etter skatt. I tillegg bør alle være sikret en minstepensjon som minst er på nivå med fattigdomsgrensen.

Dette medlem mener at det bør gjennomføres en ny og rettferdig pensjonsreform. I tillegg til endringer i folketrygden, bør reformen inneholde endringer i regelverket for tjenestepensjon, AFP og individuell pensjonssparing. Målet med reformen bør være at arbeidsfolk har mulighet til å gå av med pensjon fra 62 år med en inntekt på minst to tredjedeler av sin tidligere arbeidsinntekt. Pensjoner bør lønnsreguleres på lik linje med andre ytelser i folketrygden og avkortes mot andre inntekter for å sikre at fellesskapets midler går til dem som faktisk trenger det. Yrkesaktivitet for eldre bør gi pensjonsopptjening, men systemet bør ikke straffe dem som går av tidlig like hardt som dagens system med delingstall innebærer.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og ta initiativ til en rettferdig pensjonsreform som innbefatter alle deler av pensjonssystemet. Målet med reformen er et system som sikrer nordmenn to tredjedeler av tidligere inntekt i pensjon, og muligheten til å gå av fra 62 år. Alderspensjoner skal lønnsreguleres og inntektsavkortes, og det skal ikke være automatiske kuttmekanismer som levealdersjustering.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å gjeninnføre de særskilte reglene i folketrygden for flyktninger med kort botid.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å gjeninnføre gjenlevendetillegg i alderspensjon fra folketrygden.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å gjeninnføre gjenlevendepensjon i folketrygden.»

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å gjeninnføre forsørgingstillegg til alderspensjonister.»

Insentiver til arbeid og utviklingen i yrkesaktiviteten etter pensjonsreformen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at ett av målene for pensjonsreformen er at arbeidstakere skal stå lenger i jobb. Da folketrygden ble innført i 1967, var pensjonsalderen på 70 år mens gjennomsnittlig forventet levealder for menn var 71,3 år. Personer som i dag går av med pensjon, forventes i snitt å leve omtrent 20 år etter at de starter uttak av pensjon. Flertallet viser til at det er stort behov for arbeidskraft i mange sektorer. Ifølge Navs bedriftsundersøkelse fra mai 2023 manglet norske virksomheter til sammen om lag 53 000 arbeidstakere. I likhet med året før er det størst mangel på ansatte i sektorene helse, pleie og omsorg (13 000), bygg og anlegg (6 750) samt industriarbeid (6 600).

Flertallet viser til at det de siste 20 årene har vært en klar vekst i yrkesaktiviteten blant eldre. Dette skyldes flere forhold, blant annet lavere andel uføre, høyere utdanningsnivå og flere kvinner med fulle yrkeskarrierer. Etter innføringen av pensjonsreformen har dessuten fleksible uttaksregler bidratt til økt yrkesaktivitet. Fra 2011 til 2022 har antall forventede yrkesaktive år etter fylte 50 år økt med 1 år. Videre har den mest vanlige avgangsalderen endret seg fra 62 år før pensjonsreformen til 67 år etter pensjonsreformen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at pensjonssystemets viktigste mål er å sørge for et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag når man ikke lenger er i ordinær yrkesaktiv alder. Det er imidlertid et gode dersom folk ønsker å jobbe videre etter at man når ordinær pensjonsalder. Disse medlemmer mener det skal legges til rette for dette, og at innskrenkninger i sosiale ordninger som diskriminerer eldre arbeidstakere, må fjernes. Disse medlemmer mener at man skal tjene opp pensjonsgrunnlag så lenge man er i inntektsgivende arbeid. Derfor må 75-årsgrensen for pensjonsopptjening skrotes. Dette er en diskriminerende regel som motvirker ekstra arbeidsinnsats.

Pensjonssystemets økonomiske bærekraft

Komiteen viser til at befolkningssammensetningen allerede er i stor endring, og at utviklingstrekkene vil forsterke seg ytterligere de neste tiårene. Levealderen øker, noe som fører til at det blir stadig flere eldre i befolkningen. At folk lever lange gode liv, er et uttrykk for velstandsutvikling og en vellykket velferdsstat.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at det samtidig legger strammere rammer for velferdsstaten når det blir flere eldre og andelen i yrkesaktiv alder blir lavere. Flertallet viser til at fra år 1900 frem til i dag har befolkningsveksten hovedsakelig skjedd gjennom flere i yrkesaktiv alder (20–66 år). Fremover vil denne aldersgruppen ligge stabilt, før den reduseres mot slutten av 2050-tallet. All befolkningsvekst i årene fremover kommer i aldersgruppen over 67 år, med en særlig stor vekst i andelen over 75 år. Flertallet viser til at Perspektivmeldingen 2021 peker på at vekst i pensjonsutgiftene vil konkurrere med andre viktige formål for å utvikle velferdsstaten videre. I møte med de demografiske endringene legger pensjonsreformen til rette for et system som bidrar til at folk står lenger i arbeid, heller enn at en stadig større del av samfunnets inntekter og ressurser disponeres til overføringer til pensjonister som vil motta ytelsene over stadig flere år.

Flertallet viser til at Pensjonsutvalget konkluderer med at pensjonsreformen fungerer etter hensikten, og at behovet for grepene som ble tatt, er like nødvendige i dag. Utvalget mener at det ikke er behov for å gjøre ytterligere endringer for å styrke den økonomiske bærekraften, men understreker nødvendigheten av at grepene som ble tatt, ligger fast. Utvalget mener imidlertid at det er behov for å styrke den sosiale bærekraften gjennom å øke aldersgrensene i pensjonssystemet og forlenge tilgangen til de sosiale rettighetene i folketrygden. Videre er det behov for å sørge for en bedre utvikling av pensjonene for uføre og minstepensjonister.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at fremskrivningene av bærekraften i pensjonssystemet er preget av stor usikkerhet. Premissene for pensjonsreformen om svak utvikling i inntektene fra naturressurser og om at oljefondets verdi vil ha en svak utvikling, har vist seg å ikke medføre riktighet. Premissene for pensjonsreformen var feil. Oljefondets verdi er nå større enn de opparbeidede forpliktelsene til alderspensjon. Inntektene fra naturressursene er sterke, og til tross for færre i yrkesaktiv alder vil verdiskapningen per yrkesaktiv øke.

Disse medlemmer mener det må legges til grunn at den økonomiske utviklingen for landet har vært langt sterkere enn premissene for pensjonsreformen og det er uholdbart å skulle redusere verdien av pensjonene for å overføre ressurser til andre oppgaver. Alderspensjon er en felles forsikringsordning som må være forutsigbar, og er blant velferdsstatens kjerneoppgaver.

Komiteens medlem fra Rødt anerkjenner at demografiske endringer betyr økte utgifter til alderspensjon fra folketrygden, og at dette kan være en statsfinansiell utfordring på lang sikt. Det er likevel mulig å opprettholde et rettferdig pensjonssystem. Det er potensial for å øke statens inntekter betydelig. Skatten på kapitalinntekter er i praksis langt lavere enn på lønnsinntekter, og det er ikke arveskatt i Norge. Dersom det hadde blitt nødvendig, vil det også være folkelig støtte til å øke skatten noe på mer vanlige inntekter dersom dette blir knyttet til nødvendige pensjonsutbetalinger. Alternativet med å øke statens inntekter for å finansiere økte pensjonsutgifter ble aldri seriøst vurdert i forkant av pensjonsreformen, og Pensjonsutvalget og regjeringen unnlater også å se på dette. Dersom det skulle vise seg vanskelig å finansiere et rettferdig pensjonssystem på sikt, er det en bedre løsning å gjennomføre eventuelle endringer når behovet skulle oppstå. Det er umulig å fastslå nøyaktig hvilke behov og utfordringer som vil oppstå 50 og 100 år frem i tid, og folketrygdens historie viser at det tidligere har vært behov for å gjøre endringer en rekke ganger.

Dette medlem viser til at de totale pensjonsutgiftene ikke nødvendigvis går ned som følge av pensjonsreformen, selv om statens utgifter reduseres. Reformen innebærer nemlig en privatisering av pensjonssystemet, der folk og næringsliv i større grad må sørge for pensjonssparing privat i mangel på et tilstrekkelig kollektivt og offentlig pensjonssystem. Som en del av pensjonsreformen, ble det innført obligatorisk tjenestepensjon og kravene til pensjonssparing via tjenestepensjoner er også siden skjerpet inn. I stedet for å kreve at bedriftene setter av en prosent på toppen av lønningene, kunne man økt arbeidsgiveravgiften tilsvarende. Inntektene til staten kunne finansiert pensjoner via folketrygden. Ved begge alternativer i eksemplet ville utgiftene til pensjon vært av samme størrelse. Et sentralt budskap fra myndighetene og finanskapitalen har vært at folk må belage seg på å spare mer til pensjon privat og individuelt. I tillegg til at tjenestepensjonsordninger har blitt viktigere, har det vært en økning i annen privat pensjonssparing, godt hjulpet av offentlige virkemidler som IPS-ordningen.

Levealdersjustering og fleksibel pensjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at det er stor fleksibilitet til å ta individuelle beslutninger om pensjon. Uttaksreglene er nøytrale, noe som innebærer at samlet utbetaling av alderspensjon blir den samme uavhengig av når pensjonsuttaket starter. Jo lengre man venter med å ta ut pensjon, jo færre år med pensjonsutbetaling skal pensjonsbeholdningen fordeles på. Dermed blir de årlige pensjonsutbetalingene høyere ved utsatt uttak sammenlignet med tidlig uttak.

Komiteen vil understreke betydningen av god informasjon, slik at den enkelte har forståelse av de økonomiske konsekvensene ved ulike valg. Komiteen viser til at regjeringen vil ta initiativ til at det utarbeides en helhetlig strategi for informasjon på pensjonsområdet.

Komiteen viser til at det er stor oppmerksomhet fra arbeidstakerorganisasjonene rundt ansatte som ikke har tilstrekkelig god helse til å stå i jobb frem til de nye aldersgrensene i pensjonssystemet. Dette kan både handle om individuelle forhold hos den enkelte ansatte, men også om særskilte belastninger i yrker som er fysisk og/eller psykisk krevende.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen vil nedsette et utvalg som skal vurdere og komme med forslag til ulike løsninger for sliterne, herunder en ordning i folketrygden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at alderspensjonen skal være en forutsigbar forsikringsordning og at faste aldersgrenser er et viktig bidrag til dette. Innføring av levealdersjustering og normert pensjonsalder svekker pensjonsordningens troverdighet og forutsigbarhet. Fremtidens pensjonister blir taperne i en reform som gjennomføres samtidig med at staten har historisk høye inntekter og oljefondet oppnår rekordavkastning. Det er et solid økonomisk grunnlag for å ha en forutsigbar alderspensjon, også for fremtidens pensjonister.

Det er en betydelig mangel i pensjonssystemet at det ikke finnes en ordning i pensjonssystemet som ivaretar arbeidslivets slitere på en forutsigbar måte. Disse medlemmer mener at regjeringen straks må komme tilbake til Stortinget med forslag om en løsning for folk i yrker med særskilte belastninger der det er vanskelig å stå i arbeid frem til ordinær pensjonsalder.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget avviser levealdersjustering og normert pensjonsalder. Pensjonssystemet skal være forutsigbart med faste aldergrenser.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en egen sliterordning i pensjonssystemet.»

Komiteens medlem fra Rødt mener at levealdersjusteringen bør fjernes. Nivået på viktige velferdsytelser er for viktig til å innføre automatiske kuttmekanismer basert på statistikk. Selv om den gjennomsnittlige levealderen øker, betyr ikke det at alle klarer å jobbe lenger for å kompensere for kuttene. Økt gjennomsnittlig levealder betyr heller ikke at befolkningen nødvendigvis får flere leveår som gjør at man er friske og raske nok til å jobbe. Endringer i pensjonssystemet bør vedtas av Stortinget på en måte der konsekvensene av vedtakene kommer tydelig frem.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å fryse levealdersjusteringen i alderspensjon fra folketrygden.»

Regulering av pensjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at ny regulering av løpende pensjoner, sammen med levealdersjusteringen, bidrar til å sikre økonomisk bærekraft i pensjonssystemet. Siden innføringen av pensjonsreformen har metoden for regulering av løpende pensjoner blitt endret. Reguleringen av løpende pensjoner er nå lovfestet med prinsipp om at pensjoner reguleres med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Denne reguleringsmetoden sikrer at pensjonister får økt kjøpekraft når lønnsmottakerne får det, i tillegg til at det bidrar til økt trygghet for pensjonistene i år med høy prisvekst. Denne tryggheten vil også gjelde personer som mottar minsteytelser. Flertallet viser til at reguleringen av løpende pensjoner er fullt ut regelstyrt, og således ikke er gjenstand for forhandlinger. Flertallet viser til at endringen fikk bred oppslutning i Stortinget, og viser til Stortingets behandling av Innst. 194 L (2021–2022), jf. Prop. 41 L (2021–2022) Endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (endret regulering av alderspensjon under utbetaling) for ytterligere informasjon om de nye reguleringsreglene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at pensjonsreformen med underregulering av pensjoner sammen med levealdersjustering svekker pensjonistenes vilkår og verdien av pensjonsordningen. Dette skjer samtidig som staten har rekordinntekter og oljefondet har solid avkastning langt over forventningene. Disse medlemmer mener at dette er en uholdbar utvikling for pensjonssystemet, som dessverre svekker troverdigheten til en felles pensjonsordning.

Disse medlemmer mener det er særlig viktig å løfte verdien av folketrygdens minsteytelser og sørge for at alle pensjonister har et økonomisk grunnlag uten å måtte benytte sosiale ordninger. Disse medlemmer mener at pensjonssystemets minsteytelser minst skal være på nivå med EUs fattigdomsgrense, og at minsteytelsene skal reguleres med lønnsutviklingen og ikke være årskullspesifikk.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at pensjonssystemets minsteytelse, skal være på nivå med EUs fattigdomsgrense (EU60).»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at pensjonssystemets minsteytelser skal reguleres med lønnsutviklingen og ikke være årskullspesifikk.»

Komiteens medlem fra Rødt mener at velferdsytelsene bør reguleres i tråd med den generelle velstandsveksten i samfunnet, og er derfor motstander av underreguleringen av alderspensjon. Reguleringsmekanismen med gjennomsnittet av pris- og lønnsvekst sikrer pensjonistene bedre kjøpekraft i år med lav reallønnsvekst sammenlignet med pensjonsreformens opprinnelige reguleringsmodell, men det betyr ikke nødvendigvis høyere pensjon over tid. Underregulering betyr at pensjonister blir stadig fattigere jo lenger de lever. Med tanke på at pensjonene i utgangspunktet er betydelig lavere enn normale yrkesinntekter, gjør underreguleringen at pensjonister som lever lenger, havner i fattigdom.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å G-regulere alderspensjon fra folketrygden.»

Aldersgrenser

Komiteen viser til at dagens aldersgrenser i folketrygden åpner for å starte uttak av pensjon ved fylte 62 år, ubetinget mulighet for uttak av pensjon fra fylte 67 år og en øvre aldersgrense for opptjening og fleksibelt uttak ved 75 år.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at med dagens reguleringsregler vil minste pensjonsnivå bli stadig lavere målt mot lønnsnivået i samfunnet. Dette vil gjelde både for nivået alle er garantert ved fylte 67 år, og det nivået for opptjening man må ha for å kvalifisere for tidligere uttak. Dagens regelverk kan dermed medføre at personer som starter tidlig uttak, ender opp med et pensjonsnivå som ikke er bærekraftig på sikt.

Flertallet viser til at mye tyder på at aldersgrensene for uttak av pensjon har en normativ effekt og påvirker når folk velger å starte uttak av pensjon. Det er uheldig om regelverket åpner for uttak av pensjon på et nivå som ikke vil være tilstrekkelig for å dekke livsoppholdet til den enkelte gjennom hele pensjonisttilværelsen. Økte aldersgrenser bidrar til økt pensjonsopptjening, og sikrer dermed høyere pensjonsutbetalinger til fremtidens pensjonister.

Komiteen viser til at det i tillegg til aldersgrensene for uttak av pensjon, i dag er øvre aldersgrenser på 67 år for en rekke andre ytelser fra folketrygden. Dette gjelder eksempelvis dagpenger, arbeidsavklaringspenger og delvis for sykepenger. Når folk lever lenger og forventes å jobbe lenger, er det viktig at de øvre aldersgrensene for andre ytelser i folketrygden også økes. Det sikrer at man har tilgang til folketrygdens sosiale rettigheter like lenge som det er forventet at man er yrkesaktiv, og bidrar til økonomisk sikkerhet frem til man går av som pensjonist.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at alderspensjonen fortsatt skal anses å være en felles forsikringsordning som sikrer yrkesaktive en forutsigbar pensjonisttilværelse. En viktig del av en slik forutsigbarhet er faste aldersgrenser. Disse medlemmer avviser regjeringens forslag om levealdersjustering og normert pensjonsalder. Aldersgrensene på 62 og 67 år skal ligge fast. Disse medlemmer mener det er uholdbart at eldre arbeidstakere diskrimineres når det gjelder en rekke ytelser fra folketrygden. Disse medlemmer mener at skal det legges til rette for at folk i ordinær pensjonsalder skal velge å jobbe lenger enn forutsatt, så må diskrimineringen i folketrygdytelsene avskaffes. Det samme gjelder den uholdbare 75-årsregelen som gjør at man ikke tjener opp pensjonsrettigheter ved inntektsgivende arbeid etter 75 år.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne aldersgrensen på 75 år for å kunne tjene opp pensjonsrettigheter.»

Komiteens medlem fra Rødt mener at arbeidsfolk bør ha mulighet til å gå av med pensjon ved 62 år, og at 67 år er en passende normgivende normal pensjonsalder. I dag er det få som klarer å stå i arbeid til 67 år, og pensjonsalderen er derfor ambisiøs nok per i dag.

Dette medlem viser til at avtalefestet pensjon (AFP) ble til fordi fagbevegelsen så at arbeidsfolk ikke klarte å stå i jobb frem til pensjonsalderen i folketrygden, og at det opprinnelige kravet var å redusere pensjonsalderen. AFP var en alternativ måte å sikre arbeidsfolk en verdig avgang fra arbeidslivet på. Som følge av pensjonsreformen er AFP ikke lenger en tidligpensjon for dem med behov for den, men en tilleggspensjon til alle som jobber i en bedrift med tariffavtale, også direktørene som jobber til de er langt over 70 år. AFP bør igjen bli en tidligpensjonsordning, og vurderes i sammenheng med endringer i folketrygden.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede utviklingen i helse og levekår for dem som ikke kan stå lenge i arbeid, og om økt pensjonsalder kan føre til at flere blir presset ut av arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen ikke legge opp til at nedre aldersgrense for alderspensjon økes automatisk.»

«Stortinget ber regjeringen legge opp til at nedre aldersgrense for alderspensjon ikke økes automatisk utover 63 år.»

Alderspensjon for uføre

Komiteen viser til at da pensjonsreformen ble innført var det uavklart hva som skulle gjøres for å forhindre at uføre over tid fikk urimelig lave pensjoner som følge av levealdersjusteringen. Siden uføre ikke selv kan påvirke hvor lenge de står i jobb, har de ikke samme mulighet som arbeidsføre til å kompensere for levealdersjusteringen ved å utsette uttak av pensjon. Komiteen viser til at det frem til 2020 derfor eksisterte en midlertidig ordning som skulle skjerme uføres pensjoner delvis mot effekten av levealdersjusteringen. Den gang var en samlet komité enige om at «det er svært viktig at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon».

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, støtter regjeringens syn på at det må innføres en varig ordning for å forhindre at uføre får stadig lavere pensjonsnivå sammenlignet med arbeidsføre som følge av levealdersjusteringen.

Flertallet viser til at regjeringens forslag til modell forventes å skjerme uføre mot om lag to tredjedeler av den videre effekten av levealdersjusteringen. Dette er antatt å speile tilpasningen til arbeidsføre, som heller ikke kompenserer fullt ut for levealdersjusteringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Rødt mener det er et uholdbart utslag av pensjonsreformens svekkelse av pensjonssystemet at uføre i særlig grad taper pensjon som følge av levealdersjustering og normert pensjonsalder. Uføre kan ikke, som yrkesaktive, kompensere for svekkelse av pensjonsrettighetene ved å jobbe lenger enn forventet. Disse medlemmer mener det er usosialt når regjeringen viderefører forskjellsbehandlingen av uføres alderspensjon – når man ikke skal kompensere fullt ut for den videre negative pensjonseffekten av levealdersjustering. Disse medlemmer legger til grunn at uføres alderspensjon skal skjermes fullt ut for den negative pensjonseffekten av levealdersjustering og normert pensjonsalder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om full skjerming av uføres alderspensjon for virkningene av levealdersjustering.»

Komiteens medlem fra Rødt fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å øke pensjonsopptjeningen for uføre til 67 år.»

Minsteytelsene

Komiteen vil understreke at minsteytelsene skal sikre alle en grunnleggende økonomisk trygghet. God minstesikring er ett av flere hensyn som må ivaretas i pensjonssystemet. Retten til minsteytelsen i pensjonssystemet tjener man opp årlig for hvert år man bor eller arbeider i Norge, uavhengig av inntekt, slik at alle som har bodd eller arbeidet i Norge i minst 40 år, har tjent opp rett til en full minstesikring. Komiteen viser til at minste pensjonsnivå har blitt hevet flere ganger siden pensjonsreformen ble innført, spesielt satsen for enslige minstepensjonister. Dette understreker behovet for en minstesikring som holder følge med velstandsutviklingen i samfunnet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Rødt, viser til at ny alderspensjon er utformet ulikt fra gammel ordning ved at man mottar en garantipensjon som avkortes 80 pst. mot inntektspensjon. Dette innebærer at også personer med lavere inntekter får uttelling ved arbeid. Nivået på den nye garantipensjonen kan derfor ikke sammenlignes én til én mot de gamle minsteytelsene. Mens minste pensjonsnivå for mange blir et tak fordi det gir full avkorting mot den tilleggspensjonen man har opptjent, er garantipensjonen et gulv som avkortes delvis mot opptjent inntektspensjon. I det nye systemet vil det alltid gi uttelling å jobbe.

Flertallet deler vurderingen fra både evalueringsutvalget for pensjonsreformen og regjeringen om at det er tungtveiende grunner for at minsteytelsene, ved den normerte pensjonsalderen, bør reguleres i takt etter den generelle velstandsutviklingen. Flertallet viser til at pensjonsutvalgets flertall foreslo at minstenivåene, ved normert pensjonsalder, fremover bør reguleres med lønnsvekst, mens all løpende alderspensjon reguleres etter gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Dette vil innebære at minstesatsene fremover vil differensieres etter årskull, slik at den minstesikringen alle i yrkesaktiv alder tjener opp rett til, vil holde følge med velstandsutviklingen i samfunnet, og at minstepensjonister, som andre pensjonister, årlig får økt kjøpekraft. I stortingsmeldingen gir regjeringen støtte til denne modellen. Flertallet viser til at alle hovedorganisasjonene, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, har støttet modellen med lønnsregulerte, årskullspesifikke minsteytelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Rødt mener det er en uholdbar situasjon at minste pensjonsnivå i folketrygden er så lav at mange pensjonister blir avhengige av sosiale ordninger som et økonomisk grunnlag. Disse medlemmer mener det er viktig for pensjonssystemets forutsigbarhet at minste pensjonsnivå gir en pensjon å kunne leve av. Disse medlemmer mener at minsteytelsen må heves til et nivå som er på linje med EUs fattigdomsgrense. Videre må minsteytelsen følge velstandsutviklingen i samfunnet og reguleres med lønnsutviklingen. Disse medlemmer mener det er en svekkelse av minsteytelsen at den gjøres årskullspesifikk og at regjeringens forslag her må avvises.

Komiteens medlem fra Rødt fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om å trappe opp minstenivåene i alderspensjonen til EUs fattigdomsgrense (EU60).»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om at minste pensjonsnivå og garantipensjon skal G-reguleres.»

Førre kapittel
Neste kapittel