Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Det var hyggelig at det var noen som ville være igjen og høre på.

Regjeringa ønsker å videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling gjennom å etablere en grønn allianse med EU. En slik allianse vil være et rammedokument som åpner for helt konkret samarbeid innenfor viktige temaer som f.eks. batteri og grønn industri.

Norge, EU og EUs medlemsland skal de neste tiårene bruke store ressurser på å utvikle verdikjeder for mer bærekraftig og grønn økonomi. Her ligger det veldig mange viktige muligheter for norsk næringsliv til å skape arbeidsplasser i Norge. En grønn allianse med EU vil gi et politisk rammeverk for dette forsterkede samarbeidet og vil kunne være viktig for å sikre norske selskapers plass i de nye grønne verdikjedene som bygges opp i Europa.

Vi vil være det første landet i Europa som EU inngår en slik avtale med. Det vil også legge til rette for et styrket samarbeid med tredjeland. Det blir ikke minst viktig i oppfølgingen av støtten til utviklingsland for å sikre utslippskutt og omstilling i verden også utenfor Europa. Formålet er å kutte utslipp, ivareta miljøhensyn og skape arbeidsplasser i Norge gjennom grønn omstilling og grønt industripartnerskap.

Kommisjonspresident von der Leyen var før påske på besøk i Norge. Hun bekreftet at det var politisk vilje til å inngå en grønn allianse med Norge.

Den neste setningen ber jeg om at unntas offentlighet inntil videre: Nå tyder alt på at dette faller på plass, og at enighet kan oppnås.

EU lanserte tidligere i år sin grønne industriplan, som et tilsvar på utfordringene fra USAs Inflation Reduction Act. Planen skal sørge for at EU har tilgang til teknologi og kritiske råvarer som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet, og gi insentiver for at nøkkelindustri skal bli værende i EU.

Som en konkretisering av planen la Europakommisjonen fram to forslag til rettsakter i midten av mars. Begge initiativene skal bidra til økt selvforsyning i EU og redusere unionens importavhengighet. Forordningen om nullutslippsindustriene, Net-Zero Industrial Act, skal legge til rette for en utvikling av økt industriproduksjon i Europa innenfor nøkkelsektorer som er avgjørende for avkarbonisering. Her snakker vi om sektorer som f.eks. sol- og vindkraft, batteri, elektrolyse, biogass og karbonfangst og -lagring. Vi har betydelige næringsinteresser innenfor flere av sektorene og verdikjedene. Utviklingen av EUs regelverk følges derfor nøye fra norsk side.

Kommisjonen foreslår bl.a. en målsetting om at EU skal kunne produsere 40 pst. av det de trenger av vindturbiner og andre såkalte netto null-teknologier, som er de teknologiene som er definert i forordningen. Det foreslås også å øke EUs kapasitet for karbonfangst og -lagring til totalt 50 millioner tonn CO₂-fangst innen 2030.

Forordningen om kritiske råmaterialer handler om å sikre tilgang til kritiske råmaterialer som er avgjørende for å bygge ut grønn teknologi og digitalisering i stor skala. Innenfor en liste med kritiske råmaterialer foreslår Kommisjonen konkrete måltall for EUs utvinningskapasitet, prosesseringskapasitet og gjenvinning. I tillegg skal ikke mer enn 65 pst. av EUs årlige forbruk av hvert enkelt strategiske råmateriale komme fra et enkelt tredjeland. Flere av de komponentene må da komme fra EU-området selv.

Norge har veldig gode muligheter for industriutvikling innenfor mineraler. Regjeringa jobber med å ferdigstille en egen mineralstrategi. Vi følger derfor utviklingen i EU veldig nært på dette området. Vi har mange av de mineralene som blir etterspurt når man nå ønsker at flere mineraler skal være utviklet i vår region.

EU har satt en frist fram til 23. mai for å komme med innspill til de to forordningene. Vi går fra norsk side nå grundig gjennom teksten for å se hvilke konsekvenser og muligheter de to forordningene medfører. De to forordningene er merket EØS-relevante fra Kommisjonens side. På EØS/EFTA-sida vil vi på vanlig måte gjøre våre vurderinger av dette spørsmålet.

Nå skal jeg snakke litt om fisk. For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at fiskeriavtalene jeg skal orientere om, ikke gjelder fiske i nordlige farvann og fiskevernsonen ved Svalbard. Det orienterte jeg om på forrige møte. I den saken foregår det fortsatt en intens dialog med EU.

EU og Norge forhandler hver høst om en bilateral fiskeriavtale for det kommende året. Denne avtalepakken omhandler for det første bytte av fiskekvoter og adgang til å fiske i hverandres soner i Nordsjøen, for det andre om gjensidig adgang for norske, svenske og danske fartøyer til å fiske på felles fiskeribestander i Skagerrak, og for det tredje om naboskapsavtalen med Sverige, som gir svenske fartøyer adgang og noen begrensede fiskekvoter i norsk sone, altså sør for 62 grader nord.

Det er veldig sterkt ønskelig for begge parter at avtalene blir konkludert i god tid før årsskiftet. Forhandlingene om årets fiskeriavtaler startet i oktober i fjor, men partene ble først enige 17. mars. Aller helst skulle vi blitt enig mye tidligere, men det har vært viktig å sikre at avtalen med EU er balansert og ivaretar norske interesser.

Det gjelder, som jeg sa, forhandlinger om kvotebytte. Det kan være krevende fordi Norge og EU har ulike interesser. Det var tilfellet for årets avtale, særlig når det gjelder norske fartøyers adgang til å fiske den fiskearten som heter kolmule, en torskebestand som gyter utenfor de britiske øyene og ligner en del på torsken. Det handlet altså særlig om norske fartøyers adgang til å fiske kolmule, og samtidig om EUs fartøyers adgang til å fiske på bunnfiskebestander i norsk økonomisk sone i Nordsjøen. Det var spørsmål hvor partene lenge sto langt fra hverandre, men forrige måned kom vi fram til et tilfredsstillende resultat fra norsk side. Med kvotebyttet på plass kan norske fiskere starte å fiske på kvotene vi nå har byttet til oss, og det er gledelig.

Brexit har ført til endringer på fiskeriområdet. Erfaringen fra de siste to årene viser nok at det kan ta tid å finne fram til gode prosesser.

Fjorårets ministerkonferanse i Verdens handelsorganisasjon ga gode resultater, men vi mangler fortsatt et fullt fungerende tvisteløsningssystem i organisasjonen. Årsaken er at USA har blokkert utnevnelser av medlemmer til ankeorganet. USA har begrunnet dette med at de mener ankeorganet har gått for langt i sin tolkning av enkelte WTO-regler. De fleste av de øvrige WTO-medlemmene, inkludert Norge, deler kort sagt ikke denne oppfatningen. Lenge viste USA ingen vilje til å gå i dialog om situasjonen, men de siste månedene har USA begynt å engasjere seg. Det har medført en bred diskusjon om hvordan tvisteløsningsordningen i WTO kan forbedres.

Det er langt fram til en løsning med et fullt fungerende system, men dialogen er vesentlig mer konstruktiv nå enn for noen år siden. Samtalene foregår i uformelle fora i Genève, men det rapporteres til WTOs tvisteløsningsorgan. Dette organet ledes nå av Norges WTO-ambassadør, Petter Ølberg.

Møtelederen: Takk for det. Da er det åpent for spørsmål og kommentarer. Jeg hadde satt meg selv på lista, men jeg venter litt, og så tar vi Bjørlo først. Vi kan ta en Høyre mellom to Venstre, går det bra? – Det er fint.

Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for gode orienteringar. Det er spennande og viktig det som skjer med tanke på det grøne industripartnarskapet, eller grøn allianse, som blei fortalt om. Energi- og klimapolitikken og industripolitikken heng jo ekstremt nært saman her, på alt vi gjer, så det er eigentleg to spørsmål i tilknyting til det, til forhold som går rundt det.

Det eine spørsmålet går på den pakka av «Fit for 55»-tiltak som EU-parlamentet vedtok denne veka. Det gjekk ein del på CBAM, som ein har fortalt om før, men òg andre viktige tiltak det der blei einighet om, som nye sektorar inn i kvotesystemet, utfasing av gratiskvoter for industrien, osv. Går det an å seie noko om korleis regjeringa vil følgje opp dei andre industriretta tiltaka EU-parlamentet vedtok?

Det andre spørsmålet går på vidare oppfølging i Noreg av EUs fjerde energimarknadspakke, som òg heng nært saman her. Statsministeren sa til Stortinget i mars at den ville Noreg behandle utan opphald – eg trur han sa det – når den kom fram. Går det an å seie litt meir om framdrifta for EUs fjerde energimarknadspakke?

Møtelederen: Bjørlo tok et av mine spørsmål, så da skal jeg stille det andre. Det er knyttet til reformarbeidet og tvisteløsningssystemet i WTO. Som utenriksministeren sier, er dette et langt lerret å bleke, og det er en lang forhistorie også, men jeg vil gjerne vite litt mer om hva amerikanerne nå beveger seg på. Hva legger de fram til diskusjon? Det er veldig bra at det er vår ambassadør i arbeidet som leder det arbeidet, men jeg er veldig interessert i både hva amerikanerne nå legger på bordet, hvilken mulighet det har til å oppnå en konsensus i WTO – for det har også vært mye av problematikken – og om Norge kan akseptere en løsning der man f.eks. ser for seg at man ikke har et totrinnstvisteløsningssystem, men bare ett trinn, som amerikanerne lenge har ønsket.

Da er det Rotevatn.

Sveinung Rotevatn (V): Spørsmålet er om den grøne alliansen. Det høyrest ut som dette går i eit godt spor no, og at ein nærmar seg ein avtale. Det er jo kjempebra, men eg må innrømme at eg framleis slit litt med heilt å skjøne kva dette er for noko. Så vidt eg forstår, er det ikkje snakk om ein folkerettsleg forpliktande avtale eller noko som gir nokon rettar.

Då er spørsmålet: Er dette i grunnen ei slags politisk forplikting eller godviljeerklæring frå EU om å la oss delta i grøne initiativ som ikkje er EØS-relevante? Er det det det eigentleg er, eller er det noko anna?

Hårek Elvenes (H): Det er mulig at fiskeriministeren kanskje er rette adressat for spørsmålet, men jeg prøver allikevel. I Barentshavet kan man si man har hatt en vellykket fiskeriforvaltning. I Skagerrak er det kanskje litt mer tvilsomt. Dagsrevyen hadde opptil flere saker om dansk overfiske av kveite på norsk side, og nå ser jeg det blir forbud mot grensekryssende fiske.

Er det noen slags samordning av kvoter i Skagerrak mellom Norge og EU, særlig knyttet til den saken NRK hadde? Er det nok å forby grensekryssende fiske, eller er det noe mer som ivaretar bestanden?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Det var til den bilaterale avtalen på fiskeri. Det er mogleg at dette er teknisk, men kan du seie litt om korleis kronekursen har påverka byteforholdet – for det kan jo hende?

Det andre spørsmålet gjeld dette med byteforholdet, at det er sånn at ein byter med EU. Ein byter f.eks. torsk, som er kystnær, med artar som er tilgjengelege for den delen av den norske flåten som ikkje er kystnær. Ein tek frå den kystnære flåten, og så får ein eit byteforhold som er til gunst for den havgåande flåten. Er dette noko som har vore diskutert i dei bilaterale forhandlingane, korleis ein skal kompensere det i den interne fordelinga av fiske på norsk side?

Møtelederen: Da får utenriksministeren svare – vær så god.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Jeg tar det enkleste spørsmålet først, fra Rotevatn: Svaret er egentlig ja. Det betyr at vi skal kunne delta på områder som ikke er relevante i EØS-avtalen. Det er en politisk villighetserklæring, så vi må gå inn i hvert enkelt område, men det er klart at Norge har også en del produkter som er veldig viktige for EU, når det gjelder både mineraler og spesielt også på grønn industriomstilling. Det betyr at vi kan delta på disse områdene, som er veldig viktig.

Når det gjelder fjerde energimarkedspakke, er det til vurdering i regjeringa. Det er for tidlig å si noe om regjeringas konklusjon på det området.

Bjørlo spurte om «Fit for 55». Vi jobber med regelverket i denne pakken, men også her er det litt for tidlig å si hvordan utfallet av våre vurderinger på de enkelte områdene vil være. Vi jobber i et veldig høyt tempo nå, bl.a. for å kunne gi innspill innen høringsfristen, som er 23. mai.

Når det gjelder dette spørsmålet om hvordan ulike fiskearter byttes, kan jeg godt gå litt i detalj om det. For 2023 har Norge bl.a. byttet til seg 74 000 tonn kolmule fra EU, mot 9 150 tonn nordøstarktisk torsk. Det er disse fiskeartene som byttes mot hverandre. Meg bekjent har det ikke vært påvirket av kronekursen.

Inkludert i byttet til Norge har det også vært bestander av reker og blåkveite ved Grønland. Disse fiskeartene ses da i sammenheng. I tillegg har norske fartøy fått adgang til å fiske 150 000 tonn kolmule i EU-sonen, mens EU-fartøy har adgang til å fiske 19 780 tonn NVG-sild i norsk økonomisk sone. Det blir litt komplisert og teknisk, men det betyr at man ser de ulike artene i sammenheng, og at man da gis kvoter på ulike områder. Akkurat å kommentere det NRK-programmet, har jeg ikke nok kunnskap til, så det må jeg nesten komme tilbake til. Jeg har ikke kunnskap om akkurat de vurderingene.

Når det gjelder WTO, har USA foreløpig ikke lagt fram noen konkrete forslag på bordet. De har kommet med tanker, som jeg refererte til. Det som er viktig for oss, er å få i gang helt konkrete diskusjoner på disse områdene. Det vi ønsker, er fortsatt et totrinnssystem, der ikke ett land kan blokkere en avgjørelse. Det er det som er viktig for oss. Vi har ikke fått noe helt konkret på bordet, men det er sonderinger.

Møtelederen: Hårek Elvenes hadde en oppfølging.

Hårek Elvenes (H): Igjen: Jeg har forståelse hvis du ikke kan svare på stående fot, men svaret ditt reflekterte jo utveksling av kvoter mellom det som fiskes utenfor Grønland, kontra det EU kan fiske i Barentshavet, mens spørsmålet gjaldt Skagerrak og kvotereguleringen der, for å beskytte bestander som er veldig nedfisket.

Møtelederen: Da kan utenriksministeren få svare.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Dette handler jo om felles fiskeribestander i Skagerrak. De forhandlingene som foregår med norske, svenske og danske myndigheter, handler om de felles fiskeribestandene i Skagerrak. Det er en del av det det forhandles om.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere.