Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Knut Storberget (A) (ordfører for saken): Når Odelstinget i dag skal behandle et lovforslag om forbrukerkjøp, behandler vi et forslag til lov som vil vedrøre mange mennesker. De fleste av oss opptrer som forbrukerkjøpere flere ganger daglig. Årlig omsettes over 12 millioner såkalte hvite og brune varer i Norge, det være seg vaskemaskin, kjøleskap, mobiltelefon eller radio. Det innleveres over 200 000 slike apparater årlig i Norge for reparasjon, og som antydningsvis sier noe om behovet for klare regler når varen først er mangelfull.

Vi står dessuten overfor et marked som er blitt betydelig mer aggressivt. Stadig brukes nye salgskanaler overfor oss. Markedsføringen når dessuten åpenbart nye høyder. Ved enkelte anledninger vil en stille ettertanke bidra til ønsker om at kjøpet skulle vært ugjort. Økt forbruk og flere tekniske, kompliserte salgsvarer gjør oss som forbrukere mer sårbare.

Vi opplever dessuten et marked som ikke bestandig består av seriøse aktører med skikkelige varer. Det er disse lovens mangelsreaksjoner særlig er rettet mot. Således vil denne loven, som forsterker forbrukernes rettigheter, bidra til å gjøre markedet mer seriøst og derigjennom være en lov som gagner både selger- og kjøperside.

Det er i alles interesse at service og kvalitet får dominere. Den kjøp og kast-mentalitet flere av oss tar avstand fra, vil ikke forsterkes ved at forbrukeren gis mer makt, snarere tvert imot. Når markedsaktørene skjerper sine kvalitetskrav, forebygger man nettopp at varer svikter etter kort tid. At kundene nå f.eks. gis større rett til å kreve en ny vare, innebærer derfor ikke på sikt at flere varer kastes og settes ut av bruk.

En samlet justiskomite mener lovforslaget oppfyller EUs forbrukerkjøpsdirektivs minstestandarder – for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti med ett unntak, som jeg skal komme tilbake til. Loven skaper en forenkling av lovbildet, og gjør det lettere å finne fram til de regler som gjelder for forbrukeren. Etter Arbeiderpartiets oppfatning hadde det vært ønskelig med en samling av flere regler om tilstøtende områder, f.eks. en angrerettslov som i dag gjelder for enkelte typer kjøp.

Som saksordfører er det grunn til å uttrykke glede over at en samlet justiskomite går inn for hovedtrekkene i lovforslaget. Det er således tverrpolitisk enighet om den styrking som nå skjer av forbrukers rettigheter i hovedsak.

Lovforslaget går langt i forbrukervennlig retning. Den reaksjon forbrukeren kan iverksette når varen er mangelfull, gir forbrukerne et klart bedre vern enn tidligere. Forbrukerens adgang til å kreve reparasjon eller omlevering skjerper plikten for selger. Kravet til erstatningsgjenstand etter én uke ved utbedring gir også kunden en bedre situasjon. Kravet til å heve kjøpet ved mangelfull levering er senket, og dette må få betydning ved rettslig behandling av hevingskravet.

Det slås klart fast at forbrukeren har henholdsvis to og fem års reklamasjonstid, men at han eller hun må reagere så snart som mulig når mangelen gjør seg gjeldende. Det skal dessuten bli lettere å kunne konstatere at det foreligger en mangel. Arbeiderpartiet og SV ber departementet se på de regler som gjelder tvisteløsningsmekanismene i forbrukerkjøpsakene, særlig med henblikk på disse organers kompetanse og muligheten forbrukeren har til å føre sin sak. I de saker hvor forbrukeren f.eks. har vunnet fram med sin sak i et tvisteløsningsorgan, og hvor den profesjonelle part bringer saken inn for rettssystemet, bør det vurderes om forbrukeren skal ha automatisk krav på fri sakførsel. I flere slike tilfeller avstår forbrukeren fra å føre sin sak videre i frykt for store omkostninger.

Alle partier støtter Regjeringens initiativ til å nedsette en arbeidsgruppe som skal se på forbrukervernregler om strøm, og at strømkjøp på sikt bør omfattes av loven.

Forbrukerbegrepet i forbrukerkjøpsloven skal etter flertallets oppfatning bare omfatte fysiske personer, og forslaget innebærer også innsnevring av begrepet i angrerettsloven. Dette er vi i Arbeiderpartiet, og også SV, uenig i. Vi fremmer derfor forslag om å medta visse sammenslutninger.

Også visse sammenslutninger har reelle behov for forbrukervern, og det vil i slike sammenhenger være urimelig om ikke forbrukerkjøpslovens bestemmelser skal komme til anvendelse. I de tilfeller hvor f.eks. et borettslag, idrettslag, frivillige organisasjoner eller sameier kjøper inn varer i fellesskap til deltakernes felles bruk, kan man oppnå både rabatt og andre stordriftsfordeler – miljøvennlig er det også. Det er likevel ingen grunn til at disse kjøpene skal underlegges et annet kjøpsrettslig regelregime enn ordinære kjøp, snarere tvert imot. Det er derfor ingen heldig løsning at flertallet nå begrunner sitt standpunkt med at disse reglene kan omgås ved at en enkelt fysisk person står som kjøper. Å lage en ny lov hvor man straks peker på omgåelsesmuligheter, kan ikke representere noen heldig lovteknikk!

Det er enstemmighet i komiteen rundt den styrking som finner sted i vernet av forbrukerne ved at forbrukeren kan velge mellom retting eller omlevering når salgsgjenstanden er mangelfull. Det er også enighet om den rett kunden har til erstatningsgjenstand etter sju dagers reparasjonstid. Dette innebærer dog ikke at det stilles krav om at reparasjonen må skje før det er gått sju dager, slik enkelte har hevdet i debatten.

For Arbeiderpartiet har lovfesting av bytteretten vært sentral i arbeidet med loven. Vi beklager at bare Sosialistisk Venstreparti er med oss på dette forslaget. Det bør nå lovfestes en rett til bytting av varer mot penger eller annen vare selv om varen ikke har noen mangel. En slik bytterett er i dag vanlig praksis hos flere detaljister for enkelte varegrupper. Det er likevel usikkerhet, og flere selgere innrømmer ikke å la kjøper bytte. Ved særlig aggressiv markedsføring vil det være rimelig å la kunden få anledning til å ombestemme seg, i det minste i forhold til hvilken vare han har kjøpt. Så lenge avtalepartnerne kan avtale noe annet, vil vi foreslå en generell bytterett som utgangspunkt ved forbrukerkjøp. Det skulle ikke være særlig farlig. Dette er noe selgerne kan avtale seg bort fra, etter Arbeiderpartiets og SVs syn.

Disse partiene foreslår også flere endringer som så langt ikke har fått andres støtte. Ved å fjerne muligheten for såkalte «as is»-kjøp eller «som den er»-kjøp ønsker vi å gjøre kjøpssituasjonen klarere og samtidig skjerpe selgerens undersøkelses- og opplysningsplikt. En bør ikke kunne fraskrive seg mangelsansvar ved å selge tingen som den er. Det er god grunn til å reise spørsmålet om denne adgangen til en generell ansvarsfraskrivelse kan være i strid med EUs forbrukerkjøpsdirektiv artikkel 7 nr.1.

Et flertall i komiteen, bestående av Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, ønsker også at Regjeringen skal komme tilbake med regelforslag vedrørende avgivelse av såkalte garantier, som i hovedsak kun er egnet til å forvirre forbrukerne, ja stundom også begrense deres rettigheter, og som er særs utbredt.

Det er viktig med en klargjøring av reglene her, og svensk lovgivning har her nettopp staket ut kursen. Vi ønsker oss dessuten begrensninger i bruken av forskuddsbetaling ved forbrukerkjøp, og foreslår forbud med noen unntak for dette også. Det er dessuten gledelig at profesjonelle mellommenn skal ha ansvar for mangelfull vare, og at dette samler flertall, selv om Høyre og Kristelig Folkeparti ikke ser ut til å støtte dette.

Ved vedtakelsen av ny forbrukerkjøpslov styrkes rettighetene til alle oss forbrukere. Bare dagene framover vil vise om loven tas effektivt i bruk. Det fordrer kunnskap. Det trenger vi. Regjeringen har en betydelig informasjonsoppgave om den nye lovens innhold. Den enstemmighet som lovens hovedinnhold vil få her i dag, vil etter min mening være en god basis for at loven blir effektiv, både på selger- og kjøperside. Markedet fortjener det.

Jeg tar til slutt opp de forslag i innstillingen som er framsatt av Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i fellesskap.

Presidenten: Knut Storberget har tatt opp de forslagene han refererte til.

Carsten Dybevig (H): Frem til i dag har avtaler om salg fra næringsdrivende til forbrukere vært regulert i kjøpsloven. Det nye lovforslaget som vedtas i dag, innebærer at forbrukerkjøpene skilles ut til egen lovregulering. Forslagene innebærer en styrking av forbrukerkjøpernes rettigheter ved selgerens kontraktsbrudd.

Kjøperen vil som hovedregel ha rett til å velge mellom retting eller omlevering som følge av mangelen. Dersom selgeren ikke gjennomfører dette i samsvar med loven, kan kjøperen i stedet kreve prisavslag eller heving.

Jeg vil fremheve at det er et sterkt behov for klare regler i kjøp mellom profesjonelle og forbrukere. Dagens forbrukersituasjon, med et økende markedspress, nye salgskanaler, økt forbruk og flere teknisk innrettede forbruksvarer, tilsier økt forbrukervern.

Informasjon om lover og regler som gjelder for kjøp og salg av varer, er et viktig offentlig ansvar. Den nye loven bør derfor markedsføres skikkelig, da særlig overfor forbrukerne som økonomisk og kunnskapsmessig i utgangspunktet er svakere enn en profesjonell selger. Det er forståelse for at det i en del tilfeller vil være vanskelig for forbrukeren å ta opp kampen med en næringsdrivende i rettssystemet. Fri rettshjelp på forbrukerområdet vil imidlertid kunne skape mange unødige konflikter. Det beste vil være vektlegging av informasjon om lovverket til forbrukerne og selgersiden. I tillegg nevnes forbrukerorganisasjonene som skal tale og følge opp forbrukernes rettigheter, og som med sitt arbeid bidrar til å dempe eventuelle konflikter.

Det er stilt spørsmål om angrerettsloven skal inkluderes i forbrukerkjøpsloven. Etter mitt syn vil det være problematisk å innarbeide angrerettsloven i forbrukerkjøpsloven på grunn av at angrerettsloven i dag omfatter tjenester i tillegg til ting. Angrerettsloven omfatter også all kontraktslovgivning i norsk rett, og har altså et langt videre virkeområde enn forbrukerkjøpsloven. Proposisjonen påpeker at kontraktsretten har et fragmentarisk regelverk som direkte følge av EU-tilpasning. Spørsmålet om innlemming av angrerettsloven som en del av forbrukerkjøpsloven må derfor bli som følge av en gjennomgang av hele kontraktsretten. Samtidig vil det derfor være fornuftig å se kontraktslovgivningen i lys av utviklingen innen EU.

I høringsrundene har enkelte instanser for selgersiden påpekt urimeligheten i at selger må foreta retting innen én uke fra reklamasjonstidspunktet. Urimeligheten er veldig avhengig av hvor kurant en vare er. Om det finnes varer tilgjengelig på lager i nærheten av utsalgsstedet, skulle ikke dette volde noen særskilte problemer. Problemene vil oppstå om varen finnes på et fjernlager, f.eks. i utlandet. Allikevel vil leverandørene i mindretallet av tilfellene totalt sett, uavhengig av fjern- eller nærlager, kunne bringe varen til forbrukeren innen den oppsatte fristen. Her må imidlertid hensynet til forbrukeren veie tyngst. Det kan være en vel så stor ulempe for forbrukeren ikke å ha varen, som for selgeren å fremskaffe en erstatnings-gjenstand. Selgeren vil i flertallet av tilfellene være i stand til å fremskaffe erstatningsgjenstand enten gjennom eget lager eller eventuelt fra andre selgere i nærheten.

Det har fra Arbeiderpartiets side vært et ønske om at lovens virkeområde også skal gjelde når forbrukerne er idrettslag, skolekorps og andre typer frivillige organisasjoner. Dette vil skape vanskelige avgrensingsproblemer for lovens virkeområde. Hvor på skalaen mellom det profesjonelt drevne eliteserielaget i fotball med millioner i omsetning og et lite sportsfiskerlag i Ytre Oslofjord skal grensen gå? Ingenting i Arbeiderpartiets forslag betoner dette. Det vil i de flestes øyne være urimelig for en profesjonelt næringsdrevet eliteserieklubb å påberope seg forbrukerrettigheter. Lovens virkeområde setter en klar grense på fysisk person i dag, noe som har gitt få, om noen, fortolkningsproblemer. Mellom disse klubbeksemplene finnes et utall foreninger og lag som ville skape mange avgrensingsproblemer i lovverket, og det ville fort kunne oppstå unødvendige konfliktsituasjoner. Det ville også oppstå tolkningsproblemer om hvilken størrelse og hvilket omfang virksomheten skal ha for å bli dekket av forbrukerkjøpsloven.

Den beste måten for frivillige organisasjoner, som idrettslag og skolemusikkorps, å sikres forbrukervern på er at avtalen inngås i et av medlemmenes navn eller å avtale med selger at kjøpet skal skje på forbrukervilkår. Å avgrense lovens omfang til kun å gjelde fysiske personer gjør det også enklere å harmonisere beslektede lover, så som produktkontrolloven, forbrukertvistloven, lov om merking av forbruksvarer, kredittkjøploven, håndverkertjenesteloven, avhendingsloven, bustadoppføringsloven og angrerettsloven.

Når det gjelder forslaget fra flertallet om å gjøre profesjonelle mellommenn solidarisk ansvarlige på lik linje med forbrukerne, får de verken støtte fra departementet eller Forbrukerkjøputvalget. Det kan synes som om flertallet ønsker å komplisere lovverket unødvendig. Det er etter min oppfatning helt unødvendig å gjøre forbrukeren fullstendig uansvarlig for egne handlinger og lage en juridisk tåkelegging av hvem som egentlig solgte varen. Det vil innebære et brudd med de alminnelige prinsipper om en mellommanns stilling i norsk rett.

Å nytte eksperter under kjøpsforhandlinger mellom aktørene kan være en styrke for begge parter, uavhengig av om kjøperen eller selgeren har organisert mellommannens tilstedeværelse. Eksperten kan komme med nyttige kunnskaper om produktets beskaffenhet, som kan være en fordel for begge parter, særlig f.eks. ved bruktbilkjøp. Å gi lovgivningen den samme rettskraft overfor eksperten i slike sammenhenger vil komplisere den eventuelle juridiske ettervirkningen unødig. De fleste vet at å kjøpe varer utenfor fast salgssted, av f.eks. en privat aktør, medfører større risiko og dårligere garantiforpliktelser for kjøper enn ved kjøp med en næringsdrivende. Å sette grensen for når en slik ekspert er ekspert eller profesjonell mellommann, vil bli særdeles vanskelig i ettertid. Det må være slik at to parter må kunne inngå en kontrakt om kjøp og salg uten at tilstedeværende eksperter skal gis et solidarisk ansvar for salget.

Det har vært en diskusjon under høringsrunden og i forarbeidet til loven om elektrisk strøm skal omfattes av forbrukerkjøpsloven. I dag er leveranser av olje og gass – og vann vil bli det – omfattet av forbrukerkjøpsloven. Det vil etter min mening være meningsløst ikke å inkludere strøm som en del av denne loven. Strøm utgjør i dag en vesentlig utgift for forbrukeren. I dag er strømforsyningen deregulert, med stor konkurranse mellom strømleverandørene. Det er heller ingen grunn til å avgrense nettdelen fra å bli omfattet av forbrukerkjøpsloven. Selv om den er styrt i stor grad av statlige regler og føringer, fakturerer og opererer strømleverandørene også denne delen. Derfor vil det være ulogisk og inkonsekvent ikke å omfatte nettdelen på lik linje med strømleveransene, som en del av forbrukerkjøpsloven. For forbrukerne er det stort sett uvedkommende hvilke bestanddeler regningen inneholder. Det viktigste for kunden er regningens totale størrelse. Også digitale ytelser blir stadig mer utbredt. Det er også et forslag om å innarbeide disse i forbrukerkjøpsloven.

Arbeiderpartiet og SV foreslår å begrense bruken av forskuddsbetaling til kun å gjelde i særskilte tilfeller. Det vil være uheldig, nærmest absurd, om kjøper og selger fratas muligheten til å inngå frivillige kontrakter om forskuddsbetaling i et fritt marked. Det blir hevdet fra Arbeiderpartiet og SV at forskuddsbetaling i stadig større grad blir brukt. Dette er ikke tilfellet. Tendensen i Norge de siste 15 årene er motsatt. Stadig flere kunder kjøper varer på kreditt. De siste årene har stadig flere forliksråd og inkassobyråer fått større oppdragsmengde som følge av det motsatte, nemlig manglende innbetalinger til selgeren. Å gi forbrukeren reduserte plikter øker ikke forbrukerens primale bevissthet som forbruker. Lovverket må være såpass balansert at selgeren gis en mulighet til å inndrive deler av kjøpesummen før varen leveres, særlig ved store og kompliserte leveranser. Alt annet ville sette selgeren i forlegenhet og føre til at særlig små næringsdrivende vil vegre seg mot å drive handel av visse typer varer. Dette vil på sikt kunne føre til salgsmonopoler som i hvert fall ikke gagner forbrukeren. Lovgivningen må legge opp til at forbrukeren gis et mangfoldig og bredspektret tilbud før beslutning om kjøp gjøres. Av den grunn vil forslaget fra Arbeiderpartiet og SV virke mot sin hensikt: På kort sikt vil det styrke forbrukeren på bekostning av selgeren, på lang sikt monopolisere markedet for dyre og arbeidskrevende varer.

Et annet moment som Arbeiderpartiet og SV ønsker å fjerne, er retten til å selge en vare som den er. Det har vært praksis i dette landet siden hortikulturens tid å selge varen «som den er». I dag er kanskje loppemarkeder og auksjoner de steder hvor slike salg oftest finner sted. Arbeiderpartiet og SV kaller det «å forvirre» aktørene når en vare selges som den er. Personlig synes jeg begrepet er lite forvirrende. Som forbruker kjøper man varen slik den faktisk er – ofte brukt og slitt og til en lav pris. Det er sågar tilfellet at mange opplever slike steder som stedet hvor jeg gjorde et kupp. Å gjennomføre Arbeiderpartiet og SVs politikk på dette område ville medføre at mange lag og organisasjoners sårt tiltrengte inntekter kunne bli beskåret av finjusens sludder. Det må da fortsatt være mulig for de fleste av oss å forstå når man går på i særdeleshet auksjoner, at varene har en dårligere kvalitet og ofte en mer usikker beskaffenhet enn ved et vanlig utsalgssted.

I tillegg har vi avverget et fremtidig miljøproblem som ville ha resultert i at en mengde hvite- og brunevarer ville blitt skrotet som følge av en absolutt omleveringsrett for kunden, jf. § 29. Den foreslåtte lovparagrafen, som ville gitt forbrukeren rett til å kreve ny vare, kunne være med på å styrke bruk- og kastmentaliteten i samfunnet, noe som ville ha vært meget uheldig. Det ville fått store konsekvenser for masseproduserte varer med fabrikasjonsfeil på hele serier. Her ville forbrukeren i verste fall kunne påberope seg bytting, med den følge at f.eks. tusenvis av biler og kjøleskap måtte skrotes. Bare for noen dager siden hadde vi et eksempel der Honda ville rette en tenningsfeil på 6 000 biler i Norge. Her ville kunden med loven i hånd kunnet kreve ny vare. Det er betenkelig ut fra et miljøsynspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Jeg vil ikke gå så langt som representanten Dybevig gjør nå når det gjelder å beskrive Regjeringas forslag, at det nærmest vil skape en miljøkatastrofe. Vi står jo for Regjeringas forslag og mener at det fint ivaretar også miljømessige hensyn. Men siden Dybevig var ganske krass i sin beskrivelse av våre forslag, kunne jeg godt tenke meg, når vi snakker om mellommenn, å si at det argumenteres med at det ville frita forbrukeren for betydelig ansvar. Det er ikke det ansvaret vi snakker om i denne sammenheng. Vi snakker tross alt om hvilket ansvar vi skal plassere hos salgssiden, ikke om spørsmålet om forbrukeransvaret.

Når det gjelder lovens virkeområde, at det skal begrenses til å være i samsvar med andre lover på feltet, og at det ikke omfatter borettslag og dets like, er det uriktig. Angrerettsloven har inntil i dag hatt denne bestemmelsen, og slik jeg forstår det, har ikke den vært særlig vanskelig å anvende. Det er ikke riktig at Arbeiderpartiet går inn for generell fri rettshjelp i slike kjøpssaker. Det vi sier, er at spørsmålet er om vi ikke skal vurdere å gi fri rettshjelp til dem som har vunnet i Forbrukertvistutvalget, hvor den profesjonelle rike part bringer det inn i rettssystemet. Men det som er det viktige, og som jeg stiller spørsmål til representanten Carsten Dybevig om, er: Ser ikke representanten Dybevig at det ville være rimelig å gi forbrukeren fri rettshjelp, siden han tvinges inn i rettssystemet med ditto kostnader, til tross for at han har vunnet i et profesjonelt og offentlig nedsatt forbrukertvistutvalg? Da er det Arbeiderpartiets og SVs oppfatning at man bør vurdere å kunne gi fri rettshjelp. Jeg ber Dybevig ut fra disse prinsipper og premisser vurdere om ikke det vil være rimelig.

Carsten Dybevig (H): Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at det er mange områder som er svært forvirrende for forbrukerne. Jeg vil si at når Arbeiderpartiet beskriver det å selge en vare som den er, som forvirrende, i tillegg til å utvide det i forhold til fysiske personer, vil i hvert fall jeg kalle det forvirrende i forhold til tolkningsproblemer som vil komme som følge av at man har en større gruppe enn rent fysiske personer her. Det må da være enklere å forholde seg til rene fysiske personer enn å begynne å forholde seg til forskjellige lag og foreninger. Det enkleste for lag og foreninger er selvfølgelig å ha muligheten til å kunne avtale med selgeren at salget skal skje på forbrukernes vilkår.

Når det gjelder forholdet til miljøet, er det etter min oppfatning slik at både Arbeiderpartiet og SV i sitt forslag er svært miljøfiendtlige. Dette er med på å øke bruk- og kastmentaliteten i samfunnet, noe som jeg synes er svært uheldig. Det vil selvfølgelig, som jeg sa, også få store konsekvenser for masseproduserte varer med fabrikasjonsfeil på hele serier. De facto kan forbrukeren med Arbeiderpartiets forslag påberope seg bytting, med den følge at f.eks. tusenvis av kjøleskap, biler osv. må skrotes. Bare for noen dager siden hadde vi et eksempel der Honda ville rette en tenningsfeil på 6 000 biler i Norge. Her ville altså kunden med loven i hånd – lovens bokstav – kunne kreve omlevering og ny vare. Det å gi selgeren mulighet til å reparere varen ved førstegangs reklamasjon kan være med på å redusere antall varer som skrotes og ødelegges. Det må være et mål for oss at flest mulig gjenstander repareres, slik at de kan nyttes lenger. Regjeringspartiene har lagt særlig vekt på hensynet til en miljøvennlig praktisering av forbrukerkjøpsloven. Det er på lang sikt en fordel for oss alle som forbrukere.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Betyr dette at representanten Dybevig mener at hans egen regjering er miljøfiendtlig? Poenget er jo at vi står på det forslaget som Regjeringa i utgangspunktet la fram, og som er lagt fram i den tro at man på sikt vil få mer holdbare varer, som er miljøvennlige nettopp fordi energibruken går ned, og fordi det blir færre varer å skrote når de blir mer holdbare. Jeg syns det er merkelig at representanten Dybevig karakteriserer oss på den måten, i hvert fall hvis han samtidig mener at hans egen regjering er miljøvennlig. Jeg vil minne om at det er tatt forbehold også i det forslaget som er lagt fram. Det er altså ikke slik at forbrukeren uansett får en helt ubetinget rett til å kreve omlevering.

Carsten Dybevig (H): Jeg vil svare nei på spørsmålet fra Inga Marte Thorkildsen. Den regjeringen vi har nå, med den statsråden som Børge Brende er, i miljøvernstolen, er den mest miljøvennlige regjering som Norge noensinne har hatt. SV har faktisk gått sammen med regjeringspartiene om klimapolitikken for Norge. Denne regjeringen og Stortinget har nå som første land vedtatt å godkjenne Kyoto-protokollen og det initiativet som er tatt der. Men når det kommer forslag som vi mener er med på å være skadelige i forhold til miljøet, så er vi selvfølgelig villige til å rette på det. Vi har tatt hensyn til de høringsrundene som har vært, og gjort de forbedringer som har vært helt nødvendige i forhold hva miljøvernorganisasjonene, bl.a. Bellona, har sagt om den nye forbrukerkjøpsloven. Og det synes ikke jeg er dårlig politikk. Det er en god politikk, og den er helt nødvendig. Vi må lytte til omverdenen. Vi kan da ikke være helt blinde, og jeg vil si at det ikke er noen sammenheng mellom påstanden til Inga Marte Thorkildsen og det arbeidet som vi gjør her i Stortinget. Vi var nødt til – det var helt nødvendig – å gjøre de endringer som vi gjorde på basis av de høringsrundene som har vært. De høringsrundene var jo ikke forut for lovforslaget da det kom til Stortinget. De er kommet i ettertid, og da er vi villige til å lytte og villige til å gjøre noe med det. Det synes jeg er god miljøpolitikk. Hvis vi kan være med på å bidra til at varene sirkulerer lenger hos forbrukeren, at de ikke skrotes og kastes, synes jeg det er god miljøpolitikk, og derfor støtter vi de forslagene som er kommet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

André Kvakkestad (FrP): Et kjøp består typisk i at to parter avtaler at én skaffer til veie en vare, og at denne overleveres den annen mot betaling. Basert på alminnelig avtalerett der en selv avgjør hvilke avtaler en underskriver, burde det meste i utgangspunktet være en enkel sak. Likevel ser en at likevekten ikke alltid er fullt ut tilfredsstillende i forbrukerkjøp, der selger under denne avtalen har salg som sitt yrke, og en kjøper er en enkeltborger som skal bruke varen i sin husholdning. Også her i forbrukerkjøp er det viktig å finne balansen. Dersom en går for langt i misforstått hjelp til forbruker, vil denne såkalte hjelpen bety at forbrukere generelt blir belastet gjennom høyere priser. Det som blir målet, er å gi forbrukerne den nødvendige beskyttelse og mulighet til å hevde sine rettigheter. Det er avgjørende at brudd på avtaler og mangler på varer får klare og effektive sanksjoner.

Nå blir reglene om forbrukerkjøp skilt ut i egen lov. Det avgjørende er ikke om forhold hjemles i en egen lov eller en felles lov, men det kan kanskje hjelpe vanlige folk til å finne frem til sine rettigheter og plikter på en enklere måte. Og blir dette en effekt, er det positivt.

Den store endringen av rettstilstanden i forhold til den forrige lov er at forbruker nærmest får en ubetinget rett til omlevering dersom det er en mangel ved varen. Tidligere kunne selger avskjære omlevering ved retting, men dette blir nå bare mulig i begrenset omfang. Dette styrker forbrukeres stilling, men kan medføre et stort sidemarked, hvor selgers tap lignes ut på de generelle priser. Dette er en EU-tilpasning, og på den bakgrunn er det heller ikke behov for å bruke veldig mye tid på dette spørsmålet. Den justeringen i § 29 som foreligger fra komiteen, vil hindre en svært uheldig situasjon, der urimelighetene den andre veien kan slå ut. En situasjon med særdeles mye og kanskje unødvendig omlevering vil faktisk også kunne ha et miljømessig aspekt.

En viktig ting for forbruker ved kjøp er den informasjon forbruker får. Det er på denne bakgrunn en må se behovet for en klarere håndtering av dette med garantier. De fleste vil tro at garantier er en del av avtalen, og ikke bare en markedsføringsgimmick. Da vil det være naturlig at brudd på en lovet og markedsført garanti medfører at avtalen ikke kan anses rettmessig oppfylt. Jeg håper Regjeringen er rimelig rask i behandlingen av dette spørsmålet. Dette er et område der markedsføringsloven gjelder, men den loven gir ingen rettigheter for den forbruker som er avtalepart. Lovregler uten sanksjoner for den berørte part er utilstrekkelig. Det at det offentlige kan si fy, fy eller gi en bot, hjelper ikke den forbruker som har en vare som ikke oppfyller det man skulle tro var en vare med den markedsførte garanti.

En liten, men likevel viktig sak gjelder de forholdene der en vare er under fortløpende utarbeidelse, og varen skal leveres etter hvert som delene blir ferdigstilt. Leksikon og andre bokverk er et godt eksempel på dette. Skal en ha mulighet for å tilby slike produkter i Norge på norsk, utarbeidet i Norge, kan en ikke komme i en situasjon at en angrerett først begynner å løpe flere år etter første dellevering. Det forutsettes naturligvis i en slik situasjon at det er mulig å få et riktig bilde av hele varen ved den første delleveringen. Det vil også her være hensiktsmessig at Regjeringen følger opp flertallsforslaget så raskt som overhodet mulig, for så å kunne legge fram forslag til en helhetlig forbrukerkjøpslov på et så tidlig tidspunkt som mulig.

En annen sak som kan skape forvirring, er kjøp foretatt gjennom en profesjonell mellommann. Her vil det ofte fremstå som om det er mellommannen som er den reelle selgeren. Da bør forbruker kunne forholde seg til dette, dersom ikke mellommannen konkret informerer om de reelle forhold til forbruker. Det ville være underlig dersom en selger solgte en bil selv ved næringssalg og samtidig ønsker å formidle en bil som en mellommann, og så skulle forbrukers rettigheter avhenge av om han tilfeldigvis valgte den ene eller den andre bilen. Det må forutsettes at en profesjonell selger vet hva han formidler. Samtidig vil forslaget gi en mellommann rett til å informere forbrukeren om sin posisjon, slik at han ikke står solidarisk på linje med den egentlige selger. Det avgjørende her er altså informasjon, ikke ansvarsfraskrivelse. Hvis en forbruker blir informert av mellommannen om at vedkommende kun er en mellommann, kun en formidler og således ikke står solidarisk ansvarlig med en som er den reelle selger, ja, så oppnår en heller ikke å bli solidarisk ansvarlig. Men en må altså informere forbruker om de faktiske forhold på forhånd. Det er altså bare der hvor en ikke gir denne informasjonen, eller der en velger ikke å gi denne informasjonen, at en faktisk blir stående solidarisk ansvarlig. Uansett vil en mellommann naturligvis kunne gjøre regress gjeldende overfor reell selger dersom mellommann av en kjøper, altså da en forbruker, gjøres ansvarlig for en mangel ved varen.

Lovforslaget, slik det nå foreligger, vil gi en sterkere rett for forbrukere, men samtidig vil det ha den balanse som er nødvendig for faktisk også å innrømme at det finnes små selgere uten enorme støtteapparater i ryggen. Det er kanskje også slik at ønsker man å unngå monopoldannelser på selgersiden, med det uheldige utslag det kan få for forbrukerne, må man også la nye personer få etablere seg som selgere, og da må de også kunne få levelige vilkår.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg skal gjøre dette veldig kort, for det er ikke noen vits i å gjenta ord for ord hva som tidligere er sagt fra Knut Storbergets side. Men jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til i hvert fall å rose både departementet og saksordføreren, Storberget, for den jobben som er gjort med denne saka. Jeg slutter meg fullstendig til det Storberget altså har sagt, og lar dette bli et kort innlegg – til manges glede, regner jeg med.

SV og Arbeiderpartiet står sammen om merknader og forslag til bestemmelser i den nye forbrukerkjøpsloven. Vi mener det er ekstra viktig nå å få klargjort og synliggjort denne loven, siden forbrukerne utsettes for et stadig sterkere kjøpepress, og siden det er vanskelig for mange å finne ut av hva som er deres rettigheter. Vi tror også at selgerne vil ha nytte av disse avklaringene. Vi syns det er synd at flertallet har forkastet flere av departementets egne forslag og skulle ønske at de heller ville ha stått på departementets side.

SV mener at Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har gjort en veldig god jobb som høringsinstanser for forslaget til ny forbrukerkjøpslov. Den økte fokuseringen på forbrukernes problemer i et uoversiktlig marked, bl.a. via TV-programmer som FBI, og sjølsagt på initiativ fra Forbrukerombudet sjøl, styrker vår tro på at det er viktig å få gjennom de endringene som departementet har foreslått, og de forslagene som Arbeiderpartiet og SV legger fram i denne innstillinga.

Helt avslutningsvis vil jeg bare nøye meg med å si at jeg regner med at departementet legger opp til utstrakt informasjon om den nye loven straks den er trådt i kraft.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Linda Cathrine Hofstad (H): Heldigvis går flertallet inn for å innlemme digitale ytelser i forbrukerkjøpsloven. Nå vet vi at det er veldig mange unge som er brukere av Internett, og det er spesielt mange unge som kjøper via Internett. I dag finnes det ingen forbrukersikkerhet for brukere som kjøper via Internett. SV hevder bestandig at de står for de unges rettigheter og skal jobbe for de unge. Det vil jo kanskje ofte si at man oppfatter de unge som en veldig svak gruppe – i seg selv en veldig stigmatiserende karakteristikk, som SV bruker ofte. Da stiller jeg meg veldig undrende til at Inga Marte Thorkildsen og SV ikke går inn for det forslaget som flertallet her går inn for. Det er etter min mening å gå imot å styrke de unges rettigheter.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Dette er jo ikke et forslag som er lagt fram, men det er en merknad. Så vidt jeg vet, er man i hvert fall når man kjøper via Internett, allerede omfattet av forbrukervernet i dag. Dette kan vi imidlertid sjølsagt komme tilbake til hvis vi klarer å definere «digitale ytelser» på en konstruktiv og god måte, dersom det kom i et forslag. Men det er i hvert fall min klare oppfatning at dette allerede er innbefattet i dagens forbrukervern.

Carsten Dybevig (H): Jeg trodde aldri jeg skulle få oppleve at SV, som profilerer seg som miljøpartiet og ungdomspartiet, skulle være en forkjemper for at store varer skal skrotes i det norske markedet på grunn av den lovgivningen som kommer nå. Forslaget til SV og Arbeiderpartiet fratar jo selgeren muligheten til å rette når man har fått en feil på en vare. Man kan altså bytte og omlevere med en gang. Dette vil skape et skroteproblem, et miljøproblem. Arbeiderpartiet og SV beskriver jo mange steder i sine merknader at det er forvirrende for forbrukeren både det ene og det andre. Jeg vil si at for meg er det forvirrende at SV kjører en slik miljøprofil når miljøorganisasjoner, bl.a. Bellona, har anbefalt på det sterkeste at man ikke skal følge SVs politikk i dette. Jeg vil si nok en gang: SV påberoper seg å være miljøvennlig – i partiprogrammet, på TV, ute i det offentlige, men når det kommer til praktisk politikk, er det ingenting igjen av den miljøprofilen.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Er «i himmelens navn» et parlamentarisk uttrykk? – Nei, da bruker jeg ikke det!

Jeg forstår ikke hva representanten Dybevig mener. Nå har vi altså vært gjennom denne runden – jeg holdt på å si – to ganger allerede. Vi står på Regjeringas, eller departementets, forslag til ny endring. Jeg kan ikke fatte annet enn at representanten Dybevig mener at hans egen regjering er dønn miljøfiendtlig, for det er jo det han nå sier om oss, som står på det forslaget som departementet faktisk fremmet. Og hvis vi går inn i selve teksten, ser vi at forskjellen går på «særlig», om det skal «legges særlig vekt på verdien av» osv., eller om det skal «legges vekt på verdien av» osv, som vi står på. Dette dreier seg jo ikke om at man ikke skal ha muligheten til å reparere en ting, det dreier seg ikke om at man skal frata selger alle rettigheter, men det dreier seg om en innstramming som vi tror på sikt vil føre til at flere varer blir bedre, mer holdbare. Det tjener alle på, ikke minst miljøet.

Presidenten: Da får vi bare konstatere at representanten har rett i at «i himmelens navn» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tror heller ikke det er et teologisk uttrykk (munterhet i salen)!

Det er en viktig lov vi i dag vedtar. Det er neppe noen mennesker i dette land som ikke berøres av bestemmelsene i forbrukerkjøpsloven.

Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen har lagt fram dette lovforslaget. Det vil gjøre det enklere for forbrukeren å vite hvilke regler han eller hun må forholde seg til. Det blir enklere nettopp fordi mange bestemmelser samles i én lov, og det må være et mål at man på sikt får samlet alt som gjelder forbrukerkjøp inn under samme lov. Det kan nok ta tid, og det er ikke sikkert vi får det til, men det må være målet vårt. Med andre ord: «Et enklere Norge» også på dette området.

Jeg vil nøye meg med å omtale visse temaer.

Loven innebærer en viss styrking av forbrukerens rettigheter. Det er riktig og bra. Saksordfører Storberget har, med SVs støtte, foreslått en del endringer som nok kan sies å styrke forbrukerens stilling enda mer, f.eks. i forbindelse med spørsmålet om bytterett og forskuddsbetaling. Selv om hensynet til forbrukeren selvfølgelig er viktig, må vi imidlertid opprettholde en viss balanse mellom selgers og forbrukers rettigheter og plikter. Man kan risikere at lovgiver, ved å gi forbrukeren en for sterk stilling, faktisk begrenser forbrukerens muligheter på lang sikt, fordi situasjonen for selgeren blir for vanskelig. Dessuten mener Kristelig Folkeparti at det skal foreligge et vektig behov før en situasjon lovreguleres, og det kan se ut som om dette ikke alltid foreligger, f.eks. i spørsmålet om forskuddsbetaling.

Det er også viktig å ha med seg at selger og forbruker faktisk kan avtale vilkår som gir forbrukeren en bedre stilling enn det han har etter loven. Det er ingen urealistisk mulighet at dette vil skje.

Kristelig Folkeparti mener man har funnet den rette balansen i denne loven, og det er vi tilfreds med.

Hvem er så en forbruker? Departementet har foreslått en klar og grei avgrensning som Kristelig Folkeparti støtter: En forbruker er en fysisk person. Kristelig Folkeparti ser at det kan være rimelig at også andre kunne få de samme rettigheter som forbrukerkjøpsloven gir deg og meg, f.eks. skolekorps og idrettsorganisasjoner, altså ideelle organisasjoner. Men la meg da understreke at det ikke er noe i veien for at dette spørsmålet løses ved at kjøpet foretas av en av medlemmene. Det er også viktig å huske på at det faktisk er mulig å avtale at forbrukerkjøpslovens regler skal gjelde selv om kjøpet egentlig ikke er et forbrukerkjøp. En annen definisjon, slik flertallet foreslår, skaper mer uklarhet. Det er igjen uheldig for forbrukerne.

Når den samme definisjonen av forbrukere – «fysiske personer» – går igjen i hele lovgivningen, blir det mulig å foreta en omfattende regelforenkling i lovverket. Det synes vi i Kristelig Folkeparti er positivt. Det er grunn til å påpeke at denne regelforenklingen ikke vil svekke forbrukerens vern.

Det er ikke ethvert salg til privatpersoner som defineres som forbrukerkjøp. Det forutsetter en næringsdrivende på den andre siden av bordet. Kjøp og salg mellom to privatpersoner er altså ikke omfattet. Bakgrunnen for dette er ganske enkel: Det er et annet styrkeforhold mellom en næringsdrivende og en privatperson enn mellom to privatpersoner.

Så kommer spørsmålet: Skal en profesjonell mellommann som formidler et salg, hefte direkte overfor kjøper på samme måte som det selger gjør? I så fall ville kjøper få to personer å forholde seg til som ansvarlige for oppfyllelsen av selve avtalen. Verken departementet eller Forbrukerkjøpslovutvalget mente det ville være riktig. Det innebærer et brudd med de alminnelige prinsipper i norsk rett om mellommanns stilling, dersom man skulle innføre en slik bestemmelse nå. Kristelig Folkeparti har merket seg at det ikke er påvist tilstrekkelig behov for en slik bestemmelse hittil. Det at de har en slik bestemmelse i Sverige, er ikke nok til å skape det samme behovet i Norge.

Det er ikke slik at forbrukeren står rettsløs dersom denne bestemmelsen ikke innføres. Den private selger hefter jo på linje med en yrkesselger når selgeren benytter seg av en profesjonell mellommann.

Et viktig tema i arbeidet med denne loven har vært hva som omfattes av reglene om forbrukerkjøp. Paragraf 1 gir en generell bestemmelse: Loven gjelder salg av ting til en forbruker når selger eller selgers representant opptrer i næringsvirksomhet.

Konkret sier § 2 at noen områder skal være omfattet av loven, mens andre ikke skal være omfattet. Departementet foreslo bl.a. at tilvirkingskjøp, levering av vann og kjøp av fordring og rettigheter skal omfattes av loven, mens den ikke skal gjelde for bl.a. kjøp av fast eiendom og levering av elektrisk strøm.

Akkurat punktet om elektrisk strøm har vært mye debattert. Utvalget foreslo at strøm skulle omfattes av loven. I EUs forbrukerkjøpsdirektiv er det imidlertid slik at elektrisitet er unntatt. Departementet gikk i høringsnotatet inn for at avtaler om levering av strøm burde omfattes av forbrukerkjøpsloven. Høringsinstansene var sterkt splittet i synet på forslaget, og departementet konkluderte med at det burde settes ned et utvalg for å se på dette spesielt.

Spørsmålet om kjøp av strøm gjelder to forhold – nettleie og bestilling av strøm. Man kan tenke seg at begge deler skal omfattes av loven, eller at det ene skal omfattes og det andre ikke. Nettet er underlagt monopol og er strengt regulert, så behovet her er kanskje ikke så stort. Når det gjelder levering av strøm, er markedet i dag åpent for konkurranse.

I utgangspunktet mener Kristelig Folkeparti at det er mange gode grunner til at også strøm bør omfattes av loven, noe som også gjenspeiler seg i den fyldige omtalen dette er gitt i proposisjonen. Vi mener man bør se på om ikke både nettleien og bestilling av strøm bør omfattes. Ikke minst på bakgrunn av at både olje og gass skal omfattes av loven, kan det være naturlig at også strøm inkluderes.

Kristelig Folkeparti mener at det kan være fornuftig å se nærmere på disse spørsmålene og støtter derfor departementets forslag om å sette ned et utvalg for å se på dette.

Et annet viktig og vanskelig tema er digitale ytelser. Da tenker vi både på kjøp av varer og tjenester via Internett, noe som i utgangspunktet omfattes av det eksisterende regelverket, og kjøp av digitale ytelser som leveres online fra et datasystem til et annet. I denne saken er det først og fremst den siste varianten som omhandles. Det er etter Kristelig Folkepartis mening ingen grunn til at forbrukeren ikke skal ha like godt vern ved kjøp av digitale ytelser som ved andre kjøp. Også på dette området reises det spørsmål om særregler, fordi varen er av en vesentlig annen karakter enn det som ellers omfattes av forbrukerkjøpsloven. Vi ønsker imidlertid at Regjeringen vurderer dette parallelt med strømspørsmålet.

Når det gjelder elektronisk handel, er det behov for justeringer i og presiseringer av det generelle regelverket. Regjeringen vil komme med et lovforslag om elektronisk handel ganske snart, og her vil nok mange spørsmål bli tatt opp. Det er f.eks. et problem at det i en del tilfeller formidles tjenester på nettet hvor det foreligger usikkerhet om hvem som kjøper har kjøpt varen eller tjenesten av, formidler eller produsent. Derfor er det viktig å få en gjennomgang av dette.

Forskuddsbetaling har vært et annet tema der det har vært uenighet. Kristelig Folkeparti har merket seg innspillene fra f.eks. Forbrukerombudet som ønsker et forbud. Men verken utvalget eller departementet har funnet at det er noe behov for et lovforbud mot forskuddsbetaling. Det kan faktisk være behov for forskuddsbetaling av og til, bl.a. når selgeren har dårlig erfaring med kjøpers betalingsevne-/vilje, eller hvor oppfyllelsen av avtalen krever en særskilt forberedelse fra selgers side. Så selv om det er rom for forskjellige vurderinger her, går Kristelig Folkeparti inn for å støtte departementets forslag.

Også bytteretten har det vært uenighet om. Også her er det slik at verken utvalget eller departementet mener det foreligger noe behov for å lovfeste retten til å bytte en vare. Erfaringene tyder på at folk flest får byttet de varer de ønsker å bytte. En lovfesting av bytteretten ville medføre mange vanskelige avgrensninger. Skal avtalen om at bytterett ikke skal gjelde, være skriftlig, eller kan den være muntlig? Må den gis enkeltvis til hver kunde, eller kan den gjelde generelt?

For noen bransjer er det uproblematisk med bytterett, for andre vil konsekvensene være større. Kristelig Folkeparti mener at bransjene i det minste bør få mulighet til å uttale seg om bytteretten før noe slikt blir innført. Men vi mener også at det ikke er grunn til å lovregulere områder hvor det ikke er behov for lovregulering. Derfor støtter vi departementets synspunkt.

Når det gjelder reklamasjonsplikt ved mangler, er dagens situasjon noe forvirrende. Hovedregelen er at kjøper må reklamere senest to år etter at han/hun overtok tingen. For ting som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, er fristen fem år. Er fristen gått ut, kan kjøper ikke lenger reklamere, fristen er absolutt.

Kristelig Folkeparti mener det er underlig om en vare som har forventet levetid i tre–fire år, skal kunne reklameres på dersom det oppstår en feil når varen er fire år og ti måneder. Det er ikke rimelig med en slik regel. Fem års reklamasjonsfrist bør gjelde for varer som har en beregnet levetid på fem år og mer. Derfor ber vi departementet om å se spesielt på dette forholdet.

Vi har også kjøpers krav i forhold til mangler. Dette med bytteretten har vært omtalt av andre, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Jeg har også lyst til å kommentere et område som flertallet i komiteen har vært opptatt av, de særlige tilfeller av varer der varen leveres i deler. Det handler bl.a. om bokverk. Vi ønsker ikke at folk skal bli hindret i å kunne skaffe seg et leksikon på denne måten, og går derfor inn for det som tidligere er sagt av andre.

Statsråd Einar Dørum: Jeg er svært tilfreds med at komiteen har sluttet seg til forslaget om en ny forbrukerkjøpslov som skal tre i kraft fra 1. juli 2002. Lovvedtaket er en oppfølging av NOU 1993: 27 Forbrukerkjøpslov, og Europaparlaments- og rådsdirektiv om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier. Deler av direktivet vedrørende garantier er fulgt opp ved endringer i markedsføringsloven etter forslag fremmet av Barne- og familiedepartementet i Ot.prp. nr. 43 for 2001-2002, som er behandlet av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Innst. O. nr. 48 for 2001-2002.

Selv om forbrukerkjøpsloven i stor grad er en videreføring av gjeldende rett, innebærer loven på mange viktige punkter et styrket forbrukervern. Jeg er bl.a. glad for at komiteen støtter Regjeringens forslag til forenkling av erstatningsreglene, mer oversiktlige og bedre regler om avhjelp, en bestemmelse om rett til erstatningsgjenstand, justering av hevings- og prisavslagsreglene samt en bedre bevismessig stilling for forbrukeren ved mangelsvurderingen.

En egen lov om forbrukerkjøp innebærer i seg selv et styrket forbrukervern og kan ses i sammenheng med Regjeringens arbeid for et enklere regelverk. Loven innebærer at reglene om forbrukerkjøp som tidligere var en del av kjøpsloven, skilles ut i en egen lov, noe som gjør det lettere for forbrukeren å orientere seg om sin rettsstilling.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter Regjeringens forslag til utforming av forbrukerbegrepet. Forbrukerbegrepet får etter forslaget et klarere innhold, noe som vil gi bedre forutberegnelighet for partene i kontraktsforholdet, samt bidra til et enklere regelverk. Jeg er videre glad for at komiteens flertall støtter den harmonisering av forbrukerbegrepet i øvrig aktuell lovgivning som en slik utforming av forbrukerbegrepet legger til rette for. En slik harmonisering vil gi et enhetlig forbrukerbegrep i den aktuelle lovgivningen. I dag varierer forbrukerbegrepet i ulike lover, noe som er klart uheldig. Også i forhold til internasjonalt regelverk og handel over landegrensene er det etter mitt syn en betydelig fordel at vi kan operere med et mest mulig ensartet og klart forbrukerbegrep.

Et flertall i komiteen har foreslått en regel om ansvar ved kjøp gjennom profesjonell mellommann. Jeg vil vise til at en slik regel ikke er foreslått i proposisjonen, og peker på at forslaget innebærer et brudd med alminnelige prinsipper om mellommanns stilling i norsk rett.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter departementets forslag vedrørende forskuddsbetaling, herunder forslaget om at kjøperen ikke skal være bundet av såkalte konverteringsklausuler. Mindretallets forslag til et generelt forbud mot forskuddsbetaling framstår etter mitt syn som uklart, noe som nettopp bekrefter min vurdering av vanskene forbundet med avgrensningen av et slikt forbud.

Når det gjelder bytterett, er jeg meget tilfreds med at komiteens flertall støtter vurderingene i proposisjonen. Til mindretallets forslag om lovregulering vil jeg bemerke at bransjen har vært meget fleksibel i forhold til å godta at kunder får byttet varer. Jeg er opptatt av at man beholder den fleksibilitet som ligger i systemet. Mitt inntrykk er at dagens rettstilstand er tilfredsstillende. Folk får i praksis byttet varer når det er behov for det, og varene er egnet til det.

Når det gjelder mindretallets forslag om at forbrukerkjøpsloven skal få virkning også for avtaler som er inngått før loven er trådt i kraft, vil jeg peke på at en slik ordning, slik jeg ser det, reiser spørsmål i forhold til Grunnloven § 97. Når mindretallet viser til finansavtalelovens og forsikringsavtalelovens ordning, synes dette etter min mening som et lite treffende eksempel, da kontraktsforholdene etter disse lovene er løpende og således av en helt annen karakter enn etter forbrukerkjøpsloven. Jeg viser for øvrig til at finansavtaleloven har et meget komplisert sett med overgangsregler.

Generelt vil jeg si at med denne loven vil forbrukerne få styrket sine rettigheter på flere områder. Selv om det har vært debatt om enkeltpunkter, må jeg si at det Stortinget gjør her, er gjennom disse lovforslagene nettopp å gjøre det som har vært hensikten, nemlig å styrke forbrukerne på en best mulig måte.

Én generell merknad vil jeg likevel komme med, og det er at hvis man driver detaljene til fordel for forbrukerne for langt, kan man kanskje få utilsiktede virkninger på selgers hånd som kan drive forholdet i retning av monopolisering, noe som i neste omgang kan føre til at forbrukeren faktisk betaler høyere priser. I denne avbalanseringen synes jeg at komiteinnstillingen løser dette på en utmerket måte, og at den samlete forsterkningen av forbrukerrettigheter som det er lagt opp til, blir gjennomført ved komiteens innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A): Representantene Hofstad og Dybevig har svingt seg til de store høyder, særlig når det gjelder spørsmål om handling på Internett. Jeg vet ikke om man har spent ut sikkerhetsnettet, men det får meg til å spørre justisministeren om det er slik at departementet er på linje med disse representantene om at kjøp og salg på Internett ikke omfattes av denne loven. Både merknadene og det som er sagt her i salen, vil kunne danne et slikt inntrykk, og vil i så måte være uheldig i forhold til hvordan man skal kunne forstå denne loven. Bakgrunnen for at vi i Arbeiderpartiet – og i og for seg SV – har reservert oss mot denne merknaden, er jo at man kan forstå det slik at det ikke omfattes av denne loven, hvilket jeg ikke forstår. Så jeg vil be om justisministerens klargjøring i forhold til dette spørsmålet: Når man – ungdom, som ble nevnt av representanten Hofstad – handler på Internett, får man da det vernet denne loven gir?

Statsråd Odd Einar Dørum: Loven skal dekke det, men det krever også et eget arbeid, som Nærings- og handelsdepartementet vil være ansvarlig for å utføre.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg må bare arrestere statsråden på ett punkt. Det gjelder forskuddsbetaling. Jeg oppfattet det slik at statsråden sa at SV og Arbeiderpartiet går inn for et generelt forbud mot forskuddsbetaling. Det er ikke tilfelle. Det vi går inn for, er at det kun kan avtales dersom det foreligger særlige grunner selgeren kan dokumentere. Slike særlige grunner vil foreligge dersom selger trenger finansiering for å kunne ferdigstille produktet, eller det av tidsmessige årsaker eller hensynet til varens art gjør det rimelig med forskuddsbetaling. Årsaken til det er at bl.a. Forbrukerombudet har påpekt at man i de senere år har merket en økning i antall næringsdrivende som krever hele eller deler av kjøpesummen betalt forskuddsvis, uten at det blir stilt noen sikkerhet for det innbetalte beløp. Vi mener at dette er en uheldig utvikling, der kredittrisikoen skyves over på forbrukeren, og at en lovbestemmelse vil bidra til å klargjøre gjeldende rett.

Mitt spørsmål er egentlig et annet. Det går på representanten Dybevigs innlegg tidligere i dag. Jeg kan ikke dy meg. Jeg er nødt til å spørre statsråden om han deler representanten Dybevigs oppfatning av departementets forslag som særdeles miljøfiendtlig, og at det nærmest ville være en katastrofe for miljøet hvis det hadde blitt vedtatt.

Statsråd Odd Einar Dørum: Først vil jeg si at jeg ser av teksten i min kommentar til Arbeiderpartiets og SVs forslag om forskuddsbetaling at uttrykket «generelt forbud» ikke er riktig. Men den neste delen av mitt resonnement står jeg ved, nemlig at måten det er formulert på, gjør at det etter mitt syn fremstår som uklart hvordan man skal foreta en fornuftig avgrensning.

Når det så gjelder det andre spørsmålet, har jeg vel gått og ventet på det ganske lenge. Jeg er for alt som er miljøvennlig. I den balansegangen som har fått betraktelig temperatur over seg, må jeg si at jeg kan godt leve med det som stortingsflertallet foreslår, uten at jeg av den grunn vil prøve å vekte noe mellom de partene som har vært her. Jeg synes det kan være et poeng at man ikke unødvendig skroter tunge produkter. Samtidig er den teksten som er lagt til rette, såpass sterk til fordel for forbruker og såpass sterk i presset på den som produserer, at jeg tror det vil fremme en riktig miljøpolitikk. Likevel vil jeg gjerne tilføye at den viktigste og riktigste miljøpolitikken når det gjelder så store produkter som dette, kanskje også vil fremmes gjennom andre virkemidler enn dem som er til behandling ved den lov som er saken i Stortinget i dag. De temaene vil nok alle representanter i salen ha rikelig anledning til å komme tilbake til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Linda Cathrine Hofstad (H): For Høyre er det veldig gledelig at vi nå får en egen forbrukerkjøpslov, som klarere får fram de regler som gjelder for kjøpsforholdet.

Denne loven må ses i sammenheng med en rekke lover som kan få betydning for kjøpsforholdet. Utviklingen av forbrukervernet, ikke minst i EU, har resultert i et fragmentarisk regelverk som kan være vanskelig å orientere seg i. På sikt kan det være ønskelig å gå gjennom forbrukerlovgivningen generelt for å se om det er mulig å samordne reglene bedre.

I dag er avtaler om salg fra næringsdrivende til forbrukere regulert i kjøpsloven. Lovforslaget innebærer at forbrukerkjøpene skilles ut til en egen lovregulering. Derfor er siktemålet i denne proposisjonen å gi regler som er særskilt tilpasset kjøpsavtaler hvor selgeren er næringsdrivende, og kjøperen er uprofesjonell. Forslaget innebærer derfor en viss styrking av forbrukerkjøperens rettigheter ved selgerens kontraktsbrudd.

Vi får med denne forbrukerkjøpsloven styrket forbrukerens rettigheter, men noe av det viktigste for Høyre er at vi får vedtatt i dag en forenklet lov som gjør at alle har mulighet til å forstå den. Høyre er glad for at komiteen står samlet om at markedsføringen av loven må bli bedre. Dette er et arbeid jeg vet Samarbeidsregjeringen vil prioritere.

Når det gjelder kjøperens krav som følge av mangler ved salgsgjenstanden, innebærer lovforslaget på flere punkter endringer som styrker forbrukerkjøperens stilling. Høyre vil sikre at kjøperen som hovedregel skal ha rett til å velge mellom retting eller omlevering som følge av mangel på varen. Dersom selgeren ikke gjennomfører dette i samsvar med loven, skal kjøperen i stedet kunne kreve prisavslag eller heving.

Høyre er glad for at regelen om selgerens erstatningsplikt som følge av mangler forenkles, og at ansvarsgrunnlaget gjøres rent objektivt, noe som styrker forbrukerkjøperens stilling. Videre er det viktig at vi også får på plass en utvidelse av virkeområdet for kjøperens rett til avbestilling og reglene om selgerens krav ved kontraktsbrudd fra kjøperens side.

Under behandlingen av forbrukerkjøpsloven har det kommet frem en betydelig uenighet om behovet for å regulere lovgivningen vedrørende strømkontrakter. Høyre mener at strøm bør omfattes av forbrukerkjøpslovgivningen, på samme måte som olje og gass. Derfor er vi glad for at Regjeringen har bestemt å sette ned et utvalg for å vurdere dette.

Høyre er veldig glad for at regjeringspartiene får flertall for vårt forslag om å innlemme digitale ytelser i forbrukerkjøpsloven. Dette betyr at varer som f.eks. musikk, spill og reiser som kjøpes over Internett, også blir omfattet av forbrukerkjøpsloven. Det er visse typer ytelser som ikke er med i loven i dag, så jeg skjønner ikke helt hvorfor Storberget går opp på talerstolen og skaper stor usikkerhet om dette.

Frem til nå har det vært en uholdbar situasjon for forbrukere som handler over Internett. Vi har de siste årene sett veldig mange saker der forbrukere har blitt lurt når de handler over Internett. Dette forslaget vil forhåpentligvis fjerne useriøse aktører fra markedet og gjøre Internett-handelen langt sikrere.

Det er viktig for oss å få gjennom denne saken fordi det er veldig mange unge Internett-brukere som handler. Nå har også de som handler på Internett, forbrukersikkerhet på lik linje med andre forbrukere. Derfor har jeg ingen som helst forståelse for at SV og Arbeiderpartiet ikke støtter dette ungdomsvennlige forslaget – SV og Arbeiderpartiet, som ofte hevder at de skal ivareta de unges sikkerhet.

Den nye loven gjelder bare fysiske personer. «Det beklager jeg», sier Storberget til Bergens Tidende i dag. Dette stiller jeg meg litt undrende til. For Høyre er det viktig å definere «forbrukere» bare som fysiske personer, fordi vi da faktisk får et enhetlig forbrukerbegrep og unngår vanskelige avgrensningsproblemer. En utvidelse, som Arbeiderpartiet foreslår, vil gi veldig mange unødvendige tolkningsproblemer. Derfor har heldigvis Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gått sammen om at de samme rettighetene kan sikres for borettslag, foreninger eller musikkorps ved at avtalen inngås i et av medlemmenes navn.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arne Lyngstad (KrF): Det å ivareta forbrukernes interesser tror jeg blir et stadig viktigere politisk tema i en verden hvor vi får mer og mer samarbeid på tvers av landegrensene. Et typisk eksempel som viser behovet for et slikt internasjonalt samarbeid, er nettopp framveksten av elektronisk handel, fordi det stiller oss overfor nye utfordringer for å ivareta forbrukernes interesser.

Jeg tror det er utrolig viktig å få fram et oppdatert internasjonalt regelverk på dette området. Dette er jo også bakgrunnen bl.a. for dagens lov. EUs direktiv om forbrukerkjøp ligger til grunn for lovens forarbeid og forslaget til lov.

Det som imidlertid er problemet her, er at dette direktivet er et direktiv som fastlegger minstekrav. Det betyr også at direktivet og regelverket dermed ikke fanger opp alle de problemstillingene som Internett-handel og elektronisk handel stiller oss overfor. Vi trenger selvfølgelig utfyllende regelverk, men vi trenger også å utvikle regionale avtaler som tar opp grenseoverskridende problemstillinger. Jeg er veldig glad for at en samlet komite sier at «det bør vurderes om ikke forbrukerkjøpsloven også bør gjelde for nettsideredaktører, slik at redaktørene blir ansvarlige for kjøp som går via deres nettside».

Jeg håper at Regjeringen vil ta initiativ til å utvikle slike felles regelverk, og ikke bare regelverk, men også en felles fortolkning av regelverket for elektronisk handel. Naturlige samarbeidspartnere her burde være de nordiske land. Derfor burde Regjeringen i Nordisk Råd-sammenheng ta initiativ overfor de andre nordiske land for å få til et slikt regelverk og en felles fortolkning.

Jeg er kjent med at Nordisk Ministerråd har en arbeidsgruppe på dette området, og jeg vil be statsråden bekrefte at Regjeringen også har politisk vilje til å videreføre dette arbeidet med sikte på å få fram et bedre nordisk regelverk for elektronisk handel.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.