Inge Myrvoll (SV):
Jeg har følgende
spørsmål til samferdselsministeren:
Ekspressgodstilbudet i NSB skal nå
omstruktureres, ved at det fjernes som tilbud på de fleste stasjoner. Dette
skjer samtidig som det hevdes at jernbanen er et satsingsområde. Denne
endring medfører at NSBs tilbud reduseres samt at mer gods føres over på
veg.
Er dette i tråd med Regjeringas
målsettinger?
Statsråd Kjell Opseth:
Fram til no har
det vore gjeve eit ekspressgodstilbod på persontoga frå nesten alle
stasjonane til NSB. For å betre regulariteten og redusere reisetida for
persontoga blir det no lagt opp til kortare stopptider på stasjonane.
Ekspressgodset er ofte årsak til forseinka avgang for persontoga, og vil
difor ikkje få høve til å nytte dei mest tidskritiske persontoga.
Ekspressgods møter i dag sterk
konkurranse og press på prisane frå m.a. Posten, Linjegods og ei rad
private transportørar. I 1992 og 1993 har NSB tapt marknadsdelar på
ekspressgodsmarknaden og har eit større underskot. Ekspressgods er ein del
av NSBs godstransporttilbod der det er fastsett eit krav om økonomisk
balanse frå og med 1994.
Marknaden stiller i dag store krav til
kvalitet i godstrafikkleveransane med m.a. krav om dør-til-dør-tenester.
Samstundes som ein no får ekspressgodstilbod ved færre stasjonar, vil NSB gi
tilbod om å hente og køyre pakker til kundane.
Det er Regjeringa si målsetjing å
følgje opp Stortinget sitt krav om å få økonomisk balanse i NSBs godstrafikk
i 1994. Det er difor naudsynt å gripe tak i dei einingane i godstrafikken
som går med underskot, slik at NSB kan tilpasse seg marknaden og stå fram
som ei konkurransekraftig verksemd.
Sjølv om ekspressgods har tapt
marknadsdelar i 1992 og 1993, har den totale godstransportmengda med
jernbanen auka i 1993. Det er i samsvar med Regjeringa si målsetjing.
Inge Myrvoll (SV):
Jeg takker for
svaret.
Det er en ganske dramatisk endring som
planlegges, fra å gi tilbud på ca. 200 stasjoner ned til 37. Jeg er klar
over Stortingets krav om lønnsomhet i 1994 på godssida. Men det kan jo også
underminere andre viktige målsettinger, blant annet målsettinga om å
overføre gods fra veg til bane. For å nå denne lønnsomheten fjernes det
såkalte ulønnsomme biter, ut fra regnestykker som må være tvilsomme. Mange
av de kostnadene som legges inn i dette, er ikke bare bundet til det
tilbudet som nå skrelles bort, men NSB vil bære det videre med seg, og da må
det deles på færre kunder. Resultatet kan bli at det oppstår nye ulønnsomme
biter. Bedriften kommer inn i en nedadgående spiral og bygges ned i stedet
for å utvikle seg. Resultat: mer gods på vegene og færre aktiviteter i NSB.
Det står vel i motstrid til den overordnede målsetting som statsråden og jeg
har om å styrke jernbanen.
Mitt spørsmål til statsråden er:
Frykter han en slik ond sirkel?
Statsråd Kjell Opseth:
Ein skal ikkje
stikke under stol at den endringa som no skjer, er relativt omfattande i
forhold til det som ein er van til. Men det er NSB sjølv som er nærast
marknaden og difor er den næraste til å vurdere kva som er best for NSB. Eg
har den tilliten til NSBs leiing at det er nettopp det dei gjer. Det vil
undre meg om leiinga i NSB gjennomfører tiltak som vil føre til at ein kjem
inn i ein nedgåande spiral, og som vil føre til at ein får mindre gods på
jernbanen enn det ein har i dag, når målsetjinga er den stikk motsette. Så
vi får ha den tilliten til NSB at det dei gjer, er til beste for NSB - då
også i samsvar med den målsetjinga som regjering og storting har felles.
Inge Myrvoll (SV):
Det kan jo også
tenkes at NSB er inne i en meget vanskelig situasjon fordi man har dette
kravet om lønnsomhet i 1994. Det kravet kan stå i konflikt med de
langsiktige målsettinger om å utvikle bedriften og erobre nye
markedsandeler. Hvis NSB hadde stått fritt til å tenke langsiktig og ikke
måtte tenke på resultatet i 1994, kunne konklusjonen kanskje blitt en annen.
Hvis man nå er i en situasjon der
målsettinger står i konflikt med hverandre - målsettinger som også
Stortinget har om at mer gods skal over på bane, istedenfor å gi fra seg
gods som allerede er på bane, til veg - spørs det om man ikke burde tenke
gjennom hvilken målsetting som er den overordnede.
Ville det være mulig å reversere denne
omleggingen, eventuelt sette en tidsfrist - la oss si sommeren 1994 - som
gjorde at man hadde muligheten til å ta dette opp til ei grundig vurdering
og se på det politisk, og da kanskje komme til en annen konklusjon enn den
som nå foreligger?
Statsråd Kjell Opseth:
Det kan nok
finnast døme på at kortsiktige målsettingar kolliderer med dei langsiktige,
men eg er nokså sikker på at dersom det var tilfellet i denne saka, ville eg
ha blitt informert om det. Alt det vi gjer med NSB, har eit langsiktig
perspektiv, fordi utgangspunktet i begynninga på dette tiåret var særdeles
dårleg.
Vi greier ikkje å snu NSB til ei
moderne og effektiv bedrift gjennom kortsiktige tiltak. Det er i realiteten
ei langsiktig målsetting som må vere løysinga på dei oppgåvene vi har, og
difor er eg nokså viss på at NSB hadde varsla dersom det var målkonfliktar.