Tove Kari Viken (Sp):
Jeg vil få
stille følgende spørsmål til sosialministeren:
Ved behandling av rusmiddelmeldingen
pekte flertallet på at det er et særskilt behov for å verne fosteret mot
skader som påføres ved morens rusmiddelmisbruk.
Når vil statsråden fremme forslag om å
endre sosialtjenesteloven § 6-2 slik at den utvides til også å gjelde
fosterets helse?
Statsråd Grete Knudsen:
Bruk av
rusmidler under et svangerskap er åpenbart skadelig for det fosteret den
gravide kvinnen bærer. Medisinsk forskning viser at bruk av både alkohol,
avhengighetsskapende legemidler og andre narkotiske stoffer skader fosteret,
og at skadene er alvorlige. Jeg har på bakgrunn av dette forståelse for
ønsket om å vurdere om vårt lovverk er godt nok for å forebygge skader som
følge av rusmiddelbruk i svangerskapet.
Sosialtjenesteloven § 6-2 gir hjemmel
for å holde en rusmiddelmisbruker tilbake i institusjon i tre måneder uten
vedkommendes samtykke. Bestemmelsen kan anvendes overfor gravide kvinner
når disse fyller de alminnelige vilkår for bruk av tvang.
Det er et vilkår for bruk av tvang at
rusmiddelmisbrukeren ved sitt rusmiddelmisbruk også utsetter seg selv for
psykisk eller fysisk fare. Fare for fosterets helse gir ikke i seg selv noe
selvstendig grunnlag for bruk av tvang. Men det er klart at i de langt
fleste tilfeller der tvangstiltak vil være aktuelt overfor en gravid
rusmiddelmisbruker, vil denne kvinnen ikke bare utsette fosterets, men også
sin egen helse for fare.
Etter min mening er det tungtveiende
grunner som taler mot å innføre en særskilt hjemmel for bruk av tvang
overfor gravide rusmiddelmisbrukere.
I arbeidet med gravide
rusmiddelmisbrukere er det av avgjørende betydning at kvinnen får tillit til
hjelpeapparatet, og at hun oppfatter dette som et reelt tilbud om hjelp og
støtte. En særskilt tvangshjemmel for gravide kan lett ødelegge tilliten -
det vet vi en del om nå - og være med på å holde flere gravide
rusmiddelmisbrukere borte fra helsevesenet og det øvrige hjelpeapparatet.
Kvinnen vil vite at det at hun er blitt gravid, er grunnlag for å
tvangsplassere henne i institusjon. Hun vil også av den grunn kunne forsøke
å unngå at hennes graviditet blir kjent og registrert. Trusselen om
tvangsplassering kan med andre ord føre til at hun ikke får hjelp og støtte
overhodet for sitt kommende barn.
Etter min oppfatning er det derfor
først og fremst behov for å styrke innsatsen overfor gravide
rusmiddelmisbrukere i form av frivillige behandlingstilbud og nærhet til dem
det gjelder. Dette var også standpunktet til sosialkomiteens flertall da
komiteen behandlet stortingsmeldingen om tiltak for rusmiddelmisbrukere i
april i år.
Kunnskapene vi har om farene ved bruk
av rusmidler under svangerskapet, reiser et klart behov for et utbygd
observasjons- og tiltaksapparat for gravide misbrukere. Det må utredes
tiltak for å få kontakt med flest mulig av de kvinnene det gjelder, og
tiltak som kan hjelpe kvinnene til å gjennomføre et rusmiddelfritt
svangerskap.
Utgangspunktet er at det som er best
for mor, også er best for barnet. Får mor hjelp og støtte til å gjennomføre
sitt svangerskap uten bruk av rusmidler, vil dette være det beste vern
barnet kan få.
Utviklingen av tiltak for gravide
rusmiddelmisbrukere er et satsingsområde for Sosial- og helsedepartementet
neste år, og det er for neste år satt av 4 millioner kr til dette.
Tove Kari Viken (Sp):
Jeg takker
statsråden for svaret. Men jeg er noe skuffet over den passive holdningen
som statsråden har til dette problemet. Det er vel dokumentert hvor
alvorlige skader fosteret blir påført gjennom rusmisbruk fra mødrenes side.
Det er skader som barnet må leve med hele livet. I fjor ble det registrert
60 nyfødte med alvorlige alkoholskader og 120-180 barn med mindre alvorlige
skader. Trolig er tallet mange ganger høyere. Vi får stadig høre at
hjelpeapparatet står uten mulighet til å gripe inn, fordi mødrene selv
avviser hjelpen, eller at en mangler plasser hvor en kan få oppfølging og
hjelp for de gravide rusmisbrukerne.
Da sosialkomiteen behandlet
rusmiddelmeldingen, ble vi til fulle oppmerksom på dette, og et flertall
ønsket at en skulle gripe inn også for å ta hensyn til fosteret og verne det
mot skader. En regnet med at en kunne gjøre det innenfor
sosialtjenesteloven § 6-2. Når vi nå ser at ikke det virker, hva vil da
statsråden gjøre for å følge opp slik at en kan hjelpe dem?
Statsråd Grete Knudsen:
La meg si med
en gang at jeg overhodet ikke nærmer meg dette spørsmålet på noen som helst
passiv måte. Men jeg blir litt trist når jeg opplever at en representant
mener alvorlig at en ved å gå inn med en tvangshjemmel vil kunne få en
gravid misbruker til å stå frem - og det med en tvangshjemmel som jo også
har det i seg at hun kan risikere å bli fratatt sitt barn. Ikke minst ut
fra det at en selv er mor, vil en da også vite at det aller beste vi kan
gjøre for å komme i tale med dem det dreier seg om, er å få til en dialog
som gjør at de opplever at vi vil støtte dem og deres barn. Det er absolutt
ingenting som viser at ikke det er den beste veien å gå.
Tove Kari Viken (Sp):
Statsråden sier
her at en skal ikke bruke tvang, for da kan disse mødrene det gjelder, miste
tilliten til hjelpeapparatet, og da får en ikke hjulpet dem. De kan bli
redd for å bli fratatt sine barn.
Men dette er den ene siden av saken, å
være redd for å bli fratatt sitt barn; den andre er å risikere å få et barn
som er varig skadet for hele livet. Er det ikke alles ansvar å passe på så
det ikke skjer? Og når vi nå ser at det ikke virker å bruke
sosialtjenesteloven § 6-2, og hjelpeapparatet er fortvilet fordi de ser at
disse kvinnene går til grunne og de ikke får hjulpet dem, og en vet om de
store skadene som skjer på fosteret, er en ikke da overhodet villig til å
prøve å se på hvordan en kan gjøre dette - også på en måte der en bruker
tvang, som det gis hjemmel til etter sosialtjenesteloven § 6-2, ved at en
kan bruke den tvangshjemmelen også for å verne fosteret?
Statsråd Grete Knudsen:
Det er tydelig
ut fra at vi har ulik erfaring og bakgrunn, at vi også har ulikt ståsted når
det dreier seg om å få til en dialog med en gruppe som selv har det veldig
vanskelig, og der vi virkelig ønsker å hjelpe barna. Da tror jeg at den
eneste muligheten vi har, er å komme i dialog med den det gjelder. Vi vet
også at de institusjonene som nå har prøvd seg med tvangshjemmelen, faktisk
ikke har den søkningen til sine plasser som Tove Kari Viken og jeg så gjerne
ønsker.
Vi vil nå ta kontakt med de øvrige
fylkeskommunene, fordi vi ønsker at enda flere skal gå inn i dette meget
krevende, men meget vanskelige området. Men dialogen, tilliten og nærheten
til de mest vanskeligstilte er en forutsetning for å kunne hjelpe deres
barn.