Stephen Bråthen (Frp):
Jeg tillater
meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:
I november 1993 vedtok Aust-Agder
fylke å nedlegge Kalvild psykiatriske sykehjem i Lillesand. De første
pasientene skrives ut over påske og flyttes til institusjoner i
hjemkommunene, hvor sosialetatene innrømmer at de får et dårligere tilbud.
Hva kan statsråden gjøre for å sikre
at ansvarsstriden mellom fylke og kommuner i saker som dette ikke går ut
over pasientene?
Statsråd Werner Christie:
Det har i
samsvar med Stortingets ønsker skjedd en omfattende desentralisering av
helse- og omsorgstjenestene i Norge i løpet av de siste 20 år. Det er
kommunene som skal ha det overordnede ansvar for pleie, omsorg, botilbud og
allmenne helsetjenester, mens fylkeskommunene har ansvaret for spesialisert
behandling og habilitering og rehabilitering.
Når det gjelder utviklingen av det
psykiske helsevern, er det behov for bedre samarbeid og samordning med den
kommunale helse- og sosialtjeneste. De psykiatriske sykehjemmene skal ikke
lenger være et varig omsorgstilbud, men omdannes til eller erstattes av mer
aktive bo- og behandlingssentre som kan gi en bedre integrering av
psykiatriske pasienter i nærmiljøet, et mer selvstendig liv og en bedre
livskvalitet ut fra den enkeltes forutsetninger.
I samarbeid med det tidligere
Helsedirektoratet - nå Helsetilsynet - iverksatte jeg ved årsskiftet 1992/93
en to-årig utredning om fylkeskommunale spesialsykehjem, psykiatriske
sykehjem og den psykiatriske privatpleien. Hovedmålet med den utredningen
er å vurdere behandlingstilbudene ved de fylkeskommunale sykehjemmene som
ennå er i drift, og privatpleien i lys av nyere helsepolitiske målsettinger,
de grunnleggende prinsipper for ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene
og brukernes behov. Denne utredningen vil munne ut i forslag til tiltak som
sikrer at ansvarsfordelingen blir klarere og i overensstemmelse med de
prinsipper som ellers gjelder for ansvarsfordeling og oppgavefordeling
mellom fylker og kommuner, dette for at pasienter og brukere skal få en
tilfredsstillende behandling og omsorg på et riktig nivå.
Utredningen har så langt vist at godt
over halvparten av de som i dag befinner seg i de psykiatriske sykehjemmene,
verken mottar eller har behov for spesialisthelsetjenester av den type som
et spesialsykehjem forutsetningsvis skal gi. Etter de ansattes oppfatning
kan disse pasientene overføres til egne hjem eller til kommunale
institusjoner. Målet er å tilstrebe en så god normalisering som mulig og
integrering av disse i et naturlig nærmiljø, på samme måte som andre
klienter, det være seg som sagt i egen bolig eller i en institusjon som
passer til deres medisinske tilstand.
I den konkrete saken fra Aust-Agder
har det vært foretatt en individuell vurdering av hver enkelt pasient med
tanke på hva slags type tjeneste den enkelte trenger og vil profittere på.
Det overveiende antall pasienter ved institusjonen har primært behov for et
bo- og omsorgstilbud. De pasientene som fremdeles har behov for
psykiatriske spesialisthelsetjenester, vil få dette, men ved et at de
psykiatriske sentra i fylkeskommunen.
Dette mener vi er riktig skjer for at
pasientene skal få et bedre tilbud, noe som krever et godt og nært samarbeid
mellom de berørte instansene. Jeg forutsetter at tilsynsmyndigheten, altså
fylkeslegen, følger med i de prosessene som dette innebærer, og ivaretar
pasientenes behov for og krav på et kvalitativt godt helsetjenestetilbud, og
fortrinnsvis et bedre etter slike omstillinger.
Stephen Bråthen (Frp):
Jeg er
selvfølgelig ikke uenig i de målsettingene som statsråden redegjorde for.
Men i dette konkrete tilfellet har nedleggelsen av sykehjemmet skjedd
relativt raskt, slik at kommunen ikke har fått mulighet til å lage en
skikkelig plan for hvordan man skal lage et tilsvarende godt tilbud for
disse pasientene i kommunal regi. Det er jo det som er bakgrunnen for at
jeg stiller dette spørsmålet. I den prosjektplanen for utredning som
helseministeren viste til, som ble utgitt av Sosialdepartementet i april
1993, heter det:
Det er ingen målsetting å legge ned
institusjoner og generelt overføre pasienter til kommunene. Hver enkelt
institusjon må konkret gjennomgås, slik at man får vurdert beboernes behov
for tjenester opp mot de tjenester som institusjonene yter eller kan yte.
En slik gjennomgang vil antakelig vise at en del institusjoner har beboere
som vil få bedre og riktigere tjenester i kommunene.
Men det er ikke tilfellet i denne
saken. Hva kan statsråden gjøre for eventuelt å kompensere noe for kommuner
som får dårlig tid til å implementere disse planene?
Statsråd Werner Christie:
Jeg vil
besvare spørsmålet ved å vise til den undersøkelsen vi foretar, hvor vi går
inn for en kartlegging av alle pasienter som er i disse sykehjemmene, og at
vi fra lokalt hold av de som kjenner pasientene, får en vurdering av hva som
tjener den enkelte pasient best. Det er også vårt formål å legge opp til
ryddige omstillingsprosesser i et godt samarbeid mellom fylker og kommuner
til pasientenes beste.
Jeg registrerer at det er delte
meninger om hvorvidt dette foreligger i den konkrete saken. Det vil vi
selvfølgelig sette oss nøye inn i med utgangspunkt i de opplysninger som er
kommet frem. Generelt vil jeg si at dette for det første er et ansvar som
fylkeslegen løpende har tilsyn med, og for det andre at vi arbeider med å
tilrettelegge de mer overordnede prinsippene for dette. Men på tross av det
har jeg selv - og kjenner det også fra andre fylker - meget gode erfaringer
for at dette skjer uten nødvendig hjelp fra staten, ved et nært samarbeid
mellom fylkene og kommunene. Det vil det sikkert være fullt mulig å få til
i dette tilfellet også, hvilket jeg vil undersøke om de legger opp til.