Stortinget - Møte onsdag den 21. februar 1996

Dato: 21.02.1996

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 34

John Alvheim (Frp): Jeg skal få lov til å stille den ærede sosialminister følgende spørsmål:

Rusmiddelmisbrukere under institusjonsbehandling som bryter behandlingsopplegget, bosetter seg ofte i vertskommunen eller i nærliggende kommuner og påfører disse en økende sosialhjelpsutbetaling.

Vil sosialministeren vurdere å endre sosiallovgivningen slik at utbetaling av sosialhjelp kun skal gis ved tilbakeflytting til den kommunen klienten var bosatt i før innleggelse?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Hovedregelen i sosialtjenesteloven er at den kommunen der en person til enhver tid oppholder seg, er ansvarlig for å yte de nødvendige sosiale tjenester.

For personer som er eller som har vært under opphold i institusjon, er det imidlertid gitt særskilte regler for å gi institusjonskommunene et visst vern mot økte utgifter til hjelp etter loven. Det er som hovedregel den tidligere oppholdskommunen som er ansvarlig for sosialhjelpsutgifter til disse klientene. Dermed vil institusjonskommunen kunne kreve refusjon for utgiftene til hjelpetiltak dersom klienten etter utskriving bosetter seg der. En slik bosetting fører derfor ikke vanligvis til økte sosialhjelpsutgifter for institusjonskommunen.

I visse unntakstilfelle gjelder imidlertid lovens hovedregel om oppholdskommunens ansvar, det vil si at institusjonskommunen får en plikt til å bære utgiftene til hjelpetrengende personer som etter utskriving fra institusjonen slår seg ned i kommunen. For det første vil det kunne skje dersom institusjonsoppholdet ikke har skjedd i samarbeid med tidligere oppholdskommune, og denne heller ikke i ettertid har stilt garanti for utgiftene ved oppholdet. For det andre kan en institusjonskommune bli ansvarlig for utgifter i forbindelse med klientens etablering i kommunen etter oppholdet i de tilfeller der tidligere oppholdskommune ikke har vært kontaktet i forbindelse med utskrivingen. Jeg presiserer at dette gjelder unntakstilfeller.

Jeg vil her understreke at i begge disse tilfellene er det manglende samarbeid og dialog mellom institusjonen og tidligere oppholdskommune som er årsaken til at institusjonskommunen til syvende og sist må dekke kostnadene ved nyetableringer etter oppholdet. Løsningen på problemet med at vertskommunen i enkelte tilfelle påføres økte utgifter til hjelp etter sosialtjenesteloven, ligger derfor etter min mening i en bedring av rutinene for samarbeid og dialog med klientens tidligere oppholdskommune. Departementet vil vurdere på hvilken måte en slik forbedring av rutinene skal tilrettelegges.

John Alvheim (Frp): Jeg takker sosialministeren for svaret. Det var positivt og greit nok.

Problemet er imidlertid at da må det være svikt både i kommunikasjonen med og informasjonen til de respektive kommunene som har disse institusjonene, for etter alle de henvendelser jeg har fått om dette, er det tydelig at her må det være mangel på informasjon.

Problemet er ikke bare av økonomisk art for vertskommunene og tilliggende kommuner. Det er mer av medisinsk karakter, idet disse klientene som bryter oppholdet, ofte blir en kjerne i nye, tunge rusmiddelmiljøer, hvor også tilførsel og innførsel av stoff av tyngre karakter som heroin og amfetamin er ganske fremtredende.

Er det mulig for å bedre på dette å ta et forbehold ved innleggelse om at vedkommende som måtte bryte opplegget, eller var ferdig med opplegget, måtte tilbakeflyttes til sin egen bostedskommune?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Som jeg gjorde rede for i mitt første svar, ser jeg ikke noe behov for en lovmessig presisering. Som også spørreren understreket i sitt siste spørsmål, handler det også om kommunikasjon, både mellom institusjonen og kommunen der institusjonen ligger, og ikke minst mellom institusjonen og det som var den tidligere oppholdskommunen til klienten som er under behandling på institusjonen.

Jeg vil ikke sånn umiddelbart ta stilling til om vi kan definere et forbehold, for som kjent er det ulike bestemmelser rundt i de forskjellige institusjonene om hvordan de forholder seg til slike spørsmål i forbindelse med inntak av sine klienter. Men det jeg synes dette belyser veldig klart, er at det er et stort behov for bevisstgjøring i sosialtjenesten om sosialtjenestens ansvar for å følge opp klienten både under og etter et institusjonsopphold. Det er sosialtjenesten i den opprinnelige bosteds- og oppholdskommunen som er ansvarlig for også å bygge opp tiltak etter et institusjonsopphold.

John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret.

Det siste som sosialministeren sa, er ganske vesentlig, nemlig dette at kommunene skal følge opp sine egne innbyggere under behandling i institusjon. Dessverre er erfaringen den at når man har fått lagt klienten inn i en institusjon, kanskje langt unna, har man også glemt pasienten - inntil pasienten igjen er på sosialkontoret.

Vil sosialministeren, kanskje ved hjelp av rundskriv, gå ut og innskjerpe lovens regler og forordninger, slik at man kan få en bedring av denne situasjonen?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg understreket at slik jeg ser det, er et av de svake punktene i rusmiddelomsorgen i dag å få førstelinjetjenesten, altså det lokale sosialtjenesteapparatet, til på en god nok måte å ta det hele ansvaret for disse klientene, et ansvar som de i virkeligheten har. Vi jobber også fra departementets side systematisk med å forbedre sosialtjenesten når det gjelder dette.

Jeg vil peke på at i og med at vi har under arbeid en stortingsmelding om rusmiddelpolitikk, vil jeg også se på muligheten til å gå inn og på ulike måter kunne forbedre sosialtjenesten på dette punkt.