Øystein Djupedal(SV):
Jeg vil gjerne
stille barne- og familieministeren følgende spørsmål:
Ved det nyvalgte kollegiet ved NTNU i
Trondheim har to kvinner blitt kvotert ut av kollegiet med henvisning til
kjønnsmessig balanse i valgreglementet, til tross for at de fikk flere
stemmer enn de mannlige kandidatene.
Mener statsråden dette er i samsvar
med likestillingslovens intensjon og bestemmelser?
Statsråd Grete Berget:
Likestilling
betyr lik fordeling av goder og plikter mellom kjønnene. Menn og kvinner
skal ha like muligheter til å delta i og påvirke samfunnsutviklingen. Dette
er likestillingslovens intensjon, og de ulike bestemmelsene bygger opp om
dette.
Loven tar særlig sikte på å bedre
kvinners stilling. FNs utviklingsprogram la i fjor fram en rapport,
« Mennesker, samfunn og utvikling », som tar for seg likestilling mellom
kjønnene. Ikke uventet kom Skandinavia og Norge i tet. Som statsministeren
sier det i sitt forord til rapporten:
Ikke
minst i Norge er vi kommet langt i likestillingsarbeidet. Men også hos oss er
det et stykke igjen til at den formelle likestillingen gjenspeiles fullt ut i
våre holdninger og i det praktiske liv.
Slik jeg ser det, er det et viktig
område som særlig trenger å utvikles i Norge. Det er likedelt omsorg for
barna og en likedeling av det ubetalte arbeidet. Dette betyr at vi kvinner
må være villige til å tre tilbake og overlate mer til menn. Menn må på sin
side ta ansvar for barneomsorg og husarbeid. Dette krever innsats og vilje
til nytenkning hos menn. Vi kvinner må på den annen side gi slipp på noen
privilegier.
Den saken som representanten tar opp,
handler om det samme. Vi krever - med likestillingsloven i hånd - at det i
offentlige utvalg og råd skal være 40 % av hvert kjønn. Disse reglene har
så langt vært av størst betydning for å sikre kvinner plass. Men poenget i
alle regler om representasjon av begge kjønn er å sikre størst mulig
demokrati og mest mulig rettferdighet. Reglene kommer derfor selvsagt også
til anvendelse for menn når de står i fare for å bli for svakt representert.
Skal vi ha troverdighet i
likestillingsarbeidet, må loven følges, også når det, som i denne saken, får
uheldige utslag for enkeltpersoner. Det sentrale her er at det endelige
resultatet er slik vi vil ha det: et kollegium med jevnest mulig
representasjon av kjønnene.
Denne saken viser at
likestillingsarbeidet er kommet langt i Norge. Vi skal ikke miste
troverdighet i det videre arbeidet ved å kreve at loven ikke følges der vi
ikke liker alle sider av resultatet. Dette har vært den store bøygen for
mange kvinner; maktens menn har ikke ønsket oss inn i maktens korridorer,
mens kvinner med likestillingsloven i hånd har krevd innpass. Vi kvinner må
ønske å dele med mennene, også der ellers dyktige kvinner må tre tilbake for
å oppnå en jevnere kjønnsfordeling.
Øystein Djupedal(SV):
Det var et
vakkert foredrag om likestilling, men om det var noe svar på mitt spørsmål,
er en annen historie, for det er valgreglementet og ikke loven, som
statsråden henviste til, som gjør dette mulig.
Ved kollegievalget deles kollegiet inn
i fire grupper, rektoratet, vitenskapelig ansatte, teknisk/administrativt
ansatte og studentene. Når hver gruppe skal ha likestilling eller
kjønnsbalansert sammensetning, blir det ikke tatt hensyn til totaliteten.
Nå har det blitt slik at totaliteten ble riktig, og det ville den også ha
vært hvis de to kvinner ikke var blitt kvotert ut.
Det som jeg kunne tenke meg å utfordre
statsråden på, er at dette åpenbart ikke er i tråd med likestillingslovens
bestemmelser. Universitetet er og har bestandig vært en tradisjonell
mannsbastion. I dette tilfellet kunne vi fått et flertall av kvinner i
kollegiet hvis ikke valgreglementet til departementet hadde gjort det
vanskelig. Min utfordring til statsråden er da: Vil statsråden ta initiativ
til, sammen med sin kollega Sandal, å se på om valgreglementet er i tråd med
de intensjonene som ligger i likestillingslovens bestemmelser.
Statsråd Grete Berget:
Vi må vurdere
det som her har skjedd, i forhold til likestillingsloven.
Representanten spør om jeg vil ta
initiativ til å se på valgreglementet i forhold til likestillingsloven. Det
er allerede gjort, og konklusjonen er klar: Så lenge likestillingslovens
bestemmelser og kravet om 40 % representasjon av hvert kjønn ikke er
oppfylt, skal en se på om det er mulig å fylle opp, slik at begge kjønn blir
representert med 40 %. Slik jeg kjenner saken, var det menn på
varamannsplass som kunne flyttes opp, slik at en kunne få en riktig
kjønnsbalanse i forhold til likestillingsloven.
Øystein Djupedal (SV):
Jeg forstår at
statsråden ikke har satt seg tilstrekkelig inn i saken, men det skal hun da
få anledning til når vi er ferdig med spørretimen.
Nå er det altså seks menn og fem
kvinner, og to eksterne representanter skal senere oppnevnes av
departementet. Her snakker vi ikke om lovens bestemmelser, her snakker vi
om at kollegiet inndeles i fire grupper som hver internt skal ha en
kjønnsmessig balanse slik at totaliteten blir riktig. Hvis man hadde tatt
med de to kvinnene, hadde det blitt 38 % - altså like under 40 %-regelen.
Det burde i hvert fall ha vært plass til én av kvinnene, da ville det blitt
6-5 den andre veien.
Når departementet har vurdert dette,
har de selvfølgelig gjort det ut fra de bestemmelsene som finnes i det
eksisterende valgreglementet. Det aksepterer jeg fullt ut, det er slik et
departement skal opptre. Men mitt spørsmål er da: Er dette en rimelig måte
å tolke et valgreglement på, eller bør valgreglementet om nødvendig
omgjøres, slik at man sikrer at kollegiet som helhet, og ikke hver enkelt
gruppe innenfor kollegiet, har en kjønnsmessig balanse?
Så jeg vil på nytt utfordre
statsråden: Vil det ikke være nødvendig at hun og hennes kollega Sandal
sammen går gjennom dette for å unngå en slik uheldig situasjon som den som
har oppstått ved NTNU?
Statsråd Grete Berget:
Vi må jo
forholde oss til det eksisterende lovverk når vi skal vurdere konkrete
saker, og ikke da ha formeninger om at det burde være slik og slik. Hvis
det er et ønske om å foreta en vurdering av valgreglementet, sier ikke jeg
nei til det, men i den aktuelle saken og den aktuelle situasjonen er det
helt klart at vi måtte forholde oss til likestillingsloven. Og der er det
klart.