Annelise Høegh (H):
Jeg skal få stille
følgende spørsmål til helseministeren:
Det er slått fast at EØS-lovgivningen
gir norske pasienter rett til å få innfridd sin ventelistegaranti i andre
EØS-land på Rikstrygdeverkets regning. Tidligere helseminister Werner
Christie var enig i denne fortolkningen, jf. intervju med Dagbladet 1. juli
1994.
Hvordan kan statsråden forsvare at
denne rettigheten ikke er fulgt opp av departementet, men fortsatt er under
utredning 4 år etter at Stortinget vedtok EØS-avtalen?
Statsråd Gudmund Hernes:
Det er riktig
at EØS-avtalen gir pasienter rett til behandling i utlandet dersom
hjemlandet ikke kan tilby « behandling innen den frist som vanligvis gjelder
for å oppnå den aktuelle behandling i bostedsstaten », hensyn tatt til
vedkommendes helsetilstand og til sykdommens mulige utvikling. Behandlingen
må videre være blant de behandlinger som blir gitt i landet. Ordningen ble
omtalt i helsemeldingen, St.meld.nr.50 (1993-1994). Jeg vil også nevne at
Statens helsetilsyn i en utredning om EØS og helsesektoren har omtalt
departementets fortolkning av EØS-avtalen og forholdet til
ventelisteforskriften. Denne utredningen er bl.a. sendt til landets
fylkeskommuner.
Det er ikke uten videre gitt hvilken
norm som skal legges til grunn for hva som er normal ventetid for behandling
i henhold til EØS-avtalen. I 1994 tok som kjent departementet det
standpunkt at brudd på ventelistegarantien for 2. prioritetspasienter var en
rimelig norm å legge til grunn, altså pasienter som trenger behandling i den
forstand at svikt får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på
lengre sikt.
Garantiordningen praktiseres i dag
svært ulikt av norske fylker, f.eks. ved at om lag 30 % av pasientene i
Telemark tildeles garanti, mens om lag 90 % av pasientene i Rogaland får det.
Det er med andre ord store ulikheter og vilkårligheter i dagens praksis.
Dette er blant de forhold som det må
ryddes opp i før man får en ordning som gir like behandlingsmuligheter for
pasienter fra hele landet. Et slikt arbeid er underveis på grunnlag av
innstilling fra Lønning-utvalgene I og II.
Samtidig må det utformes en
finansieringsordning som forhindrer at fylkene ser seg tjent med å bryte
ventetidsgarantien ved at Rikstrygdeverket da overtar ansvaret for
behandlingen i utlandet, mens fylket sparer penger.
Jeg vil komme tilbake til Stortinget
med forslag til avklaring av disse spørsmål.
Annelise Høegh (H):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Jeg vil spørre om det er slik at den
nåværende statsråd er uenig i det han selv refererte til at departementet
hittil har ment, nemlig at det er en rimelig tolkning at brudd på
ventelistegarantienfor 2. prioritetspasienter er en rimelig norm å legge til
grunn. Selvsagt er jeg enig i at det er grunn til å rydde opp i den ulike
praktiseringen av ventelistegarantien, men jeg kan ikke se at det er riktig
at dette legges pasientene til last - enten har man en rett ifølge
EØS-lovgivningen, eller så har man det ikke! Det kan ikke være pasientene
som skal lide for at vi ikke greier å holde orden i de reglene vi faktisk
har vedtatt. Da må man finne seg i at det eventuelt koster mer til å
begynne med, før man får en lik praktisering.
Statsråden er kanskje kjent med at
Høyre sammen med Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at
ventelistegarantien skal være slik å forstå at man skal få rett til
behandling ved offentlig eller privat sykehus her i landet, og dernest i
utlandet dersom man ikke får det her i landet. Hvordan stiller statsråden
seg til dette forslaget?
Statsråd Gudmund Hernes:
For det
første er det omstridt hvorvidt den nåværende garantien som vi bruker når
pasienter blir satt på en venteliste, er det samme som en juridisk
rettighet, f.eks. som elever mellom 16 og 20 år har en rett til tre års
videregående opplæring. Det er omstridt, og det er faktisk også et av de
spørsmål som Lønning-utvalget har tatt opp, og som også utvalgets leder
kommenterte i et brev til departementet om kriterier for hvordan man skulle
utforme garantien. Men det er altså noe som Lønning-utvalget kommer tilbake
til nettopp fordi dette er omstridt.
Når det gjelder det mer generelle
spørsmålet om man bør åpne for adgang til behandling i utlandet, ser jeg at
det kan ha mange positive sider. Jeg kan nevne at Oslo kommune er inne på
en slik ordning i øyeblikket, og ikke bare det - også Sør-Trøndelag fylke
vurderer å kjøpe behandlingsplasser i utlandet for å avbøte køene. Det kan
være en interessant ordning.
Annelise Høegh (H):
Jeg konstaterer at
statsråden synes det er greit at norske pasienter ikke får en rett til
behandling i utlandet før han selv har ryddet opp i hvordan
ventelistegarantien praktiseres her i landet. Jeg synes det må være en
utilfredsstillende situasjon. Man har en rett, enten den nå er juridisk
begrunnet eller ikke. Man kan vedta et regelverk og løse disse problemene,
men helseministeren skyver problemene foran seg, og det er pasientene som må
vente i stadig lengre helsekøer.
Jeg kunne kanskje gi et lite bidrag
til hvordan han kan løse noen av sine problemer. Han viser i sitt svar til
at det er viktig å utforme en finansieringsordning som forhindrer at fylkene
ser seg tjent med å bryte garantien. Det er selvsagt riktig. Da vil jeg
nevne, som jeg også gjorde tidligere i dag, at jo større den innsatsbaserte
delen av finansieringen blir, jo mindre grunn er det for fylkene til å tjene
på ikke å behandle pasienter. Dersom pasientene fikk med seg pengene
direkte til sykehusene, ville mange av disse problemene vært unngått.
Statsråd Gudmund Hernes:
Når vi
innførte den innsatsstyrte finansieringen, var det nettopp for å få opp
volumet når det gjelder behandling av pasienter. Jeg tror at det i tillegg
til dette også vil være gunstig med en ordning hvor fylket, hvis en garanti
ikke blir innfridd av fylket, allikevel vil være forpliktet til å skaffe
behandling, utenfor fylkets egne grenser og om nødvendig i utlandet. Men da
må det også være slik at fylket må bære kostnadene ved dette i samme monn
som det hadde måttet bære kostnadene ved å behandle pasienten i hjemfylket.
En slik ordning, som også ville bidra til en omstilling når det gjelder
sykehusene, anser jeg forå være svært nødvendig, altså at det vil virke
tilbake både på fylke og på sykehus dersom de ikke løser de oppgaver de er
pålagt, og ikke innfrir de garantier som er gitt. Dette er et spørsmål
Stortinget får til behandling i forbindelse med meldingen om
spesialisthelsetjenesten, som kommer hit om noen uker.