Finn Kristian Marthinsen (KrF):
Jeg
tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:
Til tross for retningslinjer om soning
etter fengselsloven § 12 og vedlegg til rundskriv Fst 14/93 fra
Fengselsstyret, oppstår det motsetning mellom fengselsvesenets regler og
institusjonens pedagogiske og terapeutiske retningslinjer.
Vil justisministeren bekrefte at
behandlingsinstitusjonens faglige og klienttilpassede opplegg skal gjelde så
lenge personen soner etter § 12, og at de regler som gjelder for fengselet,
ikke følger med personen til behandlingsinstitusjon?
Statsråd Aud-Inger Aure:
For å
gjennomføre straff på en best mulig måte har fengselsvesenet ulike
virkemidler til disposisjon.
Jeg synes det er viktig å understreke
at domfelte, også etter overføring til institusjon i medhold av
fengselsloven § 12, fullbyrder straff. Ved fullbyrdelse av straff skal både
hensynet til samfunnets sikkerhet og domfeltes individuelle behov ivaretas
så langt det er mulig.
Det blir lagt vekt på om
institusjonens faglige og klienttilpassede opplegg kan la seg gjennomføre
innenfor visse restriktive rammer. Disse rammene skal være kjent også for
institusjonen før det gis tilsagn om plass for domfelte. Men
fengselsvesenet legger seg ikke opp i de rene behandlingsmessige
virkemidler.
Enkelte av de krav som stilles til
institusjonene og gjennomføringen av behandlingsopplegget, tilsvarer de
regler som gjelder for innsatte i anstalt, bl.a for å sikre at oppholdet
ikke mister sin karakter av straff-fullbyrdelse. Det legges for det første
betydelig vekt på om institusjonen retter seg etter fengselsvesenets
permisjonspraksis. Dette betyr at også permisjoner som gis i
behandlingsøyemed, må begrenses i hyppighet og lengde i den tiden som
domfelte soner straff. Ved permisjoner utover disse begrensningene må det
foreligge forhåndssamtykke fra fengselsdirektøren eller Fengselsstyret. For
det andre stilles det krav om at domfelte pålegges totalforbud mot å nyte
alkohol eller andre rusmidler så lenge straff-fullbyrdelsen pågår. Forbudet
skal også gjelde under permisjoner og andre opphold utenfor institusjonen.
Dersom domfelte skal arbeide eller gå
på skole utenfor institusjonen, må det på tilsvarende måte som ved frigang
fra anstalt, påses at det etableres kontrollrutiner som sikrer at
institusjonen får umiddelbar tilbakemelding ved uregelmessigheter. Dersom
slike uregelmessigheter forekommer, skal fengselsdirektøren varsles om at
det foreligger brudd på vilkårene for oppholdet i institusjonen.
Domfelte kan ikke overføres til andre
institusjoner, ettervernshjem eller lignende tilhørende institusjoner uten
fengselsmyndighetenes samtykke. Man legger bl.a vekt på at
kontrolltiltakene ikke nedtrappes og permisjonsadgangen ikke utvides slik at
oppholdet mister sin karakter av straff-fullbyrdelse.
Vurderingen av om de krav som må
stilles til institusjonen, er til stede, gjøres i hovedsak i forkant av en
overføring. Innenfor disse rammene står institusjonen fritt når det gjelder
gjennomføringen av behandlingen.
Det er i særlige tilfeller gitt rom
for å gjøre unntak fra de retningslinjene jeg nå har nevnt. En slik særlig
grunn kan være institusjonens behandlingsprofil. Men det vil alltid være
nødvendig å sette opp visse rammer, fordi dette dreier seg om
straffgjennomføring utenfor fengsel.
Finn Kristian Marthinsen (KrF):
Fengselsopphold skal i tillegg til å være en straff for begått forbrytelse
også bidra til å rehabilitere. Det er en stor gruppe av de innsatte som er
rusmisbrukere. Når disse er motivert for behandling, er det viktig å smi
mens jernet er varmt. Når disse løslates uten å ha fått behandling, vil
sannsynligheten være stor for at de fortsetter sin kombinasjon av rus og
kriminalitet. Men institusjonen opplever det problematisk at fengselets
regler følger med klienten. Dette gjør det vanskelig å gjennomføre de
terapeutiske og faglige valg som de mener klientene må gjennom for å ha
mulighet til å møte det sivile liv i edru tilstand. Ja, institusjonene
pålegges ordninger som fagfolkene vurderer som antiterapeutiske. Jeg
opplever at flere institusjoner etter hvert setter foten ned og sier nei til
å ta inn klienter. Dette bidrar ikke til å løse det problemet som fører til
at vedkommende kommer i fengsel.
Har statsråden oversikt over
problemets omfang på dette området, og i hvor stor grad man utnytter
mulighetene for soning etter § 12?
Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her
teke over presidentplassen.
Statsråd Aud-Inger Aure:
Jeg har nok
ikke full oversikt over de spørsmålene som ble stilt. Men det som kom fram
i tilleggsspørsmålet fra representanten Marthinsen, viser meg at det er
behov for en dialog mellom disse behandlingsinstitusjonene og
fengselsmyndighetene. Det er et viktig anliggende at et fengselsopphold
også kan brukes til å få den straffedømte inn på et nytt spor og inn i en ny
tilværelse i sitt forhold til alkohol.
Jeg vil ta med meg de signalene som
ble gitt her, få en vurdering av hva som er problemet i dette samarbeidet,
og hva vi i fellesskap kan gjøre for å legge grunnlaget for å jobbe sammen
på en god måte mot det som er et felles mål, nettopp å fri den straffedømte
fra det som er alkoholproblemet.