Gunn Karin Gjul (A):
Jeg vil da
gjerne stille dette spørsmålet til utviklings- og
menneskerettighetsministeren:
MAI-avtalen kan få vidtrekkende
konsekvenser for både miljø, arbeid, sosiale forhold og muligheten for bruk
av boikott av land som bryter menneskerettigheter. Dersom avtalen også vil
komme til å omfatte flere land enn bare de rike OECD-landene, vil disse
konsekvensene bli forsterket.
Vil Regjeringen ta initiativ til en
nasjonal og international analyse av MAI-avtalens virkninger?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
I
dag er det ikke mulig med sikkerhet å si hvorvidt det blir en MAI-avtale.
Forhandlingene har vist seg å være mer kompliserte enn opprinnelig antatt,
og en rekke spørsmål gjenstår å løse. Det er f.eks flere uavklarte spørsmål
knyttet til omfanget av og virkemåten for avtalens tvisteløsningsmekanisme.
Vi vet ikke om forhandlingene vil føre fram.
I motsetning til regelverket for
internasjonal handel er dagens internasjonale regelverk på
investeringsområdet meget fragmentert. I 1995 under den daværende
arbeiderpartiregjering startet OECD-landene forhandlinger om ett samlet
regelverk om investeringer på multilateralt nivå. MAI-avtalen forhandles
mellom de 29 OECD-landene samt EU-kommisjonen, og forutsettes å bli en
frittstående avtale. Den tenkes lagt opp med en avtaletekst som inneholder
forpliktende bestemmelser, men med adgang for hvert land til å gjøre
spesifikke unntak for områder hvor de ikke er rede til å forplikte seg til
likebehandling mellom egne og utenlandske investorer.
Det er et siktemål at
MAI-forhandlingene bl.a skal traktatfeste de relativt åpne og liberale
regler for investeringer som allerede har vært praktisert innenfor
OECD-området i en god del år nå. MAI-avtalen forutsettes i tillegg å dekke
en del andre områder som allerede omfattes av EØS-avtalen. Konsekvensene er
således primært at de regler vi allerede er bundet av, utvides til å gjelde
OECD-land utenom EØS-landene, og at deres regler vil få tilsvarende
betydning for våre investorer.
Når det gjelder konsekvenser for
miljø, er man allerede blitt enig om at OECD-sekretariatet skal analysere
forholdet mellom en MAI-avtale og relevante internasjonale miljøavtaler. I
tillegg har en på norsk side satt i gang et arbeid for å analysere forholdet
mellom MAI og norske lover og reguleringer på miljøområdet. Regjeringen
legger stor vekt på dette spørsmålet. Disse analysene vil bli ferdigstilt i
relativt nær framtid og vil bli offentliggjort.
Når det gjelder arbeidsforhold og
miljø, er det dessuten forslag i forhandlingene om å avtalefeste visse
grunnleggende minimumsstandarder. Dette innebærer at ikke noe land skal
kunne senke slike standarder for å kunne tiltrekke seg investeringer. Dette
kan få betydning på sikt. Regjeringen ser det som viktig at slike
standarder omfattes av en MAI-avtale. En eventuell avtale vil heller ikke
legge noen begrensninger på avtalepartenes mulighet til å regulere og
operere med egne standarder for miljø-, arbeids- og sosiale forhold.
For øvrig ligger det ikke noe i
tekstforslagene som vil endre på våre muligheter til å innføre boikott
overfor andre land dersom menneskerettigheter eller andre hensyn skulle
tilsi dette. Det er en forutsetning fra norsk side at MAI-avtalen ikke vil
forandre på muligheten til å innføre slike tiltak mot egne foretak eller
begrensninger i adgangen til å investere i land av hensyn til
menneskerettighetene.
Land utenfor OECD vil kunne tiltre
avtalen. Men det er selvsagt ikke noe press på noe land for at de skal bli
med i en eventuell avtale. Eventuell tilslutning til en mulig MAI-avtale
vil være helt opp til det enkelte utviklingsland selv. Fra norsk side
støtter vi fleksibilitet i forhold til ikke-OECD land som måtte ønske å
tiltre avtalen. Dette innebærer bl.a at det skal være anledning for nye
land til å ta landspesifikke unntak fra regelverket for de sektorer de ikke
ønsker å underlegge avtalens forpliktelser. (Presidenten klubber.) La meg
bare ta de siste setningene, president: Omfanget av slike unntak må knyttes
til landenes utviklingsnivå. Det må i så måte tas spesielt hensyn til
utviklingslandenes særegne behov.
Gunn Karin Gjul (A):
Jeg vil takke
statsråden for svaret.
Jeg synes det er beroligende å høre at
utviklings- og menneskerettighetsministeren vil sikre at bl.a utviklingsland
får muligheter til å få unntak fra MAI-avtalen for å kunne få en positiv
diskriminering på områder som er viktige for dem. Men foreløpig synes jeg
fremdeles at avtalen er veldig usikker i forhold til virkningene for Norge,
og Bondevik-regjeringen har jo tidligere uttalt at de er veldig opptatt av å
få til en internasjonal avtale som styrer den internasjonale kapitalen.
Mitt inntrykk er at det her er det motsatte som skjer. Her er det
nasjonalstaten som blir regulert, og ikke de internasjonale selskapene som
blir underlagt styring. I Voksenåsen-erklæringen var det også uttrykt i et
eget punkt at en skal arbeide for et internasjonalt rammeverk som sikrer det
enkelte land kontroll over egne naturressurser, og stimulere til lokalt og
nasjonalt eierskap i næringslivet.
Mitt spørsmål til statsråden er: Kan
statsråden forsikre om at MAI-avtalen vil bli et slikt rammeverk som nettopp
ivaretar disse prinsippene i Voksenåsen-erklæringen?
Statsråd Hilde Frafjord Johnson:
Det
er verdt å merke seg at det vil bli vanskeligere for multinasjonale
selskaper å operere fritt dersom et eventuelt multilateralt
investeringsregime er på plass. Likeledes kan et slikt felles
internasjonalt regelverk bidra til å beskytte mindre land mot press fra
store land og multinasjonale selskaper. Dette mener vi også bør høre med i
en helhetlig vurdering av avtalens mulige følger.
Når det gjelder konkrete følger for
Norge, er selvfølgelig Regjeringen opptatt av dette, og også av å følge opp
det som helt klart står i Voksenåsen-erklæringen. Det som går på muligheten
til et multilateralt regelverk for å forhindre de frie kapitalbevegelsene,
er nettopp knyttet til den muligheten et investeringsregime multilateralt
kan ha for å hindre at selskapene får operere helt fritt.
Det andre representanten Gjul var inne
på, dette med råderett over norske ressurser, vil bli ivaretatt fra
Regjeringens side. Det gjelder det å holde spørsmål vedrørende bevaring,
forvaltning og utnyttelse av levende ressurser i havet utenfor MAIs
anvendelsesområde, altså at investeringer i fiskebåter o.l. kan sikres
gjennom landspesifikke unntak. (Presidenten klubber.) Og la meg bare ta det
andre: Når det gjelder petroleumssektoren, vil selvsagt vårt utgangspunkt og
vår forutsetning være at vi kan videreføre vår politikk, norsk politikk og
norsk råderett over egne ressurser uten noen form for landspesifikke unntak.
Presidenten: Presidenten gjer merksam
på taletidsavgrensinga.