Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:
«Ca. 38 000 nordmenn lider av den uhelbredelige sykdommen Alzheimer demens. Ifølge eksperter vil medikamentet Aricept kunne øke livskvaliteten og funksjonsevnen til store deler av denne pasientgruppen. Medisinen koster mellom 900 og 1100 kroner pr. måned. Rikstrygdeverket har bestemt at medisinen ikke skal fås på blå resept.
Kan statsråden se på muligheten av å få Aricept inn på blå resept, slik at også minstepensjonister kan ha råd til å bruke denne medisinen?»
Statsråd Dagfinn Høybråten: De faglige etatene, Rikstrygdeverket og Statens legemiddelkontroll, har vurdert det nye legemidlet Aricept for Alzheimer demens etter de foreskrevne rutiner og regler.
Rikstrygdeverket har mottatt og vurdert søknad om pliktmessig refusjon for Aricept, dvs. opptak på blå resept. Den 11. september 1998 mottok departementet Rikstrygdeverkets tilråding. Rikstrygdeverket baserte sin tilråding på foreliggende dokumentasjon. Til disposisjon for Rikstrygdeverket var bl.a. tre korttidsstudier med en varighet på mellom 12 og 24 uker og en toårsstudie uten kontrollgruppe for å dokumentere langsiktig effekt.
Resultatet av disse undersøkelsene gir ikke noe sikkert grunnlag for å trekke noen klare konklusjoner ut fra de krav til dokumentasjon som gjelder innen medisin. Rikstrygdeverket påpeker videre at Aricept vil kunne innebære en vesentlig økning i utgiftene for trygden.
Rikstrygdeverket anbefalte departementet å avvente opptak av Aricept på blå resept inntil det foreligger mer dokumentasjon på preparatets effekt.
Statens legemiddelkontroll har konkludert på tilsvarende måte. I en helseøkonomisk vurdering datert 11. mai 1998 konkluderer Statens legemiddelkontroll med at basert på nåværende kunnskap bør ikke Aricept tas opp på blå resept. Statens legemiddelkontroll viser også til at det ble dissens i Spesialitetsnemnda da spørsmålet om hvorvidt preparatet skulle gis markedsføringstillatelse, ble tatt opp. Spesialitetsnemnda gav det råd å godkjenne legemidlet for salg i Norge med fire mot tre stemmer. Mindretallet tilrådde å gi avslag på søknad om markedsføringstillatelse basert på at klinisk sikkerhet ikke anses tilstrekkelig dokumentert.
Høy pris og mangelfull dokumentasjon av effekt er for øvrig begrunnelsen som ble gitt for ikke å innvilge Aricept refusjon i Danmark og Finland. Produsenten av Aricept fikk på dette grunnlag avslag på søknad om pliktmessig refusjon for dette legemidlet.
Jeg er åpen for å ta spørsmål om refusjon opp til ny vurdering dersom produsenten kan fremlegge mer og bedre dokumentasjon på preparatets effekt, eller dersom prisen settes ned til et nivå som bedre står i samsvar med den effekten som til nå er dokumentert.
Jan Johnsen (H): Jeg takker helseministeren for svaret. Jeg tillater meg faktisk å tolke det såpass positivt at helseministeren er klar til å se på dette på nytt.
I Sverige har dette midlet vært brukt og har fått refusjon. Det ble snakket om vesentlige utgifter for trygden. Vi skal være klar over at vi har utgifter i begge ender, altså folk som kommer på institusjon, koster penger, og hvis vi kan hindre at folk kommer tidligere inn, vil det også bety at vi sparer penger. Så dokumentasjonen så langt viser at det er muligheter for å spare penger.
Er det riktig når jeg forstår det slik at helseministeren er klar til å foreta en ny vurdering av dette legemidlet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig som representanten Johnsen sier, at når man vurderer økonomien ved å refundere et legemiddel, må man se på helheten og gjøre en helseøkonomisk vurdering, og så langt er departementets oppfatning at refusjonskostnadene ved en pliktmessig refusjon av Aricept vesentlig overstiger eventuelle innsparingseffekter som preparatet kunne tenkes å gi. Men jeg har sagt – og gjentar – at jeg er åpen for å ta spørsmålet om refusjon opp til ny vurdering dersom produsenten kan fremlegge mer og bedre dokumentasjon på preparatets effekt, eller dersom prisen settes til et nivå som bedre står i samsvar med den effekten som er dokumentert til nå.
Jan Johnsen (H): I Sosial- og helsedepartementet er det visstnok gjort en undersøkelse som viser at dette ville koste 50 mill. kr i året. Ifølge de undersøkelser som nå er gjort i Sverige etter at de har brukt dette midlet og latt det få refusjon, vil selve kostnaden i løpet av et år være omtrent 20 mill kr, og bare det skulle være godt nok til å ta opp dette på nytt. I tillegg er det i en undersøkelse vist at Norge vil spare 350 mill. kr i den andre enden, som vi sa, nemlig på institusjonssiden. Og da håper jeg at helseministeren kan bekrefte at det er så pass gode tall jeg her fremlegger, at det skulle være godt nok til å gå i gang og vurdere dette på nytt.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Departementet vil selvsagt forholde seg til ny dokumentasjon som produsenten kan legge fram, og gjøre de vurderinger som en slik fremleggelse tilsier.