Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg vil gjerne stille spørsmål til justisministeren:

«I Dagbladet 21. oktober 1998 påstås det i en artikkel at to peruanske kvinner har fått arbeids- og oppholdstillatelse til tross for manglende lovhjemmel for slik tillatelse.

Medfører dette riktighet, og hva var begrunnelsen for å gi en slik tillatelse?»

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er riktig at Justisdepartementet har innvilget arbeidstillatelse til to peruanske kvinner. Bakgrunnen er at Stortinget i fjor oversendte et forslag fra Høyres Arild Lund, der Justisdepartementet ble bedt om å vurdere om dagens praksis var for streng når det gjelder midlertidig arbeidstillatelse til arbeidstakere som kommer utenfra EØS-området. Den forrige regjeringen besvarte denne henvendelsen negativt. Denne regjeringen ønsker imidlertid å se på spørsmålet på nytt, fordi vi er innstilt på en oppmykning av dagens regelverk. Behovet for en slik oppmykning er for øvrig understreket av NHO, bl.a. i møte med meg. Arbeidet med å følge opp dette spørsmålet stod således på departementets agenda da søknaden fra de to peruanske barnepikene kom til behandling.

Det var flere gode grunner som talte for å innvilge søknadene, selv om oppmykningen i regelverket ennå ikke er gjennomført. Jeg presiserer at oppmykningen på dette området selvsagt vil gjelde alle tilsvarende søknader, ikke bare de to aktuelle søknadene nå. Avgjørelsen må slik sees i sammenheng med spørsmålet om revurdering av et for stivt regelverk – som et ledd i Regjeringens arbeid med å få til en mykere utlendingspolitikk i Voksenåsen-erklæringens ånd.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker for svaret. Det er riktig at Stortinget i forrige periode bad om en vurdering av regelverket, men Stortinget sa ikke at det skulle mykes opp. Dette er en debatt som nå pågår i flere partier, men hvor konklusjonene ikke er trukket. Jeg må jo si at framgangsmåten er ganske ekstraordinær og snudd opp ned når man plukker ut en enkeltsak og tar en avgjørelse i strid med regelverket, og så går man løs på regelverket i etterkant for eventuelt å kunne få hjemmel for det man faktisk har gjort.

Da utlendingsloven ble vedtatt – dette vet jo statsråden like godt som jeg – gikk man fra et stort rom for skjønn når det gjaldt arbeidstillatelser, til å ville ha klare rettighetsorienterte kriterier. Stortinget sa at det måtte være mest mulig tydelige og konkrete kriterier i forskriftene. Det er det i dag, og det betyr at det ikke fins noen hjemmel innenfor lovens rammer eller i forskriftene for en sånn avgjørelse. Jeg lurer da på: Når skjer endringene i forskriftene, og kommer man til å fortsette å ta den samme type avgjørelser i enkeltsaker uten hjemmel for det?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det som det ville vært mest naturlig å behandle denne søknaden etter, var reglene om au pair. Det viste seg ikke å være brukbart for disse søknadene. Her dreiet søknaden seg om to personer som gjennom flere opphold i utlandet hadde hatt ansvaret for familiens barn, og som barna og familien var knyttet til. Det kom inn et viktig kulturhensyn her. Søkeren hadde kjennskap til peruansk språk og kultur, og dette ville bidra til å sikre barna en tverrkulturell og tospråklig oppdragelse, hvilket familien anså som svært viktig. I denne saken var arbeidstillatelsen innvilget etter utlendingsloven § 8 annet ledd, og således ikke uten hjemmel.

Når det gjelder Stortingets ønske om et mindre stramt regelverk, har vi også fått svært sterke signaler både fra stortingsrepresentanter og andre om at en viss oppmyking i forhold til de firkantede reglene som kom, var ønskelig, og dette arbeidet er vi i ferd med å gjennomføre, og det vil selvfølgelig gjelde alle som søker.

Ane Sofie Tømmerås (A): Her må jeg få si at statsråden beveger seg på uhyre tynn is når hun viser til utlendingsloven § 8 annet ledd, hvor det står at «sterke menneskelige hensyn» kan tilsi unntak. Den paragrafen har aldri vært ment brukt til ordinære arbeidstillatelser, det har dreid seg om å gi beskyttelse til folk, og den har heller aldri vært brukt i denne type tilfeller.

Det er oppløftende å høre at statsråden bekrefter at lignende saker vil få samme behandling. Da vil jeg bare spørre: Hva betyr det? Innebærer det at alle andre som ønsker barnevakt fra en annen kultur, vil få det? Gjelder det for hushjelper? Innebærer det at bedrifter vil kunne få den samme type innvilgelse? Hvilken generell endring er gjort med dette konkrete vedtaket?

Jeg håper også at statsråden kan bekrefte at i denne saken har ikke vennskap og kjennskap hatt noe å si i forhold til avgjørelsen, at det er helt uten betydning hvem som er din nabo, hvem som er dine venner, hvilke sentrale politikere en får engasjert i saken, at det bare er saklige og relevante vurderinger som ligger bak, slik at man sikrer en likebehandling.

Statsråd Aud-Inger Aure: Først spørsmålet om likebehandling. Dette var en noe spesiell sak, og etter å ha jobbet med denne type spørsmål i en del år, er det mitt inntrykk at dette med tilhørighet til en kultur og det at en familie er tokulturell og tospråklig, blir det lagt stadig større vekt på i et flerkulturelt samfunn.

Når det gjelder § 8 annet ledd, kjenner ikke jeg til hvordan den konkret har vært bruk før, men det jeg kjenner til, og det som jeg har støttet meg til, er at dette er en skjønnsregel som statsråden kan bruke i tilfeller der man mener det er riktig å gjøre det, og det var det som var bakgrunnen i denne sammenhengen.

Det er en del regelverk i forbindelse med utlendingslovgivning som nesten ikke åpner for skjønnsutøvelse. Så har vi muligheten til det i en del sammenhenger, og da er det statsrådens vurderinger som har gjennomslag. Vennskap og kjennskap betyr selvfølgelig ingenting. For eget vedkommende kan jeg si at det overhodet ikke er tale om slike ting, men vi har hatt henvendelser fra en rekke hold både i denne og lignende saker, som vi har betraktet også fra en prinsipiell side.