Inger Lise Husøy (A): Jeg vil stille følgende spørsmål:
«Mange restaurantarbeidere i Oslo
arbeider på slavekontrakter. Særlig etniske restauranter
har muligheter til å skaffe seg billig arbeidskraft fra
utlandet ved hjelp av smutthull i utlendingsloven. Ifølge
Oslo Hotell- og Restaurantarbeider Forening brukes utlendingsloven
til å skaffe billig arbeidskraft til oppvask, rengjøring
og servering. Både grunnlaget for oppholdet og lønns-
og arbeidsvilkår blir brutt.
Hva gjør statsråden for å hindre
at dette skjer?»
Statsråd Jon Lilletun: Arbeid i tilknytning til oppvask, rengjøring
og servering i restauranter er ikke innvandringsgrunnlag til Norge,
dvs. man får ikke arbeidstillatelse i Norge for å utføre
denne type arbeid. For at arbeid i restaurantbransjen skal kunne
være innvandringsgrunnlag, må det dreie seg om
en kvalifisert type arbeid. Nasjonalitetskokker kan f.eks. få arbeidstillatelse
etter den såkalte spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriften.
Det stilles da bl.a. som krav at lønns- og arbeidsvilkårene
skal følge gjeldende tariffavtaler, regulativ e.l. Dette
innebærer at utlendinger må tilsettes på samme
vilkår som innenlandske arbeidstakere. Jeg oppfatter det imidlertid
ikke slik at representanten Husøys spørsmål dreier
seg om denne type arbeidskraft.
Utlendingsloven krever ellers at utlendinger
som skal ta arbeid i landet, som hovedregel må ha arbeidstillatelse. Dersom
en utlending jobber i Norge uten å ha nødvendig arbeidstillatelse,
er dette ulovlig etter utlendingsloven. Blir forholdet avdekket,
risikerer utlendingen bortvisning eller utvisning, mens arbeidsgiver
risikerer å få bot for forholdet.
Nordiske borgere er unntatt fra kravet til
arbeidstillatelse, hvilket innebærer at utlendingsmyndighetene
ikke kan kontrollere de lønns- og arbeidsvilkår
disse får ved ansettelser i Norge. Utlendinger som er omfattet
av EØS-avtalen, gis tillatelse til et hvilket som helst arbeid i
Norge. Etter EØS-avtalen er det et krav for tillatelsen at de ved
arbeidet er i stand til å forsørge seg selv. Nordiske borgere
og utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen, kan med andre ord
komme hit til landet og ta f.eks. arbeid knyttet til oppvask, rengjøring
og servering. Deres lønns- og arbeidsvilkår kan
da ikke kontrolleres nærmere av utlendingsmyndighetene.
Det er også en rekke utlendinger som
har såkalt generelle arbeidstillatelser i Norge. De utgjør,
sammen med norske borgere, en del av det såkalt innenlandske
arbeidskrafttilbudet, og kan ta et hvilket som helst arbeid i Norge
uten at utlendingsmyndighetene kan kontrollere deres lønns – og
arbeidsvilkår. I likhet med det som gjelder for «vanlig
norsk» arbeidskraft, vil den enkelte arbeidstakers forhold
til arbeidsgiveren bli regulert gjennom andre regler enn utlendingslovens
regler.
På bakgrunn av det jeg har redegjort
for her, kan jeg ikke se at de eventuelle misligheter som påpekes
i spørsmålet, er en følge av smutthull
i utlendingsloven.
Eventuelle brudd på vilkårene
i arbeidskontrakten for utledninger som er ansatt i restaurantbransjen,
vil derfor måtte håndteres på samme måte
som for norske borgere.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg skal være enig i at dette ikke
bare dreier seg om smutthull, men om direkte brudd på det
regelverket vi har. Og spørsmålet er jo da hva
Regjeringen gjør for å avdekke brudd. Etter min
mening er det kun mer kontroll som er veien å gå for å avdekke
brudd og forhindre slike tilstander i norsk arbeidsliv.
Den fagforeningen som organiserer folk i denne
bransjen, har mellom 500 og 600 hemmelige medlemmer. Det sier litt
om at folk, når de først har kommet til landet, ikke
tør si fra om at lønns- og avtalevilkår
blir brutt, fordi de er redd for å bli sendt hjem igjen.
Det er også en rekke eksempler på at
det ikke er kvalifikasjoner, men lønns- og arbeidsvilkår
som er poenget med å slippe dem inn i landet fra arbeidsgivers
side. Dette legger også press på den seriøse
delen av restaurantnæringen. Så spørsmålet
mitt til statsråden er: Hva vil han gjøre for å avdekke
problemet?
Statsråd Jon Lilletun: Eg er glad for at representanten Husøy
og eg er einige om at truleg gjeld dette brot på og ikkje
eit hol i lovverket, som ein då kunne endra. Så er det
sjølvsagt eit ansvar myndigheitene har, å arbeide
for å hindre at brot skjer, eller å finne brota.
Eigentleg ligg vel dette under eit anna departement, det er Arbeids-
og administrasjonsdepartementet sitt område, men det er
jo ikkje svar på spørsmålet.
Det er, trur eg, slik at vi generelt har ein
jobb å gjere i høve til lover og retningslinjer
i arbeidsavtalar. Å ha ein sunn arbeidsmarknad er ein verdi for
eit samfunn som vi saman må slåst for skal vare.
Eg vil ta opp med Arbeids – og administrasjonsministeren
om det er andre, effektive tiltak vi kan gjere som ikkje unødig
byråkratiserer næringa, og i den samanhengen er
det klart at det òg er nyttig å samarbeide med
fagforeininga.