Bjørn Hernæs (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til fungerende justisminister:
«Synes statsråden at landets
hovedlufthavn er et egnet sted for ekskursjoner for fanger med alvorlig
kriminell bakgrunn, men som allikevel soner i åpen anstalt,
og er statsråden enig med talsmannen i Justisdepartementet, som
i Dagsrevyen 11. februar 1999 forteller oss at den rømningen
vi nettopp har opplevd i forbindelse med en slik ekskursjon, er
prisen vi må betale for en liberal kriminalpolitikk?»
Statsråd Jon Lilletun: Det er selvsagt beklagelig når noen
rømmer, fordi det er kriminalomsorgens målsetting å gjennomføre
straffen uten svikt. Etaten bruker mye ressurser og oppmerksomhet
på det å unngå rømninger, og har
generelt gode resultater å vise til.
Bruken av åpen soning som virkemiddel
under straffegjennomføringen, ble drøftet i kriminalomsorgsmeldingen,
St. meld. nr. 27 for 1997-98 kap. 4.4.4
fra side 36. Det ble redegjort for dagens ordning, og det ble drøftet
behov for eventuelle endringer. Kjernen i departementets standpunkt
kan oppsummeres i følgende sitat:
«Erfaringene
viser at et stort antall straffedømte kan gjennomføre
frihetsberøvelsen uten særskilte sikkerhetsforanstaltninger.
Domfelte som løslates etter fullbyrding uten en målrettet
og systematisk utslusing, må antas å ha dårligere
forutsetninger for å klare en kriminalitetsfri tilværelse
enn de som gjennom ulike fullbyrdingsalternativer og individuelt
tilrettelagt opplegg har bedret sine sosiale ferdigheter. Åpen soning er
derfor et hensiktsmessig virkemiddel for å forberede overgangen
til frihet.»
Justiskomiteens respons på dette fremgår
av Innst. S. nr. 6 for 1998-99 på side
12. Her uttaler flertallet, som inkluderer Høyre, at de:
«er
enig i at man bør ha som utgangspunkt at alle som starter
soningen i en lukket anstalt, skal kunne kvalifisere seg for å sone
i åpen anstalt. Flertallet vil understreke at det må foretas
individuelle vurderinger i forhold til den enkelte straffedømtes
motivasjon og egnethet samt hensynet til sikkerhet når åpen
soning vurderes».
Og dette er sakens kjerne. Vi har erfart at åpen
soning er et godt virkemiddel når vi er opptatt av at straffegjennomføringen
også skal inneholde rehabiliterende elementer. Vi vet også at
sviktnivået er svært lavt, dog uten absolutte
garantier.
I rehabiliteringsarbeidet er det viktig å arbeide
systematisk med de innsattes tilnærming til det normale
samfunn. Da er bl.a. ekskursjoner og systematisk trening i alminnelig
samfunnsopptreden viktig. Dette er systematiske opplegg hvor tjenestemenn
er med, og oppleggene inngår i en helhet, der målet
er en tilbakeføring til samfunnet.
Men hensyn til hvilke steder ekskursjoner legges
til antar jeg at representanten Hernæs vil være
enig i at dette ansvaret må tilligge den enkelte fengselsdirektør
og ikke detaljstyres fra departementet.
Bjørn Hernæs (H): Takk for svaret.
Når det gjelder sted for ekskursjoner
for forbrytere med alvorlig kriminell bakgrunn, kan jeg ikke tenke
meg noe sted som er mindre egnet enn landets hovedflyplass. Det
er midt i hjertet for å slippe unna til alle kanter av inn-
og utland. Så uten å detaljstyre, måtte
det kanskje være mulig å hviske noen i øret
at stedsvalget i denne sammenhengen synes usedvanlig lite velvalgt.
Ellers er jeg selvfølgelig klar over
og helt enig i det vi sa i innstillingen til kriminalomsorgsmeldingen
når det gjelder soning. Der sies det også at det
må foretas individuelle vurderinger i forhold til den enkelte
straffedømte. Og da stiller jeg fortsatt spørsmålet:
Hva gjør vi med innsatte som åpenbart synes det
er morsomt å trille ball i hatt med norske myndigheter
og drive ap med norske myndigheter gjennom intervjuer mens de er
på frifot? Og: Hvilke reaksjoner vil statsråden
anbefale, uten å detaljstyre, at man skal foreta seg når
man forhåpentligvis får tak i rømlingen?
Hvis vi ikke tar vare på denne liberale fengselspolitikken,
står vi i fare for å komme i utakt med opinionen,
og da vil det presse seg frem en politikk som går motsatt
av den retningen som jeg tror både statsråden og
jeg ønsker.
Statsråd Jon Lilletun: Som eg trur representanten Hernæs
forstår, vil eg ikkje diskutere enkeltsaker. Generelt vil
eg sjølvsagt seie meg heilt einig med representanten Hernæs
i at når det skjer at nokon rømmer, er klart det
må setjast krefter inn på å få dei
tilbake til soning, og det må sjølvsagt få konsekvensar.
Det er vi heilt einige om.
Uttrykket «liberal kriminalpolitikk»,
som representanten Hernæs hadde i sitt spørsmål,
vart ikkje brukt i dagsrevyinnslaget. Der var poenget at når
open soning vart nytta som rehabiliteringsføremål,
har ein ingen garantiar for at svikt ikkje skjer. Eg synest det
er klokt sagt det Høgre i ein særmerknad i den
nemnde innstillinga har sagt:
«… har
merket seg at innsatte som gjennom utslusing er overført
for å sone slutten av en lengre dom i åpen anstalt
står bare for en liten andel rømninger. Dette
tyder på at fengselsvesenet foretar gode sikkerhets- og egnethetsvurderinger.»
Det meiner eg er den totale attesten, som Høgre
på ein god måte har formulert her. Men representanten
Hernæs og eg er einige om at når det skjer glipp,
er det viktig å få retta dei opp.