Marit Tingelstad (Sp): Jeg skal få stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Det er i dag stor mangel på faglært
arbeidskraft i grunnskolen. Samtidig vet vi at det er mange av våre
nye landsmenn som har gode lærerkvalifikasjoner hjemmefra,
men som ikke får godkjent sine utdannelser.
Hva vil departementet gjøre for at
denne verdifulle kompetansen skal kunne nyttes i skolen?»
Statsråd Jon Lilletun: Spørsmålet som representanten
Tingelstad tek opp, rører ved to sentrale problemstillingar:
behovet for arbeidskraft i grunnskulen og bruk av innvandrarars
kompetanse.
Forhold som gjeld behov for arbeidskraft i
opplæringssystemet, vil som kjent bli lagde fram for Stortinget i
samband med ein handlingsplan for rekruttering til læraryrket.
Når det gjeld godkjenning av utanlandsk lærarutdanning,
er det ulike ordningar og avtalar som gjeld.
Dei nordiske landa og EU/EØS-landa
har inngått avtalar, slik at desse områda fungerer
som ein felles arbeidsmarknad. For å få godkjenning
som lærar i Noreg er det for statsborgarar av EØS-land
som hovudregel tilstrekkeleg å leggje fram dokumentasjon
som viser at ein er kvalifisert for yrket i heimlandet eller i eit
anna EØS-land. Dersom det er vesentlege skilnader i utdanningas lengd
eller innhald, kan det krevjast at søkjaren kompenserer
for dette i form av yrkeserfaring eller praksisperiode.
For godkjenning av lærarutdanning
frå land utafor EØS-området gjeld eigne reglar,
med bl.a. krav om tilleggsprøve.
Utanlandsk lærarutdanning kan godkjennast
av Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet ved dei statlege
utdanningskontora etter råd frå Informasjonssenter for
internasjonal utdanning – NAIC – og i einskilde
høve av dei høgre lærestadene. I samsvar
med Stortingets ynske er NAIC styrkt med to stillingar, og organet
er frå 1. januar 1999 lagt under Noregsnettrådet.
Eg trur dette vil gjere søknadsprosedyren til NAIC enklare
og sakshandsamingstida kortare enn tidlegare, slik at ein sikrar meir
effektiv og heilskapleg vurdering av utanlandsk utdanning.
Framandspråklege som ikkje har lærarutdanning
frå heimlandet, men som har høgre utdanning i
heimlandets språk og kultur, kan òg kvalifisere
seg til læraryrket i Noreg ved å ta eittårig,
tilrettelagd pedagogisk utdanning.
Eg meiner at vi såleis har lagt til
rette for ordningar som langt på veg er føremålstenlege
for godkjenning av utanlandsk lærarutdanning, og som sikrar
dei kvalitetskrava som er ynskjelege for arbeid i den norske einskapsskulen.
Eg ser likevel, slik representanten Tingelstad
peikar på, at det er fleire utfordringar å gripe
tak i for betre å kunne utnytte den kompetansen som mange
av våre nye landsmenn har med seg. Mellom anna må vi
verte flinkare til å gje informasjon om og leggje til rette
for ein utdanningsveg for dei personane som har behov for å komplettere
si utdanning for å få godkjenning som lærar.
For betre å kunne ta omsyn til slike individuelle behov
har Skolenes Landsforbund og Norsk Lærerlag sett i verk
eit prosjekt for å kartleggje behov og vurdere modellar
for kompetansegjevande utdanning for utanlandsk lærarutdanning.
Prosjektet er støtta av Arbeids – og administrasjonsdepartementet
og har m.a. lagt vekt på samarbeid med høgskulane
i Oslo, Agder og Sør-Trøndelag. I 1998 vart ca.
60 studentar tekne opp til kompetansegjevande kompletteringsutdanning
ved desse høgskulane. I tillegg er det andre høgskular
som vurderer å etablere eit slikt tilbod.
Dette er eit prosjekt som eg ser har fleire
verdfulle sider med tanke på å leggje til rette
for individuelt tilpassa utdanningsopplegg, og eg vil med interesse
fylgje det vidare.
I tillegg til dei ordningar og tiltak som er
skisserte ovanfor, har departementet i noverande lærarutdanningslov
ein heimel til å dispensere frå dei utdanningskrava som
er nedfelte i forskrift, når særlege omsyn gjer
dette ynskjeleg. Eg vil leggje vekt på at departementet
skal nytte eit slikt høve når det er fagleg og
pedagogisk grunnlag for det.
Marit Tingelstad (Sp): Jeg takker statsråden for det fyldige
og positive svaret. Det beviser jo at vi har systemer i dag slik
at det kan skje godkjenninger, men praksis viser at det ikke er
så enkelt likevel. Og da tillater jeg meg å referere
fra Aftenposten den 8. februar, der rektor ved Gran skole, Signe
Marie Natvig Andreassen sier:
«Jeg
er oppgitt og opprørt over at det er så vanskelig å få utenlandsk
utdannelse godkjent.»
Så sier hun videre:
«Vi
har lærere med masse kvalifikasjoner fra sine hjemland,
men vårt skolesystem er ikke villig til å anerkjenne
dem som bra nok. Vi risikerer at godt kvalifiserte utenlandske lærere
som ikke får godkjent utdannelsen, forlater skolen.»
Hun sier videre i artikkelen at hun synes det
er veldig uheldig, da de har så god innvirkning på læringsmiljøet.
Og da spør jeg statsråden – når
vi nå nettopp har vedtatt kompetansereformen: Vil statsråden
gripe denne sjansen og gå inn og se på dette i
forhold til den realkompetanse som den enkelte besitter?
Statsråd Jon Lilletun: Eg er heilt samd med representanten Tingelstad
i at vi får ein del døme, slik som det som det
vart referert til i Aftenposten, og det frå ein skule,
nemleg Gran, som har gjort særs mykje for å få dette til.
Det viser seg derfor at det er nødvendig heile tida å arbeide
for å gjere det betre. Då trur eg at noko av nøkkelen
er, som representanten Tingelstad seier, kompetansereforma.
Eg har sjølv for ikkje så lenge
sidan hatt eit møte med Skolenes Landsforbund, som er oppteke
av det spørsmålet, og Høgskolen i Oslo,
som er ein av dei store på dette området, kor
eg sa at så langt vi innafor lovverket kan gje dispensasjonar
i forhold til både studiekompetansedelen og anna, er vi
innstilte på å prøve å få det
til. Det vil heilt opplagt, etter innstillinga som Stortinget har
i høve til kompetansereforma, verte endå betre.
Når vi får laga lovverk i tilknyting til reforma,
vil vi ha endå betre moglegheiter. Det er heilt rett at
vi har altfor mange slike eksempel som det representanten Tingelstad
viste til. Målet må vere å få dei
eksempla vekk.