Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Ifølge oppslag i Aftenposten
Aften 3. mars 1999 viser brukerundersøkelser i Lånekassen
at rundt 80 pst. av kundene i Lånekassen ikke kjenner sine
rettigheter dersom de for eksempel blir syke, gravide eller uføre.
Hva vil statsråden gjøre
for å rette opp dette?»
Statsråd Jon Lilletun: Eg vil ikkje på nokon måte bagatellisere
opplysningane som er komne fram i pressa om kva studentar flest
kjenner til om dei reglane som gjeld når dei vert sjuke,
får barn eller vert uføre. Men eg har fått
opplyst frå Lånekassa at spørsmålet
i brukarundersøkinga var stilt slik at studentane
skulle merkje av på ein skala kor mykjedei
visste om ordningane. Det er altså ikkje slik at det er
rundt 80 pst. som ikkjeveit
at ordningane finst. Dette er ein viktig nyanseskilnad som har vorte
borte i presentasjonane av saka i media. Eg meiner det er viktig
at dei som har bruk for det, veit at det finst ei ordning, og at
dei kan orientere seg nærmare når det vert aktuelt.
Her gjer Lånekassa ein god jobb. Til dømes går
det fram av avisene at ein norsk student i USA som vart skadd i
ryggen no i januar, søkte orientering i Lånekassa
og fekk beskjed om reglane for omgjering av lån til stipend
ved sjukdom. Og når det gjeld t.d. fødselsstipendet,
vert det på søknadsblanketten spurt om søkjaren
ventar barn i undervisningsåret. Gjer ho det, får
ho saman med behandlingsresultatet nødvendig informasjon om
kva ho treng å gjere for å få fødselsstipendet.
Kvart år sender Lånekassa
ut brosjyrar til alle lærestadene, der m.a. dei særlege
ordningane som gjeld ved sjukdom, fødsel og uførleik,
er omtala. I tillegg er det fastsett rett så romslege fristar
for å gjere krav på ytingane. På skriftleg
materiale som vert sendt ut frå Lånekassa, m.a.
på søknadsblankettane som alle studentar og elevar
får kvart år, står adressa til Lånekassa
sine Internett-sider, der alle ordningane er omtala, og nummeret
til den automatiske telefontenesta, der brosjyrar og blankettar
kan bestillast. Vidare skal kvar lærestad ha personar som
er ansvarlege for at studentar og elevar får relevant informasjon.
Desse informatørane vert kvar vår innbedne til
eit orienteringsmøte der Lånekassa gjer greie
for regelverket og dei endringane som har funne stad.
Det vert altså alt i dag gjort eit
stort arbeid for å informere kundane i Lånekassa.
Lånekassa opplyser at det er planlagt ei gradvis utvikling
av opplysningssidene på Internett med det målet
at dette skal verte den viktigaste informasjonskanalen for elevar
og studentar om nokre år. Vidare har Lånekassa
opplyst at brukarundersøkinga no vert gått gjennom
med sikte på eventuelt ytterlegare tiltak. Eg vil fylgje
utviklinga av informasjonsverksemda i Lånekassa nøye,
men eg vil likevel minne om at det er eit budsjettspørsmål
kor mykje Lånekassa skal bruke på informasjonstiltak.
Det har òg vore trekt fram at mangelen
på kunnskap om ordningane kan skyldast at reglane er kompliserte,
og det har eg teke skritt for å gjere noko med. Eg fekk
sett ned eit utval i fjor haust som skal sjå på reglane
i Lånekassa, og m.a. leggje vekt på forenkling.
Utvalet skal leggje fram rapport til 1. november i år.
Men vi skal vere merksame på at store forenklingar kan
gå ut over omsynet til særlege reglar for svake
grupper.
Asmund Kristoffersen hadde
her overtatt presidentplassen.
Synnøve Konglevoll (A): Jeg vil takke statsråden for svaret – det
var en nyttig presisering statsråden kunne gi.
Det er tydelig at vi er enige om at det er
et verdifullt trekk ved Lånekassen at det finnes sosiale
ordninger. Spesielt i en tid hvor det har vært en del uro
omkring rentenivået i Lånekassen har det vært
viktig å få frem disse sosiale ordningene som
er med på å gjøre Lånekassen
til det den er: ikke en bank tilfeldigvis eid av staten, men et utdanningspolitisk
virkemiddel.
Dessverre er det likevel et problem at veldig
mange får betalingsproblemer. I 1998 ble over 376 mill. kr
innbrakt ved hjelp av inkasso, og antall inkassosaker gikk opp fra
33 000 i 1997 til 38 200 i 1998. Så det
det er naturlig å spørre om, er om statsråden
tror det kan være noen sammenheng mellom det store antallet
kunder med betalingsproblemer og den informasjonen Lånekassen gir
om rettigheter. Det vil etter mitt syn være nødvendig å undersøke
om det er en sånn sammenheng, for å se om man
da kan redusere behovet for bruk av inkasso gjennom bedre informasjon
om muligheter for betalingslettelser. Selv om dette er et budsjettspørsmål,
kan det jo være grunn til å spørre seg
om det kan lønne seg å bruke mindre inkasso – hvis
man får bedre informasjon.
Statsråd Jon Lilletun: Eg konstaterer med glede at representanten
Konglevoll og eg er samde om at Lånekassa framleis skal
vere eit utdanningspolitisk verkemiddel. Det var viktig då vi
tok avgjerd om fastrenteordninga, at desse særlege ordningane
skulle liggje i botnen.
Eg skal ikkje sjå bort frå at
representanten Konglevoll har eit poeng når ho seier at
det er ein samanheng mellom informasjon og inkassosaker. Det som
likevel er gledeleg, er at den siste brukarundersøkinga
viser at det er ei radikal forbetring i synet på Lånekassa
frå brukarane si side i forhold til den førre
undersøkinga for nokre år sidan. Det betyr at
informasjonen har vorte mykje betre, og at ein opplever servicen
som betre.
Likevel er det opplagt framleis forbetringspotensial. Om
den problemstillinga som er reist her, er med i brukarundersøkinga,
skal ikkje eg ha sagt noko om, men eg tek den med i den jamlege
dialogen vi har med Lånekassa i forhold til desse spørsmåla.