Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«I Oslo fordeler de elevene på de
ulike videregående skoler (alle studieretninger) på grunnlag
av karakterene fra grunnskolen. I skolekatalogen er skolene oppført
med nedre grense for poeng. Det er store variasjoner når
det gjelder nedre grense. Dette vil føre til at de mest
skolemotiverte og teoriflinke samles ved bestemte skoler. Det vil
skape et dårlig læringsmiljø i skoler
med de minst skolemotiverte.
Er statsråden enig i at dette kan
undergrave retten til et likeverdig skoletilbud?»
Statsråd Jon Lilletun: Representanten Reikvam stiller eit spørsmål
som peikar på ei rekkje interessante problemstillingar.
Ordninga som Oslo praktiserer, har gjeve opphav til ein god del
debattar om skule- og læringsmiljø. Det er ulike
oppfatningar om korleis inntak til den einskilde skule, der det
er praktisk mogleg å velje mellom fleire skular, skal praktiserast.
Så lenge Oslo fordeler elevane innanfor dei rammer som
lover og forskrifter set, ser eg ingen grunn til å leggje
meg opp i fylkeskommunen si styring.
Representanten Reikvam spør om eg
er samd i at dette kan undergrave retten til eit likeverdig skuletilbod.
Til det vil eg svare eit både – og. Dersom den
ordninga som vert praktisert i Oslo, fører til at dei skulane
som tek imot dei sterkaste elevane, eksempelvis òg får
dei beste lærarane, vil det kunne hevdast at kvaliteten
på tilbodet vert systematisk skeiv. Vi veit også frå internasjonal
forsking at heterogene grupper, dvs. grupper der både sterke
og svake elevar er saman, der samarbeidslæring er ein viktig metode,
har eit større utviklingspotensial enn homogene grupper.
Sagt på ein annan måte vil sterke og svake elevar
dra nytte av kvarandre når dei samarbeider i opplæringa,
slik at begge lærer meir enn om dei var kvar for seg.
På den andre sida oppfyller også Oslo
dei rettane som er fastsette for å gje rettselevar den
opplæringa dei formelt sett har krav på. Eg reknar
dessutan med at Oslo – med det inntakssystemet dei har
bestemt – gjer alt det som er mogleg for at dei skulane
som får dei svakaste elevane, vert gjevne så optimale
læringsforhold som mogleg for å kompensere det
elevane eventuelt måtte tape ved den inntaksordninga som
er innført.
Då ordninga som Oslo praktiserer,
er annleis enn i resten av landet, vil eg leggje vekt på å fylgje
med på kva erfaringar dei gjer med ei slik ordning. Slik
informasjon vil eg òg m.a. kunne få gjennom den
gode og konstruktive dialogen som eg føler at eg har med
Oslo kommune.
Rolf Reikvam (SV): Jeg må vel for skams skyld takke
for svaret.
Jeg hadde kanskje ventet noen flere refleksjoner
rundt det systemet som de har i Oslo. Også jeg kjenner
lovverket og vet at statsråden har begrensede muligheter
til å pålegge dem et annet inntakssystem. Det
har jeg rimelig god kunnskap om. Men noen refleksjoner rundt konsekvensen
av dette inntakssystemet som de bruker, hadde jeg faktisk håpet
at statsråden hadde brukt litt mer tid på. Han
sa at det var både – og når det gjelder
ulemper eller om dette kunne undergrave retten til et likeverdig
skoletilbud. I og med at det, slik som statsråden sa, er
en mulighet for at dette kan være med og undergrave – jeg
oppfattet det tross alt slik – så burde han ha
reflektert ganske grundig over dette.
I en forskningsrapport fra NOVA, Rapport 20/98,
sies det bl.a. at inntaksordningen i Oslo virker slik at nasjonale
mål om likeverdig skoletilbud umulig kan nås.
Da blir mitt oppfølgingsspørsmål til
statsråden: Ut fra det som statsråden sa og ut
fra det som NOVA her sier, ser statsråden det slik at vi
bør vurdere å endre loven for å forhindre
denne utviklingen?
Statsråd Jon Lilletun: Som den høflege mannen representanten
Reikvam er, takka han for svaret sjølv om han var i tvil.
Når det gjeld substansen i kommentarane,
er det vel slik at verken Reikvam eller statsråden meiner
at departementet skal overstyre fylkeskommunane når dei
held seg innanfor lover og forskrifter. Derimot sa eg i mitt svar
ein del om kva som gav dei beste læringsresultata, og av
svaret gjekk det òg fram at eg i og for seg var uroleg
for denne måten å gjere det på. Men eg
sa samstundes at eg ville ha ein dialog med Oslo om det, for når
Oslo har gjennomført eit system, synest eg det er rimeleg
at vi evaluerer korleis det fungerer, før vi eventuelt
ser om lova skal strammast til. Eg synest at det at ein er uroleg for
noko, ikkje gjev grunnlag for ei lovendring. Det må vere
fakta som gjev det grunnlaget.
Rolf Reikvam (SV): Nå synes jeg det begynner å bli litt
interessant.
Det er fakta som skal avgjøre hva
en eventuelt skal gjøre! Det er jeg enig med statsråden
i. Men det finnes faktisk en del fakta om det, og jeg viste til én
rapport. Jeg er litt opptatt av hvordan statsråden tenker
seg å forfølge denne saken. Vil han sette i gang
noen ulike prosjekter, eller er det bare en enkel dialog han skal
ha med Oslo kommune? Jeg er litt opptatt av å få vite
litt mer om hvorledes han vil følge dette opp i forhold
til Oslo kommune.
Prinsipielt er jeg faktisk også enig
med statsråden i at det er betenkelig med et lovverk der
vi overstyrer fylkeskommunene i den typen spørsmål.
Men hvis den kunnskap vi nå samler inn og den kunnskap
vi allerede har, viser at dette systemet kan undergrave det likeverdige skoletilbudet,
er vi nødt til å gjøre noe. Vi får
håpe på god vilje først, men vi er iallfall
nødt til å sette i verk tiltak hvis det viser
seg at dette undergraver retten.
Statsråd Jon Lilletun: Eg er fornøgd med at representanten
Reikvam no meinte det begynte å verte interessant. Det
var jo eit framsteg.
Eg vil ikkje meine at vi har den kunnskapen
som skal til for å gripe inn pr. dato. Det er
ei vurdering av korleis eit slikt system vil fungere, som eg oppfatta
at NOVA har gjeve. Vi treng jo å vite korleis resultatet
vert. Oslo har òg prosjekt for å måle
det. Så eg vil i min kontakt med Oslo fylgje opp ein dialog
om korleis ein tenkjer å gjere desse vurderingane, og eg
vil òg la mi uro kome fram. Ut frå andre debattar
vi har for tida, skal vi ha eit lokalt sjølvstyre, og då er
det viktig at vi finn balansen mellom det lokale sjølvstyret
og trygging av likeverdet.