Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruksministeren:

«Landets topografi med videre medfører at mange gårdbrukere har eiendommer spredt over flere kommuner/fylker. Dette innebærer at disse, på grunnlag av landbruksmyndighetenes vilkårlige skjønn, kan bli nødt til å oppfylle boplikt på ulike deler av driftsenheten. Amund Grindalen er pålagt og har oppfylt boplikten på sitt gårdsbruk i Elverum, og er nå pålagt å bosette seg på sin skog- og fjelleiendom i Lierne.

Er dette etter statsrådens syn en forsvarlig og ønskelig ordning?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil først kort redegjøre for det som tidligere har skjedd i saken.

Lierne skogforvaltning ble overtatt i 1993. Det ble imidlertid allerede i 1989 søkt om varig fritak for boplikten i Lierne. Fylkeslandbruksstyret innvilget varig fritak for boplikten, men departementet omgjorde dette i 1990 og innvilget to års fritak. Etter klage ble dette stadfestet ved kgl. res. av 18. januar 1991. Fristen for å tilflytte eiendommen var satt til sommeren 1996. Amund Grindalen har deretter på nytt søkt om fritak for boplikten. Denne er også avklart i brev av 26. mars 1998.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet, vil jeg si at jeg ikke aksepterer som premiss at landbruksmyndighetene utviser vilkårlige skjønn i saker om fritak for den boplikt som følger av odels- og konsesjonslovgivningen.

I utgangspunktet står ikke den som har flere eiendommer, i noen annen stilling enn den som bare har én eiendom. Dette gjelder uansett om boplikten på en annen eiendom allerede er oppfylt.

Amund Grindalens sak er behandlet på vanlig måte etter de retningslinjer som gjelder for denne type saker. En har her, som ellers, vurdert Grindalens tilknytning til eiendommen, eiendommenes størrelse, avkastningsevne osv. Spørsmålet er om disse momentene tilsier at han bør fritas for boplikt på den eiendommen han har i Lierne, slik det er søkt om. Det har også vært et sentralt moment om eiendommen i Lierne og den eiendom han har i Elverum, kan ses på som én driftsenhet, eller om de må ses på som to atskilte enheter. I den forbindelse har det vært et viktig moment at det er en betydelig avstand mellom disse to eiendommene. Avstanden mellom eiendommene i Lierne og Elverum taler klart mot å anse disse som én driftsenhet.

I saker vedrørende boplikt er det et viktig hensyn å opprettholde bosettingen i det området der eiendommen ligger. I Lierne er det et klart behov for å opprettholde bosettingen. Eiendommen har i tillegg bl.a. også så vidt gode ressurser at avkastningen ikke taler for fritak for boplikten. En har her akseptert at Grindalen kan oppfylle boplikten ved å bo i kommunen, altså ikke på selve eiendommen.

Jeg viser ellers til lovgivningen på dette området og til de retningslinjer som følges i slike saker. Stortinget har ikke hatt merknader til disse retningslinjene.

Jeg mener derfor at retningslinjene gir anvisning på balanserte og rimelige løsninger også i tilfeller som dette.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som etter mitt syn kun viser til departementets syn og lite til statsrådens egne meninger.

Det er synd det ikke er anledning til mer enn ett tilleggsspørsmål – jeg må derfor konkretisere spørsmålene mine.

De to eiendommene som er omtalt, har vært i eiers familie siden 1822 i Elverum og fra århundreskiftet når det gjelder skogeiendommen i Lierne, altså gode odelseiendommer.

Det har tidligere ikke vært boplikt på eiendommen i Lierne, som er en ren skog- og utmarkseiendom uten bolighus, kun to hytter. Eier er på eiendommen ca. fire-fem måneder i året, bl.a. i jakt- og fiskesesongen, slik at han ivaretar de muligheter eiendommen har til avkastning, og oppfølging ellers. At eiendommen drives meget godt og forsvarlig, er det heller ingen tvil om.

I svaret synes det som om det kun er avstanden mellom Elverum og Lierne som tilsier at han må ha boplikt. Her vil det kunne gå på prinsipp og skjønn.

Spørsmål: Når går to eiendommer over til én eiendom? Synes statsråden det er riktig å splitte odelseiendommer for å oppfylle boplikten? Og synes ikke statsråden at norsk landbrukspolitikk på dette området kan være i strid med Grunnloven og verdenserklæringen om menneskerettighetene? I den siste står det at ingen må vilkårlig fratas sin eiendom, og at enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.

Statsråd Kåre Gjønnes: Aller først: Departementet er statsråden. Uansett om en bruker uttrykket «departement» eller «statsråd», er det statsråden som mener noe.

Når det gjelder den konkrete saken, om boplikten skal være i strid med menneskerettighetene, vil jeg si at boplikten er et sentralt tema og en sentral premiss i norsk landbrukspolitikk for å opprettholde bosetting ute i distriktene. Å betrakte to eiendommer med såpass stor avstand mellom seg – opptil 80 mil, eller gjennom Sverige 55 mil – som én driftsenhet, kan medføre at en kan få oppkjøp av eiendommer som ikke er ønskelig ut fra det som vi har som premiss for landbrukspolitikken i dag.

Det skjønnet som er utvist, er basert på at en eiendom på ca. 84 000 dekar, hvorav det er ca. 37 000 dekar produktivt areal, er en ressurs som det går an å betrakte som en god driftsenhet.

Presidenten: Spørsmål 19 blir besvart foran spørsmål 32.