Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til
justisministeren:
«Justisdepartementet har fastslått
at det ikke vil be politiet hente ut kirkeasylanter når
kirken mener det foreligger en kirkefred som skal respekteres. Politiet
brøt seg 15. november 1999 inn i Karmel Bedehus i Fredrikstad
i den hensikt å pågripe Ludvig Nessa uten menighetens samtykke.
Vil statsråden følge samme
praksis hvis en asylsøker tar Nessas seng i bedehuset fordi
han ikke vil respektere avslaget om oppholdstillatelse?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Bakgrunnen for politiets pågripelse
i den saken representanten Hedstrøm viser til, var at Ludvig
Nessa hadde unndratt seg fullbyrding av en idømt straff
ved å gå i dekning i et bedehus. Beslutningen
om å gå til pågripelse i slike saker
gjelder politiets oppfølging av et straffbart forhold og
hører inn under påtalemyndigheten. Det samme gjelder
i saker hvor det er aktuelt å gå til pågripelse
i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold,
eller hvor det foreligger en anmeldelse fra kirken mot den som oppholder
seg i kirkerommet uten kirkens samtykke.
I forhold til asylsøkere som sitter
i kirkeasyl for å unndra seg hjemsendelse, stiller dette
seg annerledes. Her er det spørsmål om politiet
skal gå til pågripelse for å effektuere
et forvaltningsvedtak, og Justisdepartementet vil normalt ha full
instruksjonsmyndighet.
Jeg vil for øvrig understreke at det
ikke i noen tilfeller er rettslige hinder for å pågripe
personer som sitter i kirkeasyl, men at norsk lov gjelder innenfor
kirkens bygninger.
Ved Justisdepartementets brev av 4. mars 1999
til politimestrene ble det gitt nye retningslinjer for pågripelse av
utlendinger som sitter i kirkeasyl og som har fått vedtak
som innebærer at de skal forlate landet. Som det framgår
av retningslinjene, vil det som hovedregel ikke være aktuelt
for politiet å gå inn i kirker og bedehus for å gjennomføre
pågripelser i slike saker uten kirkens samtykke. Dette
standpunktet fikk også støtte av justiskomiteens
flertall i Innst. S. nr. 67 for 1998-99. Jeg understreker at Regjeringens
praksis ikke innebærer noen politisk eller juridisk aksept
av ordningen med kirkeasyl, men utelukkende er begrunnet i et ønske
om å respektere kirkens oppfordring om å verne
om kirkefreden.
Hans J. Røsjorde hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og jeg vil gripe fatt i den instruksen til politimestrene som han
nevnte. Departementet sier der at kirkeasylanter som oppholder
seg ulovlig i Norge, som hovedregel ikke skal hentes ut av politiet.
Det er hver enkelt menighets oppgave eventuelt å be politiet
hente ut kirkeokkupanter. Hver enkelt menighet har altså makt
og myndighet til å avgjøre om det foreligger et
brudd på kirkefreden, og dermed bestemme hvem som skal
få bli i landet, og ikke de rettsinstanser som har gitt
avslag på søknad om lovlig opphold.
Hvis det skal bli likhet for loven, mener ikke
statsråden at kirkeasylet da bør avskaffes som
institusjon, og at det bør overlates til det ordinære
rettsapparatet å fatte avgjørelsene?
Statsråd Odd Einar Dørum: Vi snakker om to forhold. Spørsmålet
som ble stilt om Ludvig Nessa, handlet om hvorvidt man kan gå inn
i en kirke for å unndra seg en pådømt
straff. Svaret på det er nei – det kan man ikke. Det
er helt klart i henhold til de retningslinjer jeg viste til, at
det kan man ikke. Så er spørsmålet: Hva
hvis man da gjør dette for å unndra seg et forvaltningsvedtak,
altså etter utlendingsloven? Da er ikke dette en institusjon
i rettslig forstand. Men det er slik at denne regjeringen med bred
støtte i Stortinget har valgt, i en dialog med kirkens
organer, å tillate kirkeasylet som en praktisk ordning,
i respekt for kirkefreden og for det hellige rom. Men det er også slik
at den norske kirkes struktur, er bygd på å styrke
de lokale organer, og hvis menighetsrådene ønsker
en annen situasjon, har de alle fullmakter til å handle
slik som de synes er rett, enten ved å la noen bli eller
ved å be om at forholdet i kirkeasylet opphører.
Vi legger dette til grunn, og jeg har ikke
tenkt å endre denne praksis.