Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål
til justisministeren:
«Vestfold er igjen berørt
av en sak som gjelder etterforskning av savnet person. Det er tidligere
blitt etterspurt hvilke rutiner og arbeidsmetoder som gjelder ved slike
saker. Justisdepartementet skulle gjennomgå regelverket
og utrede nye retningslinjer.
Hvilke retningslinjer har politikamrene nå å forholde seg
til når det gjelder oppfølging av melding om savnet person?»
Statsråd Hanne Harlem: Årlig inngis det anmeldelse til politiet om
ca. 3 000 savnede personer. I 1999 ble det registrert til
sammen 3 054 slike saker, mot 2 824 i 1998. De
aller fleste som meldes savnet, kommer imidlertid til rette etter
kort tid, med eller uten politiets bistand. I mange tilfeller vil
meldingene dreie seg om personer i psykisk ubalanse eller krise,
eldre personer eller personer med familie i oppløsning.
De fleste saker som gjelder personer under 20 år, dreier
seg om ungdom som på forskjellig vis rømmer hjemmefra.
Det er et gjennomgående trekk at personen som meldes savnet,
ofte forsvinner etter eget ønske. Av de ca. 3 000 årlige
meldingene til politiet om savnet person er det et veldig lite antall
saker hvor vedkommende ikke kommer til rette innen rimelig tid,
og som i egentlig forstand er savnetsaker. Det er bare unntaksvis
at forsvinningen skyldes straffbare forhold, men det er likevel
viktig at politidistriktene så tidlig som mulig også ser
på og etterforsker saken som en mulig kriminalsak. Mange
savnetmeldinger har et slikt innhold at politiet umiddelbart må iverksette
undersøkelser. Hvis man fra starten av har opplysninger
som gir grunn til å iverksette straksetterforskning, vil
og skal dette bli iverksatt, eksempelvis hvor en person er savnet
i et bestemt område.
I saker som krever straksetterforskning, vil
det være påkrevd å skaffe mest mulig
informasjon om den savnede, spesielt i innledningsfasen. For å få en
konsekvent og målrettet etterforskning kan det være
viktig også å rette henvendelse til offentlige
etater som har hatt kontakt med den savnede.
Jeg minner imidlertid om at ansvaret for en
eventuell etterforskning påhviler påtalemyndigheten
med riksadvokaten som øverste leder. Riksadvokaten har
opplyst at han tar sikte på å omtale nærmere
retningslinjer, deriblant omtale av bistand fra Kripos, i sitt prioriteringsrundskriv
for 2001. Det er i den forbindelse også kontakt mellom
Kripos og riksadvokaten.
Etterforskningspraksis vedrørende
savnede personer er i dag noe forskjellig og varierende innen de
enkelte politidistrikt. Det eksisterer rundskriv fra riksadvokaten og
fra Sjøfartsdirektoratet, men de sentrale retningslinjene
er få og ligger til dels tilbake i tid. Derfor er det viktig at
riksadvokaten nå vil ta sikte på å innarbeide
nærmere retningslinjer i sitt neste prioriteringsrundskriv.
For politietaten er det utviklet et edb-basert saksbehandlingssystem
for straffesaker, som i år er utplassert og tatt i bruk
i samtlige politidistrikt. Skjema for «Melding om saknet person» er
nå tilgjengelig i datasystemet. Det er også utarbeidet
forslag til nye skjema, rutiner og hjelpedokumenter for saksbehandling,
rapportering og etterforskning i slike saker. Det vil
nå bli foretatt kvalitetssikring og vurdering av disse
forslagene med sikte på å innføre forslagene
i politiets saksbehandlingssystem. Dette vil gi en mer ensartet
praksis i politidistriktene, og bedre mulighet for oppfølging
av sakene. Også dette vil bli gjort i nødvendig
samråd med riksadvokaten.
Personer som meldes savnet i utlandet, eller
som antas å ha reist fra Norge til utlandet, reiser særlige
problemstillinger. Kripos og Utenriksdepartementet vil i disse sakene
yte bistand for den del av arbeidet som tilligger norske
myndigheter. I utgangspunktet er det politiet på det sted
en antatt forbrytelse er begått, som har ansvaret for en
eventuell etterforskning. Normalt vil det være politiet på den
savnedes sist kjente oppholdssted. Når vedkommende er savnet
i utlandet, har norsk politi etter vanlige folkerettslige regler
ikke adgang til å foreta etterforskning i form
av myndighetshandlinger i vedkommende land. Norsk politi kan imidlertid
bistå vedkommende lands politi med etterforskning her i
landet. Norsk politi kan også bistå under etterforskning
i vedkommende land der dette er hensiktsmessig. Det forutsetter
imidlertid at vedkommende lands myndigheter har samtykket i at norsk
politi er til stede. Etter norsk praksis blir normalt alt samarbeid
mellom norske og utenlandske politimyndigheter formidlet via Kripos.
En oppklaring i slike saker vil ofte avhenge av initiativ og engasjement
fra norsk politi. Dette er ikke minst fordi politiet i vedkommende land
savner nødvendig kunnskap om den savnede. Jeg er oppmerksom
på at det er reist spørsmål om norsk
politi viser den nødvendige aktivitet i denne type saker.
Justisdepartementet har tatt opp spørsmålet med
riksadvokaten, og arbeider nå for å bedre nåværende
rutiner.
Personer som savnes fra norske skip i utenriksfart, omfatter
relativt få saker pr. år, men vurderingen fra
politiets side kan være vanskelig og kompleks, da denne
type saker krever spesiell innsikt og oppfølging. I samarbeid med
riksadvokaten arbeides det nå med sikte på at
denne type saker skal sentraliseres til ett politidistrikt.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker for svaret, som var utfyllende
og godt på den måten at jeg skjønner
at ting gjøres, og at det er satt fortgang i å få avklart
dette. For det var jo allerede gått lang tid fra mars 1996,
da den arbeidsgruppen ble oppnevnt for å vurdere etterforskningspraksis
både nasjonalt og internasjonalt i forbindelse med melding
om savnet person. Det er flere som etterspør nettopp dette
og hvordan det fungerer, for i en rettsstat forventer vi at politiet
gjør det som gjøres kan, for å oppklare
forsvinningssaker. Selv om det er få blant de 3 000
som ble nevnt her, er det viktig for dem det gjelder. Pårørende
sitter igjen med en følelse av at de ikke har kommet til
bunns i saken. Ofte må media skrive om den, eller en privat
etterforsker må engasjeres. Og det kan ikke være
slik at det først er da man får fortgang i det.
Jeg vil spørre om hvilken status disse
retningslinjene da får. Det må være viktig
at disse blir satt i verk, og at også pårørende
blir tatt med i dette, ikke bare at det er fine retningslinjer på papiret.
Statsråd Hanne Harlem: Jeg kan bekrefte, som representanten Skarbøvik
oppsummerte det, at det er satt fortgang i å følge
opp de forslagene som den nevnte arbeidsgruppen kom med i 1997.
Det redegjorde jeg for i mitt svar.
Det som er tanken, er at det som gis av retningslinjer, vil
være i form av rundskriv. Og i så fall er det
rett og slett en instruks som er bindende for dem som mottar den.
Riksadvokatens prioriteringsrundskriv er en instruks til påtalemyndigheten
i politidistriktene og dermed bindende for dem.
Når det gjelder den delen som går
på å innarbeide ting i politiets saksbehandlingssystem,
er også det effektivt, for det betyr at når man
sitter som polititjenestemann og arbeider på skjermen,
kommer de rutiner man er nødt til å følge
i forbindelse med registrering i de nødvendige skjemaene,
automatisk opp på skjermen.
Jeg tror at når vi får orden
på disse tingene, vil det være betryggende.
For øvrig er jeg helt enig med representanten
Skarbøvik i at de pårørende må holdes
løpende informert.
Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil gjerne følge opp, for det
er svært tragisk for mange hvordan de opplever dette.
Jeg er glad for å høre at
det nå f.eks. gjøres en grundig jobb på Curacao
i forbindelse med den kjente Signe-saken. Men det er over ett år
siden Signe ble borte.
Når det gjelder utenlandssaker, trengs
det en spesiell ekspertise, som justisministeren også var
inne på, og man kan ikke forvente at hvert enkelt politikammer
innehar dette. Hvordan vil det være å løfte
slike saker over f.eks. i en ekspertgruppe i Kripos, slik at de
som har denne ekspertisen, kan trå til med én
gang, for tidsaspektet er jo viktig?
Å samarbeide landene imellom er også avgjørende, slik
at man ikke sitter på hver sin tue og venter på hverandre.
Kanskje man har vært for forsiktig i slike saker?
Hvordan vurderer justisministeren akkurat dette?
Statsråd Hanne Harlem: Nettopp behovet for spesiell ekspertise er
grunnen til at man arbeider med sikte på å legge
ansvaret for utenlandssaker til ett politidistrikt.
Jeg må minne om at Kripos i dag ikke
er en del av påtalemyndigheten, så man vil alltid
også måtte ha påtalemyndigheten involvert
i en etterforskning. Derfor er det viktig å legge ansvaret
til ett politidistrikt.
Kripos er basert på et bistandskonsept,
slik at Kripos trår til når det bes om hjelp.
Kripos har også en posisjon i alt internasjonalt samarbeid,
så det er helt nødvendig at Kripos bringes inn
i internasjonale saker. Men nettopp retningslinjer og opplegget
for koblingen mellom det politidistrikt som antakelig vil få ansvaret
for disse sakene, og Kripos, er en av grunnene til at Riksadvokaten
og Kripos nå er i kontakt for å avklare hvordan
vi kan gjøre dette mest mulig effektivt for fremtiden.