Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til justisministeren:
«Spørsmål om aktsomhetsnormen
i vegtrafikkloven § 3 og straffeloven § 239
ved dødsulykker i trafikken ble behandlet i Stortinget
31. mai 1999. Konklusjonen ble da at man ville se an Høyesteretts
videre praksis. I Høyesteretts kjennelse av 8. november
uttales at en annen aktsomhetsnorm etter straffeloven § 239
enn etter vegtrafikkloven § 3 forutsetter at lovens
ordlyd endres.
Er det nå grunn til å endre
loven, slik at det bare blir mulig å straffe for uaktsomt
drap ved bruk av motorvogn ved grove regelbrudd?»
Statsråd Hanne Harlem: Daværende justisminister Dørum
uttalte i interpellasjonsdebatten 31. mai 1999 at han var
enig i at ikke den minste uaktsomhet skal føre til domfellelse
for uaktsomt bildrap, og at praksis den første tiden etter
lovendringen i 1988 var for streng. Dette er jeg enig i. Statsråd
Dørum gav videre uttrykk for at praksis hadde blitt slik
at det nå skal mer til for å domfelle for uaktsomt
bildrap, og at det av den grunn ikke burde foretas noen lovendring,
men at departementet ville holde spørsmålet under
oppsikt. Disse synspunktene fikk oppslutning i Stortinget.
Departementet har i tiden etter interpellasjonsdebatten innhentet
nærmere opplysninger om både retts- og påtalepraksis
og har vurdert ulike løsninger. Departementet var for
så vidt også klar til å gi en vurdering
av det til Stortinget i høst, men ønsket, fordi
vi var kjent med at de høyesterettskjennelsene som kom
8. november, var på vei, å avvente også de
kjennelsene.
På bakgrunn av også de kjennelsene
vil jeg i løpet av kort tid i full bredde komme tilbake
til spørsmålet om hvorvidt det er behov for å endre
straffeloven § 239. Når det gjelder den
konkrete uttalelse fra Høyesterett om hvilken aktsomhetsnorm
som gjelder etter straffeloven § 239, vil jeg bemerke
at det fortsatt er slik at domfellelse etter denne bestemmelsen
forutsetter at man også har utvist uaktsomhet med hensyn
til dødsfølgen. Dette innebærer at man
i en del tilfeller vil kunne dømmes for overtredelse av
vegtrafikkloven § 3 der man har opptrådt uaktsomt
i forhold til risikoen for skade i sin alminnelighet, uten at den
trenger å gi grunnlag for straff etter straffeloven § 239.
Mitt svar er med andre ord at jeg i løpet
av kort tid i full bredde vil komme tilbake til spørsmålet
overfor Stortinget om hvorvidt det er behov for å endre
straffeloven § 239.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker for svaret, som jeg er tilfreds
med i den forstand at det nå vil komme en bred gjennomgang
av dette, slik jeg forstår statsrådens svar.
Bakgrunnen for at jeg reiser spørsmål
om dette igjen, er at jeg savnet et initiativ fra departementet
i fortsettelsen av det som vi hadde oppe i interpellasjonsdebatten
i mai 1999, fordi det nå har skjedd et par – jeg
vil kalle det – nesten litt oppsiktsvekkende dommer. Begge
to skjedde i november. Den ene var i Borgarting lagmannsrett etter
prosedyre i Drammen tinghus, hvor aktor plutselig frafalt sin påstand
og gikk for den frifinnelse som var blitt vedtatt tidligere. Det
andre gjelder høyesterettsutsagn om at hvis de skal endre
sin praksis, må stortingslovgiverne si noe om det.
Statsråd Hanne Harlem: Det er nettopp den nye høyesterettskjennelsen
som gjør at vi har hatt behov for å gå gjennom
praksis en runde til, for også å innarbeide i arbeidet
det som er Høyesteretts vurderinger i kjennelsen av 8.
november. Det arbeidet er på det nærmeste avsluttet og
vil altså bli fremlagt for Stortinget i løpet
av relativt kort tid.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker for det.
Jeg vil bare understreke at det i debatten
i mai 1999 var stort flertall for at man ønsket å ha
en noe mildere holdning til disse spørsmålene
enn det som hadde utviklet seg. Stortinget mente ikke
at nesten enhver form for hverdagsatferd i trafikken som kunne resultere
i påkjørsler med døden til følge,
skulle straffes, og at man så å si skulle slås
i hartkorn med vanlige drapsmenn for øvrig. Arbeiderpartiet
var, ved representanten Rasmussen i debatten da, sågar
klar til å foreta lovendringen på det tidspunktet.
Og jeg personlig vil gjerne føye til at jeg synes det nå er
nødvendig, ettersom Høyesterett ikke har lagt seg
på en entydig praksis, å endre loven.
Statsråd Hanne Harlem: Jeg registrerer de synspunkter representanten
Marthinsen forfekter, og også de hensynene som går
på en grense mellom drap og hverdagsuaktsomhet, eller det
man enda mer presist f.eks. kan kalle feilfordeling av oppmerksomhet,
som er én måte å beskrive uaktsomhet
på, som antakelig ikke bør rammes av § 239.
Det er av de momentene vi har med i vurderingen som vi arbeider
med.