Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har følgende spørsmål
til landbruksministeren:
«Boplikt i forbindelse med erverv
av bolig praktiseres i flere kommuner, spesielt på Sørlandet.
Professor Normann Aanesland mener krav om boplikt
medfører et offentlig tyveri fra boligeierne
i milliardklassen. Lillesand kommune har til og med innført
boplikt også for arvinger. Oppfylles ikke
boplikten, risikerer man at familieeiendommen går
på offentlig tvangssalg. Man føler seg hensatt
til fjerne diktaturer.
Er boplikt også for arvinger
i tråd med norsk lov, og bør ikke hele
konsesjonslovssystemet revurderes?»
Statsråd Lars Sponheim: Verken konsesjonsloven eller forskrifter
gitt i medhold av denne loven inneholder regler om boplikt ved arvingers
overtakelse av boligeiendom. Reglene gir imidlertid mulighet til å innføre
forskrift om konsesjonsplikt ved salg av eiendommer ut
av familien. Slik forskrift er vedtatt i 76 kommuner,
med hjemmel i konsesjonsloven slik den lyder etter Stortingets
vedtak i 1983. Et fellestrekk ved disse kommunene er at kommunestyrene
mener det er fare for at lokalsamfunnene svekkes
ved at eiendommer brukes til feriested istedenfor
helårsbosetting. Kommunene ligger langs hele kysten
til og med Nordland samt i ulike fjellstrøk. Nesten alle
kommuner langs Oslofjorden ned til Mandal har innført slik
forskrift.
Styring av arealbruken er et viktig ledd i
det kommunale selvstyret. Jeg vil minne om at forskriftene har en grunnleggende
demokratisk forankring. De innføres på lokalt
initiativ og etter en grundig behandling
i det enkelte kommunestyre. Ordningene er innført etter
en offentlig debatt som vitaliserer lokaldemokratiet. Bruk av lovregler
som virkemiddel for å hindre uheldig arealbruksutvikling
er både vanlig og nødvendig i et samfunn som vårt,
og slike reguleringer fører selvfølgelig til prisforskjeller
ved eventuell omsetning av eiendommene. Tilsvarende følger
har byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandsonen og regler knyttet
til fredede områder og bygninger. Ikke
minst ser man tilsvarende følger hvor kommunene gjennom
regelverket i plan- og bygningsloven disponerer
areal til ulike formål.
Jeg kjenner meg heller ikke igjen
i den fremstillingen av reglene som er gitt gjennom reportasjene
og dagens spørsmål knyttet til Normann Aaneslands
undersøkelser. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom
på at noen av de kommunene som har innført
nedsatt konsesjonsgrense etter konsesjonsloven, også har
vedtatt vedtekter etter plan- og bygningsloven som tar
sikte på å beholde helårsboliger til
bosettingsformål. Lillesand har innført slik vedtekt,
og bestemmelsene i vedtekten kan få betydning for bruken
av alle boliger, også eiendommer som
arves av nær familie. Spørsmål som gjelder
slike vedtekter, hører imidlertid inn under kommunalministerens
ansvarsområde, ikke landbruksministerens. Jeg
vil av den grunn ikke gå nærmere inn
på dem.
Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
Etter mitt syn var svaret selvsagt
heller skuffende. Min klare mening er at hele systemet
med både konsesjons-, bo- og driveplikt har en
rekke svakheter i seg som gjør det høyst
egnet for en omfattende revurdering. Et konsesjonslovverk som hjemler
at lokalpolitikere nærmest kan utøve
tvangsbosetting og i den ytterste konsekvens også tvinge
folk til å selge sin private eiendom, må jo karakteriseres
som et høyst upassende offentlig inngrep i et demokratisk
land. Mye tyder på at hele konsesjonssystemet ikke
fungerer etter hensikten i det hele tatt, og
altså ikke i noen vesentlig grad bidrar
til å styrke bosettingen, slik hensikten jo egentlig er.
Og la meg få si: Burde det ikke ligge innenfor
rammen av ethvert demokratisk land å utvise respekt for
den private eiendomsretten, samt å la innbyggerne selv
få bestemme fritt hvor de vil bo eller
eie en bolig i dette landet?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg er veldig tilhenger av eiendomsretten.
Jeg er veldig tilhenger av at vi skal ha stor respekt for eiendomsretten
og ha rom for den enkelte eiers frihetsgrad, men jeg tror det er
viktig å skille mellom å barbere seg og å skjære
av seg hodet og la dette være helt fritt. I et
moderne samfunn trengs det reguleringer. Og jeg nevnte noen
i mitt svar, knyttet til både 100-meterssone
og andre ting som vil påvirke den frie eiendomsretten
på mange områder.
Når det gjelder dette konkrete spørsmålet,
synes jeg igjen det er viktig å understreke at det å innføre
arealgrense null i konsesjonsloven, altså la det gjelde
for boligeiendommene, er lokaldemokratiets ansvar. Det er de lokale
kommunestyrene som bestemmer dette. Det er valg hvert fjerde år.
Det kan gjøres til politikkens hovedsak, og man kan sette
sammen kommunestyrer som ikke innfører denne
ordningen. Det synes jeg må være viktig å understreke.
Når det gjelder forholdet innen
familien, er det, som jeg sa i mitt svar, ikke knyttet
til konsesjonslovens regler. Det er i så fall utelukkende
knyttet til det forhold at man vedtar en vedtekt til plan- og bygningsloven.
Kommunen har et regulert boligfelt der det bygges boliger, ofte
godt tilrettelagt fra kommunenes side, knyttet til vedtekter som
gjør at det også i fortsettelsen må være
boliger, og ikke bli hytter.
Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.
Men la meg få gjenta mitt syn. Jeg mener det
slett ikke burde forekomme slike offentlige reguleringer
og restriksjoner på omsetning
av private eiendommer i dette landet, uansett om disse måtte
ligge i strandsonen, strandkanten, eller om det er gårdsbruk
på landet.
Jeg reagerer altså med harme over
denne type offentlige inngrep i den private disposisjonsrett
når det gjelder private boliger, som dessuten også representerer
et gigantisk offentlig økonomisk røveri fra dem
som pålegges boplikt. En som – som jeg selv – kommer
fra en landsdel der boplikt i strandsonen er meget aktuell og også meget kontroversiell,
ser jo at hele ordningen for lengst er avleggs, fordi
det rett og slett ikke bidrar til å sikre fast
bosetting i den grad politikerne ønsker, men heller skaper splid,
uvennskap, angiveri og dårlig bomiljø i mange
av de områdene der boplikt er innført. Da kan
en jo ha lyst til å spørre statsråden:
Når vi veier det som er intensjonen i loven, opp mot de
negative konsekvensene som vi ofte ser i kjølvannet
av at dette lovverket praktiseres, mener virkelig statsråden
at disse momenter og fakta som jeg her påviser, er uvesentlige
i denne sammenhengen når det gjelder å vurdere eller
revurdere hele konsesjonslovssystemet, og spesielt
med den virkningen dette har vis-à-vis boplikten?
Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror denne spørsmålsrunden
viser at her er det noen dyptgående politiske
forskjeller som kommer fram. Det å gjøre det fritt
fram, slik spørsmålsstilleren legger opp til,
helt uten offentlige reguleringer rundt disse spørsmålene,
står for meg som en helt utenkelig tanke i et moderne samfunn.
Men igjen må vi passe på den fornuftige balansen
her. Det er slik at eiendomsrett og skifte av eiendom
nok alltid har vakt strid, og også ville gjøre
det innenfor et system hvor det var fritt fram.
Det vil alltid være noen som lykkes
med å få kjøpt attraktive eiendommer,
og noen som ikke gjør det, og det kan
skape strid i nabolaget og på alle vis.
Men jeg har lyst til å minne om én
ting til: Regjeringen har gjennom Sem-erklæringen varslet
en heving av konsesjonsgrensene til 20 pluss 80 dekar. Det gjør
at mange flere eiendommer vil være gjenstand
for fri omsetning, hvor det ikke vil være tilknyttet
boplikt med mindre det enkelte kommunestyre
velger å innføre arealgrense null også for
den type eiendommer. Og det er lokaldemokratiets ansvar å ta
den beslutningen.