Gjermund Hagesæter (FrP): Eg har følgjande
spørsmål til justisministeren:
«I den seinare
tid har pressa ved fleire høve slått
opp bilde, namn, alder, bustad o.l. på jurymedlemmene
i alvorlege straffesaker. Sjølv om slike oppslag ikkje
strid mot gjeldande norsk rett, kan dette likevel auke
risikoen for trugsmål mot jurymedlemmene, noko
som igjen kan påverke jurymedlemmene i vurderinga av skuldspørsmålet.
Er statsråden bekymra for kva verknader
slike oppslag kan få, og ser statsråden behov
for innstramming i gjeldande regelverk?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Utviklingen den siste tiden har gått
i retning av at media stadig mer retter fokus mot person i straffesaker.
Dette gjelder både fagdommere og lekdommere.
Når det gjelder lekdommere, er de
i motsetning til fagdommere i en situasjon der de utfører
en borgerplikt når de er jurymedlemmer. De har ikke
valgt selv å være jurymedlem, men utfører
en plikt som de i utgangspunktet ikke kan kreve seg fritatt
fra. Hvis jurymedlemmer blir utsatt for eller frykter å bli
utsatt for trusler og represalier, vil det kunne få konsekvenser
for folks vilje til å stille opp i slike saker. Det er
uheldig hvis utviklingen er i ferd med å gå så langt
at folk blir redde for å sitte i en jury. Det kan igjen føre
til at reglene om fritak fra valg som jurymedlem vil komme til å bli
brukt mer aktivt.
Fritaksreglene vil bli vurdert nærmere
som en del av den gjennomgang av lekdommerordningen som Stortinget
ved vedtak av 13. april 1999 bad Regjeringen om å foreta.
Jurymedlemmenes identitet må selvsagt være
kjent for siktede, bl.a. for å kunne vurdere om noen
er inhabile i saken. Det er imidlertid beklagelig at pressen offentliggjør
så mange personopplysninger. Pressen bør trå forsiktig,
men det er ikke sikkert at forbud mot identifisering er
den beste løsningen på problemet. Åpenhet
i rettssystemet er en viktig del av demokratiet, men det stilles opp
mot hensynet til jurymedlemmene på den andre
siden. Jurymedlemmene og detaljer rundt dem
bør ikke være i offentlig
fokus, juryen skal arbeide mest mulig uforstyrret, og det er betenkelig
hvis jurymedlemmer blir utsatt for ekstra belastninger
som følge av oppslag i pressen.
Som en mellomløsning kunne man tenke
seg at kun navnene til jurymedlemmene ble offentliggjort, slik at bosted, yrke
og arbeidssted ikke ble gjort kjent. Det norske
samfunn er imidlertid relativt lite og gjennomsiktig, og
i svært mange tilfeller vil det ikke være
særlig vanskelig å få rede
på en persons boligadresse når man kjenner vedkommendes
navn. De fleste vil vanligvis heller ikke tidligere ha
hatt noen oppfordring til å skjerme sin boligadresse,
slik at dette ikke vil være noen
fullgod løsning.
Problemet stiller derfor
lovgiver overfor vanskelige avveininger mellom behovet for beskyttelse
av jurymedlemmer på den ene siden og hensynet til åpenhet
i rettssystemet på den andre siden.
Jeg vil følge utviklingen fremover
nøye, og hvis det viser seg å være
behov for det, vil jeg se nærmere på om regelverket
bør endres.
Gjermund Hagesæter (FrP): Eg vil takke justisministeren for svaret. Eg
oppfattar svaret slik at justisministeren tar denne problemstillinga
på alvor.
Eg er elles heilt einig
i at ei slik detaljert offentleggjering kan redusere rekrutteringa
til juryordninga, slik at vi i framtida kan risikere å få eit
smalare utval av jurymedlemmer enn det som er tilfellet i dag, med
dei konsekvensane det kan få.
Eg må også tilføye
at eg har fått tilbakemeldingar frå jurymedlemmer
som føler at denne detaljerte offentleggjeringa kan vere
og er ubehageleg. Dette kan igjen medføre at juryen ikkje
får den nødvendige roa til å utføre
arbeidet sitt, som den absolutt bør ha i slike viktige
saker.
Derfor er det openbert viktig at ein tar denne
problemstillinga på alvor og ser vidare på den.
Eg håper derfor at det blir sett i verk tiltak før
det går for lang tid. Eg kunne tenkje meg å få ei
tilbakemelding frå justisministeren om kva tidsramme han
ser for seg for eventuelt å setje i verk regelendringar.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg gav i mitt svar ikke noen
konklusjon i resonnementet om hva en skulle gjøre i forhold
til det dilemmaet som representanten tok opp, og jeg gjør
det heller ikke i tilleggssvaret. Derfor kan jeg heller ikke
si noe om tidspunktet. Jeg oppfatter både alvoret
og engasjementet i det spørsmålet som er reist,
og hvorfor det er viktig. Det har jeg forsøkt å kommentere ved å resonnere
rundt det. For jeg tror at vi står overfor en rekke dilemmaer.
De dilemmaene må jeg ta med meg. Hvis det skulle vise
seg at vi ikke får den beskyttelse rundt juryens
jobb som den skal ha, må jeg forbeholde meg retten til å komme
tilbake. Men jeg har ingen konklusjon på det nå.
Ett forhold tok jeg opp, og det er at jeg har full rett, som alle
andre, til å ytre meg i det offentlige rom. Jeg
har kommet med en form for vær varsom-ytring i forhold
til medienes håndtering av jurymedlemmer og deres
praktiske arbeidssituasjon. Den ytringen står jeg ved.
Gjermund Hagesæter (FrP): Eg oppfatta svaret slik at statsråden
ikkje hadde konkludert på nokon måte,
men mitt tilleggsspørsmål gjekk på: Dersom
ein eventuelt finn grunnlag for å setje i verk
endringar, kva tidsramme ser ein for seg her?
Statsråd Odd Einar Dørum: Som jeg sa har Regjeringen blitt pålagt å gå gjennom
ulike sider ved det vi kan kalle jurysystemet, og det vil vi gjøre.
Det er et arbeid vi har igangsatt, og jeg kan ikke nå si
noe nærmere om når vi vil sluttføre det.
Det er ulike spørsmål som er tatt opp overfor
Regjeringen fra Stortingets side. Men det engasjementet som representanten
her har utvist, tar jeg med meg. Jeg vil nok en gang gjenta at jeg
lytter med alvor til den bekymring som representanten har tatt opp,
uten at jeg har trukket noen annen konklusjon enn at vi
holder oss til det systemet som vi nå følger og
praktiserer.