Presidenten: Dette spørsmålet,
fra representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt til samferdselsministeren,
vil bli besvart av nærings- og handelsministeren som rette vedkommende.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne få stilla følgjande
spørsmål:
«SAS er den helt dominerende aktøren
i norsk og skandinavisk luftfart. Arbeiderpartiet
og mellompartiene har stått sammen om å mene
at det er viktig for norske interesser
at staten er deleier i SAS, på linje med den svenske
og den danske stat. Senest i 1997 utgjorde disse partiene
et flertall som mente at eierstrukturen var hensiktsmessig for å tjene
norske interesser. Nærings- og handelsministeren
fra Høyre har nylig i media sagt at statens aksjer
bør selges.
Hva er statsrådens holdning?»
Statsråd Ansgar Gabrielsen: SAS Konsortiet var inntil juni 2001
eid av de tre morselskapene SAS Norge ASA, SAS Danmark
A/S og SAS Sverige AB. Morselskapene var børsnotert
i henholdsvis Oslo, København og Stockholm. Halvparten
av aksjene i hvert av morselskapene var i den
respektive stats eie, mens den andre halvparten var i
eie av private interesser.
I 2001 ble denne eierstrukturen i SAS endret
gjennom etablering av ett felles eierselskap og innføring
av én aksjeklasse i selskapet, jf. St.prp. nr.
72 for 2000-2001, Endring av aksjestrukturen i SAS, og
Innst. S. nr. 287 for 2000-2001. Omstruktureringen ble gjennomført
ved at alle eierne i de tre morselskapene fikk tilbud
om å bytte sine aksjer i tilsvarende antall aksjer
i et nytt børsnotert holdingselskap, SAS AB. Etter
gjennomføringen av transaksjonen eier den danske,
norske og svenske stat respektive 14,3 pst.,
14,3 pst. og 21,4 pst. av aksjene
i SAS AB. De øvrige 50 pst. av aksjene eies
av private interesser. Selskapet er fremdeles på børs
i Oslo, København og Stockholm.
Det nye holdingselskapet har som viktigste
oppgave å eie og forvalte samtlige aksjer i morselskapene.
Flybransjen er en internasjonal og kapitalkrevende virksomhet som
er konjunkturavhengig. Konkurransen innen bransjen skjerpes
i takt med avreguleringen av luftfarten, og det pågår
en omfattende strukturell forandring mot mer slagkraftige
og effektive enheter samt etablering av internasjonale allianser.
Drivkraften bak denne konsentrasjonen er et ønske
om å knytte sammen trafikk- og distribusjonssystemene til
stadig større verdensomspennende system for å oppnå synergieffekter,
kapitaloptimalisering og risikospredning. Denne utviklingen medfører
omfattende omstillingsbehov.
For å bidra til klarere skiller mellom
statens ulike myndighetsroller og eierrollen ble ansvaret for statens
eierinteresser i SAS overført fra Samferdselsdepartementet til
Nærings- og handelsdepartementet fra 1. januar 2002. Dette
ble gjort fordi det ikke lenger er så fremtredende luftfartspolitiske
hensyn som ivaretas gjennom eierskapet i SAS. Slike hensyn
ivaretas først og fremst gjennom lov- og regelverk,
konsesjonsvilkår, offentlige kjøp av tjenester etter åpne
anbud og tilsynsordninger.
Jeg har på denne bakgrunn i utgangspunktet
stilt meg åpen til også å vurdere
spørsmålet om et eventuelt salg av den
norske stats aksjepost i SAS. I det minste må det klarlegges
hvilke luftfartspolitiske hensyn som eventuelt skal ligge
til grunn som begrunnelse for fortsatt statlig eierskap
i SAS. Jeg viser til at Regjeringen har varslet å legge
frem en stortingsmelding om eierskap til våren. Her vil
også statens eierinteresser i SAS bli vurdert.
Elisabeth Røbekk
Nørve hadde her overtatt presidentplassen.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.
Det eg er oppteken av, er kva SAS kan forventa
seg av eigaren sin, og no forstår eg det skal verta avklart
i løpet av våren. Men eg vil minna statsråden
om at sentrum her har meint noko heilt anna – altså det
motsette av det som statsråden her signaliserer.
I 1997 sa representanten Molvær Grimstad
i ein debatt i Stortinget 23. mai:
«Når
ein ser tilbake på historia og grunngjevinga for oppbygging
av eit skandinavisk luftfartsselskap, finn ein at dette var både
viktig og riktig. Kristeleg Folkeparti har gitt si støtte
til at staten er deleigar i SAS, og ser det skandinaviske samarbeidet
gjennom SAS som viktig.»
Og ho seier seinare
i innlegget:
«Kristeleg
Folkeparti meiner difor at ei forlenging av konsesjons-
og samarbeidsavtalen på 15 år frå 2005 til
2020 er riktig.»
I nettavisutgåva til VG uttalte statsråden
nyleg at han ikkje hadde høyrt nokon gode
argument for å bevara statleg eigarskap. Høyrer
han etterpå kva sentrum seier?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg er vel kjent med de holdningene som for
så vidt alle partier som er representert
i denne salen, har hatt til den saken, også hvilke
holdninger de hadde i 1997. Men jeg tror at på dette området ville
det være tilstrekkelig å peke
på den utviklingen som har foregått ikke bare
i SAS, men også i andre selskap. Det
er ingen problemer med å trekke frem
sitat fra Ausdal Starrfelts egne partivenner om hva de
måtte ha ment om Telenor-eierskapet, Statoil-eierskapet,
SAS-eierskapet og det ene selskapet etter det andre, i
1960, 1970, 1980 og gjerne 1997. Det riktige spørsmålet
er: Hva mener man i dag – hva mener
man våren 2002?
Det har vært en deregulering
i luftfarten som gjør at de samfunnsmessige oppgavene som
tidligere ble ivaretatt gjennom eierskapet, ikke på noen måte
er så fremtredende. Nå er det jo ikke
slik at statsråden skal spørre representanten
i stortingssalen, men det er kanskje en anledning til, når
vi er ferdige, å få overlevert noen
av de synspunktene Ausdal Starrfelt måtte ha på hvorfor
man skal styre gjennom eierskap i luftfartspolitikken generelt.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar for svaret, i den grad det var noko
som helst svar, og registrerer at angrep er det beste
forsvar. Det kan vera at statsråden tykkjer han
har ei dårleg sak.
For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at
me beheld denne eigarskapen i SAS. Eg er samd i at det skjer ein kraftig
konsentrasjon i luftfarten. Det betyr at vårt selskap, eller
det som me er deleigar i, vil stå overfor store utfordringar.
Og for oss i Arbeidarpartiet er det viktig at vårt selskap
overlever i denne konsentrasjonen som fører til færre
selskap. Då kan det å ha ein statleg eigarskap vera
viktig. Det kan òg vera ein innfallsport
til at ein kanskje i ein gitt situasjon kan gå inn
med andre statlege pengar. Det som undrar meg meir på det
generelle planet, er kvifor det er så livet om å gjera å selja
ein masse med statlege aksjar no som me ikkje kan få brukt
pengane likevel – kvifor me ikkje heller
kan bruka dei statlege aksjane til å vera
med og ta omsyn til samfunnsforhold i dei selskapa det gjeld.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nå er det altså slik at Regjeringen
i slutten av april skal legge frem denne meldingen, og da blir det
anledning til å mene noe om hvert enkelt selskap.
Jeg har ikke på noe tidspunkt
sagt at det er veldig viktig å selge veldig mange aksjer
veldig fort. Tvert imot har jeg sagt at vi ikke har en
finansiell årsak for det eventuelle
nedsalget. Det betyr at vi har god tid til å gjennomføre salg
av de aksjene vi til slutt måtte bestemme
oss for å selge. Og ingen aksjer er til salgs før
Stortinget har gitt sin fullmakt til det. Men i den meldingen vi
skal legge frem, skal jeg prøve å dra frem de
begrunnelsene som er til stede for hvorfor det er viktig å eie,
og i de selskapene hvor jeg ikke finner noen
begrunnelse, er det altså åpenbart mindre
viktig å eie. Etter mitt skjønn er det ikke
en tilstrekkelig argumentasjon og et tilstrekkelig presiseringsnivå å si
at det er viktig å beholde eierskapet. Det må være
en begrunnelse utover at en synes det er viktig. Det må være noen
samfunnsoppgaver som skal ivaretas gjennom hvert eierskap.
Pr. i dag er det vanskelig å se at det
er veldig mange tunge begrunnelser for det. De var mye tyngre
før. Det er sikkert noen ennå. Men hva
vi skal gjøre i det enkelte selskap, herunder SAS, vil
jeg ha en eksakt mening om, og det vil Regjeringen ha en eksakt
mening om, 19. april.
Presidenten: Vi går så tilbake
til spørsmål 2.