Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Jan Petersen

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Ansgar Gabrielsen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Olav Akselsen.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til næringsministeren.

Noreg har nett opplevd ei ny tragisk skipsulukke – ei av noregshistorias største. 18 menneskeliv har gått tapt. Ulukka har også ført til materielle skadar og miljøøydeleggingar. Når slike tragiske ting skjer, er det viktig at vi prøver å finna ut kva som har skjedd, kva som var årsaka, og kva som kan gjerast for å unngå liknande ulukker i framtida. Ei ulukke som denne viser òg at det er svært mange instansar som har eit ansvar innafor skipsfarten. På dette området gjeld òg norsk lov parallelt med internasjonale reglar.

I etterkant av ulukka har det kome fram påstandar om manglande koordinering og samarbeid mellom ulike offentlege instansar, bl.a. at viktige opplysningar som var kjende for ein instans, ikkje var kjende for ein annan.

Mitt spørsmål til nærings- og skipsfartsministeren er om det no vil bli gjort noko for å betra samarbeidsrutinane i dei involverte instansane.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg først og fremst si at jeg selvfølgelig slutter meg til det som Akselsen sier, at det er en meget tragisk hendelse det som skjedde like uti skjærgården utenfor Bergen.

At en ulykke kan skje midt på dagen, i stille vær med god sikt, og med en stor, relativt ny båt, fremstår som nesten uforklarlig og uforståelig. Nå er det holdt sjøforklaring, begjært av Jebsen Management, for å klarlegge alle faktiske forhold i denne saken. Jeg har god tro på at man i denne saken skal kunne makte å klarlegge alle faktiske forhold knyttet til det som var den direkte årsaken til at ulykken inntraff. Selv om det dessverre var mange omkomne, var det også overlevende, og selve beviset – skipet – ligger i fjøresteinene. Men selv om alt det blir klarlagt, vil det allikevel være mange spørsmål som vi må stille oss, bl.a. knyttet til offentlige myndigheters forskjellige ansvarsområder. Det er helt åpenbart at det også i denne saken vil være naturlig å ha en gjennomgang av de tingene som representanten Akselsen peker på. Det er Kystverket, det er Sjøkartverket, det er lostjeneste – alle de parter som har vært involvert. Men før vi trekker konklusjoner om på hvilken måte vi skal forfølge det videre undersøkelsesmessig, skal vi ha brakt alle faktiske forhold på bordet. Det vil definitivt bli helt konkrete vurderinger av alle etaters involvering, kommunikasjon, eventuelt mangel på kommunikasjon. Og det vil være undersøkelser som vil gå ut over alminnelig sjøforklaring etter sjøloven § 484, som er gjennomført. Det har de offentlige etatene, selvfølgelig med Regjeringen som øverste myndighet, ansvaret for. Det ansvaret må vi ta, og ingen steiner skal være usnudde når det gjelder å bringe på det rene hva som var foranledningen til at det kunne skje.

Olav Akselsen (A): Eg takkar for svaret.

Eg er veldig glad for at næringsministeren no stadfestar at det vil bli gjort ein slik gjennomgang, og at ein i framtida vonleg får ei betre koordinering mellom dei ulike etatane som er involverte. Det er viktig at ein etter ei slik ulukke får mest mogleg kunnskap om kva som skjedde, og at ein får avklart gangen i hendinga. Dessverre er det slik i noregshistoria at ein har hatt ein god del ulukker som vi ikkje er blitt ferdige med, og som faktisk i 20–30 år etterpå har vore gjenstand for gransking. Det er viktig at det ikkje skjer i dette tilfellet. Det har kome fram påstandar om at reglane på dette området er litt uklare, og fordi det er eit skip med eit anna flagg enn det norske, er det faktisk mykje opp til styresmaktene i flaggstaten å vurdera kva slags type etterforsking som skal gjerast. Er det verkeleg slik at denne ulukka, som nærmast skjedde i Bergen hamn, ikkje kan bli fullt ut etterforska av norske styresmakter? Viss det er slik, vil ministeren gjera noko for å få eit betre internasjonalt regelverk på dette området?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først til at det har skjedd en del ulykker i norgeshistorien som vi ennå sliter med, hvor det har vært opprettet granskingskommisjoner, men hvor man allikevel ikke har kunnet avslutte sakene, nettopp fordi man ikke har greid å dokumentere det som de facto skjedde. I denne saken har jeg som sagt veldig god tro på at det vil kunne skje.

Så til spørsmålet knyttet til flaggstat: Vi har gjennom internasjonale konvensjoner sluttet oss til og faktisk ivret for nettopp flaggstatsprinsippet. Det er klart at verdens tredje største skipsfartsnasjon har stor interesse av at vi også skal kunne etterforske ulykker som skjer i andre farvann der norske skip og norske sjøfolk er involvert, så det er et prinsipp som vi absolutt skal holde på. Det prinsippet fratar oss ikke muligheten til å gjøre undersøkelser langt utover det sjøloven § 484 sier knyttet til sjøforklaring. Det er allerede i denne konkrete saken kontakt mellom Sjøfartsdirektoratet, som er en underliggende etat i forhold til mitt departement, og flaggstaten Antigua og Barbuda, og vi har gjort en avtale om en felles gransking av dette. Utover det vil også Sjøfartsdirektoratet gå videre på den tekniske siden ved selve skipet, selvfølgelig.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Heidi Sørensen.

Heidi Sørensen (SV): For jernbane og luftfart har vi en stående havarikommisjon. Jeg vil først stille statsråden spørsmål om det er slik at man også kunne ha tenkt seg en stående havarikommisjon for skipsfart, og om statsråden tolker det internasjonale regelverket dit hen at det er mulig. Hensikten med å ha en stående havarikommisjon er kanskje ikke først og fremst å granske de store ulykkene, men å granske alle nesten-ulykkene, for på den måten å kunne drive et langt bedre forebyggende arbeid for å hindre slike tragiske ting som det vi har opplevd utenfor Bergen.

En annen ting som har kommet fram i forbindelse med dette forliset, er at man når skip går inn i norske farvann, ikke er pålagt å ha oppdaterte kartverk, og det var ikke oppdatert kartverk om bord på «Rocknes». Slike kartverk finnes nå elektronisk. Vil statsråden gjøre alt som står i hans makt for å sørge for at det blir pålagt å gjøre disse kartverkene tilgjengelige?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det var flere spørsmål. Først i forhold til en såkalt stående havarikommisjon: Jeg tror det kan være fornuftig at vi har et supplement til det som er minimumsbeskrivelsen i sjøloven § 484 knyttet til sjøforklaringer. Det er i grunnen et praktisk anliggende hvorvidt man skal ha det i en felles kommisjon, for det er klart at det kreves meget spesiell kompetanse på dette området. Muligheten er til stede, og det er ikke internasjonalt regelverk som er til hinder for det, vi må bare tilpasse det det internasjonale regelverket som er. Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen en formulering knyttet til å jobbe i retning av en slik felles kommisjon, og det er det ingen problemer med knyttet til internasjonalt regelverk.

Når det gjelder at det ikke var relevant kartverk på broa, som representanten sier, kan jeg ikke her og nå slutte meg til det, men det er helt åpenbart at relevant, godt kartverk er meget viktig for norske myndigheter, og Stortinget bevilger årlig store beløp for å oppdatere dette.

Presidenten: Kenneth Svendsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kenneth Svendsen (FrP): La oss håpe at man av sjøforklaringen finner ut hva som skjedde i forbindelse med den tragiske «Rocknes»-ulykken. Men som Heidi Sørensen var inne på, har vi altså en havarikommisjon for lufttransport, som vi nå har utvidet til også å gjelde for tog. Det finnes mange ubesvarte spørsmål i forbindelse med «Rocknes», bl.a. når det gjelder forholdet mellom de forskjellige etatene, Kystverket, kystkartverket osv. Fremskrittspartiet har tidligere foreslått at det skal opprettes en stående havarikommisjon, og jeg forstår også at ministeren nå vil vurdere dette. Så mitt spørsmål er: Vil ministeren ta initiativ til å ta også disse områdene inn i en havarikommisjon for transport som helhet, slik at vi kan unngå flere tragiske ulykker, både av denne karakter og på andre områder?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg tror det er ganske viktig at man har klart for seg når man skal angripe dette sakskomplekset sånn i det store og hele, at havarikommisjoner aldri vil kunne være en endelig forsikring mot at det verst tenkelige kan skje. Men det som er det viktige, er at vi tar lærdom av det som skjer, og på alle samferdselsområder er det i realiteten gjennom store ulykker og nesten-ulykker at vi har fått forbedring av regelverket. Justisdepartementet jobber med denne saken som går på en samlet kommisjon for alle samferdselsområdene, men det er klart at skip og sjø er litt annerledes, i og med at det også skjer ulykker under helt andre himmelstrøk enn våre egne, hvor våre egne sjøfolk og våre egne skip er involvert, og det betyr at de internasjonale konvensjonene må inn i dette arbeidet. Men vi jobber med saken og vil fremme en sak for Stortinget i løpet av dette året knyttet til en felles havarikommisjon, og, som sagt, det er ikke noe internasjonalt regelverk som setter en stopper for å gjennomføre den viljeserklæringen som vi har i Sem-erklæringen.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): Som Sleipner-ulykken har denne ulykken satt i fokus at vi trenger gode nok sjøkart og god nok merking av farleder. Vi har bestemt oss for at dette skal komme i orden fort. Så viser det seg at vi henger flere år etter når det gjelder å få de elektroniske sjøkartene. Det dreier seg om manglende bevilgninger. Hvert år når vi behandler budsjettet, får vi mange henvendelser fra kartverket, og de har fortalt oss dette. Det som nå er foreslått, er for lite. Antakelig ligger vi nå tre–fire år etter i forhold til vårt mål om å få elektroniske sjøkart for hele kysten. Det er snakk om små beløp, noen få titalls millioner, i forhold til de enorme tapene og skadene som følger av en slik ulykke som dette, både menneskelig, materielt og med tanke på opprydding av miljøet. Vil statsråden ta kontakt med dem som lager kartene, og dem som merker farledene, med tanke på å øke bevilgningene umiddelbart etter det som nå har skjedd?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Hvis det eneste var at jeg skulle ta kontakt med dem for at de skulle ivre for å få økte bevilgninger, trengte jeg vel nesten ikke å ringe.

La meg si det slik at dette som går på å oppdatere kart, også elektroniske kart, gjøres kontinuerlig. Men jeg tror man skal være meget forsiktig med å dra det opp som et avgjørende element i denne pågående saken. Så vidt jeg har sett av sjøforklaringen så langt, kan det vel tyde på at skipet ikke var akkurat der det burde ha vært, men det må ikke forlede en til å tro at hvis man hadde hatt et elektronisk kart, hadde alt vært veldig annerledes. Jeg vil minne om at dette skjedde i innløpet til Bergen med los om bord. Det er åpenbart at det er langt frem til at hele havbunnen, også langs den norske kysten, er tilstrekkelig dokumentert, men jeg vet at Miljøverndepartementet jobber med dette i forhold til Kartverket. Det vil selvfølgelig reflekteres også i budsjettet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

De siste ukene har vi kunnet lese og høre i media om pengebruken til Norges Idrettsforbund og om de påståtte kutt i tippemidlene og misnøyen hos særforbundene i samme sak. Det kan neppe være tvil om at her er både sannheter, misforståelser og feilinformasjon. En av grunnene til dette er vel at det er svært liten åpenhet rundt bevilgningene innenfor idrettssektoren, både når det gjelder pengefordelingen innen idrettssektoren, og når det gjelder idrettspolitiske prioriteringer.

Stortinget har bare de to siste årene tilført 340 mill. friske kroner uten at Stortinget vet om disse har kommet breddeidretten og barn og unge til gode. Derfor har jeg følgende spørsmål til kulturministeren, som også er idrettsminister: Hva vil hun gjøre for å få større åpenhet rundt idrettsbevilgningene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste har eg innkalla styret i Idrettsforbundet til eit møte i dag. Det ser eg fram til. Det har vore ganske høgrøysta debatt, som representanten også nemnde. Eg er oppteken av at det skal vera stor openheit om løyvingane òg til idretten.

Løyvingane til idretten har sin eigenart i forhold til alle andre sektorar ved at dei går direkte via statsråd og utanom Stortinget, men det er ikkje det same som at det ikkje skal vera openheit. Eg har frå mi side følgt opp dei intensjonane som Stortinget gav uttrykk for i debatten om stortingsmeldinga om idretten og i debatten om endringa av tippenøkkelen. Der peikte Stortinget bl.a. på at det er viktig at auken i midlane i stor grad skal gå til barn og ungdom og til anlegg, og at vi skal sjå på anlegg i strøk der det er tett befolkning. Det er akkurat det vi har gjort. Difor ynskjer eg å ha ein open debatt. Eg ynskjer også openheit om korleis Idrettsforbundet bruker midlane. Vi har tidlegare løyvd pengar til fem forskjellige postar, og vi har også følgt opp Stortingets merknad om at vi må passa på at pengane skal gå til det som Stortinget ynskjer. Riksrevisjonen har også peikt på at det ikkje har vore god nok oppfølging av kvar midlane går. Dette vil eg sørgje for skjer, og eg ser fram til det møtet eg skal ha med leiinga i Idrettsforbundet i dag.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker for svaret.

I den tiden jeg har sittet på Stortinget, er det ikke fritt for at jeg har savnet både visjoner og mål for idrettssektoren. Særlig gjelder dette etter at tippenøkkelen ble endret og det ble tilført veldig mye friske penger til sektoren. Etter denne fokuseringen i media blir det veldig tydelig at vi trenger denne åpenheten og denne diskusjonen. Breddeidrettens kår er viktig for at toppidretten skal få rekruttering, og dette bør også Stortinget få en sjanse til å mene noe om. Vil statsråden fremme en idrettsmelding og utforme en idrettspolitikk for Stortinget i den nærmeste framtid?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Viss Stortinget ber om ei idrettsmelding, har eg ikkje noko imot det. Men det er ikkje så veldig lenge sidan Stortinget hadde dette til behandling, i førre periode. Då synest eg at representanten Woldseth skal gå tilbake og lesa den meldinga og òg den debatten som var i Stortinget. Då vil ein få klare svar på dei problemstillingane som representanten stiller spørsmål om.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Ulf Erik Knudsen.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Som statsråden burde vite, har det skjedd en vesentlig endring i Idretts-Norge etter idrettsmeldingen, nemlig at vi har fått en endret tippenøkkel som følge av et forslag fra meg og Per Sandberg fra Fremskrittspartiet. Vi er derfor svært opptatt av at den styrkingen som lå i endringsvedtaket for tippenøkkelen, skal komme idretten til gode. Derfor burde det kunne være på sin plass med en ny idrettsmelding, mener Fremskrittspartiet.

Mitt spørsmål til statsråden er: På basis av den usikkerheten som nå fremkommer av de mange medieoppslag, og den kraftige ordbruk som har vært mellom statsråden og Idrettsforbundet, kan statsråden forsikre Stortinget om at de friske pengene fra tippenøkkelen er fordelt og vil bli fordelt i henhold til Stortingets intensjon? Det er et spørsmål som burde kunne besvares med ja eller nei.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det har eg gjort, og det kjem eg også til å gjera i framtida.

Presidenten: Magnar Lund Bergo – til oppfølgingsspørsmål.

Magnar Lund Bergo (SV): Gjørmebryting er vel ingen sport, det er i hvert fall ikke vakkert, og jeg vil betegne den idrettspolitiske debatten de siste 14 dager som idrettspolitisk gjørmebryting.

SV ønsker ikke å hive seg på hylekoret og endre de prinsippene som i dag rår for tildeling til idretten, som vi har hatt helt siden 1940-tallet, på bakgrunn av den opphetete og opphaussete debatten som vi har hatt om 30 mill. kr. Vi mener likevel at det kan være sunt med en vurdering av om dagens ordning er hensiktsmessig, eller om Stortinget skal foreta tildeling av tippemidler. Vi vil gjerne bli med i den debatten, men initiativ til en slik debatt mener vi i SV må komme fra idretten selv etter behandling på Idrettstinget. Vil statsråden ønske en slik debatt velkommen dersom Idrettstinget ber om det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, absolutt. Eg held meg til det systemet vi har i dag, og utøver den politikken som både storting og regjering har vore einige om, og også Idrettstinget og særforbunda så langt. Dersom det kjem eit krav frå særforbunda og idretten om at vi skal gjera noko med korleis desse midlane skal fordelast, vil det frå mi side ikkje vera nokon motstand mot det. Eg ser med stor optimisme fram til ein slik debatt. Eg har ingenting å skjula. Alle midlane som kjem inn, er gått tilbake til idretten. Eg har følgt opp dei retningslinene som Stortinget har gitt meg. Ein slik debatt synest eg berre kan vera positivt, for då får ein verkeleg sett fokus på korleis midlane blir brukte, og kva Stortinget ynskjer.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Den endringen av tippenøkkelen som stortingsflertallet fikk til mot regjeringspartienes stemmer, medfører at norsk idrett hvert år vil få nærmere 1 milliard kr. Det er regjeringen som fordeler de midlene. Tanken bak var at idretten selv skulle ha en vesentlig innflytelse over hvordan pengene brukes. Nå er det en voldsom strid mellom idrettens øverste valgte organ, Idrettsstyret, valgt av Idrettstinget, særforbundene og idrettskretsene gjennom sine representanter der, og departementet. Ser statsråden at dette er et alvorlig problem, og vil hun strekke seg langt for å komme idretten i møte i forhold til hvordan Idrettsstyret selv enstemmig ønsker å fordele pengene?

Ser hun også at det kanskje er et demokratisk underskudd at 1 milliard kr fordeles uten en åpen politisk debatt her i Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste min kommentar til at endring av tippenøkkelen skjedde mot Regjeringa sin vilje: Eg vil minna den tidlegare statsråden om at då han sat i regjering, kom det ikkje noka endring frå Arbeidarpartiet. At dei endra standpunkt etter at han gjekk ut av regjering, synest eg ikkje er særleg imponerande. Men eg er glad for pengane, og eg er glad for at idretten får desse. Eg vil lytta til kva idretten seier, og då vil eg lytta til kva heile idretten seier, ikkje berre til kva nokre leiarar i Idrettsforbundet seier, men til alle særforbunda, heile idrettsrørsla.

Eg har sett at Giske prøver å opptre som meklingmann mellom Kran og meg. Det er ikkje naudsynt. Eg har svart på angrepa frå idrettspresidenten, og eg skal ha eit møte med han. Eg har invitert til møte og ser fram til det. Men det som er klinkande klart, er at òg Idrettsforbundet må vera klar over kva dei brukar midlane til. Det er òg ganske klart for meg at når eg aukar løyvingane til Idrettsforbundet på to år med over 40 mill. kr, kuttar eg ikkje ned. Difor synest eg språkbruken frå Kran og Idrettsforbundet si side, som Giske har hekta seg på, er ganske enerverande, men eg trur vi skal koma ut av det.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til kirkeministeren.

Det har kommet fram i den offentlige debatt at Misjonsforbundet har et ønske om å nekte praktiserende homofile medlemskap og også har sendt ut retningslinjer til sine 108 lokalforeninger om at dette skal følges. I den offentlige debatt har det også framkommet at enkelte mener at dette er et teologisk spørsmål. Noen vil mene at dette ikke er et teologisk spørsmål, men et spørsmål om homofiles rettigheter, et spørsmål om toleranse og respekt, et spørsmål om kamp mot mobbing og diskriminering av mennesker som har en annen legning enn flertallet. Men dette er da et spørsmål i den offentlige debatt.

Mitt spørsmål til kirkeministeren er: Er hun enig i at dette er et teologisk spørsmål, eller mener hun at dette er spørsmål som er gjenstand for offentlig debatt av ulike samfunnsaktører?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når det gjeld det teologiske i forhold til homofile, er det klart at det i dei ulike religiøse miljøa er forskjellig syn på om det er rett, ut ifrå Bibelen, Koranen eller kva det måtte vera, å leva saman som homofile. At det er eit teologisk spørsmål, er det ingen tvil om. Men så er det òg opplagt at dette er ein debatt som engasjerer sterkt. Kva slags teologisk standpunkt dei ulike kyrkjesamfunna har, er òg blitt trekt inn i forhold til statsstøtte. Eg følgjer den debatten nøye.

For meg er det ganske innlysande at akkurat homofili i forhold til Bibelen og Koranen er eit teologisk spørsmål, der eg vil tru at ein del av den norske befolkninga er mot homofili, dei tolkar Bibelen på den måten, andre tolkar han slik at det ikkje er noko i vegen for å leva ut sin homofili. Det må vi respektera. Det er teologi, det er ikkje politikk. Men når det gjeld rettar for dei homofile elles, er det eit politisk spørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Dette svaret var det, med all respekt, ikke godt å bli klok på. I Valgerd Svarstad Hauglands egen regjering er det et medlem som heter Dagfinn Høybråten, som også er leder av Kristelig Folkeparti, som offentlig har sagt at han mener at dette er et teologisk spørsmål. Det dreier seg om en forening han selv er medlem av, og han har ikke ønsket å ta avstand fra dette. Det er et syn som de fleste vil mene ikke hører hjemme i et moderne, tolerant samfunn.

Jeg aksepterer og har respekt for at ulike mennesker kan mene at dette er et teologisk spørsmål. Men mitt spørsmål til kirkeministeren er egentlig: Mener virkelig statsråden at det er riktig av en statsråd i en regjering der hun selv sitter, å skjule seg bak at dette er et teologisk spørsmål, istedenfor å gå ut i offentligheten og si at dette mener jeg ikke er riktig, jeg er ikke enig i min egen lokalforenings vedtekter på dette punkt, de har rett til å mene det, men jeg personlig vil være uenig? Mener ikke kirkeministeren at dette vil være en naturlig reaksjon av et medlem av Bondevik-regjeringen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har respekt for at Dagfinn Høybråten har valt å svara på spørsmålet slik som han har gjort. Og eg meiner at når det gjeld dei politiske sakene i forhold til homofili, som m.a. partnarskapsloven, må alle parti ha eit standpunkt. Men når det gjeld ein del av dei teologiske spørsmåla, vil det i Kristeleg Folkeparti – som i SV og Arbeidarpartiet – vera forskjellige tolkingar av teologien. Dette er ikkje eit politisk spørsmål, det er eit teologisk spørsmål. Det at han vel å svara på den måten, har eg respekt for. Eg har ikkje tenkt å overprøva svara hans.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Trond Giske.

Trond Giske (A): Det er litt merkelig å høre statsråden fra Kristelig Folkeparti prøve å skille mellom teologi og politikk på denne måten, tatt i betraktning at det er et parti som faktisk har ordet «kristelig» i sitt navn og dermed har en politikk som bygger på det teologiske. Det er klart det er mange ting som kan skjule seg bak teologiske argumenter. Man kan skjule kvinner i burkaer med teologiske argumenter. Man kan gifte bort tolvåringer med teologiske argumenter. Men det er like fullt sterke politiske spørsmål som en statsråd må kunne ta stilling til.

Mitt spørsmål direkte til vår kultur- og kirkeminister er: Synes hun det er galt at kirkesamfunn ekskluderer homofile på grunn av deres legning? Synes hun at de spørsmålene er politiske, og at hun som statsråd har et ansvar for å kjempe for likeverd også når de teologiske argumentene brukes for diskriminering?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan gjerne gjenta at det er fritt fram i forhold til å svara på dei teologiske spørsmåla eller ei. Eg har stor forståing for det engasjementet som desse spørsmåla reiser, men eg vil kjempa til min døyande dag for at folk skal få lov å meina kva dei vil ut frå si eiga tolking av Koranen eller Bibelen. Det er viktig å ha respekt for at folk kan meina forskjellige ting. Eg er nok meir liberal enn mange trur når det gjeld desse spørsmåla, men eg vil likevel fortsetja å kjempa for at folk skal få lov å ha den oppfatninga dei har i teologiske spørsmål.

Når det gjeld å trekkja inn Kristeleg Folkeparti og partinamnet i så måte, vil eg understreka at noko av det vi har jobba ganske mykje med i partiet, er at det er eit politisk parti, vi tek standpunkt til dei politiske sakene. At våre medlemmer og våre veljarar har mange forskjellige synspunkt i desse sakene, ja, det lever vi godt med, men det er òg viktig å understreka kva som er eit politisk parti sitt ansvar i forhold til standpunkt.

Presidenten: Heidi Sørensen – til oppfølgingsspørsmål.

Heidi Sørensen (SV): Statsministeren satte i gang en antimobbekampanje med henblikk på arbeidsplassen i sin nyttårstale. Det regner jeg da med også skulle gjelde dem som ble diskriminert eller mobbet på grunn av sin seksuelle legning.

Nå har vi derimot fått vite av den nye lederen i Kristelig Folkeparti, og statsråd i Regjeringen, at dette slapp man å kommentere. Det er ikke slik som statsråden hevdet her i stad, at det er greit at man kan mene hva man vil. Men statsråd Høybråten har nektet å kommentere spørsmålet om det er greit at Misjonsforbundet diskriminerer folk med en annen seksuell legning enn det som anses å være det normale.

Er det riktig at man kan skjule seg bak at dette er et teologisk spørsmål, for å unngå å ta stilling til et viktig spørsmål om like rettigheter, diskriminering og mobbing?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil då prøva å gjenta det svaret som eg har gitt, at det er viktig å ha respekt for ulike standpunkt her.

Så er det snakk om mobbing – mobbing mot homofile eller mobbing mot dei som har eit konservativt syn i forhold til homofili. Her går mobbinga begge vegar. Eg har stor respekt for at homofile ynskjer å kjempa for sine rettar både innanfor kyrkjesamfunn og organisasjonar, og eg kjem ikkje til å stoppa den kampen dei fører for å få sine rettar. Samtidig vil eg òg ha respekt for dei som står for noko anna, og eg har på ingen måte tenkt å overprøva Dagfinn Høybråten i forhold til hans svar på desse spørsmåla. Vi prøver òg i Kristeleg Folkeparti å understreka kva som er teologi, og kva som er eit politisk spørsmål. Eg kan gjerne gjenta at hos oss er det forskjellige syn på desse spørsmåla, slik som det sannsynlegvis òg er i Arbeidarpartiet, Høgre, SV og dei andre partia. Det synest eg vi må leva med.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg registrerer at man fra SVs side er svært opptatt av de kristne menighetene. Jeg kunne etterlyst det samme engasjement når det gjelder de muslimske menighetene og den kvinnediskriminering som finnes i disse. Den er langt verre enn hva jeg tror de homofile blir utsatt for i det norske kristenliv.

Jeg ønsker å rette fokus mot en annen side av denne saken. Fra Fremskrittspartiets side er vi opptatt av at politikerne i minst mulig grad skal blande seg inn i de enkelte menigheters indre liv og hvordan de praktiserer sin religion. Jeg vil spørre statsråden om hun kunne gjøre litt høyttenkning rundt hva som kunne fremmes av saker for Stortinget for å få et klarere skille mellom det politiske system, storting og regjering, på den ene siden og menighetene på den andre siden, slik at politikerne får mindre mulighet til å blande seg inn i kristenlivet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må jo innrømma at eg ikkje hadde førebudd meg på akkurat det spørsmålet. Det skal ein vel heller ikkje gjera i ein spontanspørjetime. Men eg kan iallfall lova representanten ein ting, og det er at det ikkje kjem forslag om å kutta ut statsstøtta kvar gong eit eller anna kyrkjesamfunn meiner noko som vi ikkje er samde i, eller som vi eventuelt er halvvegs samde i eller heilt usamde i – eller nokre gonger òg samde i. Poenget er at noko av det som er mest intolerant i denne diskusjonen, er når ein ropar på å ta vekk statsstøtta med ein gong nokon seier noko som vi ikkje likar. I toleransens namn skal vi godta at folk har ulike meiningar både i forhold til teologi og i forhold til det som dei forkynner, så lenge ein held seg innanfor norsk lov. Det er det som vil vera grunnlaget for den politikken som denne regjeringa kjem til å føra.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til næringsministeren.

Vi har de siste dagene fått avdekket at det spanske verftet Dragados ikke greier å fullføre leveransen til Statoils Kristin-plattform tidsnok. I stedet må Aker Stord steppe inn og ta hånd om i hvert fall 150 000 ekstra arbeidstimer. Dette er ekstra interessant fordi det nettopp var Aker Kværner som tapte i konkurransen med Dragados, og det har blitt hevdet av flere at grunnen til at de og andre norske verft taper, er at de er for dyre. Historien om Kristin-plattformen viser vel at dette ikke er helt riktig.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden det er et problem at oppdrag går utenlands, med negative konsekvenser for norsk verftsindustri og derved norske arbeidsplasser, og det så viser seg at de utenlandske verftene ikke greier å levere?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: I utgangspunktet kunne jeg ha svart med ett ord: Ja. Det at det enkelte ganger i ettertid viser seg at norske selskaper har fattet ukloke beslutninger, er noe man ikke kan vaksinere seg mot. Det vil også skje i fremtiden, det synes jeg er ganske åpenbart.

Når det gjelder hvorvidt denne saken skal rubriseres under kategorien uklok beslutning, tror jeg ikke vi har sett den endelige dommen, men man skal ikke se bort fra at Statoil har fattet en uklok beslutning. I så fall vil det ikke være den første. Dette selskapet har jo fattet en serie av ukloke beslutninger som har endt med at tidligere sosialdemokrater har måttet gå fra konsernsjefstillingene, så det er et selskap som ikke er ukjent med feilvurderinger. Om de har gjort det i dette tilfellet, er det ingen grunn til å hevde nå. Representanten snakket om disse 150 000 timene, som hun kalte for ekstra arbeidstimer. Det er vel kanskje ikke riktig, men det flyttes 150 000 timer, så vidt jeg har skjønt, som plusses på ett sted og trekkes fra et annet sted. Men jeg ser ikke bort fra at det i dette tilfellet viser seg at de premissene som Statoil hadde for sin beslutning, ikke fullt ut er oppfylt, og i så måte er det klart at det er uheldig for Statoil og for de norske selskapene som ellers kunne hatt hele denne kontrakten.

Sylvia Brustad (A): Jeg er glad for at statsråden er enig i at dette ikke er en god sak. Det jeg er litt opptatt av, er at det ikke bare regnes på anbudspriser, men også på hva sluttprisen kan bli. Jeg er veldig interessert i hvordan regninga ser ut når dette blir endelig ferdig. Jeg håper at vi ikke ser det samme også i andre store kontrakter, for når vi kjemper for å bygge ut, det være seg Snøhvit, Kristin-plattformen eller annet som vi er veldig for, skal vi delta i en internasjonal konkurranse, men det skal skje på like premisser. En av grunnene til at vi går inn for å bygge ut både her og der, er jo også at vi gjerne vil sikre norske arbeidsplasser. Så jeg lurer på om statsråden vil ta et initiativ overfor Statoil, i og med at det virker som om vi er ganske enige om at dette ikke er den beste saken for Statoil, for å gjøre det en kan for å hindre at liknende ting skjer i framtida, og for å ta lærdom av denne saka.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Uten å ha undervurdert egen innflytelse på regnekunstene i Statoil, tror jeg den organisasjonen er ganske godt i stand til å evaluere de prosjektene den gjennomfører, og eventuelt de feil den gjør. Jeg er helt enig med representanten Brustad når hun sier at det ikke bare er anbudssummen, men også sluttsummen som har betydning. Poenget er at på det tidspunkt man tildeler en kontrakt, vet man ikke sluttsummen. Det er det som har rammet ikke bare Statoil, men også andre selskap. Statoil har kanskje vært en av de store eksponentene for differanse mellom anbudssummer og sluttsummer. Man vet jo ikke det. Selv politikere vet ikke det. Det som er helt åpenbart, er at ingen har større interesse av at det er stor grad av samsvar mellom anbudssummen og sluttsummen enn det selskapet som gir kontrakter, og det er Statoil. Og jeg føler meg ganske sikker på at tallknekkerne i Statoil har en meget høy grad av oppmerksomhet knyttet til det – ikke minst av hensyn til den politiske oppmerksomheten som saken hadde i forkant.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Hallgeir H. Langeland.

Hallgeir H. Langeland (SV): Kristin-plattforma er ei sak. Den andre saka er Snøhvit. Stavanger Aftenblad melder i dag at Statoil òg der er førebudd på bråk – kontraktstida vil ikkje bli halden, og ein vil dermed få problem med å levera dette før uvêret set inn i Finnmark. Så dette blir eit problem som faktisk berre aukar.

No ser statsråden på privatisering som det store målet for all verksemd som ein driv. SV var i si tid mot den privatiseringa som skjedde i høve til Statoil, og som m.a. Arbeidarpartiet og andre dreiv igjennom. Har han nokon motførestellingar mot at Statoil, som privatisert er den største eigaren, sit på sidelinja utan å kunna ta styringa og faktisk no ser ut til å rota til ein del kontraktar?

Dessutan: Vil statsråden med utgangspunkt i EØS-avtalen, som tvingar oss til ein del, sjå på om det går an å splitta opp kontraktane, slik at norske verft faktisk i større grad får kontraktar knytte til norsk sokkel?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg først gi representanten Langeland rett i at SV var mot privatisering. Blant det han omtalte, var det også andre ting han var imot. Han var mot at man skulle bygge ut Snøhvit i det hele tatt. Det øde, golde landskapet som ligger på Melkeøya, skulle i morgen vært nøyaktig som det var i går. Heldigvis fikk ikke SV viljen der heller. Nettopp utbyggingen av Snøhvit har virkelig ført til vitalisering ikke bare av norsk verftsindustri, men av hele industrien i nord. Så det er et meget bra prosjekt. La meg si det sånn: Hvis representanten Langeland tror at det var ved delprivatiseringen av Statoil at vederstyggeligheten inntraff, kan han Statoils historie meget dårlig. De store skandalene i Statoil skjedde før privatiseringen, nettopp fordi det ikke var noen som kikket i kortene. Det at Statoil og andre selskap nå hver dag og hver time på døgnet blir sjekket på Børsen i Norge og på børser internasjonalt, gjør at årvåkenheten blir mye større, og konsekvensene blir dramatiske i det øyeblikk man ikke greier å holde seg på sporet. Jeg har full tillit til det som skjer i Statoil, men vi er foreløpig ikke i den verden hvor man kan gjennomføre prosjekt til 47 milliarder kr uten at det skjer noe man ikke har forutsett.

Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål – Olav Akselsen.

Olav Akselsen (A): Eg trur ikkje denne saka har så mykje med eigarform eller organisering av Statoil å gjera, men ho har veldig mykje med norske arbeidsplassar å gjera. Det me heilt konkret veit, er at fordi desse to viktige oppdraga gjekk til utlandet, er tusenvis av norske industriarbeidsplassar gått tapt. I petroleumslova står det to klare føresetnader for å driva oljeverksemd i Noreg. Den eine er at det skal vera folkets eigedom og koma alle til gode. Den andre føresetnaden er at på bakgrunn av denne naturressursen skal me byggja vår eigen industri. Det betyr at det er ei plikt for alle som driv med petroleumsaktivitet, anten det er oljeselskap eller politikarar, å sørgja for at det blir mogleg å driva industri ut frå desse ressursane. Det som har vore trenden i Noreg, er ein sterk dialog mellom alle involverte, også politikarane, der politikarane har kome krava frå næringa i møte og lagt til rette slik at det skulle vera mogleg å byggja ut felt. Det har òg vore gjort i eitt av desse to tilfella. Det har òg vore vanleg at ein har ytt eit visst press tilbake. Mitt spørsmål er: Er det slik at næringsministeren ikkje føler noko ansvar for å prøva å redda norske industriarbeidsplassar på dette området?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg vet ikke hvor representanten Akselsen skulle fått det inntrykket fra at man ikke skulle føle noe ansvar. Vi har et definitivt ansvar for å legge til rette for at norske selskap skal kunne vinne kontrakter som er ute på anbud. Derom er det ingen tvil. Det ansvaret har vi tatt til gagns i løpet av disse to årene, ved at rammevilkårene for å drive den type virksomhet har blitt markant positivt endret, noe som gjør at vi nå faktisk opplever en meget optimistisk holdning i norsk næringsliv. Ja, faktisk viser den siste undersøkelsen at ingen land i Europa har et næringsliv som er mer positivt og optimistisk i forhold til fremtiden.

Når det gjelder petroleumsloven og premissene knyttet til egen industri og folkets eiendom, er det helt riktig. Det er noe vi selvfølgelig bakker fullt opp om. Men representanten Akselsen vet utmerket godt at en av mekanismene for å styre Statoil falt bort da regjeringen Stoltenberg med Akselsen som energiminister foreslo delprivatisering av Statoil – som for øvrig var et meget fornuftig grep, men da mistet man altså en av mekanismene.

Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål – Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Det finnes muligheter for å sikre at oppdrag i Norge går til norske bedrifter og sikrer norske arbeidsplasser. Det virker på meg som at andre lands myndigheter er mer aktive til å bruke slike muligheter enn det denne regjeringen har vært.

For under et år siden vedtok Stortinget at det skulle gis garanti for å bygge fire gassferjer. Det var først og fremst for å sikre arbeidsplasser ved norske verft, der det er store problemer akkurat nå. Det sies at vi kan få 5 000 ledige innenfor verftsindustrien i år hvis det ikke skjer noe spesielt. Det har gått mange måneder siden vedtaket, og det har fortsatt ikke blitt bestilt noen ferjer. En av mulighetene for å sikre at dette kommer til Norge, er å bruke forsknings- og utviklingskontrakter, som gjør at vi får et forsprang på andre innenfor denne teknologien når det gjelder både forskning og det å gjøre jobben. Spørsmålet mitt er: Hvor langt er statsråden og hans departement kommet med å sikre at byggingen av de fire gassferjene blir gjort i Norge?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er helt riktig at det er betydelige utfordringer i verftsindustrien. Det ble inngått et kontraktsvolum på 2,5 milliarder kr i 2003, mens kapasiteten i bransjen er 12,5 milliarder. Det betyr at man har en stor utfordring. Det er en utfordring som hele den europeiske verftsindustrien har.

Vi har en del konkrete prosjekter som man nå holder på å materialisere. Nå er det ikke mitt departement, men Samferdselsdepartementet som håndterer denne saken knyttet til gassferjene. Så vidt jeg har skjønt av samferdselsministeren, er det en beslutning like rundt hjørnet i så måte. I tillegg har vi et prosjekt til vurdering som kommer fra Fosen, som er i samme gate, et forsknings- og utviklingsprosjekt. Jeg tror det er meget viktig også å ta fatt i verftsindustrien ut fra en slik vinkling, at det er nye innovative prosesser vi setter i gang for å få til ny utvikling. Det er meget positivt, og det er meget bra prosjekter det som ligger her. Jeg håper vi kan finalisere det relativt fort, og forhåpentligvis med et positivt utgangspunkt.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til næringsministeren.

Effektutvalet har nyleg levert ein grundig dokumentasjon på at tradisjonell distrikts- og næringspolitikk verkar. Bondevik II har redusert ambisjonsnivået på dette feltet, trass i at SND før 2001 bidrog til 6 000 nye arbeidsplassar og kommunale næringsfond bidrog til 1 800. Regjeringa sine hovudgrep, generelle skattelettar og SkatteFUNN, har etter Effektutvalet si vurdering ein klar sentralistisk effekt. Det same har fristilling av statleg verksemd.

Det er stor avstand mellom næringsministerens poengtering av at verktøykassa er i ferd med å bli tom, og Effektutvalets påpeiking av at her er det handlingsrom, men det står om politisk vilje. Er Regjeringa villig til å revurdera sin manglande næringspolitikk?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg først ta dette med sentralisering. Nå har det, så vidt jeg husker i farten, uten å ha hele statistikken på harddisken, vært en sammenhengende såkalt sentralisering siden krigen. Denne regjeringen har i hvert fall ikke sittet siden krigen. Litt i overkant av halvdelen av Norges kommuner opplever tilbakegang i folketall. Er det én ting jeg er brennsikker på, er det at hvis man skal makte å holde tilbake flyttestrømmen, fordrer det etablering av lønnsomme arbeidsplasser. Det er også hovedinnretningen på det vi gjør i forhold til næringspolitikken. La meg si det slik: Jeg føler definitivt at det Regjeringen har gjort disse to årene, har vært et meget vellykket prosjekt. Det opplever vi nå også gjennom de tilbakemeldinger som kommer fra industrien. Vi har gjort akkurat det som har vært anbefalingene, det som vi skulle ta fatt i, knyttet til de grunnleggende utfordringer. Utfordringene var knyttet til kronekurs, og de var knyttet til rentenivå og skattelette. Vi har redusert skatter og avgifter med 20 milliarder gjennom tre budsjett. Det har vært selve grunnlaget for den optimismen vi nå opplever. Om man hadde bevilget 100 eller 200 millioner kr mer til SND, er det vel antakeligvis ingen i denne salen som med øynene oppe kan si at det hadde vært et strålende alternativ. Det er ikke det som har vært anbefalt fra internasjonale organisasjoner, fra OECD og andre, det har vært de helt grunnleggende ting. Nå er situasjonen den at vi har lyktes med dette, og virkningene av dette ser vi hver eneste dag. Nå går vi videre ved å etablere en ny innovasjonspolitikk for å dra med hele landet, kysten rundt. Da vil vi også ta fatt i de utfordringene som er spesifikke for en del områder, som man ikke har tatt fatt i tidligere, men hvor man bare har strødd litt kanel sånn hist og pist. Nå setter vi i gang fem–åtte store prosjekter i løpet av én uke for nettopp å møte det Meltveit Kleppa er inne på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Når eg lyttar til statsråden, finn eg for det fyrste grunn til å spørja: Vil næringsministeren i det heile setja seg inn i det som Effektutvalet veldig klart påpeikar, altså den sentralistiske effekten som Regjeringa sin politikk fører til? For det andre: Vil han syta for at det nye Innovasjon Noreg får midlar i samsvar med det svære apparatet som no er utbygt, og òg i forhold til etterlysinga av nettopp dette i dei ulike regionane? Lat meg ta eit eksempel: Vestlandsrådet hadde møte førre veka, faktisk same dagen som Effektutvalet la fram si innstilling. Dei ber om det same som Senterpartiet lenge har påpeika, nemleg moglegheit til å stimulera lokale fortrinn og moglegheit til å stimulera kunnskap og kompetanse som grunnlag for nye arbeidsplassar. Og dei ber om meir makt. Er statsråden villig til å følgja det opp?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Så vidt jeg husker, hadde Vestlandsrådet seks punkter som vi fikk presentert. Jeg synes å huske at i hvert fall fem av de punktene passer nesten ordrett med det som står i mitt eget partis program. Jeg vil minne om at en av de viktigste tingene de tok opp, var å beholde ressurser lokalt knyttet til egen skatteinngang og knyttet til ressursallokering, og ikke samle inn alt før man deler ut igjen. Men det aller viktigste, som også vestlandsindustrien selvfølgelig er opptatt av, er vilkårene for å drive denne industrien. Det er det det dreier seg om. Effektutvalget og andre utvalg påpeker nærmest det som vi alle vet, nemlig at det foregår en sentralisering og også en regionalisering i landet. Stortinget bevilger jo store midler årlig for å prøve å motvirke dette – det kan man vel ikke akkurat si å ha lyktes med de siste 50 år, vi må vel erkjenne noe av denne virkeligheten. Det viktigste for meg blir å prøve å etablere lønnsomme arbeidsplasser i distriktene. Det vil være forutsetningen for bosetting.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Ryan.

Inge Ryan (SV): Lederen av Effektutvalget, Hallgeir Aalbu, sier klart at vi må ha mer distriktspolitikk i Norge og ikke mindre. Og når jeg har gleden av å reise rundt og besøke bedrifter i det ganske land, hører jeg det samme: Vi trenger ikke bare skattelette, det er for så vidt greit nok det, men det vi trenger, er en aktiv næringspolitikk der vi får hjelp når vi er i bølgedaler. Derfor er vi i SV veldig glad for at vi har fått Regjeringa og næringsministeren med på et såkornfond som skal brukes til næringssvake områder der man sliter.

Mitt spørsmål til næringsministeren blir følgende: Ser næringsministeren at enkelte deler av landet må særbehandles i perioder når man er i bølgedaler, og er man da villig også fra Regjeringas side til å følge opp den tenkningen som man var med på sammen med SV da man etablerte dette såkornfondet for næringssvake områder?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er ingen tvil om at begrepet «man må ha mer distriktspolitikk og ikke mindre», er et allmenngyldig begrep som man skal slutte seg til. Men det er ikke ensbetydende med at vi må sende noen få millioner kroner mer rundt hist og pist. Jeg føler meg ganske overbevist om at en alternativ anvendelse av noen av de milliardene vi f.eks. har sendt de 30 siste årene, hadde hatt langt større effekt på det å etablere lønnsomme arbeidsplasser enn den måten vi har gjort det på. Derfor er et av de viktigste anliggender vi har nå, gjennom det vi har satt i gang knyttet til det innovasjonsprosjektet som vi presenterer neste tirsdag, nettopp å se på de imperfeksjoner som er i markedet i distriktene, og hva som er hindringene for at det kan skje etablering av levedyktige arbeidsplasser. Man har jo syltet ned milliarder i de siste 30 år for nettopp å oppnå den målsettingen, men uten å lykkes. Derfor må vi se på en alternativ anvendelse for noen av disse midlene.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Effektutvalget har også noen synspunkter på bruk av landbruksoverføringene, som er ca. 20 milliarder kr hvert eneste år, inkludert skjermingsstøtten, og man har synspunkter på at disse midlene kunne gitt langt bedre resultater hvis man hadde spredt dem på flere bransjer og næringer og ikke knyttet distriktspolitikken så sterkt til landbrukspolitikken. Fra 1976 til 1997 ble det brukt 500 milliarder 1997-kroner til landbruksstøtte, og i den perioden hadde vi norgeshistoriens største folkeforflytning fra distriktene til sentrale strøk.

Vil statsråden gå inn og se på de vurderingene Effektutvalget gjør på dette området, slik at vi kan få mer ut av skattebetalernes penger i distriktene?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Man kan ikke underslå det faktum som representanten påpeker, nemlig at det er brukt 500 milliarder kr til landbruksoverføringer. Så vil sikkert synspunktene være forskjellige på om man har lyktes eller ikke, men det er i hvert fall et uomtvistelig faktum at tilbakegangen i antall årsverk i landbruket har vært konstant siden krigen, mellom 2 000 og 3 000, og det har i grunnen fortsatt, uavhengig av bevilgningsnivået.

Jeg vil ikke gå inn på det som er spesifikt i forhold til landbruket. Jeg vil bare si at i forhold til de prosjektene som jeg nå har tenkt å sette i gang totalt sett, som gjelder innovasjon, nyskaping, etablering av arbeidsplasser fra Lindesnes til Nordkapp, vil en helt naturlig bit av det være å skjele til de midlene vi bruker i dette apparatet totalt sett, ikke nødvendigvis spesifikt i forhold til landbruket, men for øvrig en alternativ anvendelse til det samme formålet som kanskje er enda bedre for å nå målet om bosetting i hele landet basert på lønnsomme arbeidsplasser.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har et spørsmål til skipsfartsministeren, Ansgar Gabrielsen, men først må jeg inn på Miljøverndepartementets område, og det gjelder elektroniske sjøkart. Vi kan ikke få bedre elektroniske sjøkart enn oppmålingen er, og den er opp imot 200 år gammel. Overføringen til elektroniske sjøkart går fra papirkart, og brukerne av disse elektroniske sjøkartene er også skipsfartsministerens ansvar.

Da er spørsmålet: Er det ikke på tide at vi nå får opprettet en havarikommisjon for sjøfart, etter «Rocknes»-forliset? Vi har ikke fått konklusjonen ennå, men det er indikert at den seilte etter elektroniske kart og gamle oppmålinger. Det er et gammelt krav fra fiskerne at vi skulle hatt en havarikommisjon. Er det ikke på tide at den blir nedsatt?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først til det representanten Bastesen sa innledningsvis, knyttet til at elektroniske sjøkart ikke blir bedre enn de oppmålingene som er gjort. Det er en nyttig påpeking fra en kystkyndig mann. For om man konverterer en masse gamle papirkart til elektroniske kart, så blir de ikke klarere av den grunn. Det er selvfølgelig oppmåling som er viktig, og det brukes det da også store ressurser på. Men det er helt åpenbart at det å få dette elektronisk etter hvert vil være en fordel ikke bare for den oppmålingen man har, men det vil være viktig for den kontinuerlige oppdateringen. Derfor er det en viktig bit av sikkerhetsaspektet ved sjøfart at vi får til elektroniske ordninger som gjør at man kan oppgradere fortløpende, slik at den ene etaten ikke skal sitte på opplysninger om oppmålinger som ikke kommer til kunnskap for dem som står på broen. Det er et meget viktig poeng.

Så til dette med havarikommisjonen – det har jeg for så vidt svart på tidligere. Justisdepartementet har her en sak til behandling. Men i Sem-erklæringen har vi snakket om og uttrykt vilje til å se alle disse områdene i en sammenheng. Når det gjelder sjøfart, er det altså en tilleggsdimensjon knyttet til internasjonale konvensjoner som vi også må ta hensyn til, som jeg sa, nettopp fordi vi er en stor sjøfartsnasjon og er opptatt av at vi også skal kunne følge våre skip, våre sjøfolk, i alle farvann – uansett hvor noe skjer.

Vi vil altså se på muligheten for en felles havarikommisjon, men vi vil selvfølgelig også forbeholde oss retten til å gå lenger enn eventuelt kyststaten vil kunne, basert på at vi er flaggstat for våre skip.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg er ikke beroliget av Regjeringens hastverk i denne sak.

Vi har i mange år krevd en havarikommisjon innen sjøfarten. Vi er jo en skipsfartsnasjon, og det skulle være på sin plass at vi får en havarikommisjon, på lik linje med det vi har innen luftfarten. Vi er ikke en luftfartsnasjon, men vi er en skipsfartsnasjon, så kan statsråden påse at det blir fortgang i denne saken?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er faktisk noe av poenget, det representanten Bastesen sier: Vi er ikke en luftfartsnasjon, men vi er en sjøfartsnasjon. Derfor er det noen tilleggsdimensjoner vi må ta hensyn til når vi skal etablere denne type kommisjoner.

La meg si det slik at jeg skal ikke forskuttere noen konklusjon på det Justisdepartementet holder på med, men det skulle ikke forundre meg om de som sitter og jobber med det, har lest Sem-erklæringen. Det tror jeg i veldig stor grad vil etterkomme Bastesens ønske på dette området, et område hvor Bastesens engasjement er høyst prisverdig – og jeg deler det fullt ut – nemlig sikkerhet langs kysten, ikke bare for sjøfolk, men også for fiskere. Både Bastesen og undertegnede har fartstid som fiskere, og vi vet hvor viktig det er med sjøkart. Dette tar vi seriøst, og det ansvaret som ligger i å få dette også elektronisk, det har jeg, og det tar jeg.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.