Ågot Valle (SV): Jeg har dette spørsmålet
til utdannings- og forskningsministeren:
«Ifølge Kulturskolerådet
er det i mange kommuner nå blitt vesentlig dyrere å ha
barn i kulturskolen. Konsekvensen kan bli at noen foreldre ikke
vil få råd til å sende sine
barn til kulturskolen. Det er grunn til å tro at dette vil
ramme barn med minoritetsbakgrunn. En utvikling med dyrere plasser
og fortsatt lange køer undergraver ideen
om at kulturskolen skal være et tilbud til alle, også minoritetsbarn.
Det vil bety ulik tilgang til kulturell kompetanse.
Hva vil statsråden gjøre
for å hindre en slik mulig utvikling?»
Statsråd Kristin Clemet: I spørretimen forrige onsdag
informerte jeg om en undersøkelse gjennomført
av Norsk Kulturskoleråd og fylkesmannen i Sør-Trøndelag. Denne
viste at av de 386 kommunene som deltok i undersøkelsen,
har 180 økt foreldrebetalingen med i gjennomsnitt 17 pst.
i 2004. Det kan også opplyses om at satsen for
foreldrebetaling, som inntil 1. januar 2004 var på maksimalt
1 600 kr pr. år, ikke har vært
justert siden 1993. 1 600 kr i 1993 tilsvarer
2 093 kr i 2004.
Som kjent ble det øremerkede tilskuddet
til de kommunale musikk- og kulturskolene overført til
inntektssystemet først fra 1. januar 2004. Det
er derfor for tidlig å si noe om denne overføringen
av ansvar til kommunene har ført til endringer i deltakelsen
i musikk- og kulturskolene.
Økt foreldrebetaling vil imidlertid kunne bidra
til økt kapasitet og kortere køer i
de kommunale musikk- og kulturskolene, noe som faktisk har funnet
sted i om lag 80 pst. av de 20 forsøkskommunene
hvor tilskuddet ble en del av rammen alt i 2000. Det er imidlertid
for tidlig å si noe om effekten av en eventuell økning
i foreldrebetalingen på musikk- og kulturskoletilbudet
i de andre kommunene.
Jeg er generelt av den oppfatning at kommunene,
som et hovedprinsipp, er best i stand til å allokere ressursene og
fastsette størrelsen på brukerbetalingen for de
ulike tilbud, bl.a. foreldrebetalingen i de kommunale musikk- og
kulturskolene.
Jeg har pr. i dag ingen indikasjoner på at
et system med rammefinansiering
og større frihet for kommunene til selv å utforme
tilbudet «rammer barn med minoritetsbakgrunn».
På denne bakgrunn har jeg heller ingen planer om å gjeninnføre
pristak eller øremerking av bevilgningen.
Ågot Valle (SV): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg registrerer at hun gjentar noe av svarene
til Trond Giske fra forrige spørretime. Jeg vil bare
si at i 1993 var den gjennomsnittlige betalinga under 1 000 kr,
så siden da har det vært en vesentlig prisstigning.
Det kan være mye som tyder på at betalinga
allerede nå er for høy, og at mange er bekymret
for at enda flere ikke vil ha råd når taket
heves. Og jeg vil også gjøre statsråden
oppmerksom på at kommunene kan melde om at tonen nå er
nedlegging heller enn å øke kapasiteten.
Jeg innser at noe av problemet
her er at staten ikke har tatt sin del av ansvaret før
tilskuddet ble lagt inn i ramma. Det vil si at timetilskuddet har
stått i ro i veldig mange år, mens kommunene og
foreldrene har tatt sin del av spleiselaget.
Jeg vil da spørre statsråden:
Hva vil hun gjøre for at staten skal kunne ta sin del av
ansvaret, og ikke bare skyve alt over på kommuner
og foreldre?
Statsråd Kristin Clemet: 17 pst., som er den gjennomsnittlige
prisøkningen i 2004 blant de kommunene som er undersøkt,
er mindre enn den generelle prisstigningen siden 1993.
Og siden har det vært et pristak som man ikke
har kunnet justere prisene i forhold til.
Jeg mener også at å sette
et slikt tak fra statens side gjør det vanskeligere
for kommunene å utforme tilbud som er lokalt tilpasset
de behovene man har. De vet vi er veldig forskjellige, for etterspørselen etter
musikk- og kulturskole er veldig forskjellig rundt om i landet.
Det har også skapt kapasitetsproblemer.
Deltakelsen i musikk- og kulturskolene har økt
til tross for at det har vært advarsler
om det motsatte. Personlig må jeg nok si at når
man ser på privat forbruk til fritid og til andre
ting i vår tid, synes ikke jeg at en pris i størrelsesorden
1 500 kr – 2 000 kr
per år er en veldig høy pris.
Når det så gjelder kunst
og kultur i skolen, og når det gjelder musikkskolene, vil
jeg henvise til en melding vi har lagt frem om bl.a. kulturskolene,
og som ligger til behandling her i Stortinget nå.
Ågot Valle (SV): Jeg takker igjen for svaret.
Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten
mot minoritetsbarna, for de tilhører familier som er blant
de fattigste. Det kan det godt være slik at både
statsråden og jeg har råd til å sende
barn og barnebarn til kulturskolene, men de fattigste vil definitivt ikke
ha råd. Det viser seg også i forskjell
i tilbud i bydeler i Bergen der det er rike foreldre,
kontra der det er fattige foreldre.
Men igjen til minoritetsbarna. Det er et faktum
at vi finner få minoritetsbarn i kulturskolene i dag. Det
kan være mange grunner til det – pris
kan være én. Det er videre et faktum
at bare få kulturskoler har tilbud som treffer
minoritetsbarn. Forklaringen kan være at vi alle sammen
har behov for å begynne med det kjente, altså med
de kulturuttrykkene vi kjenner, og så gå videre.
Jeg vil utfordre statsråden
på om hun ser behovet for utviklingsprosjekter som kan
stimulere til de flerkulturelle møtene.
Statsråd Kristin Clemet: Minoritetsspråklige er jo ikke
per definisjon fattige, man det er klart at noen er fattigere
enn andre.
Kommunene står fritt til å ha
spesielle ordninger for det. Når vi i staten ikke
fastsetter prisen for kommunene, er det kommunene som fastsetter
prisen. Da kan det også være
variasjoner i prisen, naturligvis.
Jeg kan være enig i at det
kan være behov for å utvikle tilbud
mange steder, kanskje spesielt i forhold til det perspektivet
representanten Valle her tar opp. I den meldingen jeg henviste til,
skisseres det en del tiltak for å få til utvikling
i musikk- og kulturskolene. Jeg synes det flerkulturelle perspektivet
er et godt eksempel på at utviklingen også bør
skje lokalt. For her kan man jo forestille seg at det er helt andre
behov i Oslo enn det vil være f.eks. andre
steder i landet, hvor innslaget av minoritetsspråklige
elever er mye mindre.
Når det gjelder minoritetsspråkliges
situasjon i norsk skole i sin alminnelighet, vil jeg henvise
til en omfattende plan vi nylig har lagt frem for å styrke
integreringen, prestasjoner, progresjon og rekruttering av minoritetsspråklige – også når
det gjelder kulturfagene, som er et meget viktig område
rett og slett fordi det viser seg at det er systematiske forskjeller
i deres disfavør som ikke skyldes deres
evner og talenter.