Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille
kultur- og kirkeministeren følgende spørsmål:
«I avisen Østlendingen kunne vi den
20. og 22. januar 2004 lese om et par som ønsket å døpe
sin datter i Våler kirke. Presten sa nei, og grunnen var
at en ikke-troende skulle stå fadder til barnet. I Elverum
kirke i nabokommunen, gikk det greit å få barnet
døpt med samme fadder.
Ser statsråden at dette kan skape
frustrasjon, og at ordet folkekirke mister noe av sin betydning?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For Den norske kyrkja er det fastsett
allmenne føresegner om barnedåp. Når
det gjeld fadrar, kan ein her lese følgjande:
«Fadrane
tek på seg viktige oppgåver når det gjeld kristen
oppseding av barnet, og skal veljast med dette for auga. Presten
er ansvarleg for å sjå til at foreldra
vel slike fadrar som reglane føreset. Til fadrar kan berre veljast
personar som er medlem av Den norske kyrkja eller
andre kristne som ikkje forkastar barnedåpen. Dersom
det vert aktuelt å nekta eit medlem av Den norske
kyrkja å vera fadder, skal saka leggjast
fram for biskopen.»
Når det er ynske om ein fadder som
står utanfor Den norske kyrkja, følgjer
det altså av føresegnene at presten stundom
må utøva eit visst skjøn. I praksis byr
dette sjeldan på noko problem, men det kan førekoma
at prestar ser noko ulikt på om eit val av fadder
er i samsvar med føresegnene.
Kvart år blir det døypt mellom
40 000 og 50 000 born i Den norske kyrkja.
Barnet skal ha minst to og høgst seks fadrar. Det er såleis
svært mange som kvart år får fadderoppgåve,
og eg kan vanskeleg sjå at tilfellet
i Våler vil endra på folk si oppleving
av Den norske kyrkja som ei romsleg og inkluderande
folkekyrkje.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
men jeg er noe usikker på om statsråden svarte bra
nok på spørsmålet mitt.
Det vil vel ringe en klokke også hos
statsråden når man får døpt
et barn med faddere i én kirke, men ikke i en
annen – altså i forhold til den forskjellsbehandlingen som
enkelte prester utøver. Og dette behøver ikke bare gjelde
fra kommune til kommune. Etter at jeg leverte spørsmålet,
har jeg hørt at det også kan skje med
prester innenfor samme menighet – at
det er forskjell på hvordan prester ivaretar denne arbeidsoppgaven,
at man skaper forskjell; den ene presten godtar fadderen, den andre
gjør det ikke. Og det jeg egentlig spurte statsråden
om, var om hun er klar over dette, og om hun ønsker å innstramme
regelverket, eller at en gjør det enda
mer romslig, slik at alle kan godta faddere som nødvendigvis ikke
har den samme bibeltro.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste vil eg ikkje koma
med noko direktiv frå departementet om kven som
skal godkjennast som fadrar. Det trur eg vi skal overlata til Den
norske kyrkja. Og eg refererte til kva som står
i føresegnene om barnedåp. Hovudproblemet her
var ikkje, som representanten sa, at ein var ikkje-truande. Hovudproblemet
var at det var ein som ikkje var medlem av Den norske
kyrkja. Det er altså nokre prestar som vurderer det som
ikkje å vera i samsvar med å vera fadder,
mens andre ikkje gjer det. Eg trur dette er
sjeldne tilfelle.
Eg òg har sett nokre avisoppslag
om denne saka. Eg har erfaring med korleis media kan vinkla ulike
saker, så eg set ikkje min store lit til ein
del av det som står der. Men eg trur vi skal vera
så romslege at vi kan seia at prestar vurderer
det med medlemskap i Den norske kyrkja
litt forskjellig i forhold til godkjenning av fadderskap eller ikkje.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret, som fortsatt
er noe uklart når det gjelder praktisering av denne viktige
arbeidsoppgaven.
Jeg er ikke sikker på om
de som bærer sitt barn fram til dåpen, bare
velger faddere på grunn av at de ønsker at barnet
skal ha en kristen oppdragelse videre. Jeg tror at foreldre – og
jeg snakker litt av egen erfaring – også tenker
på hva som skjer med barnet hvis de blir borte, og hva
fadderne da kan gjøre. Jeg tror ikke det bare
er det å oppdra dem i den kristne tro. Jeg tror òg
det kommer inn en del praktiske gjøremål, oppgaver
og problemer, og at foreldrene tenker litt på det. Og det
er den romsligheten i forhold til at andre kan gjøre
det bra som faddere, ikke bare de som enkelte
prester godtar som faddere og andre prester ikke
godtar som faddere, det må være noe
mer opp til foreldrene å vurdere – hva man ønsker,
og hvem man ønsker å ha som faddere
for noe av det kjæreste man har, nemlig sitt barn.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har forståing for tilleggsspørsmålet
som representanten reiser, men då må eg minna
om at vi har føresegner når det gjeld dåp,
som presten har å halda seg til. Der står dette
med medlemskap i Den norske kyrkja
konkret i forhold til fadderansvar, som òg prestane
har å halda seg til. At mange foreldre
ynskjer å ha fadrar som òg kan ta seg av borna
dersom noko skulle henda, skjøner eg, men dåpen er
ikkje til for at foreldra skal ha
eit sikringsnett dersom det skjer ei ulykke med foreldra. Dåpen
har ein spesiell funksjon, og det står òg klart
i føresegnene kva krav som prestar kan stilla.
Eg trur ikkje dette er eit stort
problem. Når eg svarte at vi har mellom 40 000
og 50 000 dåpar i Noreg – det
er mange som blir valde til fadrar – trur eg ikkje
dette er noko stort problem. Eg synest vi skal vera
så romslege at den vesle ulikskapen vi har i vurderinga
av fadrar, må vi kunna klara å leva
med