Arne Sortevik (FrP) [11:37:02]: Spørsmålet til utdannings- og forskningsministeren er som følger:

«Retten foreldrene har til å velge hva slags skolegang barna deres skal få, er et prinsipp som kom til uttrykk i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 26.3. I vedtatte konvensjoner er dette hovedprinsippet inndelt i to avledede prinsipper: Foreldre har for det første rett til å sikre utdanning for barna sine i samsvar med sin egen overbevisning, og for det andre rett til å velge andre skoler for barna sine enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter.

Hvordan vil statsråden sikre denne retten?»

Statsråd Kristin Clemet [11:38:23]: Retten foreldre har til å velge hva slags skolegang barna deres skal få, er et prinsipp som kommer til uttrykk i artikkel 26 nr. 3 i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. Norge er folkerettslig bundet av denne erklæringen. Foreldres rett til å velge opplæring for egne barn er også en del av foreldreretten etter FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne konvensjonen gjelder som norsk lov. Det gjør også Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som fastslår statens plikt til å respektere foreldres rett til å sikre utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.

Etter opplæringsloven og friskoleloven har foreldre på denne bakgrunn adgang til å velge fire alternative former for grunnskoleopplæring for sine barn: opplæring i en offentlig grunnskole, opplæring i privat grunnskole, opplæring i frittstående grunnskole eller privat hjemmeundervisning.

Kun ytterst få velger hjemmeundervisning i Norge.

Opplæring i privat grunnskole innebærer at eleven går i en skole som er godkjent etter opplæringsloven, men som ikke har rett til eller mottar statstilskudd, og som derfor kan kreve så høye skolepenger den vil. Heldigvis har vi meget få slike skoler i Norge.

Opplæring i en frittstående grunnskole innebærer at eleven går i en privat grunnskole – kalt friskole – som er godkjent etter friskoleloven. En slik skole mottar statstilskudd, men må til gjengjeld oppfylle en rekke krav til kvalitet, innhold og drift: Skolene må ha et innhold og en kvalitet som er jevngod med den offentlige skolen, skolene kan ikke sile eller sortere elever, det er ikke adgang til å ta ut noen former for utbytte, og det er sterke begrensninger på størrelsen på skolepengene. Formålet med loven er således å sikre at retten til å velge privat grunnskole ikke bare skal forbeholdes dem som har god råd, men at denne retten skal være så lik som mulig for alle.

Friskoleloven er en tilskuddslov, slik også den gamle privatskoleloven var. I motsetning til privatskoleloven som gjaldt frem til 1. oktober 2003, åpner friskoleloven for at alle grunnskoler som oppfyller lovens krav til innhold og kvalitet – ikke bare de som har et religiøst eller pedagogisk formål – kan godkjennes. I tillegg er det innført en rett til godkjenning dersom skolene oppfyller kravene i loven, og forutsatt at godkjenningen ikke vil føre til vesentlige og langsiktige negative konsekvenser for vertskommunen og innbyggerne i kommunen. Formålet med all lovgivning på grunnskoleområdet er tross alt at tilbudet til elevene samlet sett skal være best mulig. Mangfold og valgfrihet kan være goder i seg selv, men det kan også bidra til økt kvalitet i hele skolesystemet. Samtidig må det tas hensyn til kommunenes muligheter til å oppfylle sine plikter overfor elevene.

Antall elever i private og frittstående grunnskoler i Norge er svært lavt sammenlignet med nesten alle andre land. Jeg mener likevel at foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn er godt ivaretatt gjennom dagens lovgivning og de endringer som er foretatt de senere år. Det er viktig at friheten og retten til å velge en alternativ skole er lik for alle, men det er ikke et mål i seg selv at flest mulig skal velge noe annet enn den offentlige skolen. At så mange velger å gå i den offentlige skolen i Norge, tyder på stor tilfredshet med tilbudet. Regjeringens skolereform, Kunnskapsløftet, tar sikte på å gjøre den offentlige skolen enda bedre.

Arne Sortevik (FrP) [11:41:14]: Jeg takker for svaret. Jeg har et oppfølgingsspørsmål.

Jeg er enig med statsråden i at poenget her ikke er at man skal tvinges til å velge noe annet, men man skal ha rett til å velge det man ønsker for sine barn. Regjeringen har sammen med Fremskrittspartiet fått på plass friskoleloven, som faktisk i sin formålsparagraf knytter formålet i norsk lov til både intensjon og tekst i FNs erklæringer når det gjelder foreldres rett til å velge skole for sine barn.

Men denne ordningen er jo under angrep. Blant annet blir vi – både vi som er politikerne bak loven, og vi som er foreldre – tydelig fortalt av det rød-grønne alternativet at de vil gjøre sitt ytterste for å fjerne denne loven, gjerne også midt i skoleåret. Hva er statsrådens vurdering av eventuelt å gå tilbake til den tidligere privatskoleloven? Vil dette være å bryte med de FN-prinsippene som nå er kommet inn i norsk lovgivning for å sikre foreldrenes rett til å velge utdanning for sine barn?

Statsråd Kristin Clemet [11:42:24]: Det er nok min vurdering at ingen – ikke noen regjering eller noe parti – kan frata foreldre rett til å velge en alternativ skole for sine barn. Det står nedfelt i Menneskerettighetserklæringen og andre steder. Friskoleloven, og den gamle privatskoleloven, er i grunnen bare en tilskuddslov hvor vi ønsker å ivareta den rettigheten alle har uansett, på en slik måte at den skal gjelde alle og ikke bare dem som har god råd. Det er formålet med den gamle privatskoleloven og nå friskoleloven. Vi mener imidlertid at den gamle privatskoleloven var for snever i den forstand at den bare gav noen denne muligheten, nemlig dem som foretrakk et religiøst-etisk alternativ eller en alternativ pedagogikk. Enn videre var det slik at dette litt innsnevrede kriteriet etter hvert var vanskelig å praktisere. Jeg minner om at Arbeiderpartiet med en viss rett midt på 1990-tallet ønsket å stoppe Montessori-skolene fordi det ikke lenger kunne påvises at dette var alternativ pedagogikk. Nyskolen, som er etablert etter initiativ fra Mosse Jørgensen, ville ikke fått adgang til å etablere seg etter den gamle privatskoleloven. Den gamle loven inneholdt også et stort rom for skjønn, som gjorde det uforutsigbart for brukerne.

Arne Sortevik (FrP) [11:43:37]: Like fullt er det slik at med den friskoleloven vi har fått, er skolelovgivningen fortsatt knyttet til ulike lover, og det er også en klar ulikebehandling av elevene når det gjelder finansiering. Om vi skuer til vårt nære naboland, så er situasjonen en helt annen. Etter mitt skjønn er FNs rettigheter knyttet til foreldres frie valg vesentlig bedre ivaretatt med én lov og felles og likt finansieringssystem. Spørsmålet er – på bakgrunn av det vi har opplevd med KRL-faget, hvor foreldre og foresatte til fire elever faktisk har fått endret lovgivning i Norge, den prosessen er på vei – om det er slik at øvrige foreldre i Norge faktisk må gå veien om FNs organer for å sikre sin rett etter FNs konvensjoner til å velge skole for sine barn i Norge, eller om Regjeringen på egen hånd vil gjøre noe for å styrke denne retten.

Statsråd Kristin Clemet [11:44:45]: Jeg får følelsen av at det her reises to spørsmål. Det første er: Burde vi rydde opp i lovverket og skaffe oss én lov på grunnopplæringens område, i og for seg parallelt med det som nettopp har skjedd på høyere utdanning, hvor vi har fått én universitets- og høyskolelov? Jeg har ingen aktuelle planer om det nå, men jeg vil ikke utelukke at det er en fornuftig opprydding i fremtiden.

Det andre spørsmålet som reises, er spørsmålet om finansiering. Der vet representanten Sortevik at det gjenstår noe før vi fullt ut har oppfylt Sem-erklæringens mål om også å yte kapitaltilskudd, selv om vi så vidt har begynt på det etter avtale med bl.a. Fremskrittspartiet. Så er det delvis en smakssak om man ønsker å yte full finansiering og ha null egenandeler eller å yte en andel av finansieringen og tillate visse egenandeler. Sverige har det systemet at det er 100 pst. finansiering av friskolene. Det er ikke lov å ta egenandeler. Men det viktigste skillet i forhold til Sverige er etter min oppfatning at det er mulig å ta ut utbytte av driften, hvilket gjør den svenske loven veldig forskjellig fra den norske. Og den svenske loven administreres altså av en sosialdemokratisk regjering.