Ine Marie Eriksen
(H) [13:09:34]: Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til kunnskapsministeren:
«I Vårt Land 24. oktober
presenteres en rapport fra IFO-instituttet i Tyskland. Rapporten
bygger på TIMSS-undersøkelsen fra 2004, og trekker også inn
OECD-rapporten «Education at a glance» fra 2005.
En av hovedkonklusjonene fra IFO-instituttet er at det ikke
eksisterer noen sammenheng mellom antallet elever
i en klasse og læringsutbyttet deres. Kunnskapsministeren
avviser disse funnene kontant.
Hvilket forskningsmessig belegg har statsråden
for å avvise disse forskningsresultatene?»
Statsråd Øystein
Djupedal [13:10:14]: Jeg er veldig opptatt av kvaliteten i norsk
skole. Derfor ønsker jeg en diskusjon om hva
som kan gjøre skolen bedre. Hvordan kan vi forbedre elevenes
faglige læringsutbytte, og hvordan kan vi utvikle
basisferdighetene til elevene bedre enn det vi gjør
i dag? Alle vet at dette bare kan oppnås gjennom
en samlet innsats med bruk av flere virkemidler som bidrar i samme
retning. Ett av de viktigste virkemidlene er
kompetanseheving for lærerne – et tiltak som det er
tverrpolitisk enighet om i Norge, og som vi er godt i gang med.
I tillegg mener jeg det er viktig
hvor store elevgrupper den enkelte lærer har ansvar for. Alle
som har vært i skolen, vet at det er lettere å holde
ro i en gruppe på 15 elever enn i en på 30 elever. Alle
vet også at det er viktig at læreren
har tid til å gi hver enkelt elev oppmerksomhet, noe som
selvfølgelig er lettere når det er færre
elever.
Når det gjelder rapporten fra IFO-instituttet
i Tyskland, er det viktig å presisere noen forhold.
For det første er det feil det spørsmålsstilleren
hevder, at den konkluderer med at det ikke er noen
sammenheng mellom antallet elever i en klasse og læringsutbyttet
deres. Tvert imot viser den en slik sammenheng for de yngste og
de svakeste elevene. Videre er det viktig å være
klar over at selv om en forskningsrapport ikke påviser
en slik sammenheng, betyr ikke det nødvendigvis
at det ikke finnes noen sammenheng. Den type
forskning det her er snakk om, er vanskelig, med store
metodiske problemer. Derfor er det viktig å bruke
forskningen kritisk og ikke legge for stor vekt på en
enkelt undersøkelse. I dette konkrete tilfellet er det viktig
for meg at rapporten bare måler faglig læringsutbytte
og ikke andre forhold som kan ha betydning.
Derfor vil jeg ta med meg rapporten fra IFO-instituttet i det videre
arbeidet for å forbedre norsk skole, men ikke
tillegge den større vekt enn det den enkelte rapport faktisk
fortjener.
Ine Marie Eriksen (H) [13:11:56]: Jeg registrerer at statsråden ikke
har noe forskningsmessig grunnlag for å avvise funn i rapporten,
og jeg synes det er hyggelig at han nå vurderer å ta
rapporten med seg i det videre arbeidet.
Kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen. Det
som har overrasket meg litt i flere sammenhenger etter
at statsråden tiltrådte, er at han som kunnskaps-
og forskningsminister avviser forskning som sådan,
svært ofte fordi konklusjonene i forskningen ikke
samsvarer med det Regjeringen står for politisk, nærmere
bestemt uttrykt gjennom regjeringserklæringen.
Vi hadde en tilsvarende situasjon
i Tabloid den 14. november. Da spurte reporteren: Tror
du ikke på forskningen om barnehager og barn?
Da svarte Øystein Djupedal: Nei, jeg kjenner ikke
til denne forskningen overhodet, og jeg tror ikke noe
på det!
Er statsråden enig i at det er viktig å være åpen
for alle typer kunnskap og alle typer forskning
for å skape en bedre skole?
Statsråd Øystein
Djupedal [13:12:55]: Den siste forskningsundersøkelsen
som det her vises til, er en forskningsrapport knyttet
til barneoppdragelse i USA, og knyttet til en del spesifikt amerikanske
forhold som ikke er parallelt overførbare
til norsk barneoppdragelse. Det tror jeg alle vil være
enig i. Det betyr ikke at man avviser forskningen
som sådan, men man avviser forskningens relevans for det
denne debatten dreier seg om, nemlig om barnehager
og barneoppdragelse.
Denne rapporten vi her diskuterer – rapporten
fra IFO-instituttet i Tyskland – er en rapport av mange,
og en forskningsrapport som vi selvfølgelig vil
ta med oss, i likhet med mange andre forskningsrapporter.
Denne forskningsrapporten har noen metodiske svakheter
som jeg har påpekt. Det betyr at konklusjonen ikke
er så entydig som Ine Marie Eriksen later som
her i dette spørsmålet. Det betyr at dette og
mange andre forskningsresultater er viktig for å forbedre
læringsutbyttet i norsk skole. Og la meg si at dette er
jo det vi er enig om, det er det som er utgangspunktet for meg som
kunnskapsminister og jeg håper også for opposisjonen,
nemlig at vi skal skape et bedre læringsmiljø i
klassen slik at barna våre lærer mer,
og at lærerne blir bedre i stand til å ivareta
hver enkelt elev. Dette er et viktig utgangspunkt, nemlig at lærerne
skal ha muligheten til å ivareta hver enkelt
elev.
Ine Marie Eriksen (H) [13:14:07]: Mitt hovedanliggende
her er ikke å diskutere innholdet i rapporten.
Mitt hovedanliggende
er at statsråden uten videre avviser forskningsfunn
fordi han ikke liker det politiske innholdet i dem. Det
er en utvikling jeg vil advare mot.
Jeg vil samtidig benytte anledningen til å spørre
hvilket forskningsmessig belegg statsråden har for å gå inn
for å fjerne det obligatoriske andre fremmedspråket.
I en debatt på NRK Frokost-TV den 8. november fortalte
statsråden at frafallet i valgfag som språk var
alarmerende, at to tredjedeler falt fra, og at løsningen
da ikke var å gjøre faget obligatorisk.
Senere på dagen holdt statsråden et foredrag hos
Arbeiderpartiet i Folkets Hus, og
ifølge referatet i Aftenposten dagen etter sa
statsråden at det ikke er noe poeng å gjøre
faget obligatorisk, fordi vi ikke har noe frafall i faget.
Hvilket av de to grunnlagene baserer statsråden sin avgjørelse
på?
Statsråd Øystein
Djupedal [13:15:04]: Jeg husker ikke disse sitatene, og
man må ta alle journalistiske referater med en
klype salt.
Det som er riktig, er at vi i dagens skole
har et betydelig frafall fra fremmedspråk. For noen
av disse språkfagenes vedkommende er dette så mye
som 2/3, for noen mindre enn det. Det
gjelder både tysk og fransk. Vårt utgangspunkt
er at vi ønsker å lage et
spennende fremmedspråk i skolen som mange elever ønsker.
Det skal være et kvalifiserende fremmedspråk
med en ny type pedagogikk og en praktisk tilnærming
som gjør at elevene faktisk får den kunnskapen
som gjør at man kan beherske språket. Dette er
veldig verdifullt for den enkelte, dette er veldig verdifullt for
skolen, og dette er veldig verdifullt for samfunnet vårt.
Det som skiller oss fra den foregående
regjering, er at vi ønsker å gi elevene
en noe større grad av valgfrihet, slik at noen
elever kan velge fordypning i engelsk, fordypning i norsk eller
fordypning i samisk.
Jeg har hele tiden vært
forbauset over at Høyre er det partiet
som nå tar kampen opp mot valgfrihet i skolen innenfor
kvalifiserende alternativ. Det må være
Høyres valg. Vi er enige om at vi skal ha et godt språkfag
i skolen som alternativ til et annet språkfag.