Stortinget - Møte onsdag den 15. mars 2006 kl. 10

Dato: 15.03.2006

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 26

Laila Dåvøy (KrF) [14:17:31]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«FN har reagert på stor økning i bruk av ADHD-medikamenter i Norge. Det er viktig at Helsetilsynet undersøker den norske praksisen vedrørende bruk av ADHD-medisin og ser på ev. koblinger mellom legemiddelindustrien og enkeltleger. Konsensuskonferanse om ADHD vil kunne være et viktig tiltak for å finne fakta og enighet om veien videre. Deltakere bør være Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, forskere fra inn- og utland, fagfolk og brukerrepresentanter.

Vil statsråden ta initiativ til at det avholdes en konsensuskonferanse om ADHD?»

Statsråd Sylvia Brustad [14:18:13]: Unger som får diagnosen ADHD, og familiene deres, må kunne stole på at de får best mulig hjelp basert på gode faglige råd.

I den årlige rapporten fra FNs narkotikakommisjon for 2004 er det en oversikt over bruk av medikamenter ved ADHD i 20 land. Det går fram, som representanten kjenner veldig godt til, at det er en stor økning i bruk av medikamenter ved behandling av ADHD. Det er også store variasjoner mellom landene. Norge peker seg ut ved å ligge høyt på statistikken. Medikamentforbruket i Norge er f.eks. 50 pst. høyere enn i England, og det er også hele fire ganger høyere enn i Sverige. USA og Island topper statistikken – i disse landene er forbruket tre ganger så høyt som i Norge. Nasjonale data for 2005 viste nok en kraftig økning i forbruket i Norge.

En kartlegging fra SINTEF fra 2004 viser at det i gjennomsnitt tar fire år fra ADHD oppdages til diagnosen stilles, og at det er mangel på kapasitet, samordning og veiledning på området. På basis av denne kartlegginga ble det utarbeidet nye forskrivningsregler i mai 2005, og Sosial- og helsedirektoratet kom med en ny faglig veileder i november i fjor. I veilederen understrekes det at legemidler til unger aldri skal gis uten psykososiale støttetiltak. Det kan være foreldreveiledning, skolebaserte støttetiltak osv. Ved disse to tiltakene, altså nye regler og ny veileder, er kravene til diagnose og utredning skjerpet. Jeg forventer at de nye kravene vil stramme inn bruken av medikamenter til barn og unge med ADHD. Reglene er imidlertid så ferske at de ikke så langt har gitt utslag på statistikken over forbruket. SINTEF har fått i oppdrag å følge utviklinga over tid for å evaluere om regelverk og veileder virker etter intensjonene.

Jeg deler representanten Dåvøys syn på at vi må skjerpe blikket når det gjelder koblinger mellom legemiddelindustrien og legene. I 2006 er det inngått avtale mellom de regionale helseforetakene og legemiddelindustrien som skal sikre etiske perspektiver og forsvarlig medisinsk metodeutvikling. Jeg har også bedt Helse Øst redegjøre for eventuelle bindinger mellom legemiddelindustrien og Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og narkolepsi, som er underlagt Ullevål universitetssykehus HF. Det framgår av den redegjørelsen jeg har fått, at senteret har arrangert to konferanser i 2003 og 2004 med støtte fra legemiddelfirmaer som produserer legemidler for ADHD, og senterets leder har i 2005 mottatt fire foredragshonorarer fra ett av disse firmaene. Ullevål Universitetssykehus presiserer at all samhandling mellom sjukehuset og legemiddelindustrien nå er innskjerpet fra årsskiftet. Det er jeg glad for. Jeg vil presisere dette overfor samtlige regionale helseforetak.

Videre kan jeg opplyse at Legemiddelverket følger nøye med på internasjonale vurderinger, og gir løpende råd til norske leger.

Jeg ønsker også å få en nærmere oversikt over hvorfor Norge bruker fire ganger så mye medikamenter som Sverige til barn og unge med ADHD. Jeg har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet kontakte svenske fagmyndigheter om denne problemstillinga.

Som kunnskapsministeren opplyste i tilknytning til et annet spørsmål om urolige klassemiljøer og ADHD tidligere, skal Utdanningsdirektoratet utarbeide en rapport om arbeid på tvers av fag og forvaltningsnivåer. Rapporten skal leveres innen 15. april i år.

I likhet med representanten Dåvøy er jeg svært bekymret for det økende forbruket av medikamenter til unger med ADHD. Jeg vil følge utviklinga på området nøye. Jeg vil vurdere videre oppfølging når jeg har satt meg inn i rapporten fra Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratets vurdering av forholdene i Sverige.

En konsensuskonferanse, slik representanten Dåvøy foreslår, vil være blant de tiltak jeg ønsker å vurdere. Jeg vil også komme tilbake til Stortinget med en orientering om saken i løpet av inneværende år.

Laila Dåvøy (KrF) [14:22:25]: Jeg må si meg svært fornøyd med svaret som statsråden her kommer med. Det er allerede tatt en del initiativ. Jeg er også enig i at en del regelendringer er relativt nye.

Det som er viktig, er at barn og unge som trenger medisin, selvsagt skal få det i de tilfellene dette er terapeutisk for dem. Like fullt bekymrer det meg at det de siste ukene har kommet en rekke henvendelser fra enkeltpersoner og organisasjoner som går i retning av at mange mener at det for lettvint settes i gang med medikamentell behandling.

Jeg er glad for at en konsensuskonferanse vil være et av de tiltakene som statsråden eventuelt ønsker å komme tilbake til.

Er statsråden trygg på at det hun nå har satt i gang, vil være nok når det gjelder å bli trygg på utviklingen videre for bruken av medikamenter i Norge?

Statsråd Sylvia Brustad [14:23:30]: Som jeg sa i mitt forrige svar, kommer jeg personlig til å følge dette veldig nøye. Jeg har iverksatt de tiltak som jeg pr. nå mener er nødvendige for å sjekke hvorfor vi ligger høyere enn Sverige, og for å sjekke om de nye reglene og veilederen blir fulgt opp.

Det er selvfølgelig slik som representanten Dåvøy sier, at de som trenger medisiner, skal få det. Det skulle bare mangle. Men det skal ikke være en lettvinn løsning. I tillegg til medisinering, der det er nødvendig og riktig, må det iverksettes andre tiltak. Jeg vil forsikre meg om at så skjer også framover.

Jeg føler meg trygg på at de som er satt i stand til å følge opp dette helt konkret, gjør det. Men hvis dette viser seg ikke å være tilstrekkelig, er det klart at jeg er beredt til å iverksette også andre tiltak. Jeg skal holde Stortinget løpende orientert.

Laila Dåvøy (KrF) [14:24:23]: Litt om konsensuskonferanser: Det har vært brukt med hell flere ganger ved behov for en gjennomgang, f.eks. av ulike metoder i barnevernet, senest hva gjelder institusjonsbehandling av unge med store atferdsproblemer, ofte med begynnende rusmisbruk og kriminalitetsproblemer. Som kanskje statsråden er kjent med, er fem nye institusjoner i ferd med å starte opp innenfor dette området med ny behandlingsmetodikk etter en konsensuskonferanse der man ble enig om hva som virker, og hvilken behandling som skal gis. Det blir en helt annen og mer terapeutisk tilnærming enn det man har hatt tidligere.

Jeg vil bare nå spørre statsråden om hun kan tenke seg, med mindre hun allerede har gjort det, å se litt på den typen konsensuskonferanser som ble holdt for et par år siden, og som jeg faktisk tror vil revolusjonere mye av institusjonsbehandlingen innenfor barnevernet. Mange av metodene er kanskje interessante også i andre sammenhenger.

Statsråd Sylvia Brustad [14:25:26]: Ja, jeg kan forsikre representanten Dåvøy om at jeg selvfølgelig vil vurdere konsensuskonferanse seriøst. Jeg ser at det har hatt virkning på andre områder, og dette er et område hvor det er viktig at det, så langt som mulig, er faglig enighet, at en snakker gjennom hva som er riktige tiltak, og at en forsikrer seg om at det også blir fulgt.

Så svaret er, som jeg også har sagt tidligere, at dette er noe jeg vil vurdere seriøst. Jeg synes forslaget er godt.