Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil tre replikker etter statsrådens innlegg.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jorodd Asphjell (A) [12:29:06]: (ordfører for saken):Forslaget om å opprette en egen erstatningsordning for mennesker som ble smittet av hepatitt C i perioden 1980–1993, reiser en viktig prinsipiell debatt. Det er viktig at det offentlige har ansvar og tar ansvar for medborgere som på en urettmessig måte har blitt påført lidelser i form av feilbehandling eller overgrep ved helseinstitusjoner eller annet.

Behandlingsmetodene endres i stadig raskere tempo. Det som var adekvat behandling i går, er erstattet med nye, moderne behandlingsmetoder i dag, basert på ny teknologi og ny kunnskap. De helseplagene som mange pasienter har fått gjennom smitte av hepatitt C ved blodoverføringer på norske sykehus på 1980-tallet og utover, har i verste fall medført ødelagt helse og ødelagt livskvalitet for mange. Regjeringspartiene tar derfor ikke lett på dette spørsmålet om et samlet erstatningsoppgjør for denne gruppen. Når vi velger å peke på andre løsninger, har det flere årsaker. Saken reiser prinsipielle spørsmål, som det er sagt videre, knyttet til i hvilken utstrekning staten skal påta seg et generelt ansvar, med tilbakevirkende kraft, for skader som man ikke hadde metoder eller systemer for å unngå på smittetidspunktet. Det reises videre spørsmål om hvor hensiktsmessig det er å opprette en særordning der én gruppe behandles i henhold til andre kriterier og gis utvidede rettigheter i forhold til andre pasientgrupper som har blitt skadet i helsetjenesten.

De gruppene i samfunnet som har blitt utsatt for det som har blitt vurdert som overgrep, eller urettferdig behandling, fra myndighetenes side, kan vi vanskelig se er direkte sammenliknbare med pasienter som uforskyldt har blitt smittet gjennom blodoverføring på et sykehus hvor man har handlet i god tro.

Blodoverføring er en nødvendig, og livsnødvendig, helsehjelp for dem som mottar slik behandling, og det er ingen som betviler at ikke helsevesenet har utført sine oppgaver etter beste evne da disse pasientene fikk blodoverføring. Smitte som ble påført pasientene, var ikke identifisert på det tidspunktet den ble gitt, og kunne således ikke være funnet ved screening av blodet.

Helsehjelp blir nå – og vil også i framtiden bli det – gitt etter beste evne og i forhold til det kunnskapsnivået helsevesenet til enhver tid besitter. Vi vil sannsynligvis aldri kunne garantere oss fullt ut mot utilsiktede konsekvenser av ulike behandlingsformer. Det vil helt sikkert komme til å finnes bedre medisiner og nye prosedyrer i framtiden, som er annerledes enn dem som benyttes i dag.

Bør man da kunne søke erstatning for at ny teknologi i framtiden vil gi bedre resultater enn det som er tilfellet for hjelp som er gitt en sjøl på et tidligere tidspunkt? Det er et vanskelig spørsmål, men dessverre betimelig for mange pasientgrupper og vil kunne bli aktuelt i økende grad etter som ny teknologi og forskning gir oss stadig nye og bedre behandlingsmetoder i framtiden. Vi mener derfor at det er riktig og viktig å ha en tidsfrist for eventuelle klagesaker, og at en foreldelsesfrist på 20 år bør opprettholdes. Den grensen som er satt, tror vi er tilstrekkelig i forhold til å kunne avdekke de aller fleste bivirkninger og konsekvenser av utført helsehjelp. Det vil alltid finnes unntak ved slike ordninger, hvor vi vil oppleve at enkeltmennesker er akkurat for sent ute i forhold til de frister som er satt. Det opplever vi også på andre områder i samfunnet. På tross av det mener vi det er hensiktsmessig at en slik frist eksisterer, og at vi må ha en definert grense.

Det er i dag mulig å få behandlet saker der man uforskyldt har havnet i en situasjon som ikke har blitt oppdaget innen fristens utløp. Stortinget har opprettet den såkalte billighetserstatningsordningen. Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet mener at rimelighetsbaserte erstatningskrav bør kanaliseres gjennom denne ordningen, og ser med bekymring på en utvikling med individuell behandling for ulike grupper, noe som vil undergrave de eksisterende ordningene vi har for erstatningskrav for dem som faller utenfor foreldelsesfristen.

I de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som ikke har rettslige krav på erstatning, kan man gjennom billighetserstatningsordningen gi en slik kompensasjon. Om nødvendig er det retningslinjene i denne ordningen som eventuelt bør justeres og tilpasses, slik at de imøtekommer aktuelle krav på en bedre måte.

Det er viktig å sikre at disse ordningene er gode. Det vil være rimelig å tro at mange i de gruppene vi her snakker om, vil kunne få høyest mulig utbetaling, sjøl om vi verken kan eller skal forskuttere behandlingen av denne saken.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:33:56]: I perioden 1980–1993 ble et betydelig antall pasienter smittet av hepatitt C ved norske sykehus. Blodoverføringer var i all hovedsak smittekilden. Mange av disse er pasienter som har fått store smerter, og som en følge av dette ikke har kunnet opprettholde sitt normale liv på den måten man ellers ville kunne forventet.

En slik lidelse medfører selvfølgelig store økonomiske tap, psykiske lidelser og en tilværelse hvor den det gjelder, føler seg hjelpeløs. Symptomene de fleste får, er dårlig appetitt, tretthet, underlivssmerter, kvalme og hodepine. I visse tilfeller kan man også bli gul i huden og/eller oppleve mørk urin. Uro, ledd- og muskelsmerter, søvnproblemer og nedsatt immunforsvar er andre symptomer som kan oppstå relativt kort tid etter at smitten har funnet sted. Senere i sykdomsforløpet er det også en rekke andre komplikasjoner som kan oppstå, som en indirekte følge av smitten.

Det er etter forslagsstillernes syn ingen tvil om at de pasientene det her er snakk om, har hatt store lidelser som en følge av den smitten de ufrivillig har blitt rammet av. Pasientene har kommet til norske sykehus for behandling, men beklageligvis i tillegg blitt rammet av en svært alvorlig sykdom som har snudd opp ned på livene deres.

Forslagsstillerne har vært i kontakt med flere pasienter som har fått avslag på grunn av tidsfristen på 20 år. Flere av disse har søkt rett etter at de fikk diagnosen. Avslagene er begrunnet ut fra den ovennevnte tidsfristen. Forslagsstillerne mener at denne fristen ikke kan være gjeldende i form av at diagnostiseringen har uteblitt, til tross for at disse pasientene i lang tid har hatt flere av de symptomene som er gjengitt tidligere.

Et utvalg, nedsatt 15. september 2003 av daværende helseminister Dagfinn Høybråten, har konkludert med at det bør være et samordnet erstatningsoppgjør for denne gruppen, bl.a. fordi diagnostiseringen har tatt altfor lang tid, slik at tidsfristen for å søke erstatning har utløpt for mange av de pasientene det gjelder. Utvalget var helt klart i sin innstilling. De det gjaldt, skulle få en samordnet erstatning.

Fremskrittspartiet er opptatt av at staten, regjering og storting, ikke kan fraskrive seg ansvaret for denne gruppen pasienter, som har hatt store økonomiske og sosiale tap samt blitt fratatt muligheter til å leve et normalt, verdig liv. Og det å gi en erstatning gjennom billighetserstatningsordningen vil ikke gi mange av pasientene som har vært mest utsatt, en verdig erstatning. Billighetserstatningen har et tak på 200 000 kr. Nettopp derfor ønsker ikke Fremskrittspartiet en billighetserstatning. Vi snakker altså om mennesker som har blitt fratatt muligheten til arbeidsfortjeneste gjennom mange, mange år. Vi snakker om mennesker som i verste tilfelle har endt opp med å dø. At staten ikke tar på seg sitt fulle ansvar, er, slik jeg ser det, meningsløst. Billighetserstatningen som de øvrige partiene går inn for, tilsier ikke at det i dette tilfellet blir gitt en verdig erstatning. På denne bakgrunn fremmer jeg forslaget fra Fremskrittspartiet om at det opprettes en ny samordnet erstatningsordning for dem som er smittet av hepatitt C gjennom blodoverføringer i det norske helsevesenet, i tråd med Hepatitt C-utvalgets tilråding.

En samordnet erstatning over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett tilsier ikke at det ikke er rom for differensiering i oppgjøret, slik at dette kan bli gjennomført i respekt og verdighet overfor mennesker som fra før er blitt påført nok lidelser. Det at regjering og storting behandler sine innbyggere på en måte som oppleves rettferdig for den enkelte det gjelder, er særdeles viktig, om vi ønsker et samfunn som er basert på forståelse og respekt. Jeg kan ikke se at det blir gjort i denne sak.

Presidenten: Representanten Jan-Henrik Fredriksen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [12:39:26]: Når det skjer feil i tjenestene som tilbys pasienter på sykehus i Norge, og disse pasientene påføres både fysisk og psykisk lidelse samt mulige økonomiske tap, må det rettes opp. I mange tilfeller er det ikke mulig for dem som leverer tjenesten, å forutse at det blir gjort feil. Likevel bør de som berøres, få en oppreisning. Oppreisningen vil kunne ha to funksjoner, for det første en økonomisk funksjon ved at det vil lette, om ikke fullstendig, så i alle fall litt, på de tap som er påført, og for det andre en psykologisk funksjon ved at de som er rammet, vil få en slags offentlig innrømmelse og unnskyldning om at det som skjedde, ikke burde ha skjedd. De hepatitt C-smittede gjennom blodoverføring er en slik gruppe.

Kristelig Folkeparti har som utgangspunkt at rimelighetsbaserte erstatningskrav bør kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen. I Innst. S. nr. 36 for 2002-2003, formulerte en enstemmig justiskomite seg på følgende måte:

«Stortinget ber Regjeringen utrede alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn. Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til erstatningsoppgjør så raskt som mulig og fortrinnsvis i løpet av 2003.»

Med bakgrunn i dette vedtaket fremla Bondevik II-regjeringen St.meld. nr. 44 for 2003-2004. I Innst. S. nr. 152 for 2004-2005 til St.meld. nr. 44, gav en samlet justiskomite sin tilslutning til forslaget fra Bondevik II-regjeringen om at man også i framtiden skulle tilkjenne rimelighetsbaserte kompensasjonsordninger gjennom tilpasning til billighetserstatningsordningen.

Kristelig Folkeparti foreslår derfor at det i forbindelse med budsjettforslaget for 2007 gis en nærmere redegjørelse fra Regjeringen for hvordan billighetserstatningsordningen kan praktiseres overfor de pasienter som ble smittet av hepatitt C gjennom blodoverføring i perioden fra 1980 til 1993. En slik redegjørelse vil også gi nyttig informasjon til søkere som er smittet av hepatitt C, samt gi en vurdering av og mulighet for endring av vilkår.

Kristelig Folkeparti ønsker å kompensere for den urett som er blitt de smittede til del.

Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:42:20]: Dessverre blir ein del pasientar utsette for skadar og feilbehandling ved norske sjukehus. For å handtere slike skadar og feilbehandlingar har vi i Noreg oppretta Norsk Pasientskadeerstatning, NPE. NPE er i utgangspunktet ei altomfattande pasientskadeerstatningsordning. Pasientar som blir smitta av hepatitt C, skal såleis i prinsippet handterast innanfor NPE-ordninga.

Dessverre er det nokre som av ulike grunnar fell utanfor ordninga, og eg trur at det vil vere situasjonen uansett kor mange erstatningsordningar vi måtte ha. Spørsmålet i denne saka er korleis ein skal hjelpe i desse tilfella, altså hjelpe dei pasientane som fell utanfor dei spesifikke erstatningsordningane som er oppretta.

Venstre er ikkje samd med forslagsstillarane frå Framstegspartiet i at det må opprettast ei ny samordna erstatningsordning for dei som har blitt smitta av hepatitt C, men som av ulike grunnar har fått avslag hos Norsk Pasientskadeerstatning. Venstre er derimot samd med fleirtalet i komiteen om at dei pasientane som det her er tale om, no må rette sine erstatningskrav mot rettferdsvederlagsordninga.

Heilt til slutt har eg lyst til å kommentere saksordføraren sitt innlegg litt. Saksordføraren sa seg naturleg nok samd med komitefleirtalet i denne saka. Eg vart difor litt forundra då eg las i dagens Trønder-Avisa, der saksordførar Asphjell frå Arbeidarpartiet gjev uttrykk for det motsette synet. Eg siterer:

«Personlig skulle jeg gjerne sett at vi fikk til en egen erstatningsordning for denne gruppen.»

Eg må berre seie at eg vart veldig overraska då eg såg det svære oppslaget i Trønder-Avisa. Er det ikkje dette vi kallar for dobbeltkommunikasjon? Eg vil seie dobbeltkommunikasjon av verste sort.

Statsråd Sylvia Brustad [12:44:38]: Jeg vil først uttrykke min medfølelse overfor denne gruppa. Jeg har stor forståelse for den belastning de enkelte personer er blitt påført ved å bli smittet av hepatitt C.

Denne saken reiser også enkelte prinsipielle spørsmål, bl.a. knyttet til i hvilken utstrekning staten skal påta seg et generelt ansvar, med tilbakevirkende kraft, for skader som en ikke hadde metoder eller systemer til å unngå på smittetidspunktet. Videre er det et spørsmål om hvor hensiktsmessig det er å opprette en særordning, der én gruppe behandles etter andre kriterier og gis utvidede rettigheter i forhold til andre pasientgrupper som også er blitt skadet i helsetjenesten.

I mars 2004 kom rapporten «Transfusjonssmitta med hepatitt C – ei utgreiing om ansvar, omfang og erstatning». Her ble det, som kjent, foreslått en særskilt erstatningsordning for dem som er smittet av hepatitt C etter en blodtransfusjon.

Seinere det året, i juli 2004, ble St.meld. nr. 44 for 2003-2004, Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, framlagt. Denne meldinga har vært avgjørende for denne regjeringas behandling av hepatitt C-saken. Her ble det foretatt en vurdering knyttet til generell behandling av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet.

Hovedkonklusjonen i meldinga kan oppsummeres i tre punkter:

• 1. Erstatningsrettslige krav mot staten, herunder krav fra grupper, bør i framtida løses gjennom eksisterende regelverk for behandling av slike krav.

• 2. Rimelighetsbaserte erstatningskrav i form av individuelle erstatninger bør kanaliseres gjennom billighetserstatningsordninga, med mulighet for Stortinget til å vedta særskilte retningslinjer og/eller prinsipper for behandling av søknadene fra medlemmene av gruppa.

• 3. Rimelighetsbaserte krav i form av kollektive erstatninger bør i framtida behandles i regjeringas og Stortingets ordinære budsjettprosesser. Kollektiv erstatning er aktuelt der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne økonomisk kompensasjon til gruppa som sådan, i form av utbetalinger til f.eks. stiftelser, fond eller museum.

Ved Stortingets behandling av meldinga, jf. Innst. S. nr. 152 for 2004-2005, slik også representanten Dåvøy bl.a. var inne på, sluttet justiskomiteen seg til at det er lite hensiktsmessig å opprette flere særskilte erstatningsordninger. Stortinget kom altså fram til et annet resultat enn tilrådinga fra dette utvalget.

Regjeringa har i sitt arbeid med denne saka lagt Stortingets føringer til grunn for beslutninga om ikke å opprette en egen erstatningsordning for hepatitt C-smittede. Dette skyldes spørsmål knyttet til grunnlaget for å etablere en egen erstatningsordning for transfusjonssmittede med hepatitt C. Skulle vi innført en egen erstatningsordning for denne gruppa, mener jeg at vi ville ha beveget oss bort fra de prinsipper som er nedfelt gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 44.

For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at Justisdepartementet reiste spørsmål om billighetserstatning for blødere i St.prp. nr. 72 for 1998-1999 etter en henvendelse fra Foreningen for blødere i Norge. Da Stortinget behandlet denne proposisjonen, sluttet det seg til Justisdepartementets tilrådinger om at det burde gis billighetserstatning til alle som var smittet av hepatitt C. Nettopp fordi det kunne være store forskjeller i de helsemessige konsekvensene av smitte i disse sakene, sluttet Stortinget seg til at spørsmålet om erstatningsutmålinger måtte behandles individuelt for hver enkelt sak.

Personer som er smittet med hepatitt C gjennom blodtransfusjon, har kunnet oppnå erstatning gjennom tre ordninger. Som kjent er det:

• Norsk Pasientskadeerstatning

• legemiddelforsikringsordninga

• billighetserstatningsordninga

Etter de opplysninger jeg sitter inne med, er 31 pasienter tilkjent erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning. En person er tilkjent erstatning fra legemiddelforsikringsordninga. Billighetserstatningsordninga har utbetalt individuell erstatning til 107 pasienter. Justissekretariatet opplyser at alle pasienter som har framsatt krav om billighetserstatning etter hepatitt C-smitte etter blodtransfusjon, er tilkjent slik erstatning.

Personene i denne gruppa har gjennom de eksisterende ordningene fått behandlet sine erstatningskrav basert på en individuell vurdering i hver enkelt sak. Jeg gjentar også at alle pasienter som har stilt krav om billighetserstatning, har fått innvilget det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:49:25]: Jeg vil bare få lov til å stille statsråden et spørsmål i forbindelse med at vi i Trønder-Avisa i dag kan lese følgende utsagn fra saksordføreren:

«Personlig skulle jeg gjerne sett at vi fikk til en egen erstatningsordning for denne gruppen. Men her har regjeringen tatt en helhetsvurdering, og går mot det.»

Her overkjører Regjeringen sine egne og også saksordfører, som åpenbart har et annet standpunkt. Hva er bakgrunnen for at statsråden her overkjører stortingsgruppen sin, i hvert fall saksordfører, slik at han ikke får stå for sitt opprinnelige standpunkt?

Spørsmål nr. 2: Det vises til Billighetserstatningsutvalget. Her har man en tak-ordning opp til 200 000 kr, hvis ikke man fatter særskilte beslutninger om at man skal kunne gå utover den summen. Vil statsråden ta et initiativ overfor Stortinget der hun anbefaler Stortinget å gå utover 200 000 kr i de mest alvorlige tilfellene?

Statsråd Sylvia Brustad [12:50:52]: Vi har ikke overkjørt noen. Det Regjeringa foreslår i denne saka, og som det ser ut til å bli tilslutning til i Stortinget, slik det ligger an i innstillinga, er i tråd med det Stortinget sjøl har sagt tidligere, bl.a. i Innst. S. nr. 152 for 2004-2005, der en enstemmig justiskomite, inkludert Fremskrittspartiet, sa at det var lite hensiktsmessig å opprette flere særskilte erstatningsordninger. Det la vi til grunn da vi behandlet denne saken.

Når det så gjelder spørsmålet om billighetserstatning, er det slik at alle som har framsatt krav om det, har fått det. Per nå har ikke vi til hensikt å forhøye de beløpene, men jeg vil ikke utelukke at det i framtida kan bli et spørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [12:52:05]: Kristelig Folkeparti har sagt at det er riktig å bruke billighetserstatningsordningen i dette tilfellet. Like fullt ber jeg om at statsråden i forbindelse med 2007-budsjettet tar en ny runde for nettopp å se på om det likevel kan være slik at man bør tilpasse billighetserstatningsordningen for noen, slik vi gjorde tidligere når det gjaldt barnehjemsbarna, der Stortinget til sist på bakgrunn av en stortingsmelding fikk en del informasjon og gjorde et vedtak om at de i det tilfellet ville gå noe utover i de aller mest alvorlige tilfellene.

Dette er litt av det samme spørsmålet som representanten Nesvik stilte, men jeg vil likevel stille det: Kan statsråden tenke seg å ta en slik gjennomgang? Jeg tror faktisk det er behov for det.

Statsråd Sylvia Brustad [12:53:00]: La meg først få si at denne regjeringa i tråd med Stortingets beslutning er innstilt på å bruke de eksisterende ordninger.

Så ser jo jeg også at det på et tidspunkt kan være behov for å gå gjennom og vurdere hvordan de forskjellige ordninger fungerer. Jeg kan ikke over bordet – hadde jeg nær sagt – love at vi greier å ta den fulle gjennomgangen i budsjettet til høsten. Til det tror jeg det er litt for kort tid. Men at vi på sikt må ta en gjennomgang av hvordan ordningen fungerer, er jeg veldig åpen for.

Når vi nå kommer inn på nye særskilte ordninger, så er jeg imot det. Jeg mener at vi bør bruke de eksisterende. Men så må vi alltid være åpne for å se hvordan de eksisterende ordningene faktisk fungerer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Robert Eriksson (FrP) [12:54:05]: Slik også representanten Jan-Henrik Fredriksen var inne på i sitt hovedinnlegg, var det i perioden 1980–1993 et betydelig antall pasienter som fikk ødelagt sitt liv ved at de ble smittet av hepatitt C ved norske sykehus.

I dagens Trønder-Avisa kan vi lese om Eli Brandtzæg, som er en av dem som ble smittet. Til Trønder-Avisa sier hun følgende:

«Jeg fikk sterke smerter, ble slapp og i dårlig form. Utover på 80-tallet gikk jeg inn og ut av legekontorene, men de fant aldri ut hva som feilte meg. Jeg opplevde å ikke bli trodd, og det er en forferdelig ekstrabelastning når man er skikkelig dårlig».

Jeg er helt enig med den syke i dette tilfellet. Det må være en betydelig ekstrabelastning ikke å bli trodd når man kjemper mot det offentlige i en så alvorlig sak.

Da diagnosen ble stilt, hadde det gått mer enn 20 år siden sykehuset smittet henne med hepatitt C på sykehuset. Det hadde gått tre–fire måneder mer enn det staten hadde definert som foreldelsesfristen for slike saker. Med andre ord: Staten påførte henne smitten, og mye tyder på at de visste at det kunne være årsaken til hennes plager.

Jeg har stor forståelse for at denne damen og alle de andre som er blitt påført denne smitten, føler en sterk bitterhet. I tillegg til at de har opplevd at sykdommen har påført dem store lidelser, har også disse og deres familier blitt påført en stor ekstrautgift.

Jeg synes det er skuffende at flertallet i denne saken ikke viser en mer verdig moral enn det som blir gjort. Når staten påfører et menneske en sykdom og en lidelse, bør også staten, slik Fremskrittspartiet har fremmet et Dokument nr. 8-forslag om, ta det innover seg og gi en ordentlig erstatning – det skulle bare mangle.

Jeg synes helt avslutningsvis at både regjering og flertall i denne sal viser en form for uverdig moral i denne saken.

Jorodd Asphjell (A) [12:56:45]: Som jeg sa i innledningen min, har dette vært en veldig vanskelig sak politisk, fordi den trekker opp en del prinsipielle sider i et viktig spørsmål, og fordi det er så mange enkeltmennesker som har lidd under det å ha fått en hepatitt C-smitte overført gjennom blodoverføring.

Det refereres fra representanten Nesvik til en artikkel i Trønder-Avisa i dag, om at min personlige vilje ikke blir hørt i denne saken.

Som saksordfører har jeg hatt jevnlig kontakt både med departementet og ikke minst med de tre partiene som sitter i regjering. Når disse tre partiene går sammen om en innstilling, er det selvsagt ut fra de rådene og de faglige vurderingene som har måttet ligge til grunn for å finne en ordning som dekker behovene for denne type pasientskadeerstatning.

Som jeg sa, kan det virke veldig urimelig når det er enkeltskjebner det dreier seg om. Derfor er det også enda viktigere at vi har en del prinsipielle diskusjoner rundt dette. Det med å gi en billighetserstatning, som den forrige representanten var inne på, er også en håndsrekning for de lidelsene enkeltmennesker har blitt påført. Beløpets størrelse vil likevel på ingen måte kunne erstatte de ulempene, de sykdommene og de helseplagene enkeltmennesker har fått. Den tilrådingen som er kommet fra komiteens flertall, er også i tråd med saksordførers tilråding i saken.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [12:58:43]: Det er blitt referert fra Trønder-Avisa. Jeg har også lyst til å referere litt fra den, og det er fra et menneske som faktisk er blitt utsatt for dette:

«Det er bittert. En blir ikke frisk av å få penger. Men her handler det om prinsipper og moral. Og om det å bli trodd. Det er ingen, heller ikke i staten, som i dag tviler på at det var blodoverføringen som ga meg smitten. Og da føles det feil at foreldelsesfristen praktiseres så rigid (…)

Sykdommen har gitt henne og familien store ekstrautgifter (…) Utgifter på flere hundre tusen kroner. Likevel er det ikke pengene, men moralen, hun mener er viktigst.»

Det er her denne sal bommer fullstendig i dag. Det gjelder vår egen moral. Er det slik at vi skal stå her og bruke enhver anledning til å vise til tidligere vedtak, hvor vi også har bommet stygt? Burde vi ikke heller vise til vedtak hvor vi faktisk har gått inn for en samordnet erstatningsutbetaling, som i forhold til romanifolket, som i forhold til de lobotomerte? Det er det vi burde gjort i dette tilfellet. Det er faktisk det norske helsevesenet som har påført dem det gjelder, denne sykdommen, og det er helt klart at da har Stortinget et særlig ansvar. Hvordan skal denne sal bygge opp tillit når flertallet ikke har tillit til sine egne? Slik flertallet behandler denne saken, gjør det meg vondt, for det er ikke rettferdighet flertallet i dag utøver i denne sal.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:00:52]: Jeg blir noe provosert når jeg hører representanter stille spørsmål omkring Stortingets moralske holdning og moralske prinsipper i denne saken. Jeg mener stortingsflertallet faktisk tar et klart ansvar.

Vi hørte statsråden si at det er pasienter som har fått erstatning. Ca. 30 pasienter har fått erstatning gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, én person har fått erstatning gjennom legemiddelordningen, og over 100 personer har fått erstatning gjennom billighetserstatningsordningen. Så sier flertallet veldig klart og tydelig:

«Flertallet mener videre at dette også vil sikre at pasienters krav om erstatning vil få individuell behandling» – noe forslagsstillerne nettopp etterspør – «og at en samordnet erstatningsordning ikke i tilstrekkelig grad kan hensynta de ulike livssituasjonene som pasientene som ble smittet av hepatitt C, befinner seg i.»

Så når Stortinget i dag går til vedtak i denne saken, mener jeg faktisk at Stortinget virkelig har tatt det moralske ansvaret og erkjenner erstatningsansvar ved at en kan søke på individuell basis gjennom billighetserstatningsordningen.

Det at vi ikke tar det moralske ansvaret – det å bli mistrodd – synes jeg faktisk er svært provoserende å høre fra representantene fra Fremskrittspartiet.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:03:17]: Det er det same som representanten Skjælaaen er inne på, eg også har lyst til å ta til orde for. Også eg blir provosert når vi blir diskriminerte og nesten fråtekne all moral og alle prinsipp. Det vil eg i alle fall totalt avvise.

Som eg sa i innlegget mitt: Poenget med denne saka er korleis vi skal løyse eit problem som er erkjent av alle. Det normale er jo, som eg sa, at det er Norsk Pasientskadeerstatning som er hovudløysinga. Når ikkje dei trer inn, som i dette tilfellet, så er det rettferdsvederlaget som gjeld. For å klare å løyse sakene til dei som fell utanfor – nokre få tilfelle – har vi ordninga med rettferdsvederlaget. Denne ordninga skal altså dekkje dei sakene.

Vi i Venstre meiner at vi har minst like høg moral som dei som hevdar at dei har det, i denne salen i dag.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:04:19]: (komiteens leder): Saken i seg selv er for så vidt så uttømmende behandlet at jeg ikke skal gå inn i selve den biten. Men jeg tror jeg må oppklare et par små ting. Det gjelder særlig representanten Skjælaaen, som nettopp hadde et innlegg som viser at representanten ikke kan ha satt seg inn i billighetserstatningsordningen og måten den fungerer på.

Hvis det hadde vært riktig, som representanten Skjælaaen var inne på, at Stortinget nå har tatt sitt ansvar for det erstatningsmessige når de har henvist til billighetserstatningsordningen, ville man måtte ha fremmet et forslag om det i denne innstillingen. Det er ikke gjort – i innstillingen ligger det ikke noen føringer til Billighetserstatningsutvalget.

Billighetserstatningsutvalget er Stortingets eget organ, som er nedsatt for å gi erstatninger i de tilfeller der annet lovverk og andre erstatningsordninger ikke kan brukes. Men så må man ta med seg at her blir den enkelte behandlet på individuelt grunnlag. Det er den enkeltes søknad som da skal inn, bli behandlet og så komme til avgjørelse i Billighetserstatningsutvalget. Det ligger ingenting i innstillingen som gir noen føringer. Det ligger ingenting her som sier noe om beløpets størrelse fra Stortingets side i dag. Da har man ikke tatt ansvaret, for man gir ikke de føringene som trengs.

Presidenten: Jan-Henrik Fredriksen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:06:17]: Jeg hører at representanten Skjælaaen ikke liker at man setter spørsmålstegn ved moral, eller mangel på moral. Hvis det er slik at representanten Skjælaaen mener at vi tar et riktig moralsk ansvar overfor mennesker som har hatt lidelser, har tapt arbeid og hatt sykdom i mange, mange år, og at vi, når taket for erstatning er maks 200 000 kr, har utøvd den beste moral i denne saken, vil jeg si én ting: Hvis man ser seg rundt i samfunnet og ser på hvordan erstatningsordninger ellers fungerer, er det ingen god moral vi utøver.

Rolf Terje Klungland (A) [13:07:20]: Det var Fremskrittspartiets representanter som gjorde at jeg følte behov for å ta ordet, for når Fremskrittspartiet tillater seg å spørre hva slags samfunn en ønsker seg, er det absolutt behov for å fortelle noen sannheter om Fremskrittspartiet.

Jeg vil starte med å si at ingen ting er perfekt. Intet samfunn i verden kan sies å være perfekt. De enkelte tragediene – og utfordringene – må vi ta alvorlig. Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti. Det ønsker at Norge skal bli en stor butikk der vi skal springe rundt med sjekkene våre og handle ut fra de behov vi har. Til og med representanter fra Fremskrittspartiet i finanskomiteen har stått på denne talerstolen og sagt at de ser på seg selv som selgere – som selgere! Behandlingen av denne saken viser at det er akkurat det de gjør. Hva er det de selger? Jo, de selger seg selv for å få flere stemmer.

Jeg vil påstå at Fremskrittspartiet faktisk er stiftet for å bygge ned det samfunnet som FN sier er verdens beste. Det er det én grunn til, nemlig at vi har hatt solidaritet og nestekjærlighet. Vi har sagt at vi må ha et fellesskap for å løse sakene sammen. Fremskrittspartiet er stiftet for å gjøre det motsatte.

En skal være forsiktig med å karakterisere noen fra talerstolen, president …

Presidenten: Ja!

Rolf Terje Klungland (A): ... men at dette ligner på politisk prostitusjon, må det overhodet ikke være tvil om. Jeg etterlyser ærligheten fra Fremskrittspartiet, der de sier hva deres politikk ville ført til av rettigheter for den enkelte. Sjekker og advokathonorarer, som det store flertall i Norge faktisk aldri ville greid å betale, det er fremskrittspartisamfunnet. De ser til Amerika som det gode samfunn. Det gjør ikke vi i Arbeiderpartiet, og det er jeg veldig glad for.

Presidenten: Presidenten er av den oppfatning at de som får ordet, bør holde seg til det saken dreier seg om.

Dessuten har presidenten tidligere bemerket at en bør la være å karakterisere hverandre.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:10:43]: Jeg skal holde meg til saken.

Når det gjelder billighetserstatningsordningen, er det utbetalt individuell erstatning til 107 pasienter. Alle pasienter som har framsatt krav om billighetserstatning etter hepatitt C, er tilkjent erstatning.

Vigdis Giltun (FrP) [13:11:28]: Etter å ha sittet og hørt Arbeiderpartiets representant gjennomføre et helt innlegg uten å berøre saken, må jeg si at jeg er mildest talt overrasket over at det tillates. Vi behandler en alvorlig sak om pasienter som har krav på erstatning, og så bruker Arbeiderpartiets representant et helt innlegg på å si sin mening om Fremskrittspartiets politikk som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Dette går ikke an! Slik kan ikke Stortingets talerstol benyttes.

All den løgn og skittkasting som ble nevnt herfra, har ikke noe i denne saken å gjøre. Denne saken er en alvorlig sak, hvor vi har forskjellige meninger om hvordan disse menneskene skal få rettet opp en feil – i hvert fall få en økonomisk oppreisning. Der står Fremskrittspartiet for det syn at disse skal ha utvidede rettigheter – i motsetning til det flertallet mener.

Man bør ikke sette spørsmålstegn ved om det er ærlig ment. Fremskrittspartiet har en helsepolitikk med stor troverdighet, som mange partier kanskje misunner oss ved mange anledninger. Det skal Fremskrittspartiet fortsette å ha. Man må ikke benytte anledningen til å mistenkeliggjøre vår troverdighet når det gjelder helse og omsorg og pasientenes rettigheter.

Laila Dåvøy (KrF) [13:13:11]: Jeg skal ikke ta Fremskrittspartiet i forsvar, det klarer de godt selv. Jeg har bare lyst til å si at jeg synes det er en mistenkeliggjøring av et seriøst forslag, som faktisk også Kristelig Folkeparti lenge vurderte om vi skulle slutte oss til. Jeg har behov for å si det.

Vi har likevel vurdert det slik at vi ville komme med en mellomløsning i tråd med den praksis som Stortinget har hatt de siste årene, etter St.meld. nr. 44 for 2003-2004.

Jeg håper at statsråden vil følge dette opp, om ikke akkurat i statsbudsjettet for 2007 – i alle fall har statsråden svart positivt ved ikke å utelukke muligheten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.