Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden
blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med
svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Vigdis Giltun (FrP) [19:27:22] (ordfører for saken): Etter nærmere fire timers rus- og alkoholdebatt som er
veldig engasjerende, er det vel nå på tide å snakke om rehabilitering. Det dreier
dette forslaget seg om.
Forslagsstillerne framholder at formålet med habilitering og rehabilitering er å
gi mennesker som er rammet av skade, sykdom eller funksjonshemming en ny mulighet
til å mestre hverdagen og til å delta i samfunns- og arbeidsliv, og samtidig
redusere behovet for helse- og omsorgstjenester og trygdeytelser. Videre vises det
til flere undersøkelser som fastslår at det er behov for et langt bedre tilbud
både på kommunalt nivå og innenfor spesialisthelsetjenesten. Forslagsstillerne
mener derfor at det er alarmerende når antallet behandlingsdøgn i
opptreningsinstitusjoner er redusert med nærmere 54 000 under regjeringen
Stoltenberg, samtidig som behovet for rehabilitering faktisk er økende. En samlet
helse- og omsorgskomité uttalte i Budsjettinnstilling S. nr. 11 for 2006–2007 at
det neste store helsepolitiske satsingsområdet skulle være habilitering og
rehabilitering. Dette mener forslagsstillerne må skje i form av en forpliktende
opptrappingsplan med øremerkede midler som sikrer bedre kapasitet og kvalitet i
tilbudet.
Flertallet i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
– viser til at fagmiljøene og pasientorganisasjonene ved mange anledninger har
uttalt seg kritisk til Regjeringens manglende satsing innenfor dette viktige
området, og mener at forventningene til «Nasjonal strategi for habilitering og
rehabilitering 2008–2011» etter hvert har endret seg til stor frustrasjon og
skuffelse. Når stadig flere ikke får oppfylt sine rettigheter, og behovet samtidig
øker, viser det at man ikke er i ferd med å nå den tverrpolitiske målsettingen om
et tilbud til alle som har behov for det. For å øke innsatsen innenfor forskning
og fagutvikling vil komiteen at midler til forskning og kompetanseutvikling skal
kanaliseres både til primærhelsetjenesten og til spesialisthelsetjenesten, men
også til private og private/ideelle aktører innenfor dette feltet.
I rapporten om landsomfattende tilsyn med habiliteringstjenesten til barn avdekket
Helsetilsynet i 2006 store avvik og svakheter i fire av fem kommuner. Det er også
store geografiske forskjeller i behandlingstilbudet. Komiteen mener derfor at
organiseringen og finansieringen av disse tjenestene må endres slik at tilbudene
blir likeverdige.
Komiteen er opptatt av at all rehabiliteringskapasitet som oppfyller gjeldende
kvalitetskrav, enten den er offentlig, privat eller privat ideell, utnyttes best
mulig, og at kvalitet og kvantitet tilpasses behovet til beste for brukerne.
Et flertall bestående av opposisjonspartiene mener det er kritikkverdig at
opptreningsinstitusjoner i hele landet fremdeles driver med redusert kapasitet, og
at mange aktører har måttet legge ned hele eller deler av tilbudet i en tid hvor
stadig flere pasienter mangler et tilbud. Komiteen viser også til at diabetes og
KOLS er satsingsområder med egne planer, men opposisjonspartiene påpeker at
Regjeringen kun i liten grad har fulgt opp planene økonomisk. Det økende behovet
møtes ikke i tilstrekkelig grad med friske midler og ved å øke antall plasser, men
ved å nedprioritere andre grupper. Det rammer spesielt revmatikere, kronikere og
eldre, og komiteen kjenner til at flere pasienter nå må bekoste
rehabiliteringsoppholdene selv, noe som bidrar til å forsterke de sosiale
helseforskjellene.
Opposisjonspartiene tar også opp behovet for å øke antall behandlingsreiser til
utlandet, og vil gi pasienter som har et spesielt behov for ledsager, og hvor
behandlingsinstitusjonen krever det, mulighet til å ha med en ledsager.
Opposisjonen er av den mening at private og private, ideelle institusjoner ikke
kan regnes som et supplement til, men må ses på som en del av det ordinære,
offentlige behandlingstilbudet, og ser det som uheldig at helseforetakene har en
dobbeltrolle som kjøper og utøver av samme tjenester. De mener også at en ny
finansieringsordning må på plass. Dagens finansieringssystem fører til ulik
praksis og varierende oppfølging og tilbud i kommunene, og opposisjonspartiene
mener derfor at rehabilitering bør ha en statlig finansiering.
Opposisjonen viser til at Regjeringens opplegg for kommunesektoren nå fører til
dårligere økonomi og fare for et enda dårligere rehabiliteringstilbud, mens
regjeringspartienes medlemmer mener det motsatte. Jeg regner med at
regjeringspartiene selv vil redegjøre for egne merknader. Så lenge opposisjonen
har flertall i komiteen, er de forslagene som ligger der, innstillingen.
Jeg vil påpeke at punkt 4 og punkt 9 i forslaget til vedtak er identiske. Nå er
det slik at gode forslag gjerne kan gjentas, men det er ikke noe i veien for at vi
stryker punkt 9, så vi ikke behøver å stemme over det.
Jorodd Asphjell (A) [19:32:48]: I forrige debatt var det snakk om å lytte til både politi og andre etater, men vi
som sitter på bakerste benk i salen her, har lyttet til Kampen Janitsjarorkester,
og det var bare god musikk.
Regjeringspartiene vil vise til at målsettingen med planen knyttet til
rehabilitering og habilitering skal være å sikre at alle som er rammet av sykdom
eller nedsatt funksjonsevne, får hjelp til å bedre eller bevare et best mulig
funksjonsnivå. Komiteen ser det slik at det vil bidra til å bedre livskvaliteten
og selvstendigheten for den enkelte pasient og de pårørende. Samtidig vil en
satsing på habilitering og rehabilitering legge til rette for at flere kan delta
aktivt i arbeids- og samfunnslivet, og bidra til at behovet for helse- og
omsorgstjenester begrenses. Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering
skal sikre et bedre tilbud til alle pasientgrupper, uavhengig av tilknytning til
arbeidslivet, alder, diagnose og kjønn. Det må sikres øremerkede midler til å
styrke dette området.
Det er viktig å øke innsatsen innenfor forskning og fagutvikling, slik at
behandlingstilbudet i større grad blir kunnskapsbasert, holder høyt kvalitativt
nivå og er kostnadseffektivt. Midler til forskning og kompetanseutvikling må
kanaliseres til primærhelsetjenesten og til spesialisthelsetjenesten, men også til
private og private ideelle aktører innenfor området.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det har vært en betydelig vekst i de
generelle bevilgningene til helsetjenestene de siste årene, og at antall
behandlede pasienter øker. Det har aldri tidligere vært brukt mer ressurser på
rehabilitering og habilitering. De fleste helseforetak har nå egne
rehabiliteringstilbud samt rehabilitering gjennom polikliniske og ambulante team.
I tillegg tilbyr flere helseforetak arbeidsrettet rehabilitering.
Jeg vil også peke på at styrket kommuneøkonomi har bidratt til at kommunene har
fått mulighet til å følge opp sitt ansvar innenfor området på en enda bedre måte,
og i tillegg brukes det mer ressurser på private rehabiliteringsinstitusjoner enn
tidligere.
Regjeringspartiene vil også minne om at etter at Bondevik II-regjeringen overførte
ansvaret for finansiering og bestilling av tjenester fra private opptrenings- og
rehabiliteringsinstitusjoner til de regionale helseforetakene i 2006, har
bevilgningene økt med ca. 120 mill. kr. Tilskuddet til private opptrenings- og
rehabiliteringsinstitusjoner er i tråd med Magnussen-utvalgets innstilling lagt
inn i de ordinære basisbevilgningene til de regionale helseforetakene for 2009.
Gjennom oppretting av skjevfordeling i overføring av ressurser til
rehabiliteringstjenester har helseregionene blitt tilført økte bevilgninger og
økte forutsetninger for å styrke sin innsats innen rehabilitering og opptrening.
Jeg vil vise til at det har vært en rekke omstillingsprosjekter i private
opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner de siste tre årene. Bevilgningene til
dette er også videreført i budsjettet for 2009 for å understøtte
omstillingsprosessene og videre utvikling av det faglige tilbudet.
«Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011», som ble lagt
fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2008, la vekt på at det skal settes av
tilstrekkelige ressurser og utvikles riktig kapasitet, og at brukermedvirkningen
skal styrkes. God samhandling mellom nivåer og etater for å skape helhet og
sammenheng i tjenestene er også en utfordring som strategien tar tak i.
Regjeringspartiene er enig med forslagsstillerne i at habiliteringstilbudet til
barn og unge ikke er godt nok, og at det ikke er nok kunnskap om hva som er det
beste tilbudet. Derfor er forskning og evaluering viktig. I tillegg til utvikling
av habiliteringstjenesten for barn innenfor spesialisthelsetjenesten gjennom
tilskuddsmidler er det nødvendig å sette mer fokus på det kommunale
habiliteringsarbeidet og samhandling mellom de ulike tjenestene. En handlingsplan
for habilitering av barn og unge er under arbeid og vil bli ferdigstilt om kort
tid.
Vi kjenner til at det fortsatt er brukergrupper som ikke tilbys
voksenhabiliteringstjenester, bl.a. fordi kompetansen og ressurser i form av bl.a.
leger og psykologer er begrenset. Samarbeid og ansvarsfordeling med andre deler av
spesialisthelsetjenesten må bedres, særlig når det gjelder psykisk helsevern.
Én av fem i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. En av hovedutfordringene
for vårt velferdssamfunn er å inkludere flere i yrkeslivet og redusere antall
mottakere av trygd. Ordningen «Raskere tilbake», som innebærer kjøp av
helsetjenester for sykmeldte, er et slikt tiltak.
Regjeringen har allerede tatt initiativ til at habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet står sentralt i det arbeidet som nå er satt i gang med en ny
samhandlingsreform, som snart vil bli lagt fram. Det er viktig at den sterke
veksten som har vært innenfor området, blir videreført, og at en gjennom
samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten kan få enda mer ut av de
midlene som bevilges, både når det gjelder kvalitet og kvantitet.
Til slutt vil jeg ta opp mindretallets forslag, om at representantforslaget
vedlegges protokollen.
Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har tatt opp det forslaget han refererte til.
Inge Lønning (H) [19:38:16]: I forrige regjeringsperiode satte vi i gang en kartlegging av behovet på
rehabiliteringsområdet. Det resulterte i en rapport utarbeidet av SINTEF i 2005.
Den forrige regjeringen startet også arbeidet med en handlingsplan for
habilitering og rehabilitering. Det arbeidet ble ikke videreført etter
regjeringsskiftet.
I inneværende stortingsperiode tok Høyre initiativ til det som ble en felles
komitémerknad i budsjettinnstillingen for 2007, hvor en samlet komité sa at
rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i norsk helsepolitikk. Det
er ikke mulig å se at dette har avsatt noen spor i den utvikling som har vært på
feltet etter den tid.
Det markeres også ved at samtlige organisasjoner som jobber med habilitering og
rehabilitering, hvert eneste år har markert sin utålmodighet og sin misnøye med
fraværet av satsing på det som en samlet helsekomité sa skulle bli det neste store
satsingsområdet.
I innstillingen til dette forslaget er det bemerkelsesverdig at regjeringspartiene
gir uttrykk for tilfredshet med tingenes tilstand og gir direkte uttrykk for at
man ikke har noe ønske om å løfte ambisjonsnivået i forhold til dagens situasjon.
Man sier i denne merknaden:
«Det er viktig at den sterke veksten som har vært innenfor området, blir
videreført».
Den sterke veksten er det ingen andre enn regjeringspartienes representanter i
helsekomiteen som har fått øye på. Det er riktig at det har vært en sterk vekst i
helsebudsjettene, det er riktig at det har vært en betydelig vekst i antall
pasienter som mottar behandling, men å hevde at det har vært en sterk vekst på
området habilitering/rehabilitering, savner ethvert grunnlag i de faktiske
forhold.
Så sier regjeringspartiene i sin begrunnelse for ikke å støtte forslaget at de er
tilfreds med «at Regjeringen allerede har tatt initiativ til at habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet står sentralt i arbeidet som nå er satt i gang med en ny
samhandlingsreform.»
Det er det jo ikke helt lett for oss andre å forholde seg til, fordi kunnskapen om
hva man holder på med der, har man jo bare fått bitvis, og jeg har ikke registrert
i det innsalget man har holdt på med av samhandlingsreformen som skal legges frem
når Stortinget går fra hverandre, at rehabilitering i det hele tatt har vært nevnt
som et satsingsområde i den sammenheng. Det har vært lagt stor vekt på å snakke om
viktigheten av forebygging. Det er selvfølgelig riktig i et langsiktig perspektiv,
men det hjelper jo fint lite dem som har bruk for rehabilitering.
Det har også vært snakk om at man skal gjøre grunnleggende grep når det gjelder
sykehusfinansiering og sluse det via kommunene, men det er heller ikke motivert
med henvisning til at det er behov for å satse mye sterkere på rehabilitering – i
hvert fall har ikke jeg oppfattet det slik.
Så har det til sist vært sagt at man på mange måter skal oppheve fastlegereformen,
i hvert fall underminere den ganske kraftig, for å få til bedre samhandling. Men
det er da heller ikke noe svar på behovet for økt satsing på habilitering og
rehabilitering. Så i den utstrekning det virkelig er et sentralt poeng og et
sentralt formål med samhandlingsreformen, er det på høy tid at vi får vite det,
for hittil har det vært en vel bevart hemmelighet.
Laila Dåvøy (KrF) [19:42:50]: Jeg vil takke representantene fra Høyre for dette forslaget. Samtidig er det litt
vemodig at vi gang på gang må reise debatter om habilitering og rehabilitering fra
opposisjonspartienes side. Det er fordi Regjeringens strategiplan ikke i
realiteten er en forpliktende opptrappingsplan, slik vi ser det. En rekke
pasientorganisasjoner har gang på gang påpekt det samme. De etterlyser
regjeringspartienes reelle vilje og synliggjøring av å satse på habilitering og
rehabilitering.
La meg si noe om organisasjonenes frustrasjoner og etterlysninger:
Unge funksjonshemmede i FFO påpeker viktigheten av punkt 3 i representantforslaget
om en plan for utvikling av et mer mangfoldig tilbud som er tilpasset ulike
pasienter i ulike livssituasjoner, herunder ungdom. De ser også et klart behov for
å innrette tjenester i en retning som spesielt tar hensyn til ungdomsfasen. De har
lenge ønsket å få etablere et nasjonalt kompetansesenter for ungdom og
rehabilitering.
FO, Fellesorganisasjonen, sier rett ut at de ikke har sett igjen satsing på
habilitering og rehabilitering i de konkrete budsjettforslagene fra Regjeringen,
til tross for at rehabiliteringsstrategien påpeker flere utfordringer som det er
nødvendig å få løst.
Norsk Revmatikerforbund mener at en forpliktende opptrappingsplan bør sørge for at
kapasiteten for mennesker med revmatisme, muskel- og skjelettplager utvides på
rehabiliteringsinstitusjoner både i Norge og i utlandet. Videre har de påpekt at
tilbudet til revmatikerne nå er blitt dårligere, fordi enkelte grupper helt har
blitt fratatt tilbud de hadde tidligere. Regjeringens svar er at
samhandlingsreformen og overføring av ansvar til kommunene skal ivareta grupper
som har mistet sitt tilbud.
Actis viser til at dersom opptrappingsplanen for rusfeltet fra 2007 hadde blitt
fulgt opp med nødvendige midler, hadde det ikke vært nødvendig å ta russektoren
spesifikt opp i forbindelse med den saken vi behandler i dag. Likevel har de
måttet gjøre det. De sier dessuten at frivillige organisasjoner er en undervurdert
kraft i arbeidet med å rehabilitere og integrere mennesker med avhengighet til
alkohol og narkotika.
Det siste jeg vil nevne, er at rehabiliteringsaksjonen gir full støtte til behovet
for en forpliktende nasjonal handlings- og opptrappingsplan for habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet – altså selve forslaget som framlegges i dag.
Kreftforeningen og FFO gjør det samme.
Dersom vi ser tilbake på Regjeringens strategidokument, husker sikkert flere at
Regjeringen den gangen det kom, ble kritisert for sin definisjon av
rehabilitering. Som noen den gang uttalte: Nå er jo alt blitt rehabilitering, til
og med et fastlegebesøk. Men vi kan ikke, og må ikke, kalle alt rehabilitering. Da
er det jo lett for en regjering å si at man har gjort veldig mye mer.
Helseministeren har tydeligvis kommet med signaler om at kommunene skal få et
langt større ansvar for rehabilitering. Da blir jeg litt betenkt, og da tenker jeg
på mer til kommunene i forhold til i dag. Jeg antar at rehabilitering innen
spesialisthelsetjenesten også skal styrkes og videreføres, og at kommunene ikke
skal overta der spesialisthelsetjenesten til nå har sviktet, eller ikke har gjort
en god nok jobb. Særlig er jeg bekymret for den institusjonaliserte
rehabiliteringen som i dag pågår i andrelinjetjenesten, og som det fortsatt vil
være et skrikende behov for.
Til sist: Vi ser nok alle fram til fredag 19. juni med spenning. Da kommer kanskje
noen av svarene også på de mange behovene som ligger på habiliterings- og
rehabiliteringsfeltet, selv om vi fra Stortingets side, i likhet med det som
representanten Lønning sier, ikke har hørt så mye om det til nå. Jeg håper
inderlig at vi alle blir beroliget, ikke minst pasientgrupper og enkeltmennesker
som fortsatt står i kø for nødvendig habilitering og rehabilitering.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:47:18]: Stortinget behandlet Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering
2008–2011 i forbindelse med statsbudsjettet for 2008. Jeg tar sikte på å utarbeide
et statusdokument halvveis i strategiperioden som skal danne grunnlaget for Helse-
og omsorgsdepartementets prioriteringer for siste del av strategiperioden. Dette
statusdokumentet vil bli lagt fram i forslaget til statsbudsjett for 2010.
Habilitering og rehabilitering er et viktig felt som denne regjeringen har fokus
på. Rehabilitering er et bredt og omfattende felt, der tjenester fra flere etater
er nødvendig for å få en god og helhetlig rehabiliteringsprosess. Innenfor
helsetjenesten skjer habilitering og rehabilitering både i kommunene og i
spesialisthelsetjenesten. Innenfor spesialisthelsetjenesten gis det
rehabiliteringstjenester i sykehus, både i avdelinger for fysikalsk medisin og
rehabilitering og i andre avdelinger, i poliklinikker, gjennom rehabiliteringsteam
og gjennom lærings- og mestringssentre. Det finnes spesialsykehus for
rehabilitering, og det gis tilbud i private opptrenings- og
rehabiliteringsinstitusjoner.
Etter at ansvaret for tjenester i private opptrenings- og
rehabiliteringsinstitusjoner ble overført til de regionale helseforetakene, er
dette tilbudet sett i sammenheng med øvrige tilbud i spesialisthelsetjenesten.
Gjennom avtaler stilles det krav til tjenestene. Dette innebærer at kvaliteten er
bedre enn tidligere. Kompetansen er også blitt bedre, for antall leger,
fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere og idrettspedagoger ved
institusjonene har økt.
I henhold til statistikk fra Norsk pasientregister var det 33 571
rehabiliteringsopphold i 2008. I 2005 var det 32 920 opphold. Antall opphold gikk
noe ned i 2006 – det første året etter overføringen – men har økt både i 2007 og
2008. Nå vurderes det mer individuelt hvor lenge et opphold bør vare, og hvilke
pasienter som bør ha opphold i institusjon. Noen institusjoner har tilbud om
dagopphold. Noen av de pasientene som tidligere fikk opphold i private
opptrenings- eller rehabiliteringsinstitusjoner, får, og bør få, tilbud i
kommunen.
Jeg er enig i at det er fullt mulig å gjøre mer på dette området. Derfor har vi
også en nasjonal strategi for å bygge opp dette feltet. Det er under oppbygging,
både når det gjelder kompetanse og kapasitet.
Samhandlingsreformen vil ha et klart fokus på rehabilitering, og det er
kommunisert fra meg tidligere, også her i salen. Så det at rehabilitering vil være
en del av samhandlingsreformen, er viktig. Men hovedfokuset der kommer til å være
på kommunal rehabilitering, ikke fordi vi skal overføre oppgaver fra
spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten – spesialisthelsetjenesten skal
også bygges ut på dette området – men jeg mener nok at den største svikten
innenfor rehabiliteringsfeltet ligger på det kommunale nivået. Derfor vil
samhandlingsreformen spesielt ha fokus på det kommunale feltet, og så vil den
statusrapporten som jeg sier skal legges fram i forbindelse med statsbudsjettet,
særlig legge vekt på den videre utbygging av spesialisthelsetjenesten.
Det er viktig å si at en arbeidsgruppe som er nedsatt av Helsedirektoratet, har
som oppfølging av Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering foretatt en
samlet gjennomgang av private virksomheters rammebetingelser på
rehabiliteringsområdet. Helsedirektoratet har avgitt en rapport som nå er til
behandling i Helse- og omsorgsdepartementet. Det er også en del av den
oppsummeringen vi må gjøre halvveis i strategiperioden.
Avslutningsvis vil jeg bare si at det er fullt ut mulig å diskutere større behov
på rehabiliteringsfeltet. Nettopp derfor jobber vi med å bygge det ut, og nettopp
derfor vil også rehabiliteringsfeltet være en viktig del av samhandlingsreformen.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Inge Lønning (H) [19:52:16]: Statsråden viste til to ting i sitt innlegg. Det ene var en statusrapport for den
eksisterende strategien midtveis. Deri ligger det jo ikke noe løfte om noe høyere
ambisjonsnivå, det er selvfølgelig bare rent deskriptivt. Det andre var at
samhandlingsreformen ville inneholde noe om rehabilitering, men det er knyttet opp
mot primærhelsetjenesten.
Da er mitt spørsmål: Har jeg oppfattet det riktig at det heller ikke der ligger
noen antydning til varsel om økt satsing, altså at ambisjonsnivået skal løftes fra
den strategiplanen man nå har, og opp på et betydelig mer ambisiøst nivå? For det
var jo det en enstemmig komité sa i budsjettinnstillingen i 2007, og som ikke er
blitt fulgt opp etterpå. Oppfattet jeg statsråden riktig, at det han nå sa, var at
det heller ikke kommer til å bli fulgt opp i fortsettelsen?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:53:25]: Det ligger jo en ambisjon om en opptrapping av feltet i den nasjonale strategien.
Det er viktig å se at vi faktisk følger den, og så er det viktig å vurdere hvordan
statusen er nå halvveis. Så er det viktig å gjøre en oppsummering på basis av det,
og i de årlige budsjettene komme med en oppfølging av en plan som har en ambisjon
om en opptrapping.
Så er det i og for seg helt legitimt for meg at Inge Lønning mener at det burde ha
vært trappet opp enda mer. Det er en del av den politiske dialog. Men det ligger
en ambisjon på feltet, den ligger i planen. Vi evaluerer om vi nå greier å få til
den oppbyggingen som vi ønsker oss. Vi vurderer nivået i forbindelse med
budsjettet, og rehabilitering vil være en viktig del av samhandlingsreformen. Det
vil Lønning kunne lese når meldingen kommer på fredag.
Inge Lønning (H) [19:54:32]: Svaret er interessant, men problemets utgangspunkt er jo at ingen av dem som er
inne i dette feltet – da tenker jeg på brukerorganisasjonene – er tilnærmelsesvis
tilfreds med den eksisterende strategi. Det er jo det som også var utgangspunktet
for den enstemmige komitémerknaden i 2007, at man ikke mente at det var et adekvat
svar på utfordringen, og det var jo derfor komiteen samlet sa at dette er den
virkelig store utfordring til et nytt hovedsatsingsområde i norsk helsepolitikk.
Igjen må jeg da spørre: Har ikke statsråden noe sterkere svar på det enn å vise
til den eksisterende strategi, og at han skal vurdere hvorvidt han har klart å
følge den strategien som ingen andre er fornøyd med?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:55:30]: Nivået på den årlige aktiviteten i helsesektoren, også inkludert rehabilitering og
habilitering, er jo i tråd med det Stortingets flertall vedtar. Det er jo fullt ut
avstemt med Stortinget. Det er ikke slik at Regjeringen her har et nivå på
rehabiliteringsfeltet som er i strid med det Stortinget ønsker. Regjeringen
gjennomfører Stortingets vedtak.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.
(Votering, se side 3821)
Det voteres alternativt mellom dette forslaget og komiteens innstilling.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering som må inneholde følgende elementer: