Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Henning Warloe (H) [09:46:26]: (ordfører for saken): Om en drøy time i dag, den 11. november, er det nøyaktig 93 år siden første verdenskrig tok slutt. Men når vi i Norge i mange tiår har referert til krigen, er det en annen krig vi har snakket om. For flere generasjoner nordmenn har annen verdenskrig vært av så stor betydning at det har vært helt overflødig å spesifisere hvilken krig vi har referert til.

Forhåpentligvis vil vi aldri i Norge igjen oppleve å bli okkupert og undertrykt av fremmed militærmakt. Men de som opplevde krig og okkupasjon, blir gradvis færre, og om ikke så veldig mange år vil de som selv deltok aktivt og utsatte seg for livsfare under krigen, være borte. Det blir derfor på mange måter både viktigere og vanskeligere å opprettholde kunnskap om og ta lærdom av den andre verdenskrigen i fremtiden.

Den andre verdenskrigen er den mest dramatiske, ødeleggende og omfattende konflikt verden har sett. Krigen ble også et oppgjør mellom ideologier og en slags kamp på liv og død mellom gode og onde krefter. Derfor ble også den andre verdenskrigen et vendepunkt i historien om menneskelig sivilisasjon, fordi det på mange måter oppsto en ny verdensorden bygd på krigens ruiner. Vi fikk FN og mange andre internasjonale institusjoner som skulle sikre samarbeid og fred, men vi fikk også historiens første rettsoppgjør der krigsforbrytere ble dømt og viktige juridiske prinsipper ble knesatt for første gang. FNs grunnlag, menneskerettighetserklæringen, ble mulig å vedta fordi krigen hadde knust nazismen og dens menneskefiendtlige ideologi. Krigen, altså annen verdenskrig, er således ikke bare en krig blant mange. Kunnskap om krigen er avgjørende for å forstå verden i dag. Lærdom fra krigen er viktig for å kunne bekjempe ekstremisme og menneskeforakt, også i dag.

Norge ble ikke hardest rammet av annen verdenskrig, men mange nordmenn ofret livet både hjemme og ute. Som gruppe var det våre sjøfolk som ble hardest rammet. Den norske handelsflåten, som var en av verdens største, utgjorde Norges største bidrag til alliert krigsinnsats og seier. De norske skipene var livsviktige for å bringe forsyninger fra USA til England og Sovjetunionen. Flere tusen norske sjøfolk mistet livet under disse farlige transportene. De som overlevde, opplevde å komme hjem til et fritt Norge der de ofte møtte liten forståelse for traumer og psykiske skader som følge av det de hadde opplevd. Dessverre ble også etterkrigstiden skjemmet av at de heller ikke fikk de økonomiske ytelser de var blitt lovet før Stortinget gjorde vedtak om dette i 1972.

Så mange år senere er det naturlig at krigsseilernes sak fortsatt engasjerer. Jeg mener derfor det er prisverdig av Fremskrittspartiet å vise engasjement for å spre kunnskap om krigen og krigsseilerne til dagens skoleelever. Men det representantforslaget som vi behandler i dag, gir dessverre ikke en egnet løsning på utfordringene knyttet til dette. At regjeringen skal gripe inn og «sørge for at det utarbeides undervisningsmateriell» om krigsseilernes innsats, er ikke veien å gå. I skolen er det nemlig slik at storting og regjering vedtar læreplaner og målsettinger, ulike aktører produserer læremidler, skolene velger blant disse og gjennomfører undervisningen. Dette gjelder for alle fag og for alle temaer. Da blir det ulogisk å tenke seg at det skulle gjøres ett unntak for bare ett tema, slik Fremskrittspartiet foreslår i denne saken. Regjeringen er altså feil adressat for Fremskrittspartiets ønsker, og de øvrige partiene kan derfor ikke støtte forslaget.

På vegne av Høyre vil jeg imidlertid understreke at det er et viktig tema vi snakker om, og det er viktig at skolene bruker informasjons- og læremateriell som finnes og utvikler gode undervisningsopplegg om så vel annen verdenskrig som krigsseilernes innsats. På dette feltet, som på mange andre, er det viktig å stimulere skolene til å samarbeide med aktører som kan bidra. De finnes, f.eks. museer, organisasjoner og enkeltpersoner.

Truls Wickholm (A) [09:51:11]: Norge og havet vil for alltid være uløselig knyttet til hverandre. Mystikken og mulighetene som lurer ute i de blå dønningene, har alltid kalt på den norske folkesjela.

«Han saag ut paa det baarutte Havet;

der var ruskutt aa leggja ut paa;

men der leikade Fisk ned i Kavet,

og den Leiken den vilde han sjaa.»

Slik heter det i diktet til Ivar Aasen med den enkle tittelen «Nordmannen».

Etter at norske redere ikke klarte omstillingen fra seil til damp, var vi derimot først på da vi gikk over til diesel. Dermed var den norske flåten en av verdens største og mest moderne i årene før utbruddet av annen verdenskrig. Over 30 000 nordmenn sto klare på norske skip da krigen brøt ut. Dette gjorde at kampen om disse skipene var i gang kun 24 timer etter at den ulovlige Quisling-regjeringen hadde tatt over makten i Norge. Den sendte ut melding over radio om at norske skip skulle vende tilbake til norske havner. All militær aktivitet over tid er avhengig av å kunne opprettholde forsyningslinjene sine. Det visste de allierte, og det visste tyskerne, som jeg alltid lærte av bestemor at det het.

Uten den norske flåten, uten norske sjøfolk, krigsseilerne, er det vanskelig å se for seg at man kunne vunnet krigen. Den norske regjeringen opererte under krigen Nortraship, som da var verdens største rederi og talte over 1 000 skip.

Allerede før Norge kom med i krigen, hadde 394 sjøfolk mistet livet. Det var tøffe tak, men de visste hva de gikk til, de som var om bord.

«De følte, hvor de fór,

at landets lykke var ombord:

vor ære og vor magt

har hvide sejl os bragt.»

Det var kanskje slik de følte det, slik som Bjørnstjerne Bjørnson sier det i «Norsk sjømandssang» allerede i 1868. For den norske flåten var en verdensmakt, og den brakte nasjonen ære. Winston Churchill har sagt at det viktigste slaget var slaget om Atlanteren. Uten den forsyningslinjen kunne ikke britene, og dermed de allierte, holdt ut. På ett tidspunkt i krigen satt britene med forsyninger for kun 60 dager. Det sier litt om presset som disse folkene var under. Ikke bare ble de jaget av tyske «wolf packs», som de tyske ubåtene var kjent som, men også presset til å levere de aller viktigste forsyningene i kampen for friheten.

Sir Philip Noel-Baker, som var noe tilsvarende statssekretær for Churchill under annen verdenskrig, sier i NRK-dokumentaren «Evig ære» at krigen ikke kunne vært vunnet uten de norske tankerne, og at «the norwegian merchant navy rendered tremendous service to the world» – altså at handelsflåten har gjort verden en enorm tjeneste.

Det er mye storhet og mye ære å trekke fram ved krigsseilerne. Ifølge historiker Guri Hjeltnes var de kjent som verdens beste sjøfolk. Ord som «raske», «beholder roen» og «hjelper hverandre til livbåtene» er ting hun gjengir som komplimenter brukt om våre sjøfolk.

Jeg velger å bruke tid på dette for å vise at det ikke mangler på ting vi kan lære. Det er heltemot, ansvarsfølelse og ståpåvilje. Men det er også historien om griske redere, krigsprofitører og en stat som ikke ville anerkjenne innsatsen før så altfor lenge etter at den var gjort – i mange tilfeller for sent.

«Ingen skal leve på andre.

Si ikke vi. Si jeg.

For det blir den nye verden:

at hver skal svare for seg.»

Dette skrev Nordahl Grieg i diktet «Sjømannen» i 1942. Han var med om bord. Han så hvem som tjente på sjøfolkenes innsats, hvem som var aktørene, og hvem som tapte.

Spørsmålet er likevel om Stortinget skal bestemme at det skal lages et undervisningsopplegg om krigsseilerne. Det kan være grunner til det, men vi har allikevel enes her på Stortinget om at det i stor grad er overlatt til skoleeier og skole. Det finnes også ressurser tilgjengelig for skolene dersom de ønsker det, f.eks. Stiftelsen Arkivet.

Vi har også andre hendelser som kan brukes av lærere for å gi elevene de samme lærdommene. Mange UNIFIL-veteraner opplever at de har gjort en innsats for verden og Norge, men blitt glemt i ettertid. Det samme har veteraner fra Afghanistan gitt uttrykk for. Det er kanskje like interessant å ta opp disse temaene for elevene. Kanskje bør alle temaene ses i sammenheng, og vi må spørre oss hvorfor dette kan skje igjen og igjen.

Grete Faremo har i år lansert handlingsplanen «I tjeneste for Norge», som skal være et krafttak for å styrke samfunnets anerkjennelse og ivaretakelse av våre veteraner. Hva mener f.eks. elevene om dette i lys av historien?

Poenget er at dette best løses av Skole-Norge. Vi kan ikke ha stortingspolitikere som skal styre enkelthetene i skolen. Det handler ikke om at vi ikke mener at ting er viktige, eller at vi har noe å skjule. Det handler om at vi skal ha en god skole med frihet til å styre seg selv, noe som jeg også trodde Fremskrittspartiet var for.

Helt til slutt vil jeg takke saksordføreren Henning Warloe for å ha gjort en fantastisk innsats og for å ha jobbet godt med å lage en merknad som hele komiteen, utenom Fremskrittspartiet, kunne stille seg bak.

Bente Thorsen (FrP) [09:56:27]: Jeg vil først takke saksordføreren for en veldig god presentasjon av krigsseilernes sak.

Med tanke på den skammelige behandlingen som mange av våre krigsseilere fikk av den norske stat etter den andre verdenskrigen, synes jeg det er spesielt viktig at dagens ungdom får innsikt og kunnskap om krigsseilerne. Den norske stat har lite å være stolt av her, og et demokrati som Norge bør være opptatt av å gi den oppvoksende slekt innsikt også i landets mindre ærerike historie.

Jeg skal innrømme at dette er en uvanlig måte å gå fram på for å få utarbeidet læremateriell til bruk i ungdomsskolen. Men så er heller ikke krigsseilernes sak og den behandlingen de har fått, noen vanlig sak. Så det er ingen fare for at dette vil danne presedens. Jeg skal heller ikke legge skjul på at Fremskrittspartiet er fryktelig skuffet over flertallsinnstillingen i denne saken.

En del av bakgrunnen for at denne saken er fremmet, er en kronikk som en ung jente hadde i Vårt Land 2. desember 2010:

«Jeg synes det er på tide at vi elever får kunnskap om krigsseilernes innsats for Norge under begge verdenskrigene. Natt til 9. april 1940 falt den første nordmannen for Norge under annen verdenskrig. Det er i hvert fall dette vi lærer av historiebøkene våre vi får utdelt på skolen. Intet står det om de om lag 400 sjøfolkene som falt for flagget og landet sitt i tiden fra 3. september 1939 – 9. april 1940.

Videre står det om de modige og svært betydningsfulle motstandsaksjonene til Heimefronten. Men innsatsen til de norske krigsseilerne, én av ti måtte dø, som faktisk var de viktigste aktørene for utfallet av krigen, oppsummeres kun over noen ganske få setninger i en faktaboks i det 18-siders lange kapittelet om krigen i Norge.»

Dette skriver altså en ung jente som tydelig uttrykker skuffelse over at det på ungdomsskolen gis altfor liten undervisning om krigsseilernes innsats.

Jeg har selv foretatt en liten privat spørreundersøkelse blant ungdomsskoleelever for å finne ut om de har samme erfaring og mening. Tilbakemeldingene jeg får, er at de lærer lite og til dels ingenting om krigsseilerne.

Fremskrittspartiet synes det er flott at komiteen er positiv til krigsseilernes innsats og sier at de ser det som naturlig at den enkelte skole og lærer innenfor læreplanens kompetansemål vektlegger dette. Men der stopper også velviljen.

Jeg synes det er synd at det ikke finnes noen vilje til at dagens ungdommer lettere skal få ta del i den innsatsen som krigsseilerne bidro med, og som de høstet anerkjennelse for utenfor Norges grenser.

Fremskrittspartiet er også helt enig i og understreker at det må være opp til den enkelte lærer å avgjøre hvordan de vil undervise i både dette temaet og andre temaer. Men det er ikke til å stikke under stol at det er mye enklere å undervise i og utdype bestemte epoker der læreopplegg allerede finnes tilgjengelig.

Fremskrittspartiet vil understreke verdien av det viktige arbeidet som museer, organisasjoner og andre enkeltpersoner gjør for å styrke kunnskapen hos nye generasjoner om den andre verdenskrigen. Men det er nå en gang slik at ikke alle elever har tilgang til disse arenaene. Når vi får meldinger om hvor få kroner skolene har til å bruke på ekskursjoner, er det ikke sikkert de har mulighet til å benytte seg av det nærliggende tilbudet engang. Det er heller ikke slik at det ikke finnes en mengde informasjon om krigsseilerne. Utfordringen er vel heller at det nesten finnes for mye informasjon. Da sier det seg selv at det kan ta veldig lang tid for den enkelte lærer å sette sammen stoff som ivaretar det mest sentrale om denne viktige epoken i Norges historie. Når vi også vet at mange lærere som underviser i historie, ikke har fordypning i faget, er det en enda større utfordring.

Fremskrittspartiet har ingen som helst intensjon om å begynne å detaljstyre hvordan den enkelte lærer skal drive historieundervisning. Men jeg vil igjen påpeke at tilgang på læremateriell er av stor betydning for hvilke valg læreren tar når det gjelder undervisning.

Fremskrittspartiet mener at det er en nasjonal oppgave å legge bedre til rette for at også elever på ungdomsskolen får kunnskap om den viktige innsatsen som krigsseilerne sto for – mange av dem var ikke mer enn 15–16 år gamle.

I denne saken vil jeg oppfordre til at en ikke lar prinsipper styre fornuften. Det går an å være prinsippryttere av høyeste rang, og det beklager jeg i denne saken.

Hermed fremmer jeg mindretallsforslaget i saken.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:01:43]: Historien om krigsseilerne er en stolt historie, det er en trist historie, og det er en skammelig historie.

De fleste seilte i konvoi på Atlanterhavet. Her fraktet de militære og sivile forsyninger, bl.a. mellom England og USA. De levde under konstant trussel om å bli senket av tyske bombefly, torpedobåter og ubåter. Det var over 4 000 av våre egne sjøfolk som aldri kom hjem igjen etter krigen. Av dem som kom hjem, fikk mange psykiske senskader etter det umenneskelige de hadde opplevd.

Man opererer med begrepet «krigsseilersyndrom». Krigsseilerne gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger: konstant fare for voldsom død, hjelpeløshet og forsvarsløshet overfor overmakten, og manglende forbindelse med familie og venner hjemme i Norge over lang tid. Noen overlevende har senere hatt plager som minner om den overlevende konsentrasjonsleirfanger har utviklet.

Krigsseilernes innsats må sies å ha vært Norges viktigste bidrag til de alliertes seier over den tyske krigsmakt. Norges høyest dekorerte borger, Gunnar Sønsteby, og andre veteraner er blant dem som etter krigen jobbet aktivt for å skaffe krigspensjon til de norske krigsseilerne. Sønsteby har uttalt at krigsseilerne var de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet.

Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har med rette vært sterkt kritisert. Mange følte seg sviktet av det offentlige etter krigen. Det er ingen tvil om at myndighetene med sin manglende vilje til å gi den kompensasjonen de fortjente, økte belastningen for krigsseilerne selv, og også for pårørende og for etterlatte.

Det er viktig at denne historien – både den stolte, den triste og den skammelige – blir fortalt til kommende generasjoner, og at skolen tar dette med i historieformidlingen på de ulike trinn.

Komiteen skriver i en felles merknad at

«det fra ulikt hold stilles spørsmål ved om andre verdenskrig generelt og krigsseilernes innsats spesielt er tilstrekkelig belyst og vektlagt i læreplaner, pensum og undervisning.»

Det kan være behov for at statsråden ser nærmere på dette spørsmålet. Setningen «aldri mer 9. april» er avhengig av at kommende generasjoner vet hva 9. april faktisk handler om.

Enkeltpersoner, museer og organisasjoner gjør en stor innsats i historiefortellingen om annen verdenskrig og krigsseilerne. Som tidligere nevnt, er det grunn til å framheve at Stiftelsen Arkivet i Kristiansand har et prosjekt knyttet til krigsseilernes innsats under krigen, som vil kunne være til hjelp i undervisningen. De holder nå på med å lage formidling knyttet til DS «Hestmanden», som seilte under begge verdenskrigene og er det eneste skipet fra det norske statsrederiet Nortraships flåte under annen verdenskrig som er bevart. Derfor har vi i Stortinget vedtatt at det unike skipet skal være et minnesmerke over de norske krigsseilerne. 22. november er en langvarig restaureringsprosess ferdig. «Hestmanden» er på sjøen igjen og klar for dåp. DS «Hestmanden» skal nå gjøres klart som museumsskip, hvor norske krigsseileres historie og innsats for de alliertes seier under annen verdenskrig igjen skal formidles rundt i hele landet. Rundt 20 pst. av alle gjenlevende norske krigsseilere kommer til dåpen. Det er ganske imponerende, når vi vet at i dag er de fleste krigsseilerne over 90 år. Det kommer til og med krigsseilere helt fra Filippinene for å være med på denne hendelsen.

Så for alle oss som er opptatt av at historien må formidles til nye generasjoner, har vi her et verktøy som vil trenge Stortingets støtte. Det er også fristende å minne om at vi om ikke mange ukene skal diskutere bevilgninger til bl.a. Stiftelsen Arkivet og andre som jobber med denne tematikken. Det kan hende vi bør ta opp i oss, når vi skal tenke på den konkrete bevilgningen, alt det vi sier i dag om hvor viktig denne saken er for kommende generasjoner.

Det er et nettsted som har laget klart – for lærere og andre – en veldig lett formidling av både krigsseilernes og andre tidsvitners innsats som heter neveragain.no, men som dessverre måtte legge ned fordi staten ikke var villig til å betale de lisensrettighetene som nettstedet trengte for å formidle dette.

Her har statsråden fått tre gode eksempler på hvordan man kan løse det jeg opplever er Fremskrittspartiets hensikt her, og som jeg opplever at Stortinget står felles om å klare å gjøre bedre i framtiden.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:07:01]: Saksordføreren, Warloe, har gått igjennom på hvilken måte vi jobber med kompetansemål og læreplaner – at vi i forhold til kompetansemålene ikke i detalj går igjennom f.eks. enkeltepisoder i historien, men holder det på et overordnet nivå. Så er det opp til skolene å velge hvordan elevene skal oppnå de ulike kompetansemålene. På mange områder krever læreplanene med denne måten å jobbe på et omfattende lokalt læreplanarbeid for å operasjonalisere læreplanene, og de siste årene har det vært lagt sterk vekt på bedre veiledning i det lokale arbeidet med læreplanene. Det lokale arbeidet med læreplanene gir imidlertid et rom for å utdype mer grundig slike viktige enkelthendelser som da krigsseilerne gjorde en betydelig innsats for Norge.

Læreplanene er vårt viktigste styringsmiddel når det gjelder innhold i skolen, men i tillegg er kravene til lærerkompetanse viktige styringsverktøy. Læremidler er svært viktig for god kvalitet i opplæringen, og det er et lokalt ansvar å sørge for at skolen har gode læremidler. Det er viktig at det er en debatt om læremidlene, og at læremiddelprodusentene også trekkes inn i debatten om hvilke emner som er relevante innenfor de enkelte kompetansemålene.

Dette er det bred enighet om i Stortinget. Men når det er sagt, har jeg lyst til å berømme det initiativet som Fremskrittspartiet har tatt, selv om det er på tvers av alle måter vi har blitt enige om å arbeide på, for jeg tror det i seg selv har vært med på å øke fokuset på krigsseilernes historie. Nå er det mange talere som har vært inne på hvor spesiell den har vært, hvor avgjørende viktig den var for utfallet av annen verdenskrig, hvilke redsler disse, ofte veldig unge, krigsseilerne opplevde, hva slags krigstraumer de dro med seg etter krigen, hvor lang tid det gikk for å forstå hva de egentlig hadde gjennomgått, og hvor lang tid det gikk for å anerkjenne den innsatsen de hadde gjort.

Særlig den siste delen mener jeg egentlig er av avgjørende betydning for unge mennesker å få med seg, fordi vi har en tendens til å glorifisere vår egen krigshistorie knyttet til annen verdenskrig. Men historien om krigsseilernes innsats og måten de ble behandlet på etter krigen, er med på å vise at det er ikke sånn at vi alltid har gjort alt rett. Det synes jeg er en viktig del av vår egen krigshistorie, det er viktig å anerkjenne den innsatsen som krigsseilerne gjorde, og det er viktig å få forståelsen av at man i ettertid kan se at en har gjort feil i historien, at det er grupper som hadde fortjent en helt annen anerkjennelse mens det sto på, og hvor vanskelig det var også for enkeltpersoner. Noen av de virkelig tragiske skjebnene etter krigen var nettopp krigsseilere som ikke ble forstått, som ikke ble anerkjent, som ofte fikk store psykiske problemer, og som egentlig hadde vært i ekstremsituasjoner som kan sidestilles med dem som sto i førstelinje i selve krigshandlingene, og også med dem som satt i konsentrasjonsleirene.

Så selv om forslaget fra Fremskrittspartiet går helt på tvers av hvordan vi vanligvis tenker rundt læreplanarbeid, rundt kompetansemål osv., mener jeg at deres initiativ her i dag har vært med på å heise fram vår oppmerksomhet rundt dette og skolens oppmerksomhet rundt dette. Jeg er også kjent med innleggene som startet det initiativet som Fremskrittspartiet har tatt.

Da er det sånn at vi har tilbud til de lærerne som er på jakt etter godt materiell for å belyse krigsseilernes historie, f.eks. når det gjelder Stiftelsen Arkivet, men jeg ønsker også at de som utarbeider læremidler og lærebøker, får med seg den diskusjonen, som det nå har vært bred enighet om, for også krigsseilernes historie fortjener egentlig en større plass i lærebøkene, selv om det ikke er vi som redigerer de lærebøkene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:11:49]: Jeg er glad for statsrådens noe konstruktive inngang, men så er spørsmålet: Hvem har ansvaret?

Statsråd Grete Faremo sier 8. mai 2011:

«Den behandlingen våre krigsseilere fikk da de omsider kom hjem vil alltid stå som en skamplett på nasjonens ære.»

Jeg forstår det slik at statsråden er enig i det.

Så er jo spørsmålet da: Hvem har det ansvaret? Er det skoleeierne? Det er det jo ikke; det ansvaret ligger ingen andre steder enn i denne sal. Og statsråd Faremo sier videre:

«Jeg er glad for at jeg som forsvarsminister i dag kan si at vi har lært av fortidens feil og hvordan de kan rettes opp.»

Da er jo på en måte også spørsmålet: Hvem har ansvaret for at man retter opp den feilen som er begått, og sørger for at det ikke skjer igjen, gjennom å spre god krigsminneerindring også til framtidige generasjoner? Er det kommunene, eller er det staten og denne sal, Stortinget som institusjon, som har ansvaret for å rette opp den urett som er begått mot en så stor gruppe?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:12:53]: Jeg gikk jo gjennom hvordan vi jobber med læreplaner og kompetansemål, og hvordan de er på et overordnet nivå. Det gjelder for krigsseilerhistorien som for veldig mange andre viktige deler av vår egen historie, og veldig mye annet av det som er en rimelig del av innholdet i opplæringen. Det tror jeg er et fornuftig system. Det som komitéflertallet støtter 100 pst. opp om, er den måten vi må tilnærme oss dette på framover. Ellers vil det være sånn at Stortinget har lange debatter om alle mulige forhold som skal inn i de ulike læreplanene.

Men jeg synes at Fremskrittspartiet skal innkassere den honnøren som jeg mente å gi, og som jeg opplever at resten av talerne har gitt til Fremskrittspartiet i forhold til å heise fram denne delen av historien, der Fremskrittspartiet har helt rett: Det er ikke noen gloriøs del av norsk historie hvordan vi behandlet krigsseilerne etter krigen, og våre ungdommer fortjener å vite om denne delen av historien om annen verdenskrig.

Henning Warloe (H) [10:14:11]: Høyre er naturligvis helt enig med statsråden i det prinsipielle når det gjelder tilnærmingen til og ansvarsdelingen av læreplaner og kompetansemål og organisering av undervisning, som statsråden var inne på.

Men jeg må nok si at jeg ble litt forbauset da jeg jobbet med denne saken og ble klar over at i kompetansemålene i historiefaget i grunnskolen er altså ikke en så stor og viktig og sentral konflikt som annen verdenskrig spesifikt nevnt. Det betyr altså – i alle fall prinsipielt – at elever kan gå ut av ti års grunnskole uten å ha kunnskap om annen verdenskrig spesifikt. Jeg må nok innrømme at det forbauset meg litt, og jeg lurer på om statsråden har en tanke omkring dette, om man kanskje burde vurdere å løfte annen verdenskrig frem mer spesifikt også i grunnskolens kompetansemål.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:15:14]: Det er jo en utenkelig tanke at elever skal gå gjennom tiårig grunnskole uten å høre om 2. verdenskrig. Den er en så viktig del av vår nære historie, den er en avgjørende viktig del av historieundervisningen, og den er en avgjørende viktig del av det barn og unge får med seg i mange andre sammenhenger, som f.eks. 17. mai-feiringen.

Men det kan jo tenkes at vi har sett på det som så selvfølgelig at det ikke nødvendigvis går fram av læreplaner og kompetansemål på en betryggende måte, som representanten Warloe her påpeker. Så jeg skal gå gjennom det og se om det er tilstrekkelig ut fra denne omtalen.

Bente Thorsen (FrP) [10:16:15]: Jeg synes det rett nok er kommet så masse positiv omtale i denne saken at jeg tror det virkelig vil varme både de få gjenlevende krigsseilerne vi har, og eventuelt etterkommerne.

Jeg er nesten fristet til å stille statsråden spørsmål om man kan tolke det dit hen at de snur og går for mindretallsforslaget i saken. Men det skal jeg ikke gjøre.

Det er viktig å holde fast i prinsipper, men av og til vil det være enda viktigere å bruke sunn fornuft. I denne saken er jeg overbevist om at prinsipprytteri tjener ingen, og aller minst våre ungdommer. Som det nå kommer fram her, lærer de ikke så mye om krigen som vi kanskje trodde. Vi tok dette som en selvfølgelighet.

Denne saken dreier seg om å tilgjengeliggjøre undervisningsmateriell som lærerne på frivillig basis kan bruke. Vil kunnskapsministeren sørge for at det blir gjort?

Statsråd Kristin Halvorsen [10:17:24]: Det jeg vil gjøre i første omgang, er å anbefale lærere å bruke det materiellet som er tilgjengelig, og særlig være oppmerksom på det materiellet som Stiftelsen Arkivet har om krigsseilernes historie.

Når det gjelder debatten, mener jeg også at både lærebokforfattere og deres omtale av krigsseilerne – selv om vi ikke redigerer lærebøker – bidrar til økt oppmerksomhet rundt dette. Jeg synes at representanten Thorsen skal være godt fornøyd og ta til seg at gjennom dette Dokument nr. 8-forslaget har man bidratt til å sette søkelys på dette i alle partiene på Stortinget. Det er veldig stor enighet om at krigsseilernes historie fortjener en større plass, selv om den enigheten ikke går så langt som at en er interessert i å endre systemet for hvordan vi jobber med læreplaner og kompetansemål.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tord Lien (FrP) [10:18:33]: La meg begynne med å gi honnør til statsråden og representanten Eriksen, for jeg opplever dem som meget imøtekommende når det gjelder det forslaget vi har fremmet i dag.

Når det er sagt: Norsk krigsminneerindring har vært politisert og mer eller mindre styrt fra denne salen fra dag én. Uansett om det har rammet general Fleischer og trøndere og nordlendinger som sloss mot tyskerne i Narvik i 6. divisjon, om det har gjeldt kommunistisk partisaner i Finnmark, den kommunistiske Osvald-gjengen i Oslo eller krigsseilerne, har norsk krigsminneerindring vært politisert fra dag én. Det var mest opportunt for Arbeiderpartiet og en arbeiderpartistyrt stat i Norge i perioden etter 1945 å framheve sosialdemokratiske Milorg som den mest sentrale delen av norsk krigsinnsats under 2. verdenskrig – et faktum som vi i dag vet er fullstendig feil.

Statsråd Faremo sier dette om den skampletten: «Den behandlingen våre krigsseilere fikk da de omsider kom hjem vil alltid stå som en skamplett på nasjonens ære.»

Den er ikke skapt i kommunene eller i fylkeskommunene. Den er skapt i denne sal. Det er denne sal og Stortinget som institusjon som har ansvaret for den skampletten og for å rydde opp i den uretten som er begått mot en stor gruppe mennesker. Normalt bruker jeg å tenke når jeg taper en sak i salen: Ja vel, det kommer en ny stortingsperiode, det kommer nye tider. Men for denne gruppen er det for sent når Fremskrittspartiet kommer i regjering i 2013. Da har nok også de siste krigsseilerne gått bort, og vi kan ikke fjerne den skampletten og gjenopprette æren til denne gruppen lenger.

Forsvarsministeren sier også noe annet klokt: Vi «har lært av fortidens feil og hvordan de kan rettes opp.» Da er det vår oppgave å sørge for at også framtidige generasjoner får ta del i denne lærdommen.

Det vi ber om, er jo ikke å pålegge alle norske lærere å undervise om krigsseilerne på den måten vi mener er rett, men å legge til rette for at undervisningsmateriell kan skaffes til veie. Jeg tror representanten Dagrun Eriksen hadde et godt innspill. Jeg tror at vi skal ta opp dette når vi diskuterer budsjettet, for det er småpenger vi snakker om for å rette opp i denne skampletten på nasjonens ære.

Så en visitt til Truls Wickholm. Det er ingen tvil om at Rederiforbundet i perioden etter 1945 besto av griske redere – men de hadde altså god hjelp av en grisk arbeiderpartikontrollert stat og et stortingsflertall som bidro til den uretten som ble begått. Når man så i dag viser til flere museer, har jo Rederiforbundet innsett den uretten de var med på å begå, og finansiert mye av det arbeidet som gjøres i dag. Det håper jeg at også Arbeiderpartiet kan bidra til i framtiden.

Truls Wickholm (A) [10:21:52]: Tord Lien har en vane: Han forveksler Arbeiderpartiet med staten. Det kan det jo være lett å gjøre, men det skaper i hvert fall feil forståelse av historien.

Denne debatten handler ikke om hvem som har gjort hva. Den handler om hva Stortinget skal bestemme, og hvor detaljert vi skal være. Målet med denne debatten er ikke at Lien og jeg skal plassere skyld hos verken Arbeiderpartiet eller Rederiforbundet.

Fremskrittspartiet skal ha honnør for å reise dette, men vi kan ikke styre skolen på denne måten. Lien sier at historieskrivingen har vært politisert. Kanskje skal vi da slutte med det. Kanskje skaper det mer feil enn glede. La historieforståelsen skapes av historikerne.

Hva med samene, Kautokeino-opprøret? Det var grusomme hendelser. De sto opp mot undertrykking fra øvrigheten, de ble frarøvet land og religion. Mikkel Gaup har laget en fantastisk sterk film om det som skjedde. Den gjorde inntrykk på meg. Den beskriver en vanvittig urettferdighet, en maktesløshet. Men skal jeg bestemme at alle i norsk skole skal se den filmen? Jeg tror ikke det.

Fremskrittspartiet har også tidligere vist at de vil detaljstyre. For ikke lenge siden ville de bestemme innholdet i barne-tv på NRK. Jeg tror ikke det er veien å gå. Når vi ser tilbake i historien, er det dessverre mye vi har framstilt dårlig, eller ikke framstilt. Lien var inne på partisanene, nordmenn som kjempet med Sovjet mot tyskerne. De ble mistenkeliggjort, overvåket. Kongen har anerkjent dem. Kong Olav la ned krans på minnesmerket, og kong Harald ga i 1992 en unnskyldning på vegne av hele nasjonen for måten de var blitt behandlet på. Den samlede motstanden under krigen er det som er viktig å lære om.

Osvald-gruppen med tilknytning til Moskva ble ledet av Asbjørn Sunde. Han var en aktiv motstandsmann og hadde et nært samarbeid med Hjemmefronten, og han fikk videreformidlet oppdrag fra London. Etter krigen skrev han boken «Menn i mørket» om sine opplevelser. Men da han søkte om krigspensjon, fikk han det ikke fordi han var dømt for spionasje – dette til tross for at menn som Gunnar Sønsteby talte hans sak. Han var kanskje en av de største sabotørene under krigen, men døde uten anerkjennelse. Vi hadde væpnede kvinnegrupper i Finnmark. Kvinners innsats under krigen er stort sett glemt. På Sørmarka står det en statue til minne om kvinners innsats i samfunnet. På den står det «sjelden nevnt, ofte glemt». Tikken Manus visste jeg først om da jeg så filmen om Max Manus. Jeg lærte aldri om henne på skolen.

Min anerkjennelse handler om helheten. La oss ikke bryte stykker av historien ut fra stoltheten. Ikke gjør det til en konkurranse om hvem som skulle hatt heder og ære, som de så åpenbart fortjente. Vi må være stolte av den felles innsatsen til alle som ga landet friheten. Rett under oss har vi et minnesmerke som vi alle viser våre gjester med stolthet. Stortinget minner våre falne i krigen med ordene «ingen nevnt, ingen glemt». (Presidenten klubber.) La oss hedre innsatsen under krigen med den viktigste fortellingen, nemlig at nazismen tapte og … (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten ber representanten Wickholm forholde seg til den tilmålte taletiden.

Bente Thorsen (FrP) [10:25:23]: Jeg føler virkelig et behov for å rette opp en åpenbar misforståelse. Jeg tror enkelte har veldig tungt for å ta ting, at det er litt vanskelig. Til oppklaring kan jeg opplyse – for tredje, fjerde gang i denne debatten – at det ikke er Fremskrittspartiets intensjon å styre lærerne på noen som helst måte. Intensjonen er å få tilrettelagt undervisningsmateriell også om krigsseilerne, som lærerne på frivillig grunnlag kan ta i bruk i skolen.

Når det gjelder alle de andre temaene som Wickholm var inne på her, tror jeg også det ble litt omfattende. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har kunnskap om hvor mye som står i elevenes historiebøker om alt som har skjedd i Norge. Men kanskje Truls Wickholm vil være så grei og lage et Dokument 8-forslag eller komme med en redegjørelse om alle temaene han var inne på, slik at vi kan få en god informasjon om dette.

Intensjonen er i hvert fall ikke at vi ønsker å pålegge eller tvinge lærerne til noe som helst. Så får jeg håpe at vi har fått med oss hva saken går ut på.

Tord Lien (FrP) [10:27:02]: Jeg skjønner det veldig godt når representanten Wickholm ikke synes det er viktig å fordele skyld, om hvorfor det er blitt som det er blitt, for det er rimelig åpenbart hvorfor det er blitt som det er blitt.

Når det gjelder undertrykkelsen av samene, bortskrivningen av kommunistenes innsats under annen verdenskrig, bortskrivningen av 6. divisjons innsats under annen verdenskrig og den dårlige behandlingen av krigsseilerne, så ligger ansvaret i partiet til Truls Wickholm. Det kan vi ikke komme bort fra. Da har vi to måter å gjøre det på: Man kan satse på at dette løses av Arbeiderpartiet ute i kommunene, eller vi kan ta det ansvaret som ligger i denne salen, hvor denne uretten er begått, og rydde opp i det.

Jeg er for så vidt enig i at det kunne ha vært andre måter å debattere dette på, f.eks. i forbindelse med budsjettet, slik Dagrun Eriksen løftet fram, men jeg tror ikke debatten da ville blitt like omfattende.

Jeg er veldig glad for at vi har fremmet dette forslaget, og jeg er glad for at så mange – bl.a. statsråden og mange av de andre partiene, særlig Kristelig Folkeparti – har vært tydelige på at dette er viktig.

Det hender at Wickholm også sier noe fornuftig. I sitt innlegg siterte han – tror jeg – fra en sang, at «de visste hva de gikk til». Ja, de aller fleste krigsseilerne visste hva de gikk til. De meldte seg frivillig til tjeneste, de ble inkorporert i det statlig styrte Nortraship, og de valgte å sette livet på spill for å forsyne Storbritannia med bensin til flyene under slaget om Storbritannia, på et tidspunkt da slaget om Atlanterhavet på langt nær var vunnet. Man behøver ikke være krigshistoriker, som jeg er, for å forstå at å vinne slaget om Storbritannia med Spitfire- og Hurricane-fly stående på bakken, hadde blitt noe tungvint. De visste hva de gikk til, men de visste på ingen måte hva de kom hjem til. Derfor er det viktig at vi fjerner denne skampletten, og det ansvaret ligger i denne salen, ingen andre steder.

Presidenten: Neste taler er Dagrun Eriksen. Hun er foreløpig sist inntegnede taler i sak nr. 3. Hvis flere ønsker ordet i sak nr. 3, må de tegne seg ved å bruke datasystemet i salen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:29:36]: Jeg synes debatten om krigsseilerne hadde fortjent et mer verdig nivå enn det vi har sett på slutten av denne debatten. Det er en innsats med en trist, stolt og skammelig historie, som ikke fortjener å bli en kasteball mellom partipolitiske markeringer.

Jeg vil bare igjen minne om at 22. november kommer Kongen ned for å døpe «D/S Hestmanden». Det vil bli en verdig og flott seremoni som sier noe om den innsatsen som krigsseilerne gjorde. Vi har nå et felles og stort ansvar i denne salen for alle de krigsseilerne som fortsatt lever og som kan være med og fortelle sin historie. Da slipper vi kanskje å høre det gjennom Wickholm og Lien sine tolkninger, men fra dem som selv har opplevd dette. Da trenger vi å skynde oss fort. De er over 90 år gamle. Flere og flere forsvinner, og de som har prøvd å sette i gang prosjekter på dette, mangler bevilgninger til å få gjort det. Det materialet vi har, er fortsatt bevart, men ikke tilgjengelig. Jeg skulle ønske at dette engasjementet som vi så i denne salen i dag, hadde ført til at Stortinget nå hadde tatt initiativ til at vi fikk en mye hurtigere innsamling av historiene til dem som faktisk opplevde det som skjedde under krigen, og ikke minst det som skjedde etterpå – med manglende oppfølging, manglende behandling og manglende respektfull behandling av disse som opplevde dette under krigen.

Jeg håper at vi kan føre denne debatten på et nivå som er denne debatten og saken verdig.

Presidenten: Siste inntegnede taler er Truls Wickholm. Wickholm har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad begrenset til 1 minutt.

Truls Wickholm (A) [10:31:46]: Først vil jeg bare spørre om det ikke lenger er mulighet til å tegne seg ved å rekke opp hånda i salen, om det er en ny praksis fra presidentskapet.

Presidenten: Vi anbefaler representantene å bruke de skjermene som er på representantenes plasser. Det gjør registreringen enklere.

Truls Wickholm (A) [10:32:04]: Men det er fortsatt mulig å tegne seg ved å rekke opp hånda?

Presidenten: Wickholm har fått ordet, og har tydeligvis tegnet seg.

Truls Wickholm (A) [10:32:11]: Med all respekt, jeg synes det blir uverdig når dette skal bli en diskusjon om hvem som har skylda, om Arbeiderpartiet har skylda eller ikke. Det er klart at Arbeiderpartiet styrte i mange av disse årene. Krigsseilerne har fått sin oppreisning, som Henning Warloe var inne på, i 1972, riktignok altfor seint. Mange har fått sin oppreisning for seint. Poenget til Thorsen er at jeg mener at vi ikke er den mest kompetente grupperingen til å vurdere hvem som … (presidenten klubber).

Presidenten: Dermed er taletiden over for Wickholm.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.