Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:05:18]: Et utenrikspolitisk utviklingstrekk ved den økonomiske krisen er faren for økt proteksjonisme. Det var et vanlig nasjonalt tiltak på 1930-tallet, men vi ser i ettertid at det kom til å gå en direkte linje fra krise til mottiltak, rivaliserende proteksjonisme, en enda dypere krise og like åpen konfrontasjon.
Min opplevelse er at denne unike lærdommen er godt forankret blant flertallet av verdens ledere. I Europa er EU-samarbeidet en viktig sperre mot lettvinte handelshindringer, og at en nabo vender seg mot den andre. Dette skaper stabilitet, særlig for de nye medlemslandene.
Presset for økt proteksjonisme smyger seg ofte fram, ofte i forkledning. Vi ser at den amerikanske kongressen, mot Obamas ønske, tar til orde for krav om å kjøpe amerikansk i forbindelse med tiltak for å styrke økonomien. Det vil være et alvorlig feilsteg. Det kan sette i gang en kjedereaksjon av konkurrerende proteksjonisme over hele verden. Med en åpen økonomi og sterkt avhengig av internasjonal handel vil Norge kunne rammes hardt av en slik utvikling.
«Regjeringen vil derfor arbeide i alle relevante fora for å motvirke økt proteksjonisme.»
Jeg fant ut at det var en god idé å begynne med det jeg mener er et godt avsnitt fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres utenrikspolitiske redegjørelse holdt 10. februar 2009. For det er ingen tvil om at den situasjonen man ser i verdensøkonomien og i europeisk økonomi, lett kan spore til økt proteksjonisme. Det var derfor med stor begeistring jeg, og mange med meg, kunne lese at daværende utenriksminister Gahr Støre under WTOs 8. ministerkonferanse i Genève i midten av desember i fjor undertegnet et kraftfullt opprop mot alle former for proteksjonisme. Det var ikke nok, mente de nærmere 50 utenriksministre som undertegnet oppropet, å vise til de generelle vedtakene man hadde gjort på WTOs ministerkonferanse, man ønsket ytterligere å forplikte seg i forhold til det. Det var et løfte om å bekjempe alle former for proteksjonisme. Man ønsket å forplikte seg til å avstå fra nye handelsbarrierer for varer og tjenester.
Fra Høyres side deler vi denne bekymringa, og vi var glade for at regjeringa så klart og tydelig tok avstand fra proteksjonisme. Men det holder ikke å ta avstand fra proteksjonisme i erklæringer. Det holder heller ikke å komme med fine utsagn i utenrikspolitiske redegjørelser, og det holder ikke, som man gjorde i forbindelse med trontalen i år, å understreke at vi har det veldig bra i Norge, men at det er økonomisk ustabilitet, sosial uro og høy arbeidsledighet mange steder i Europa. Da må man også fra norsk side sette inn tiltak som bidrar til å løse den situasjonen.
Det har vært mange diskusjoner i denne sal, og flere kommer det sikkert til å bli, om regjeringas vedtak om prosenttoll på ost, kjøtt og visse blomstersorter. Det er ingen som har betvilt at dette er innenfor regelverket av hva Norge har anledning til å gjøre. Samtidig har mange stilt det, etter min oppfatning, betimelige spørsmålet om det er klok politikk i et Europa i krise og i en verden som trenger handel mer enn noensinne. Hvilket politisk signal sender det at vi som sitter her og har det godt i vår del av verden, ønsker å bygge opp handelsbarrierer og tollmurer mot andre land? Og ikke minst: Hvilket signal sender det i relasjon til de politiske erklæringene Norge har kommet med? Vi skulle så seint som i desember i fjor bekjempe all form for proteksjonisme og avstå fra å bygge opp ytterligere handelshindringer for varer og tjenester.
Det som har skjedd i kjølvannet av tollsaken, har vært til dels sterke reaksjoner fra mange. I ingen av de reaksjonene er det lagt til grunn at Norge ikke har anledning til å gjøre det. Likevel ønsker jeg å understreke det som ofte kanskje glemmes i denne sal, nemlig at det er forskjell på jus og politikk. Selv om man reelt sett kan ha lov til å gjøre en ting og være innenfor regelverket, kan politikken og det politiske signalet slå veldig uheldig ut. Jusprofessor Fredrik Sejersted, som er mannen bak den store rapporten om Norges avtaler og forhold til EU, sier som så:
«Selv om det kan være rom innenfor avtalen til å velge mellom ulike måter å regne ut tollsatsene på, vil enhver mekanisme som fører til økte tollsatser, gå mot selve ånden eller intensjonen i EØS-avtalens artikkel 19.»
Han sier videre – ut fra artikkel 19, annet ledd – at partene skal
«fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer».
Det er nettopp det som er kjernen i spørsmålet om proteksjonisme, om handelshindringer. Hva har vi anledning til å gjøre, og hva er det politisk klokt å gjøre?
Dette handler ikke bare om handel med våre nærmeste naboer. Nå er det jo rett nok sånn – som også utenriksministeren i mange sammenhenger har understreket – at EU er vår viktigste handelspartner. Nærmere 80 pst. av all vår eksport går til EU. Det er helt naturlig – det er våre nærmeste naboland.
Men dette gjelder jo også regjeringas politikk med handel overfor andre land, som ligger lenger unna. La meg f.eks. nevne spørsmålet om kjøttimport fra afrikanske land. Dette har jo vært en diskusjon i lang tid. Fra 2002 innførte Norge toll- og kvotefrihet på varer fra verdens fattigste land. Tanken var å åpne våre markeder for varer som det var mulig å produsere i fattigere land, og på den måten stimulere økonomien i fattige land. Vi hadde, og har, mange avtaler med mange land, men så viser det seg at så fort volumet på eksporten av kjøttvarer til Norge når et visst nivå – faktisk det nivået der det er mulig for landene som eksporterer, å tjene penger og bygge opp økonomien – sier Norge stopp.
Det er ingen som betviler at Norge har anledning til det innenfor regelverket. Det står for så vidt Norge fritt å vurdere hvor stor import vi vil ha. Det er det da heller ingen som betviler. Spørsmålet er hvilket politisk signal det sender at vi – et av verdens rikeste land – så fort eksporten fra fattige land når et volum som gjør at intensjonene bak den handelen, nemlig å stable en økonomi på beina, blir oppfylt, stenger Norge portene. Så seint som i juni i år la regjeringa fram en egen strategi for landbruk i Afrika, og tanken bak den strategien er etter min oppfatning god. Tanken med strategien er å sørge for at man får mer, et større potensial, ut av landbruk i fattige land. Ikke bare skulle man tenke på de tradisjonelle landbruksvarene, det var også viktig å tenke stordrift, ifølge regjeringas strategi. Dette var altså i juni i år. Problemet er bare at de landene som har landbruksvarer å eksportere, når taket – eller møter veggen – i Norge så fort volumet er av en viss størrelse.
Da utenriksminister Jonas Gahr Støre i desember undertegnet erklæringa sammen med mange andre utenriksministre i Verdens handelsorganisasjon, må jo tanken ha vært at Norge skulle innføre noen konkrete tiltak for å følge opp nettopp den intensjonen. En intensjonserklæring på et papir holder som kjent ikke så veldig lenge, dersom politikken ikke følger etter. Bakgrunnen for at jeg reiser dette spørsmålet nå, er ikke bare tollsaken som den ligger, og de reaksjonene den har skapt, men det større handelspolitiske bildet av hvordan Norge agerer i handel med andre land.
Jeg har vært inne på spørsmålet om landbruksvarer fra fattige afrikanske land. Men det handler også om importen, særlig av ost, fra EU – det er jo særlig EU som er markedet vi importerer ost fra – om hvilket politisk signal det sender, og ikke minst frykten for at det kan skape motreaksjoner. Jeg har sett flere steder at representanter for regjeringa mener at det er opposisjonen i Det norske storting som setter EU på ideen om at de kan komme med mottiltak. Med all respekt for opposisjonen på Stortinget – som jeg sjølsagt har dyp respekt for – så tror jeg faktisk at EU sjøl kom på tanken at dette kunne skape motreaksjoner. Det er ikke fordi EU er en irrasjonell aktør, men det er fordi EU også innenfor regelverket har anledning til å komme med mottiltak på sektorer som har stor betydning for Norge, som f.eks. fiskeri og havbruk. Etter min oppfatning – på samme måte som det sett fra vårt ståsted ville være uklokt – tror jeg nok også EU ser på det som relativt uklokt at Norge har innført strengere regler for toll.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:15:45]: Representanten Eriksen Søreide tar opp et meget relevant tema i en tid da Europa er inne i sin verste krise siden annen verdenskrig – en tid da den økonomiske aktiviteten fortsatt er lavere enn før finanskrisen i mange land.
Ansvarlige myndigheter strever med å finne veien ut av denne krisen, nasjonalt, regionalt og globalt, og med å finne den rette balansen mellom tiltak som fremmer økonomisk disiplin og omstillingsevne, og tiltak som stimulerer til aktivitet.
Én problemstilling som er mindre i fokus – heldigvis – er tiltak for å begrense internasjonal handel. Hovedårsaken er at vi i dag har et globalt rammeverk. Dette har vært en effektiv buffer mot ukontrollert proteksjonisme.
Som interpellanten nevnte: Generasjonene før oss har fått erfare hva som kan skje i en verden uten robuste spilleregler, uten gode arenaer for samarbeid og uten mekanismer for å løse konflikter. Allerede før annen verdenskrig var over, ble det igangsatt et arbeid med en ny, global samarbeidsarkitektur. På handelsområdet kom Generalavtalen for toll og handel, GATT, på plass i 1947.
Siden den gang er GATT videreutviklet til Verdens handelsorganisasjon, med 157 medlemmer som representerer 97 pst. av verdenshandelen. I snart 65 år har dette regimet bidratt til å forebygge og forhindre at handelskonflikter kommer ut av kontroll.
Knapt noen gang tidligere har dette regimet blitt utsatt for en tøffere test enn i løpet av de siste årene.
En fersk rapport fra WTO viser at det siden 2008 er innført restriktive tiltak av ulik art som berører omkring 3 pst. av verdenshandelen. Dette er bekymringsfullt, men gitt det dramatiske bakteppet er det aller viktigste at verdenssamfunnet så langt har vært i stand til å forhindre en ukontrollert eskalering i proteksjonistisk retning.
Handelsregimet har med andre ord så langt bestått testen. Samtidig ville en utvidet WTO-avtale, en avslutning av Doha-runden, være av stor betydning i møte med de globale økonomiske utfordringene. Det har Norge jobbet aktivt for, men dessverre er utsiktene dårlige. Verden har forandret seg mye siden 2001. Endrede handelspolitiske maktforhold, en stadig mer kompleks dagsorden og vedvarende uenighet mellom de handelspolitiske stormaktene – nye som gamle – gjør at utsiktene dessverre er dårlige.
Like fullt er WTO viktig, ikke minst som bolverk mot økonomisk nasjonalisme, proteksjonisme, i krisetider. Det økende antallet nye medlemmer i WTO, Kina og Russland bl.a., har økt organisasjonens betydning i så måte. Igjen er Norge et aktivt medlem, både som støttespiller og som bruker av WTOs tvistemekanismer – panelordningen – i konkrete handelspolitiske konflikter.
WTO var samlet til ministermøte i desember i fjor. Oppmerksomheten var rettet mot den økonomiske situasjonen og WTOs rolle i den sammenheng. Det var heller ikke da mulig å se slutten på Doha-runden.
Men til tross for det turbulente bakteppet ble medlemslandene enige om en politisk erklæring. Den understreket betydningen av det multilaterale handelssystemet, betydningen for økonomisk vekst, sysselsetting og utvikling, og den pekte på WTOs sentrale rolle i kampen mot proteksjonisme.
I tillegg sluttet Norge seg til en gruppe av 49 land som støttet et opprop med sterke advarsler mot å ty til proteksjonistiske tiltak i en vanskelig økonomisk tid. Oppropet inneholder en forpliktelse om å avstå fra å innføre nye barrierer mot handel med varer og tjenester. Det gir et løfte om å vise maksimal tilbakeholdenhet mot å innføre tiltak som måtte ha betydelig proteksjonistisk virkning. Norges tilslutning til dette oppropet var – og er – naturlig, gitt hvordan vår egen vekst, velstand og velferd henger nøye sammen med våre tette bånd til omverdenen. Det multilaterale handelssystemet har tjent oss vel, ikke bare som et vern mot den sterkestes rett og proteksjonisme, men også som en plattform for vekst og velferd. Norge har som kjent en svært åpen økonomi.
Interpellanten spør hva regjeringen har gjort for å følge opp dette oppropet. Svaret følger av det jeg har pekt på: Vårt viktigste vern mot proteksjonisme er det globale handelsregimet forankret i WTO. Det viktigste vi kan gjøre, er å støtte opp om, videreutvikle og styrke dette regimet.
Dette arbeidet prioriterer regjeringen høyt.
WTO har de senere årene vært oppfattet nær sagt som synonymt med Doha-forhandlingene. Den ordinære virksomheten i organisasjonen har fått mindre oppmerksomhet. Krisen har imidlertid løftet fram selve regelverkets egenverdi. WTOs betydning som forsvarsverk mot proteksjonisme – uavhengig av Doha-runden – er igjen kommet i forgrunnen. Det er bra.
Det har nå gått over et tiår siden verdens nest største økonomi, Kina, ble med i WTO. Det er liten tvil om at det faktum at vestlige land i økonomisk tilbakegang og Kina er deltakere i samme handelsregime, har bidratt til å dempe kravene om proteksjonistiske tiltak med potensielt ubehagelige politiske overtoner.
For at WTO skal forbli relevant og effektivt, må systemet pleies og vedlikeholdes. WTOs rolle som overvåker av utviklingen i verdenshandelen og av det enkelte lands handelspolitikk er helt sentral i denne sammenheng.
Norge legger derfor veldig stor vekt på aktiv bruk av organisasjonens regulære organer og instrumenter. Vi følger aktivt opp andre lands etterlevelse av regelverket. Vi tar jevnlig opp konkrete problemer som norske eksportører møter i andre land.
Vi passer også på å etterleve regelverket selv, og det er ikke aktuelt for regjeringen å gå ut over våre handelspolitiske forpliktelser.
For eksempel er forslaget til omlegging til prosenttoll for enkelte landbruksvarer en mulighet som vi har innenfor rammen av våre forpliktelser i WTO. Vi har selvfølgelig vurdert dette spørsmålet i lys av våre overordnede handelspolitiske interesser, noe jeg pekte på i flere innlegg i Stortinget i forrige uke.
Jeg bare minner om at argumentet da, som nå, er at vi gikk fra kronetoll til prosenttoll fordi den faste kronetollen på seks konkrete tollinjer hadde gitt stadig mindre beskyttelse fordi kroneverdien var lik, så det var ikke en konstant, men en fallende beskyttelse, og det nærmet seg en situasjon hvor disse produktene ville bli utkonkurrert av oster fra EU. Vi korrigerte det ved å bruke den retten vi har til å gå fra kronetoll til prosenttoll.
Norge står i fremste rekke når det gjelder åpenhet – om hvilke regler som gjelder i Norge – og i det å stille oss åpen for en kritisk gjennomgang av vår egen politikk.
Vi deltar også aktivt i drøftelser om hvordan det daglige arbeidet i organisasjonen kan forbedres og effektiviseres. At Norges ambassadør til WTO nå innehar vervet som leder for WTOs hovedråd, viser at vi nyter stor respekt i organisasjonens arbeid.
Norge har i noen få tilfeller gått til det skritt å benytte seg av WTOs tvisteløsningssystem. Dette systemet er avgjørende for regelverkets gjennomslagskraft. Vi deltar også aktivt som såkalt tredjepart i en rekke tvistesaker – ikke nødvendigvis fordi vi tar parti for en av partene, men fordi vi har interesse av at regelfortolkningen skjer på en riktig måte, og at tvisteløsningssystemet fungerer effektivt.
Vedlikehold er ikke tilstrekkelig for at systemet skal fortsette å være relevant i en verden i utvikling. Derfor er det svært uheldig at Doha-runden har stoppet opp. Systemet må utvikles videre – ikke minst for å bli et bedre instrument for å støtte utviklingslandenes integrasjon i verdensøkonomien. Norge har etter mitt syn vært en konstruktiv aktør i Doha-forhandlingene – både for å ivareta våre egne interesser og for å støtte utviklingslandenes interesser, og da særlig de aller fattigste landene.
Nettopp fordi vi verdsetter systemet så høyt, har Norge hele tiden engasjert seg for å finne løsninger, både på områder der vi har offensive interesser, på områder der vi har defensive interesser, og der vi ikke har noen direkte interesser.
Til tross for vår relativt begrensede betydning i verdensøkonomien ser vi at Norge blir invitert med i sentrale drøftelser og diskusjoner, nettopp fordi vi er en respektert bidragsyter. Det skal vi fortsette å være.
Regjeringen bidrar også til å motvirke proteksjonisme ved å redusere handelsbarrierer på andre måter enn gjennom WTO. Ett eksempel er forhandlinger om frihandelsavtaler gjennom EFTA som innebærer reduksjon av handelsbarrierer for både varer og tjenester.
Et annet eksempel er de forbedringene regjeringen har foreslått i den såkalte GSP-ordningen, som innebærer at utviklingslandene vil få bedre adgang til det norske markedet for både industrivarer og en rekke landbruksvarer. Som en følge av dette vil bl.a. 29 land i gruppen av lavere mellominntektsland få tollfrihet for alle industrivarer, tollfrihet for ytterligere 51 tollinjer på landbruksområdet og 50 pst. tollreduksjon på ytterligere 15 landbruksvarer.
For å konkludere: Norges økonomi har vært, er, og vil fortsatt være åpen mot omverdenen. Vi arbeider aktivt for friere handel. I vår utenriks- og handelspolitikk vil vi fortsette å arbeide sammen med land som deler våre syn, for å forhindre en proteksjonistisk utvikling.
Her står det daglige arbeidet for å bevare, styrke og fremme det regelbaserte, globale handelssystemet forankret i WTO helt sentralt.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:25:36]: Jeg takker utenriksministeren for svaret. Det er alltid interessant å diskutere handelspolitiske spørsmål, og jeg syns også det er godt å høre at regjeringa virker å ha trykk på det som skjer med Doha-runden – eller det som ikke skjer akkurat nå, men som forhåpentligvis vil lede til en sluttføring.
Utenriksministeren nevnte bl.a. nødvendigheten av å justere tollsatsene fordi kronetollen hadde gitt stadig fallende beskyttelse. For å gi noen eksempler på hva de økte tollsatsene vil føre til, hadde vi tidligere rundt 20–50 pst. av innkjøpspris som tollsats på ost. Nå vil den tollsatsen bli på mellom 233 og 277 pst. Det er en relativt vesentlig økning. Jeg vil nok gå så langt som å kalle det mer enn en justering, det er en stor økning. På biff blir den nye tollsatsen 344 pst., og forbrukerprisen på importert biff øker med 78 pst. Det er store tall.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er fornuftig at Norge har et visst importvern. Det er det full enighet om i denne sal. Spørsmålet er bare hvor langt det skal gå, og hvor langt det skal gå på bekostning av import, eller da eksport, fra land der situasjonen er nokså annerledes enn vår egen. Det handler også om timing: På hvilket tidspunkt kommer ønsket om å øke tollsatsene i Norge?
Etter min oppfatning kan man også rubrisere det i to viktige stikkord:
Det ene er solidariteten med land som er vesentlig dårligere stilt enn oss akkurat i den kritiske fasen vi er i nå. Dersom Norge ønsket å justere tollsatsen fordi kronetollen ga mindre beskyttelse, er spørsmålet: Hvilket tidspunkt gjør man det på: på et tidspunkt da Europa er som mest i krise, eller på et annet tidspunkt? Det handler om solidariteten.
Det andre er spørsmålet om intensjonene, og kanskje spesielt i forhold til artikkel 19 i EØS-avtalen og den intensjonserklæringa som utenriksminister Gahr Støre undertegnet i desember. Igjen er det ingen som betviler et øyeblikk at Norge har rett til å gjøre det vi nå gjør. Spørsmålet er – timingmessig og politisk – hvor klokt det er, og også om ikke det faktisk strider mot intensjonene i de avtalene vi har inngått.
At reaksjonene fra EU-hold ble sterke, var ikke annet enn å forvente. Samtidig mener jeg at det er helt usannsynlig at EU skulle opptre som en irrasjonell aktør i denne sammenhengen. Men jeg tror nok EU kommer til å bruke de midlene og mekanismen EU har på sin side, til å kunne vise at de mener alvor med at handelen skal være så fri og åpen som mulig.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:28:55]: Jeg vil for det første si meg glad for at det er så bred enighet om de handelspolitiske hovedlinjene som vi hører her, og for det andre si meg svært glad for at det nå er blitt så tydelig, også fra Høyres side, at dette ikke er noe brudd med de formelle reglene vi inngår i. I begynnelsen av denne debatten kunne man få inntrykk av at det nærmest var et handelspolitisk linjeskifte, og at vi utsatte oss for voldsomme motreaksjoner ved nærmest å bryte både EØS-avtalen og WTO. Det har blitt kraftig dempet, og det er vel nå dempet helt ned til at det utelukkende er spørsmål om en slags intensjon. Da er det et poeng å minne om at av 1 100 varebeskrivelser eller tollinjer på landbruksområdet skjer det altså en justering eller endring på seks av disse tollinjene, og dette skjer samtidig som den tollfrie ostekvoten for EU blir utvidet fra 4 700 tonn til 7 200 tonn. Det er altså først etter at den kvoten er oppfylt at denne tollen vil slå inn. Så det er viktig å se proporsjonene i dette.
Så tror jeg kanskje det er greit å minne om at det handler om noen få konkrete produkter, som ikke nødvendigvis lages i EUs fattigste medlemsland – for å si det slik, men nok i større grad i våre nærmeste naboland. Dette dreier seg mest om noen faste volumoster som lages i Norge, og som faktisk er viktige – slik det ble grundig opplyst om i debatten i forrige uke – og en ganske sentral bærebjelke for mye av den landbruksproduksjonen vi har i Norge.
Jeg vil også gjenta noe jeg sa i forrige uke, nemlig at jeg altså er en stor tilhenger av den europeiske integrasjonen og har stor sympati for EU. Det er ikke først og fremst den felles landbrukspolitikken som har gjort meg begeistret for EU, og jeg har ikke noe veldig stort behov for at EU skal lære oss hvordan man skal drive deregulering på landbruksområdet, for hvis det er noe vi har til felles med EU, er det at vi har en betydelig beskyttelsestoll mot verden utenfor og betydelige subsidier, det er bare at vårt subsidienivå er høyere enn EUs. Så strukturelt er vi ganske like, og vi gjør en justering innenfor et hovedspor.
Det er også nødvendig å minne om at eksporten av landbruksvarer fra EU til Norge har gått kraftig opp. Den har den siste tiårsperioden økt med 150 pst., mens eksporten av landbruksprodukter fra Norge til EU har økt med kun 45 pst. Så den liberaliseringen som har skjedd, har helt åpenbart gått i EUs favør. Det er greit, men da er det altså rom for å gjøre en justering. Det ville glede meg om det etter hvert kom fram i denne debatten om Høyre ved – mot formodning – et regjeringsskifte faktisk ville gjøre om på dette, og om det er slik at man nå kunne si klart og tydelig at man vil gjeninnføre kronetoll til den samme tollen som var, om man skulle få anledning til det neste år. Det tror jeg mange velgere, ikke minst i landbruksnæringen, gjerne vil vite.
Laila Gustavsen (A) [10:32:10]: Representanten Eriksen Søreide sa et par ting i debatten som jeg var veldig enig i. Det første hun sa – kort oppsummert – var at det ikke holder med fine ord, men at det er handling som er viktig. Det kan jeg si at jeg er helt enig i. Representanten Eriksen Søreide spurte også om det var klok politikk å endre ostetollen fra kronetoll til prosenttoll. Da har jeg lyst til å svare at for Arbeiderpartiets og den rød-grønne regjeringens del, så er svaret ja. Det er jo nettopp derfor vi gjør det.
Debatten om endring i toll på enkelte landbruksprodukter har jo blitt utrolig blåst opp, man overdramatiserer konsekvensene. Først var det reaksjonene fra EU på handelen med fisk som ble dratt inn i debatten. Nå er det liksom hele frihandelsregimet i WTO som dette har store konsekvenser for. Ja, til og med de økonomiske forutsetningene for å bekjempe finanskrisen blir dratt inn som et moment i denne debatten. Jeg har lyst til å si at jeg er glad for at representanten Eriksen Søreide synes at Norge spiller en veldig viktig rolle i utenriks- og handelspolitikken, men det er kanskje mulig å be om en viss grad av edruelighet når det kommer til hva slags konsekvenser dette skal ha for verdenshandelen og for bekjempelsen av den økonomiske krisen i Europa og i verden.
Jeg har lyst til å ta for meg noen ting som representanten Eriksen Søreide tok opp. For det første: Den norske tolltariffen omfatter omtrent 1 100 tollinjer på landbruksområdet. Endringen som er foreslått i budsjettet, dreier seg om seks av de tollinjene. Så det første spørsmålet til Høyre er: Mener Høyre dette er en dramatisk endring og en gjennomgående endring i tolltariffen?
Det andre som Eriksen Søreide var inne på, som jeg har lyst til å ta opp, er importen av storfekjøtt fra utviklingsland. Det er jo nettopp etablert en egen kvote for det. Den har et omfang som er omtrent dobbelt så stort som dagens import. Jeg har også lyst til å si at for Arbeiderpartiets del er det selvfølgelig en viktig sak å følge. Hvis den grensen blir nådd, er det selvfølgelig viktig å se på om den er stor nok. Men i hvert fall i forhold til dagens import av storfekjøtt, er den kvoten stor nok. De spesielle ordningene med tollfri import av til sammen 3 700 tonn storfekjøtt fra Botswana, Namibia og Swaziland blir ikke påvirket av den omleggingen.
Jeg har derfor veldig vanskelig for å forstå at dette kan framstilles som en dramatisk endring av norsk handelspolitikk. Tvert imot, det dette handler om, er jo å forsvare norsk landbrukspolitikk, og importvernet er et sentralt virkemiddel i den forbindelse. Jeg håper at vi i dag kan få svar på det spørsmålet som utenriksministeren akkurat stilte: Kommer Høyre og Fremskrittspartiet i en eventuell ny regjering eller i årets statsbudsjett til å endre tilbake regjeringens opplegg for toll på enkelte landbruksvarer? Det fikk vi ikke svar på fra representanten Flåtten i forrige uke, og det har heller ikke representanten Eriksen Søreide i dag sagt noe som helst om. Det er nemlig en viktig avklaring som norske bønder bør få.
Høyre snakker om at det er forskjell på jus og politikk, og hva det er politisk klokt å gjøre. For Arbeiderpartiets del er det i hvert fall sånn at vi er for en regelstyrt handelspolitikk og for en politikk både i WTO og i EØS der vi bruker handlingsrommet vårt. Jeg legger også merke til at både når det gjelder debatten om EØS og arbeidsliv, som vi skal ha etterpå i dag, og i forbindelse med tollsaken, så har vel ikke Høyre markert seg på noe særlig offensivt vis til forsvar for norske interesser.
Morten Høglund (FrP) [10:37:16]: Jeg vil få lov å takke interpellanten for en viktig interpellasjon, og jeg vil si at interpellasjonen har et bredt utgangspunkt om proteksjonisme generelt, og at den går langt utover de konkrete eksemplene som nå har vært boret ekstra i gjennom flere debatter. Jeg vil også si at jeg slutter meg til veldig mye av det utenriksministeren sier, og hans generelle holdning knyttet til proteksjonisme – det er bra. Det er en fortsettelse av det hans forgjenger også sto for. Jeg er også enig med utenriksministeren i at EU ikke er et glansbilde når det gjelder proteksjonisme, frihandel og landbrukspolitikk. Det er mange ting vi kan være enige om.
Det var veldig gledelig i fjor i Genève da Norge underskrev denne erklæringen. Det ble satt pris på av mange. Enkelte i NGO-miljøet var noe skeptiske, men det kan vi – i hvert fall fra denne siden av det politiske landskapet – leve godt med. Endelig virket det som om det var de bredere utenriks- og næringspolitiske interessene som ble satt i forsetet, foran snevre landbruksinteresser. I de årene jeg har fulgt WTO-forhandlingene og handelspolitikk, er det ingen tvil om at her har det vært – og er – en konstant kamp mellom ulike interesser. Representanten Gustavsen nevnte nå kjøtt fra Swaziland. Det – jeg vil si til dels uverdige – spillet vi hadde rundt Swaziland for noen år tilbake i Stortinget, er et eksempel nettopp på hvordan disse interessene kommer opp mot hverandre. Norge gikk inn med utviklingsstøtte til Swaziland for at de skulle bygge opp sitt landbruk og være i stand til å eksportere. Da spørsmålet om å eksportere til Norge kom opp, sa vi nei, men etter noen runder innså vel alle at dette kunne ikke fortsette. Så det å ha en sammenheng i politikken er viktig.
Så er det spørsmålet om ny WTO-avtale. Optimismen er ikke stor. Vi kan håpe, men denne representanten har – om ikke akkurat gitt opp – sett at vi må søke også andre spor, innenfor eksisterende regelverk, men også i forholdet til frihandelsavtaler som er nevnt. Her søker Norge å ivareta egne interesser sammen med EFTA, og det er bra. Et mål har vært å ligge i forkant av EU på en del områder, og det har vi klart. I det minste bør vi ligge parallelt. Jeg vil komme med en utfordring til til utenriksministeren: Det foregår nå en mulighetsstudie i EU med tanke på en frihandelsavtale med USA. Hvor langt man kommer til å komme med den i form av realisering, er veldig usikkert, men USA har også til dels en aggressiv holdning for å få på plass nye finansavtaler. USA er fortsatt verdens største økonomi. Om de så blir forbigått av Kina om noen år, kommer de til å være nr. 2 eller 3 i en lang horisont. Hvordan stiller utenriksministeren seg til å gjøre det samme – sammen med EFTA-partnere – som man nå gjør i EU, og undersøke hvilke muligheter det er?
Så er det bred støtte for mer handel med utviklingsland, og det skjer noen små justeringer i dette budsjettet i GSP-ordningen. Provenyet der utgjør 0,39 pst. av økningen i bistandsbudsjettet. Det er veldig symbolsk. Vårt syn er at skal vi få til et reelt løft i handelen med utviklingsland, må det gis lettelser til mellominntektsland. Det kan være en motor for å få i gang økt handel mellom Norge og mange utviklingsland hvis det er det som reelt er målet. Vi har lenge ment at den doble holdningen hvor Norge på den ene siden er veldig offensiv på fiskeri og en del tjenester, og på den annen side er veldig defensiv på landbruk, ikke tjener norske interesser totalt sett. Når vi da blir utfordret på hva vi vil gjøre i en ny regjering, kan ikke jeg snakke på vegne av den regjeringen, men vi har lagt frem mange forslag om lettelser i importvernet og mange forslag til endringer av norsk landbrukspolitikk, som det er tilgjengelig for alle å gå inn på. Så hva vi står for i denne saken, bør ikke være noen hemmelighet.
Ivar Kristiansen (H) [10:42:37]: Ja, spørsmålet om hva en annen regjering ville ha gjort, blir omtrent som en slags omvendt bevisførsel. Jeg tror at ingen verken i eller utenfor denne sal har noen slags grunn til å tvile på det – man ville neppe ha foretatt eksperimentet med å blåse opp tollsatsene på ost og biff, som man nettopp gjorde, i et slags håp om at dette skulle gå upåaktet hen.
Så sies det herfra i dag at denne saken blåses opp, og opposisjonspartiene blir mer enn kritisert for at man har tillatt seg å påpeke at det ikke er noen særlig stor grad av samsvar mellom liv og lære i handelspolitikken, med henvisning til dette eksemplet. Man kan med en viss rett si at det er ikke noe gigantisk eksempel, men man kan ikke i internasjonale institusjoner slåss for nedbygging av handelsbarrierene og så med venstrehanda gjøre det stikk motsatte.
Jeg tror det blir bortkastet tid å kritisere EUs landbrukspolitikk. EU er en handelsblokk hvor Norge har den eksklusivitet å ha tilgang til EUs indre marked, og det er EU, Den europeiske union, som selv setter opp regler for handel. Europa, EU – Den europeiske union – er blitt en betydelig handelsblokk, som matcher USA, som matcher Kina, som matcher India, til glede for Norge og vår mulighet til å sende det alt vesentlige av det vi produserer av varer og tjenester, inn i det indre marked, uten tollbarriere.
Så er spørsmålet: Endrer man handelspolitikk? Er dette noe brudd på norsk handelspolitikk? Nei, det er ingen fra Høyres side som noen gang har påstått dette, men vi har påpekt den beklagelige mangel på sammenheng mellom liv og lære. Når utenriksministeren i dag viser til at EU har økt sin eksport av landbruksprodukter til Norge, er det den interessante finten om at man anskueliggjør forskjellen på offensive og defensive interesser. Man glemmer i farten, bevisst sannsynligvis, at for få år siden sendte Norge 50 000 tonn laks inn i det europeiske markedet. I dag ligger sannsynligvis tallet på mellom 700 000 og 800 000 tonn – altså en gigantisk langt større eksport av mat fra Norge til EU enn omvendt. Dette er jo det som er poenget i denne saken, at det er sammenheng. Som en viss tidligere statsminister uttrykte: Alt henger sammen med alt. Det må man heller ikke glemme i denne debatten.
Norge har rikelig erfaring i hva det betyr å utfordre handelssystemer. Man har erfaring fra USA, straffetoll på norsk laks, på norsk fisk. Vi har det i utallige eksempler fra EU, hvor norsk fiskerinæring har vært rammet – minsteprisordning, straffetoll, innføring av fôrkvote osv. Antidumping er et kjent begrep. Derfor burde norsk fiskerinæring også ha vært spart for den kritikk som har kommet fra regjeringspartiene når man har tillatt seg i forsiktige vendinger å minne om at dette blir galt – dette kan ha sin negative virkning i markedet.
Høyre har større tro, sannsynligvis, på at handel og utvikling henger sammen med demokrati som en basis for å skape vekst og utvikling også i den fattige delen av verden. Men det er åpenbart, i en tid hvor finanskrisen rammer andre land langt mer enn det land som fortsatt hviler på den grønne gren, at det å ta i bruk fikse ideer som beskyttelse er nærliggende. Vi ser hvordan handelssystemer blir utfordret i en tid da ledighet og økonomisk stagnasjon får lov til å utvikle seg. Derfor bør det være en klar sammenheng i den politikk som Norge fører i de viktigste institusjonene – f.eks. i Verdens handelsorganisasjon og de forhandlingsrunder man gjennomfører der. Man skal ha en sammenheng mellom liv og lære, og jeg tror vi alle sammen i det lange løp vil stå oss på å bidra til å bygge ned toll- og handelsbarrierer også i den praktiske hverdagen i utøvelsen av den norske politikken på hjemmebane.
Lars Peder Brekk (Sp) [10:47:58]: Senterpartiet er for regelstyrt handelspolitikk, og vi forholder oss til eksisterende avtaler som EØS-avtalen og WTO-avtalen. Uttalelsen fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre er en politisk erklæring som advarer mot at nye handelsbegrensende tiltak i dagens vanskelige økonomiske situasjon kan føre til økt proteksjonisme. Men oppropet endrer ikke landenes rettslige handlefrihet i forhold til WTOs regelverk. Landene som står bak oppropet, avgir et løfte om å utvise tilbakeholdenhet i innføring av nye tiltak som kan ha betydelig proteksjonistisk virkning.
Det er viktig å merke seg at oppropet gjelder nye tiltak, og det er derfor ikke til hinder for at norske myndigheter fortsatt kan ivareta norske interesser innenfor eksisterende regelverk. Vi fraskriver oss ikke muligheten til å bruke det handlingsrommet som er innenfor eksisterende WTO-avtale når det gjelder prosenttoll/kronetoll.
Høyre og Fremskrittspartiet insinuerer ofte at de mener at det norske importvernet for landbruksprodukter er proteksjonistisk. Idealet synes i mange tilfeller å være EU. Men er EU-landene fri for proteksjonisme overfor Norge, overfor andre handelspartnere, overfor u-land? Nei, EU benytter de samme proteksjonistiske virkemidlene som Norge for å benytte egen landbruksproduksjon, som også utenriksministeren her har påpekt. Et eksempel: Tollbelastningene øker med graden av bearbeiding av fiskevarer. Det gir arbeidsplasser og verdiskaping i EU-landene som vi da går glipp av i Norge, som i større grad forblir en råvareeksportør. For eksempel blir tollen nær seksdoblet hvis man skal eksportere røykelaks framfor fersk eller frossen laks. Det drar ikke minst industrien i Danmark nytte av.
Jeg registrerer også at Høyre, i sitt alternative statsbudsjett, foreslår at regjeringens forslag om å innføre prosenttoll for noen landbruksprodukter skal reverseres. Det er hvert fall det jeg har oppfattet. Begrunnelsen er at Høyre mener det er feil at norske forbrukere skal betale mer for produktene. Høyre mener også at dette er dårlig handelspolitikk overfor våre naboland, EU-land og land i den tredje verden.
Det Høyre egentlig gjør, er å prioritere EUs matindustri foran norske bønder og norsk matindustri. Det er konsekvensen av budsjettforslaget og Høyres holdning i denne saken.
Verden er tjent med åpne og forutsigbare handelssystemer, noe som Norge har arbeidet hardt for under Doha-forhandlingene i WTO. Sammen med EU har Norge også arbeidet hardt for løsninger som gjør det mulig å opprettholde landbruk i land med krevende produksjonsforhold.
Interpellanten nevner også EØS-avtalens artikkel 19 og forhandlingene der, men jeg har lyst å understreke at i artikkel 19 står det mer enn det som interpellanten påpeker. Det står at det skal være basert på en balansert utvikling i handelen, men det som er faktum, er at utviklingen har vært entydig i EUs favør og Norges disfavør.
Interpellanten nevner gradvis liberalisering, men hun underslår åpenbart at det i artikkel 19 også står at dette skal skje innenfor partenes respektive landbrukspolitikk. Hvorfor underslår interpellanten et viktig poeng, at vi skal ta hensyn til både EUs og Norges landbrukspolitikk når vi forhandler? Det er det Norge har gjort. Vi ble enige med EU i januar 2010 om en ny artikkel 19-avtale. Det gir økte kvoter.
Som et eksempel vil jeg til slutt understreke at Statens landbruksforvaltning før helgen avsluttet auksjoner på neste års tollfrikvoter på de fleste landbruksvarer. Resultatet var en prisvekst på snaue 50 øre per kilo importost. Det er en økning på under 2,1 pst. fra i fjor, og omtrent på samme nivå som den generelle prisstigningen. Det viser at tollkvotene vi har fått på plass sammen med EU, gir en god dekning av behovet man har for eksport av ost til Norge. Det ivaretar både våre og EUs interesser, og det er ingen grunn til å ta skremmeskuddene fra høyresiden alvorlig i denne saken.
Peter N. Myhre (FrP) [10:53:07]: Det som gir grunn til uro, og som sikkert også interpellanten har brukt som sin begrunnelse for å fremme interpellasjonen, er at det fra regjeringens side mangler samsvar mellom argumentasjon og konklusjon.
Vi er alle begeistret når utenriksministeren snakker om at det er enighet om handelspolitiske linjer for frihandel, som gir økonomisk vekst, velferd og velstand. Det kunne vært klippet ut av Fremskrittspartiets program. Men så kommer konklusjonen: Man øker tollsatsene for eksport fra EU til Norge på et bestemt vareslag. Det betyr altså at konklusjonen fra regjeringens og utenriksministerens side er at frihandel er veldig fine greier – forutsatt at det ikke rammer norske produsenter.
Det er ingen stor endring når man legger om fra kronetoll til prosenttoll – forutsatt at man holder tollprosenten på et rimelig nivå. Det er ikke endringen i seg selv og omfanget av den i kroner eller volumer som bekymrer. Det er det politiske signalet dette gir, at Norge øker sine handelshindringer overfor våre nærmeste samarbeidspartnere, som er egnet til bekymring.
I EU er osteindustrien av stor betydning. I EU er de stolte av produktene sine, og de ønsker å eksportere dem, og norske forbrukere ønsker å kjøpe dem. På denne måten skaper EU eksportinntekter, som de igjen kan bruke til å importere vareslag som det ikke er så mye – hvert fall ikke tilstrekkelig – av i EU, f.eks. olje, gass eller fisk, og det er jo norsk eksportindustri. Dette henger sammen: Hvis vi først begynner, risikerer vi at dette fører til at dominobrikkene faller, at enkelttiltak – som er små og ubetydelige i seg selv – blir innført, og at summen gir et mer proteksjonistisk Europa og vanskeligere forhold for norsk eksportindustri. Dette er et dristig og helt unødvendig tiltak, som kan føre til mottiltak, som kan ramme Norge sterkt.
Det er mange politikere fra rød-grønne partier som har lovprist den regelstyrte verdenshandelen allerede i denne debatten, og det er nok ingen i denne salen som mener at man ikke skal ha en regelstyrt verdenshandel, men regelstyring er det motsatte av frihandel. Det betyr at jo mer regelstyring man får, og jo mer begeistret man er for det, desto vanskeligere blir det for frihandelen å fungere. Derfor er det noen av oss som er bekymret over de politiske signalene som regjeringen gir ved sin håndtering av regelverket som gir Norge rett til å ha prosenttoll istedenfor kronetoll. Det er en uheldig utvikling, og det kan få alvorlige konsekvenser.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:56:58]: Jeg tror det er verdt å minne om det aller viktigste først: Verden har de siste 100 årene gjennomgått en formidabel velstandsøkning. De landene som har kommet best ut, er de med en mest åpen økonomi, og som tar i bruk handel i størst mulig grad. De landene hvor vi nå ser at mennesker i titalls millioner arbeider seg ut av fattigdom, er nettopp de som åpner opp sine økonomier og i større grad tar del i verdenshandelen enn de har gjort tidligere. Det er en klar sammenheng mellom økonomisk vekst, handel og utvikling.
Menneskerettigheter er en grunnpilar i Høyres utviklingspolitikk. Sammen med handel og økonomisk vekst legger menneskerettigheter grunnlaget for utvikling.
Jeg tror det samtidig er verdt å minne om at utviklingspolitikk må være langt mer enn bistandspolitikk. Skal man nå målene i utviklingspolitikken, må man se ulike virkemidler i sammenheng, og det setter spesielle krav til utformingen av en nasjonal politikk. Samordning er et viktig grep i et lands handels- og utviklingspolitikk, og Høyre ønsker en åpen handelspolitikk. Vi mener at handel er en viktig nøkkel for å skape. Norge må gjennom sine forhandlingsposisjoner bidra til å gjennomføre de målene vi setter oss – også for utviklingspolitikken.
En liten historie: I USA for ikke mange år siden var det et massivt press for å redde den amerikanske stålindustrien. Kongressen ga etter for presset, men effekten av redningstiltakene og proteksjonismen fra amerikansk stålindustri var massiv industridød i bilindustrien og tap av arbeidsplasser i et antall som var mange ganger så stort som dem man kortsiktig klarte å redde i stålindustrien. Det er kortsiktighet, og det dette eksemplet viser, er at en åpen økonomi er langt bedre rustet, totalt sett, til å imøtekomme de utfordringer man møter.
Samtidig er det viktig å si at handelspolitikk også handler om å ivareta forbrukerinteresser. Når utenriksministeren nå snakker om å justere fra et sted mellom 20 og 50 pst. toll på ost opp til mellom 233 og 277 pst. toll, er ikke det en justering for meg, men det må det være i utenriksministerens mer finslipte vokabular. For meg handler det om effektivt å stenge enkelte varer ute fra det norske markedet, og effektivt hindre norske forbrukere i å få tak i disse varene. Det samme skjer når man øker tollen på enkelte biffprodukter til 344 pst.
Jeg har behov for å komme inn på et moment som ikke har vært nevnt så langt. Det handler om bilaterale investeringsavtaler – BITs – som er viktige for å stimulere til utenlandske investeringer i utviklingsland. En BIT er en traktat mellom to suverene stater som skal legge til rette for investeringer mellom statene og sikre investeringer minimumsbeskyttelse. BIT-en inneholder bestemmelser om rettferdig og rimelig behandling av investeringer, om rett til fri inn- og utførsel av kapital, om at direkte eller indirekte ekspropriasjon ikke skal skje uten hjemmel i lov eller uten omgående, tilstrekkelig og effektiv erstatning, og gjerne at investeringen ikke skal gis dårligere vilkår enn investeringer fra andre land.
Høyre er en pådriver for å få på plass flere slike avtaler. Blant annet mangler vi en BIT-avtale med India. Jeg ber utenriksministeren kommentere det og viktigheten av BIT-avtaler, for man ser nå en politisk uvilje blant flere av de rød-grønne partiene når man hevder at denne type avtaler, som sikrer investeringer, men som henviser problemer til internasjonale voldgiftsdomstoler, utfordrer selvråderetten. De er viktige for å få på plass mer handel og større grad av kapitalflyt, og de bør diskuteres i denne debatten. Jeg håper utenriksministeren kommenterer det til slutt.
Så har Senterpartiets Brekk helt rett når han sier at Høyre vil reversere overgangen fra kronetoll til prosenttoll. Ja, vi prioriterer – vi prioriterer norske forbruksinteresser, og vi prioriterer norsk eksport. Vi holder prinsippene høyt og arbeider for en friere handel.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:02:18]: Jeg vil også takke for en viktig interpellasjonsdebatt omkring handelsregler, den internasjonale krisen og proteksjonisme.
Allerede før annen verdenskrigs slutt ble det gjort en avtale i Bretton Woods i USA fordi en så at her måtte en bygge opp igjen etter en forferdelig krig. Vi fikk grunnlaget for de internasjonale institusjonene, den gang kalt IMF og Verdensbanken, og det var sjølsagt at en gradvis måtte lette handelen mellom land. Det var helt nødvendig for å skape tryggere og mer positive forhold for de mange mennesker som led materiell nød etter den annen verdenskrig. Det var altså et hensiktsmessig, et viktig og et sjølsagt regelverk som en kom til enighet om.
Dette utviklet seg, og på 1990-tallet gikk en fra General Agreement on Tariffs and Trade, altså GATT-avtalen, til World Trade Organization – en gikk fra en avtale til en organisasjon når det gjelder handel. Det ble et sterkere regelverk, og regelverket var basert på en veldig sterk ideologi. En gikk over fra – hva skal en kalle det – et nyttehensyn til mer en teoretisk ideologi om at dess friere handel dess bedre handel, som fører til større trygghet for menneskene.
Denne ideologien utviklet seg videre, og ikke minst Det internasjonale pengefondet så sårbarheten i ideologien. De så at det ville kunne gi krevende situasjoner, og de prøvde å bygge opp systemer med «early warning and full transparency», altså overvåking av landene, for dermed å dempe det de så som risikoen i denne friest-mulig-idelogien.
Resultatet kjenner vi: Disse risikodempende tiltakene fungerte for dårlig, for å si det diplomatisk. Resultatet ble feilslått. Det beste eksemplet er Det internasjonale pengefondet, hvor det er stor grad av ustabilitet. Konsekvensen ble at det til sjuende og sist var nasjonalstatene som måtte ta ansvaret for den internasjonale situasjonen som en kom oppi. Krisen utviklet seg så langt etter hvert at flere nasjonalstaters økonomiske evne ble oppbrukt.
Derfor er vi nå i en situasjon hvor vi har gått fra en finanskrise til en politisk og sosial krise i en rekke land.
Det er noen som har gjort stort inntrykk på meg, bl.a. Strauss-Kahn, tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet, som var i R 4 i regjeringskvartalet en uke etter at Sigbjørn Johnsen tiltrådte og holdt en times foredrag over temaet finanskrise og krig. Jeg ser at flere representanter ler av Strauss-Kahn – dere må bare gjøre det. Strauss-Kahn holdt der et foredrag om finanskrise og krig med referanse til den avtale som ble gjort med Tyskland etter første verdenskrig. Jeg vil be om at flere legger seg det på minne: Du kan presse et folk til en slik belastning at det fører til større problemer enn det en har oversikt over.
Vi er i en djupt alvorlig situasjon, og denne realiteten er fjern for mange av Høyres og Fremskrittspartiets representanter i denne sal. Det er noe jeg djupt beklager. Det trengs derfor en ny debatt ut fra de nye realiteter, en debatt om fra friest mulig handel til rettferdig handel. På 1970-tallet hadde vi en slik debatt, hvor internasjonal solidaritet i store ungdomsmiljøer var sterkt framme, og en diskuterte da: Hvordan kan vi modernisere internasjonalt regelverk for å bli oppdatert i forhold til den utfordringa vi står overfor? Det er den debatten som trengs – en ny ideologisk debatt om utviklinga av framtidas regelverk for internasjonal handel. Hvis vi ikke gjør det, kan alternativet bli mye større og mer krevende enn det vi har noen som helst oversikt over i dag.
Vi må altså gå fra å drøfte avbøtende tiltak – små kranbiler som hele tida må erstattes av større kranbiler for å rette opp den kollisjonen og de ulykker som har skjedd – til å diskutere årsakene til problemene. Friest mulig handel uten internasjonale institusjoner som har de nødvendige økonomiske muskler til å rette opp svakhetene, er uanstendig.
Enhver tid har sine regelverk – 1947–1980, 1980–2010. Vi er inne i en ny epoke. Da er den viktige debatten hvordan vi skal korrigere dagens handelsregelverk, og den bør Norge og den rød-grønne regjeringa være en aktiv deltaker i.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:07:47]: Jeg vil takke for en interessant og tidvis litt frisk debatt. Sånn skal det jo være når det er interpellasjonsdebatter. Jeg legger merke til at diskusjonen om dette er litt plagsomt for enkelte av regjeringspartienes representanter, og da er det veldig lett, selvfølgelig, å ty til beskjeden om at det er opposisjonen som blåser dette opp. Men det er nå engang sånn at de reaksjonene som har kommet på det vi har gjort med hensyn til prosenttoll, har vært ektefølte, og de har vært til dels sterke.
La meg bare kort kommentere noen av de tingene som har kommet fram. Det ene er noe som også representanten Peter Skovholt Gitmark nevnte: De som har lest vårt utmerkede alternative budsjett – det er lesning jeg selvfølgelig veldig sterkt anbefaler – vil se at vi ønsker å reversere vedtaket om prosenttoll. Det står klart og tydelig, og det har også vært kommunisert klart. Det samme har poenget som flere har vært inne på her i dag, nemlig at det er ingen som betviler Norges juridiske rett til å gjøre som vi gjør. Spørsmålet er om intensjonene i avtalene og vedtakene følges opp ved å gjøre det på den måten.
Så mente representanten Laila Gustavsen at det var litt pussig å trekke inn finanskrisa. Representanten Lundteigen mente at vi ikke trakk inn finanskrisa. Så jeg vet ikke helt hvilket bein regjeringa står på her. Men la nå det være sagt at spørsmålet om finanskrisa trekker særlig Verdens handelsorganisasjon inn som den tyngste begrunnelsen for den erklæringa som utenriksministeren signerte i desember i fjor. Nettopp det at finanskrisa nå er sterk og har store konsekvenser for innbyggere i svært mange land, gjør at man må avstå fra proteksjonistiske tiltak for å bedre situasjonen. Der har alle en rolle, også Norge. Det vi gjør, sender noen politiske signaler, og det gir noen økonomiske resultater.
Så vil jeg også knytte an en kommentar til det representanten Gustavsen sier om kvoter på storfekjøtt. Representanten sier: Det er viktig å se på om kvota på storfekjøtt er stor nok når kvota nås.
Vel, all erfaring med denne regjeringa tilsier at når kvota nås, vurderer man ikke om den er stor nok, men når man kan stoppe den så det ikke blir importert mer kjøtt fra fattige land. Eksempelet er jo sauekjøtt fra Namibia, Botswana og Swaziland. I statsbudsjettet for 2010 innførte regjeringa en importbegrensning på 400 tonn, og det var nettopp fordi Stortingets og regjeringas intensjon om økt import av sauekjøtt fra disse landene fungerte. Forbrukerne ville ha det, de ville kjøpe mer. Men da man nådde taket, sa man stopp og innførte en kvotebegrensning som Høyre den gangen gikk imot. Det utgjorde 1,6 pst. av den totale sauekjøttproduksjonen i Norge, men likevel mente man at det skulle stoppes.
Poenget er å ha en sammenheng mellom ord og handling.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:11:08]: Jeg takker for en god debatt og konstaterer, i tråd med det jeg i og for seg trodde før jeg kom, at det er bred enighet om WTO-regelverket, at vi skal føre en offensiv handelspolitikk, og at det er uenighet om seks konkrete tollinjer på landbruksområdet. Det var også mitt inntrykk i forrige uke, så der har vi en konstant situasjon.
Jeg har lyst til å si at Norge er en særlig åpen økonomi. Vi har særlig stor interesse i en regelstyrt internasjonal orden og et regelstyrt handelssystem. Jeg er uenig med representanten Peter N. Myhre som sier at regelstyrt er det motsatte av frihandel, for jeg mener at frihandel fremmes gjennom klare og tydelige regler. Ren frihandel uten noen regler er den sterkestes rett, og det er det ikke mange i Norge – meg bekjent – som egentlig ønsker.
Vi har vært opptatt av å si i denne debatten, som i den debatten vi fører parallelt om EØS, at vi tror på WTO, vi bruker og styrker WTO, vi tror på EØS, vi bruker og styrker EØS, og vi forsvarer norske interesser. Hver gang vi faktisk gjør det, kommer opposisjonen – særlig partiet Høyres representanter her i salen – og protesterer mot den aktive bruken av det handlingsrommet vi har. Det skal man åpenbart helst ikke gjøre.
Jeg har lyst til å gi en kommentar til innlegget fra representanten Kristiansen. Det må være lov å minne om at omtrent alle land jeg vet om, har både offensive og defensive interesser. Det er ikke bare Norge. Norge eksporterer fisk, og vi har omfattende offensive interesser på det området. Norge ønsker å opprettholde et bærekraftig landbruk i et land som er både langstrakt, kaldt og fullt av bakker og fjell og karrige forhold. Da trenger vi beskyttelse. Det er normalt.
I Europas naboland i Nord-Afrika er det en rekke land som ønsker å eksportere varer de kan eksportere, til EU, f.eks. oliven, appelsiner og en rekke andre middelhavsprodukter. De er underlagt betydelig toll, og gjett hvorfor: Det er fordi en del av EUs medlemsland produserer de produktene. Vi har ikke toll på dem, vi produserer dem ikke. Det er faktisk ganske normalt at man har en balanse mellom offensive og defensive interesser. Det har også vi. Logikken i det vi hører fra opposisjonen, kan ikke bare være å reversere økt toll på noen tollinjer, det må være å gjøre noe helt annet med hele tollvernet i Norge.
Så til representanten Gitmarks konkrete spørsmål: Vi arbeider med en frihandelsavtale med India. Når det gjelder spørsmålet om BITs, må jeg henvise til nærings- og handelsministeren som holder i akkurat det. Men vi arbeider altså for mange frihandelsavtaler som en del av det generelle arbeidet.
Helt til slutt vil jeg minne om at det vi gjør på ost, er å øke tollen, men også å øke den tollfrie kvoten. Det betyr altså både liberalisering og tilstramming, avhengig av hvor stor importen blir.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.