Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten ut over den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Flåtten (H) [16:00:54]: (ordfører for sakene): Komiteen har behandlet to viktige forslag i forbindelse med skogpolitikken, nemlig Dokument 8:106 S for 2011–2012 og Dokument 8:107 S for 2011–2012 fra Fremskrittspartiet, om henholdsvis konsesjonskravet på skogeiendommer og boplikten for skogeiendommer.

Eiendomsreguleringer er et viktig tema for skogpolitikken, og særskilt for den næringsvirksomheten som er tilknyttet det å eie og drive skog. Jeg vil gjerne understreke at god skogpolitikk er god klimapolitikk, god næringspolitikk og god miljøpolitikk. Dette var også en samlet komité enig om ved behandlingen av landbruksmeldingen.

Under behandlingen av landbruksmeldingen var komiteen videre skjønt enig om at en hensiktsmessig infrastruktur var avgjørende for skogsektorens rolle til å drive konkurransedyktig næringsvirksomhet, og at man derfor ønsket å legge til rette for økt avvirkning.

Virkestilgangen og viljen til å avvirke er en kritisk faktor for skogindustrien og treforedlingsindustrien i Norge. Av den grunn var man også i landbruksmeldingen enig om å stimulere til samarbeid om drift for å kompensere for de utfordringer som ligger i bruks- og eiendomsstrukturen i norske skogeiendommer. For å understreke dette er det bare å se til situasjonen som norsk treforedling og treindustri er i. Vi har sett hjelpepakker over budsjettene. Vi har sett stadige kriser i enkeltbedrifter. Et lønnsomt og aktivt skogbruk er i en slik situasjon helt sentralt, og infrastrukturtiltak og tiltak som kan øke aktiviteten hos skogeiere, blir da et viktig virkemiddel.

Jeg konstaterer imidlertid at festtalene om dette i landbruksmeldingen viser seg å være nettopp det – nemlig festtaler – når man nå får anledning til å ta stilling til konkrete forslag her i Stortinget. I hvert fall gjelder det regjeringspartiene. Både forslaget om å legge til rette for å oppheve konsesjonskravene og å oppheve boplikten for skogeiendommer er en konkret handling, konkrete forslag som springer rett ut av formuleringen i landbruksmeldingen, og som er nødvendig av hensynet til lønnsomhet og avvirkning i norsk skogbruk.

Eiendomsstrukturen i norsk skogbruk er gammeldags – forhistorisk – og alle undersøkelser og rapporter fra fagfolk viser at hvis man vil øke avvirkningen, lønnsomheten og virkestilgangen til industrien, er bruksstrukturen helt sentral å endre. Begge disse forslagene vil bidra i så måte.

Det er også viktig at bruksstrukturen i Norge er variert og tilpasset jordbruksvirksomheten. I dagens situasjon er det primært at det også trengs flere større eiendommer som kan gi effektiv, lønnsom drift og holde kompetansen og kunnskapen oppe.

Jeg regner med at flertallet vil redegjøre for sitt eget syn, så jeg går ikke nærmere inn på det, annet enn å si at jeg hilser velkommen en varslet praksis i forbindelse med deling av landbrukseiendommer. Jeg er selvsagt også glad for at flertallet i sine merknader erkjenner at hvis det blir enklere å dele fra, kan det føre til at flere ønsker å selge skog i områder der det er vanskelig å få kjøpt slike arealer. Ja visst – men dette er en omvei: De to forslagene vi behandler, om oppheving av konsesjonskravet og boplikten, vil føre til akkurat det samme, men på en mer direkte og spisset måte. Jeg tror faktisk at det haster for norsk skogvirksomhet og for dem som er avhengige av norsk virke, f.eks. for treforedlingen. Det ville jo være et nederlag om vi holder treforedlingsindustrien oppe med hjelpepakker og tiltak av ymse slag, men somler med kanskje det viktigste, nemlig å legge til rette for økt avvirkning fordi virkestilgangen er en helt kritisk faktor for industrien. Derfor må vi forsøke å endre grunnlaget for de strukturelle tiltakene som nå utvilsomt er nødvendige, og som jeg gjentar og understreker, som faktisk en samlet komité så sent som i våres, var skjønt enig om.

Det opprinnelige forslaget fra forslagsstillerne lød på at man burde gjøre noe med dette innen utgangen av 2012. Det haster, det er riktig nok, men forslaget er allikevel endret til «så snart som mulig», men ikke i den hensikt at man skal somle med dette. Jeg tar herved opp de forslag som mindretallet fremmer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har tatt opp de forslagene han har referert til.

Arne L. Haugen (A) [16:06:20]: Takk til saksordfører for en grei gjennomgang av disse to sakene som er til behandling. Det er fint å kunne ta dem samlet i debatten her i dag. Jeg slutter meg ikke til den svartmalingen av gårdbrukeren og gårdsskogeierens status i Norge som han gjør seg til talsmann for. Og for å si det med en gang: Regjeringspartiene bifaller ikke noen av forslagene. Ikke slik å forstå at konsesjonsloven og dens bestemmelser er hugget i stein. Også denne loven bør endres med tiden og tilhøvene.

Jeg minner om at konsesjonsloven ble endret så sent som i 2009, der formålet bl.a. var å forenkle og tydeliggjøre reglene om bo- og driveplikt. Arealgrensene ble da justert opp og samordnet med annet lovverk.

Konsesjonslovens virkeområde ble i det vesentlige videreført. Det er lett å være enig med forslagsstillerne i at det må være rett – og en god målsetting – å legge opp til at en grunneier skal ha faktisk og juridisk råderett over eiendommen sin. Det er ingen uenighet om det. Og grunneieren må ha mulighet til å styrke næringsgrunnlaget sitt med basis i egne ressurser.

Jeg merket meg også NORSKOGs innspill i høringen til budsjettet. De peker på nå – som de har gjort tidligere – at eiendomsstrukturen hos skogeiere som er organisert i Skogeierforbundet, er et betydelig problem eller utfordring. Vi hører aldri at Skogeierforbundet, som organiserer stort sett alle skogeiere, uttale seg på den måten, naturlig nok. Langt de fleste skogeiere i landet er gårdsskogeiere. Jeg er enig i at eiendomsstrukturen faktisk er en utfordring i gårdsskogbruket. Jeg har selv et lite gårdsbruk med en skogteig, og jeg vet noe om hvor krevende det kan være å få til hensiktsmessig nabosamarbeid for å optimalisere driften.

Likevel, det er etter mitt syn samarbeidssporet som bør forfølges for å få til større aktivitet i skogen. Men også jordskifte er et meget aktuelt tiltak. Jeg håper at den moderniseringen av jordskifteloven som det nå arbeides med i regjeringen, og det at vi nok senere i kveld kommer til å åpne opp for at flere institusjoner kan utdanne jordskiftekandidater, skal gi jordskifteinstituttet et løft og gjøre det mer tilgjengelig og attraktivt. Det i seg selv er det all mulig grunn til å gi regjeringen honnør for.

Jeg viser også til at regjeringen nå, etter behandlingen av landbruks- og matmeldingen, legger opp til at det skal være enklere å dele fra tun, for så å selge areal som tilleggsjord og skog til en nabo.

Men vi må likevel ikke underslå at det må legges vekt på at konsesjonsplikten er et viktig virkemiddel for å sikre at erververe av jord- og skogeiendommer er skikket til å drive eiendommen, og at ervervet innebærer en driftsmessig god løsning. Det er etter mitt syn et viktig formål.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:10:53]: Først en takk til saksordføreren, som har gjort en god jobb i disse to sakene.

Dokument 8:107 S for 2011–2012, om å oppheve boplikten for skogeiendommer, og Dokument 8:106 S for 2011–2012, om å oppheve konsesjonskravet for skogeiendommer, er begge et bidrag fra Fremskrittspartiet for å gi skogeierne muligheter til å kunne utvikle en sunnere eiendomsstruktur, samt være med på å legge til rette for eierskap med større arealer og ikke minst en mer aktiv og effektiv forvaltning. Tvungen boplikt er, som alle vet, Fremskrittspartiet imot.

Når det gjelder boplikten, er den tuftet på lov av 28. november 2003 nr. 98 hvor det står at hvis eiendommen består av mer enn x antall dekar produktiv skog

«er konsesjonsfriheten etter første ledd nr. 1 og 2 betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen innen ett år og selv bebor den i minst 5 år».

Sist konsesjonsloven var oppe til behandling, var i 2009, hvor dagens arealkrav på 500 dekar kom.

I begge disse sakene er det en todeling hvor regjeringspartiene står sammen om det eksisterende, og Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet står sammen om forandring til det bedre. For Fremskrittspartiet er det av den største viktighet at den enkelte eier og driver, uansett hvor og hvilken type næring det måtte være, i størst mulig grad kan bestemme hvordan denne skal drives. At det offentlige skal pålegge inn i den minste detalj hvordan næringen skal drives, gir liten mulighet til en positiv utvikling for å møte de utfordringer bl.a. skognæringen står overfor.

Norsk skogindustri opererer i et internasjonalt tømmer- og produktmarked. Tømmer og tømmerprodukter selges over landegrensene, og selgerne er dem som gir det beste tilbudet i forhold til pris og kvalitet. Det betyr at også det norske markedet er prisgitt internasjonale trender og konjunkturer.

Som innbygger i et stort skogfylke, Hedmark, ser jeg fra år til år hvordan avvirkning av skogen varierer. Et år kan det være stor avvirkning, mens det i et annet år kan være vesentlig mindre. Slik er det også i de andre skogfylkene vi har i Norge. Når det gjelder størrelsen på avvirkning og interesse for å hogge mye, gjenspeiler dette seg også i skattereglene. Mens det for noen år siden var en grei kapitalbeskatning på skog, er det i dag vanlig beskatning. Dette gjør at mange mindre skogeiere kun hogger når de trenger penger, og ikke alltid når skogen trenger pleie og når det er mest lønnsomt totalt sett.

I 2010 hadde Norge 118 629 skogeiendommer. Av disse var 26 887 omfattet av boplikt, dvs. skogeiendommer over 500 mål. Når man samtidig vet at det kun – og jeg gjentar kun – er ca. 300 skogeiendommer som tilsvarer ett årsverk eller mer, må det mykes opp i dette regelverket.

Det å kreve at man investerer – la oss si – 2,5–3 mill. kr i et nytt hus, pluss andre omkostninger, for å overta en skogeiendom på 500 mål eller mer, forteller oss at denne loven er lite smidig. Når man også vet at relativt mange skogeiere har skogteiger flere steder i en kommune, og også ofte i flere kommuner, er bosettingskravet en umulighet for mange. Man må også spørre seg om dette kravet skal gagne distriktsbosetting eller næringen. Fremskrittspartiet ønsker ikke at næringen skal belastes på denne måten.

Spørsmålet videre er: Hvor mye gir en skogeiendom på 500 dekar i netto inntekt? Når man vet at skog må vokse i gjennomsnitt 80 år før den avvirkes, sier det seg selv at mange må være tålmodige. Når man også vet at massevirke av furu nå betales med i snitt 225 kr per m³, og sagtømmer av furu med i snitt 380 kr per m³, blir tålmodigheten betalt svært dårlig, for fra denne prisen må det betales for f.eks. hogging og kjøring samt andre utgifter.

Norge har lange og gode tradisjoner for å drive skogbruk, forvaltning av det samt prosessen fra råprodukt til ferdig vare. Denne varen var lenge kun planker og bord, men etter hvert har også andre produkter blitt en suksess. Men samtidig ser vi at norsk papirindustri sliter, og dette igjen påvirker skogeiernes mulighet til å få betalt for massevirke. Norge gror igjen, og det kan igjen ramme f.eks. vår turistnæring.

For at skognæringen skal overleve, må konsesjonskravet og boplikten oppheves, og man må innse at næringen må få friheten tilbake. Kun da kan vi være konkurransedyktige overfor våre konkurrenter.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:16:10]: Skogen er ei viktig næring som utgjer ei samanhengande verdikjede frå skog til ferdig produkt. Skogbruk og skogindustri er viktig for sysselsetjinga og næringsutviklinga i store delar av landet.

Skogen har også mange andre verdiar. Skogen og skogbotnen er viktige for opptak og lagring av karbondioksid. Derfor er han også viktig for klimaet. Og sist, men ikkje minst, er skogen viktig for naturmangfaldet og det biologiske mangfaldet. Mange raudlisteartar har tilhald i skogen vår.

Både av omsyn til skognæringa, til klimaet og til naturmangfaldet er det viktig å utvikle eit berekraftig skogbruk. Det er knytt store samfunnsverdiar til skogen, både økonomiske og miljømessige. Derfor er det viktig å ha lover og reglar som vidarefører desse fornybare verdiane til kommande generasjonar.

Konsesjonsplikta er eit viktig verkemiddel for å sikre at dei som tek over skogeigedom, er skikka til å drive han. Lova skal sikre gode driftsmessige løysingar, og ho skal vareta ressursforvalting og kulturlandskap. Oppheving av konsesjonsplikta vil føre til at det offentlege ikkje kan komme i inngrep ved omsetting av skog, og det kan svekkje viktige samfunnsmessige omsyn.

Forslagsstillarane er opptekne av at vi må ha hensiktsmessig bruksstorleik i skogbruket. Det er eit viktig poeng. Men konsesjonskravet treng ikkje vere til hinder for det.

Ein samla komité er oppteken av å stimulere til meir samarbeid om drift i skogen. Vidare har regjeringa i landbruksmeldinga lagt opp til ein gjennomgang av retningslinene for priskontroll etter konsesjonslova ved omsetjing av skog.

I landbruksmeldinga er det også lagt opp til å endre praksis når det gjeld deling av landbrukseigedom. Dette kan gjere det lettare å omsetje skog og bidra til meir hensiktsmessig eigedomsstruktur.

SV meiner dette er ei balansert løysing der ein tek omsyn både til behovet for å drive forretningsmessig og til å ta vare på samfunnsmessig viktige verdiar.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:18:49]: Et lønnsomt og aktivt skogbruk er en avgjørende forutsetning for å beholde og videreutvikle en omfattende trebasert industri i Norge. Norsk treforedling og norsk treindustri er for tiden i en utfordrende situasjon. Vi i Senterpartiet er derfor opptatt av at det satses på infrastruktur og tiltak som kan øke aktiviteten hos skogeiere, og vi er opptatt av utvikling for treindustrien.

Eiendomslovene i skogbruket og landbruket skal legge til rette for næringsutvikling, for aktivitet og framtid i Bygde-Norge. Boplikten er et sentralt virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken og bidrar til å holde bosettingen i distriktene oppe. En avvikling av boplikten vil føre til at kapitalsterke investorer kjøper opp gårdsbruk og andre eiendommer i distriktene, og bygdesamfunn vil bli lagt øde store deler av året.

Senterpartiet og regjeringen er i ferd med å gjennomføre et distriktspolitisk krafttak som skal gi bosetting og økt verdiskaping i hele landet. I et land med spredt bosetting og store avstander må vi ha vilje til å føre en offensiv politikk hvor vi tar politiske grep utover å la markedet råde. Og det virker. I 2011 hadde f.eks. 311 kommuner her i landet befolkningsvekst. Det er 118 flere kommuner i vekst enn i 2006 – da Senterpartiet og de rød-grønne startet på denne snuoperasjonen.

Skog- og landbrukseiendommene utgjør ryggraden i mange bygdesamfunn og er utgangpunktet for lokal verdiskaping og vekst. Gårdsbruk er også attraktive for mange som ønsker å bosette seg landlig. Uten boplikt vil skog- og landbrukseiendommene fort bli attraktive fritidseiendommer for kapitalsterke investorer. Boplikt er et viktig virkemiddel for å sikre at det bor folk i bygdene.

Spørsmålet om boplikt og konsesjonsplikt er et eksempel på skillelinjene som er så tydelige i norsk landbruks- og distriktspolitikk. Høyresiden – i likhet med representanter for finanseliten – er mer opptatt av å gi rike mulighet til å eie flere fritidseiendommer i Distrikts-Norge enn å sikre bosetting og næringsaktivitet i distriktene.

Vi i Senterpartiet ser eiendomslovgivningen som en forutsetning for en variert eiendomsstruktur og dermed eiendomsretten som en mulighet for de mange, ikke en rettighet for de få.

Eiendomslovene balanserer norsk tradisjon, der det følger plikter ved å eie en landbrukseiendom – plikter som skal håndtere viktige samfunnsmessige forhold knyttet til matproduksjon, ivaretakelse av arealene og bosetting i hele landet, og en eiendomsrett som gir forutsigbare rammer for høsting av areal- og naturressursene, og dermed inntekts- og livsgrunnlag. Slik er eiendomslovene knyttet tett til utviklingen av det norske samfunnet.

Jeg vil minne om at Norge har en annen eiendomsstruktur enn mange andre land, der eiendom har vært fordelt på få hender og i større grad vært gjenstand for spekulasjon og fri omsetning. Bruksenhetene er relativt små, og det er mange eiendommer og mange eiere. Det er jo nettopp dette som ligger til grunn for det bosettingsmønsteret vi har i landet vårt.

Da konsesjonsloven ble endret i 2009, ble arealgrensen for når den personlige boplikten trer inn for bebygde skogeiendommer, kraftig oppjustert. Grensen ble flyttet fra 100 til 500 dekar, og reglene for bo- og driveplikt ble samtidig forenklet og tydeliggjort. Nå vil altså regjeringen i tillegg gjøre det enklere å dele eiendom samt gjennomgå retningslinjene for priskontroll etter konsesjonsloven ved omsetning av skog. Vi i Senterpartiet mener at disse endringene til sammen ivaretar hensynet til dem som ønsker å legge til rette for eierskap av større arealer og en mer aktiv forvaltning.

Senterpartiet mener at dagens regelverk er godt egnet til å møte de utfordringer landbruket og Distrikts-Norge står overfor på kort og på lang sikt, særlig etter de endringer som ble gjort i konsesjonsloven i 2009. Lovgivningen inneholder gode og dynamiske instrumenter for langsiktig styring av eierskapet til og drift av landbrukseiendom, slik at man sikrer bærekraftig bruk og samfunnstjenlig produksjon ut fra både lokale og nasjonale forutsetninger og mål.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:23:22]: I disse sakene skal jeg ha bare et kort innlegg.

Grunnen til at jeg tar ordet i saken om å oppheve konsesjonskravet for skogeiendommer, er at jeg vil gi en stemmeforklaring. Ved en inkurie har Kristelig Folkeparti kommet med både i merknader og i forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om å oppheve konsesjonskravet for skogeiendommer. Dette skal Kristelig Folkeparti stemme imot.

Vi er enige om at det er nødvendig med konkrete tiltak for økt aktivitet i norsk skogbruk, men vi mener i likhet med regjeringsfraksjonen at arealgrensene for konsesjon og reglene om bo- og driveplikt skal ligge fast. Vi støtter dermed flertallets tilråding.

Også i saken om oppheving av boplikt for skogeiendommer er det behov for en stemmeforklaring. Ved nok en inkurie har Kristelig Folkeparti kommet med både i merknader og i forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om så snart som mulig å oppheve boplikten for skogeiendommer.

Konsesjonsloven ble endret i 2009, da vi fikk en oppjustering slik at boplikten inntrer først ved 500 dekar produktiv skog. Tidligere var dette 100 dekar. I mat- og landbruksmeldingen legger man opp til at det også blir enklere å dele eiendom. Dette er vedtak og tiltak som innebærer positive endringer for skogbruket. Kristelig Folkeparti støtter derfor regjeringsfraksjonen om ikke å bifalle å oppheve boplikten for skogeiendommer.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:25:06]: Det siste innlegget, fra Kristelig Folkeparti, fikk meg til å tenke på et sitat fra Abraham Lincoln. Han måtte skifte standpunkt i en sak, og da sa han: Jeg gir ikke mye for en mann som ikke er klokere i dag enn han var i går. Så jeg ble glad da jeg hørte Kristelig Folkepartis innlegg. Det var tydelig at man ikke hadde vært helt med på innstillingen, men det er veldig bra at vi er på samme lag her og deler samme standpunkt.

Jeg har lyst til å komme med noen betraktninger rundt de to Dokument 8-forslagene som vi nå behandler. Slik jeg leser forslagsstillerne, er det to hovedformål man ønsker å oppnå ved å fjerne konsesjonskravet og fjerne boplikten. Det ene er at en ønsker å få større skogeiendommer, og at dét er et virkemiddel for å få økt avvirkning – at det er det som er den langsiktige målsettingen. Vi i regjeringen støtter ikke forslagene. Det har min forgjenger, Lars Peder Brekk, redegjort godt for i to svarbrev. Også talspersoner fra regjeringspartiene har redegjort godt for dette i debatten til nå.

Så har det, i tillegg til at det har vært en diskusjon om eiendomsstruktur, blitt en diskusjon om skogpolitikken generelt. Jeg har lyst til å komme med noen betraktninger i forlengelsen av det saksordføreren, Svein Flåtten, sa.

Jeg mener at noe av det viktigste for økt avvirkning av norske skoger er noe av det vi har gjort i forbindelse med den politikken som denne regjeringen har ført. Vi har hatt en veldig forutsigbar skattepolitikk. Noe av den største utfordringen i perioden 2001–2005 var at man endret skatteregimet for norsk skogbruk flere ganger. Blant annet endret man gjennomsnittsligningen flere ganger i løpet av ett år, takket være det at regjeringen inngikk budsjettforlik med Fremskrittspartiet én gang og med Arbeiderpartiet neste gang. Skogbruket trenger forutsigbarhet og langsiktighet, og det har regjeringen gitt i skattepolitikken. Så gjorde vi i starten et grep – som var meget effektivt og svært viktig – med forbedringen av skogfondsordningen, som er et av de mest effektive skattetiltakene vi kan ha for langsiktig verdiskaping i skogbruket.

I tillegg har vi hatt en helt annen satsing på samferdsel, som også betyr mye for avvirkningen. Bare Åsta bru – som jeg var med og åpnet oppstarten av byggingen av – og Norges Skogeierforbund vil spare skogbruket i Østerdalen for 2,5 mill. kr årlig. Det viser hvor mye samferdsel betyr.

Så tilbake til strukturen i skogbruket. Jeg ser også en del av de utfordringene som både Fremskrittspartiet og Høyre har tatt opp i debatten, at det er en del mindre skogeiendommer som ikke blir brukt på en effektiv og god nok måte. Men jeg synes de svartmaler litt vel mye i forhold til virkeligheten. Noen av suksesshistoriene, f.eks. i hjemfylket til Per Roar Bredvold, handler om et sterkt skogeiersamvirke som i fellesskap har funnet veldig gode løsninger og en effektiv avvirkning. Ser man på avvirkningene i Hedmark, f.eks., der det også er mange små skogeiendommer, ser man at skogeiersamvirket har mye av den profesjonaliteten som representanten Flåtten og representanten Bredvold etterspør, og nettopp klarer å ha gode skogbruksplaner og å gjennomføre gode skogbruksplaner, slik at de får brukt de ressursene som skogeiendommene har.

Når det gjelder strukturen, gjør vi nå noen veldig store grep. Vi gjennomfører tidenes største nedsalg av offentlig skog. 500 000 dekar skal nå selges. I høst blir det solgt 22 eiendommer på 50 000 dekar. Så vi gjør noe i praksis, som gjør at skogeiere kan få sikret og få bedret ressursgrunnlaget på sin eiendom. Fram til 2017 vil vi ha to slike store nedsalg i året. Det store nedsalget vi nå gjør, er en enorm mulighet til bedre arrondering i norsk skogbruk. Vi har ikke hatt større statlig nedsalg siden dansketiden.

Som flere har sagt, kommer vi også til å liberalisere eiendomspolitikken ved at vi ikke lenger ønsker å ha et delingsforbud. Men vi vil ha delingsbestemmelser og gjennom det også signalisere at vi mener det er positivt at det skjer salg, både salg av dyrket mark til dem som leier den, slik at de som driver den, skal kunne eie den, og salg av skog for dem som ønsker det, slik at andre som vil satse mer innenfor skogbruket, kan eie den.

I tillegg har vi sagt – og sendt ut varsel om – at den nedre beløpsgrensen for prisvurdering av landbrukseiendommer skal øke fra 1,5 til 2,5 mill. kr. Så vi har gjort en del lovmessige grep som har liberalisert eiendomspolitikken, og som vil stimulere til mer omsetning av eiendom. Det største grepet vi gjør hvert eneste år nå, er det store nedsalget i Statskog, som er tidenes arronderingssalg av offentlig skog siden dansketiden. Så vi går i den retningen.

Så er det viktig det som både Flåtten og Bredvold sier, at det er utfordringer, men jeg synes man svartmaler for mye. Vi har et samvirke og andre tiltak i skogbruket som gjør at man har kompensert for en del av de utfordringene som en liten eiendomsstruktur gir.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:30:17]: Jeg hører at statsråden nå skryter av statens største salg av skog. Det er riktig. Men vi må også huske på at staten gjorde det største kjøp av skog for kort tid siden. Så staten øker jo sin mengde skog.

Ellers registrerer jeg at statsråden var på besøk – i går, tror jeg det var – i Elverum i Hedmark. Det er koselig. Han så på juletreproduksjon, og han synes dette er bra. Det er statsråden og jeg enige i. Men dette er jo ingen ny næring. Allerede for 30 år siden – eller kanskje mer – hogde jeg og solgte mine første juletrær, og jeg var heller ikke den første som gjorde det. Så dette er ingen ny næring. Vi kjøper stadig flere juletrær fra utlandet, bl.a. Danmark. Jeg synes det er ganske bekymringsfullt.

Men til det konkrete spørsmålet: Mener virkelig statsråden at en skogeiendom – ren skogeiendom – på 500 mål krever boplikt?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:31:18]: Med eiendomsretten følger også plikter, det vet både Per Roar Bredvold og jeg.

Jeg vil begynne med starten av spørsmålet, om nedsalget av skog. Hvorfor kjøpte vi Borregaard Skoger? Jo, vi ønsket å sikre nasjonalt eierskap til den eiendommen. Jeg husker ikke helt tallet, men jeg mener det var litt over 1 million dekar. Vi ønsket å sikre nasjonalt eierskap til den eiendommen, slik at den f.eks. ikke skulle komme på et utenlandsk forsikringsselskaps hender. Vi ville at denne eiendommen skulle trygges nasjonalt. Det kunne gi framtidige muligheter for kommende politikere, med tanke på hvordan man ønsket å forvalte den eiendommen. Så det var punkt 1: sikre nasjonalt eierskap.

Punkt 2: Det var å styrke det lokale eierskapet – og gjennom det startet vi med det arronderingssalget vi har gjort, med mange små eiendommer rundt omkring i hele Norge, som har gjort at mange har mulighet til å kjøpe. Når det gjaldt Borregaard-skogene, var det et så stort salg at det kun var noen få aktører som hadde mulighet til å kjøpe – og mest sannsynlig hadde det vært utenlandske aktører. Vi ønsket å sikre dette nasjonalt – og nå sikrer vi lokalt.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:32:22]: Jeg registrerer at statsråden ikke svarte på spørsmålet mitt. Jeg gjentar spørsmålet – jeg håper statsråden svarer: Mener virkelig statsråden at en skogeiendom på 500 mål krever fast bosetting?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:32:38]: Svaret er: Når det er en helårsbolig på eiendommen, og den er på 500 dekar, mener vi at det er rett at det skal være boplikt på eiendommen.

Svein Flåtten (H) [16:32:48]: Statsråden berører i veldig liten grad det jeg var ganske mye innom i mitt innlegg, nemlig forholdene for treforedlingsindustrien, som jo har vært alvorlige i det siste. Jeg snakket slett ikke bare om å få større skogeiendommer i mitt innlegg.

Jeg har lyst til å spørre statsråden med tanke på hans svar til komiteen – eller rettere sagt hans forgjengers svar til komiteen: Er det viktigere for statsråden med offentlige inngrep i forhold til eierne enn det er å bruke mulighetene til å legge til rette for økt avvirkning – og da en økt tilgang til treforedlingsindustrien, noe vi vet er helt kritisk og nødvendig?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:33:59]: Formålet med skogpolitikken er jo selvfølgelig å ha en jevn og god avvirkning, som gjør at man også har en treforedlingsindustri og lønnsomhet i hele verdikjeden.

Som jeg sa i mitt innlegg: Jeg mener at noe av det aller viktigste for skognæringen og treforedlingsindustrien er stabilitet i rammevilkårene. Noe av det verste som kan skje, er det som skjedde i perioden 2001–2005, da man endret skatteregelverket flere ganger. Det skaper ustabilitet, og det skaper heller ikke jevn avvirkning. Derfor er ordningen med f.eks. gjennomsnittsligning svært lur, svært klok og tilpasset skogbrukets utfordringer.

Når det gjelder eiendomspolitikken, er det viktig – også for representanten fra Høyre – å merke seg at vi har liberalisert eiendomspolitikken mer mens vi har styrt og hatt makten, enn da dere hadde makten. Da kunne man – i en konsesjonsbehandling – komme med en pris på 750 000 kr. Nå er den hevet til 2,5 mill. kr.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:35:16]: Dette er ikke en ny diskusjon, det er en eldgammel diskusjon om synet på privat eiendomsrett og tilhørende plikter. Og det gjelder ikke skogeiendommer spesielt, det gjelder skogeiendommer som er bebygd, skogeiendommer som er over 500 dekar – det er det viktig å presisere. Representanten fra Fremskrittspartiet har tydeligvis ikke fått med seg at en skogeiendom må være bebygd for at man kan kreve boplikt.

Det som er Senterpartiets syn, er at vi her skal drøfte synet på skogeie og skogbruk. Senterpartiet er skogbrukernes parti, altså de som bruker skog, private eiere – privat eierskap – som bruker skog. Vi er partiet for de sjølstendige næringsdrivende, for de mange som legger grunnlag for gründervirksomhet, og de mange som eier skog. Dermed får vi en desentralisert eiendomsstruktur og fordeling av makt. Det er utrolig viktig i demokratiet at eiendomsretten er fordelt.

Det som Høyre og Fremskrittspartiet ser henimot, er eiendomsstrukturer i Sør-Europa og i Sverige, hvor de få eier, og hvor det er bolag og selskaper som eier arealer – en tradisjon som historisk og internasjonalt har vist seg å ha mye større svakheter enn vår private eiendomsrett med tilhørende plikter hos de mange. Jeg vil understreke dette veldig, veldig sterkt.

Det som er sentralt med vår eiendomsrettsprofil, er at vi hele tida i Norge har hatt privat eiendomsrett med tilhørende plikter, og da må vi ha lovverk som sikrer det. Svaret på det heter konsesjonsloven. Gjennom konsesjonsloven kan man stille krav til priser, og man kan stille krav til at den personlige eier bor på eiendommen når det er en bebygd eiendom – en flott tradisjon.

Nå framstilles det som om eiendomsstrukturen er problemet i norsk treforedlingsindustri og skogbruk i dag. Jeg vil be representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet om å virkelighetsorientere seg i stor grad. Problemet i norsk skogbruk i dag er ikke de mange eiendomsbesitterne som ikke hugger nok fordi prisene er elendige. Nei, problemet er på industrisiden, det er avsetningen og lønnsomheten på markedssiden – det er det man må ha i fokus. Det er sterkt å oppleve at man nok en gang skal ha fokus på eiendomsstrukturen, istedenfor å ha fokus på det som nå er den store utfordringa, nemlig lønnsomheten i vår treforedlingsindustri. Her skal vi diskutere gårdsskogbruket, mens det siste år er nedlagt tre fabrikker. Tømmeret eksporteres som rundtømmer til utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke gå inn med virkemidler for å gjøre det mulig å få lønnsomhet på treforedlingssiden. Det er en stor skam at vi har en slik diskusjon, når utfordringene ligger på markedssiden – ikke på eiendomsretten.

Svein Flåtten (H) [16:38:50]: Hvis det er snakk om å bruke virkemidler overfor norsk treforedling, som ikke lønner seg, vil jeg bare minne representanten Lundteigen om at han og hans kolleger hos de rød-grønne har hatt flertall i denne salen i snart åtte år, og har hatt full anledning til å vedta alle de tiltak de måtte ønske, uansett hva Høyre, Fremskrittspartiet og andre partier måtte mene.

Egentlig tok jeg ordet for å reagere mildt på det som ble fremstilt som en svartmaling i mitt innlegg. Jeg kan ikke si at vi har svartmalt noen verdens ting. Jeg tok utgangspunkt – for den som ville høre etter – i landbruksmeldingen, hvor komiteen var enig om at infrastruktur og eiendomsreguleringer kunne ha noe å bety for skogbruket, for virketilgangen og derigjennom for treforedlingen. Det er det jeg har prøvd å følge opp i mitt innlegg. Det er ingen grunn til angstbitersk opptreden eller til å dramatisere dette på noen som helst slags måte. Det er ikke slik at man vil ha store skogeiendommer à la Sør-Europa eller hvor det måtte være – dette er jo å mane frem spøkelser på høylys dag.

Jeg vil gjerne kommentere en ting til: Jeg er veldig glad for at landbruksministeren synes skatt er ekstremt viktig i den verdikjeden som landbruket utgjør. Jeg har i andre debatter om landbruk og jordbruk i den senere tid hørt at Høyre snakker altfor mye om skatt når det gjelder landbruket. Derfor er jeg veldig glad for – jeg siterer bare etter hukommelsen, så jeg skal ikke bruke hermetegn på det – at det er sentralt for den langsiktige verdiskapingen i landbruket. Nå snakker vi egentlig om skogbruk, men jeg går ut fra at det også gjelder ellers i landbruket. Vi tar med oss det.

Og så må jeg si at utsagnene til de to representantene fra Senterpartiet som har hatt ordet, spriker – Irene Lange Nordahl som mener det var en krevende situasjon for treforedlingen, og Per Olaf Lundteigen som for så vidt sier det samme, men som sier at det kan løses gjennom tiltak som Høyre og Fremskrittspartiet egentlig er imot. Jeg lytter gjerne til disse tiltakene, men det er fullt mulig å få dem gjennom uten vår hjelp.

Harald T. Nesvik (FrP) [16:42:14]: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men det er klart: Når Senterpartiets Lundteigen bruker talerstolen til en veldig rolig, avbalansert innledning på sitt innlegg, for så å gå over på det mer – jeg skal ikke si – utagerende, men han løfter seg i alle fall til de store høyder, fikk jeg et visst behov for å kommentere innlegget. Det representanten Lundteigen tok til orde for, var at det var markedet som var problemet, ikke driften innenfor det norske skogbruket eller noe annet. Da finner undertegnede grunn til, slik representanten Flåtten gjorde, å bemerke at denne regjeringen nå har sittet i over syv år – over syv år. Representanten Lundteigen klaget over at tre treforedlingsbedrifter i løpet av disse siste årene har måttet legge ned virksomheten sin – ja, altså i den samme perioden som Lundteigens parti har sittet ved makten. Det disse sakene dreier seg om, er hvorvidt en skal få endrede vilkår – bedre vilkår – slik at man kan se disse tingene i sammenheng og bruke skogen mer. Det går på å oppheve konsesjonskravet, det går på boplikten, slik at man kanskje kan slå sammen noen av disse eiendommene uten at det skal være knyttet boplikt til hver enkelt eiendom.

Jeg må si at jeg ser fram til å høre hva regjeringen har gjort i forbindelse med det markedsmessige som har vært mislykket for representanten Lundteigen. Det må åpenbart være en saftig kritikk Lundteigen her retter mot sine egne, fordi, som han sier i sitt innlegg, det er markedet vi må gjøre noe med – ergo kritikk til regjeringen for at den ikke har gjort noe i denne saken.

Han kritiserer at tre treforedlingsbedrifter har gått under som følge av markedssvikt. Ja, i mange bransjer får en svikt i markedet med jevne mellomrom, noe som gjør at man må omstille seg, og man får endringer. Men innlegget til Lundteigen er jeg litt i tvil om: Hva var det egentlig Lundteigen var ute etter? Var det å kritisere sin egen regjering for manglende handlekraft? Slik de som sitter i salen hørte innlegget, var det akkurat det han gjorde.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:45:02]: Bakgrunnen for de to forslagene fra Fremskrittspartiet var i utgangspunktet treforedlingsindustrien og dens behov for tømmer og aktiviteten som var for lav i norske skoger. Det var fokuset. Jeg sa, og det jeg sier nå, er at det er feil fokus i dagens situasjon. I dagens situasjon er ikke hovedutfordringa i norsk skogbruk og treforedling tilgangen på tømmer, problemet er markedssituasjonen og markedsutviklinga. På det området er norsk treforedlingsindustri i en situasjon hvor en taper markeder og hvor konkurranseevnen overfor utlandet svekkes hver dag. Det er behov for å akseptere det faktumet og den virkelighetsforståelsen som ligger i det, og så når det er gjort, diskutere hva som er nødvendige offentlige virkemidler, i samarbeid med private eiere, for å omstille treforedlingsindustrien vår til en konkurransedyktig virksomhet i framtida. Det er den store utfordringa.

Regjeringa har sjølsagt et stort ansvar, men det har også denne salen. Dersom denne salen hadde hatt en diskusjon om disse temaene på en måte som dannet et bredt grunnlag for behovet for å gjøre noe nytt, hadde det vært lettere for en regjering å gjøre noe med det. Det var mitt hovedanliggende i det jeg sa.

Hvis en skal diskutere det som går på eiendomsrett og tilliggende ting, er det opplagt at eiendomsstrukturen er vesentlig. Min påstand er at dagens eiendomsstruktur har større fordeler enn ulemper. En av de store fordelene ved dagens eiendomsstruktur er at det biologiske mangfold blir bedre ivaretatt med mange eiere og brukere enn med færre, fordi de mange tar forskjellige beslutninger og dermed ivaretar skogen på noe ulik måte, slik at mangfoldet sikres bedre. Hvilke konsekvenser dagens eiendomsstruktur har, er en viktig diskusjon. Den balansen vi har funnet, er etter Senterpartiets vurdering god når en samtidig får ønske fra regjeringa om å endre jordlovens delingsbestemmelse, slik at en kan fradele skog til andre yrkesaktive skogbrukere. Da har en i større grad en dynamikk i endringen av eiendomsstrukturen for å sikre at flere av de aktive kan få tildelt tilleggsskog dersom en ønsker å kjøpe det.

Men tilbake til hovedfokuset: Hovedfokuset er treforedlingsindustrien – det er der vi har en jobb å gjøre. Jeg er skremt over at ikke Fremskrittspartiet og Høyre har som fokus å se på nye virkemidler, slik jeg har anført fra denne talerstol mange, mange ganger.

Terje Aasland (A) [16:48:21]: (komiteens leder): Debatten blir kanskje litt friskere nå mot slutten, men det startet egentlig ganske friskt også, synes jeg, med representanten Haugens karakteristikk av saksordførerens framlegg. Når representanten Flåtten kommer på talerstolen, sier han at det kanskje er noe «angstbitersk» å bruke ordet «svartmaling» om innledningen hans til eiendomsstruktur og eiendomsforhold i skogbruket. Jeg mener at svartmaling egentlig er en ganske passende måte å definere det på. Når saksordføreren bruker ordene «gammeldags» og «forhistorisk» om den bruksstrukturen og den eiendomsstrukturen som gjelder for norsk skogbruk, har jeg vel aldri hørt en Høyre-mann svartmale det private eierskapet så til de grader i forhold til dette.

Når det er sagt, er det helt opplagt at mange små skogteiger kan være en utfordring. Men det har en løst ved at de fleste skogteigene, som er mange, små og mangfoldige, drives i en større helhet under skogeierforeninger og innenfor samvirkemodellen. Det fantastiske med både norsk landbruk og norsk skogbruk er at vi klarer å opprettholde bosetting, kvaliteten i biomangfoldet, som representanten Lundteigen var innom, osv., gjennom at vi deler landet og eiendommene på mange, men håndterer det fornuftig gjennom gode samvirkemodeller. Det er en styrke. Det er veldig bra. De fleste skogeiere i dag løser utfordringene med de mange små teigene gjennom sterke, gode skogeierforeninger og skogeiersamvirker.

Men hvis man fjerner boplikten – hvis man fjerner kravet om boplikt der det er eiendommer – og hvis man i tillegg fjerner konsesjonskravene, er det ingen tvil om at man gjør en vesentlig endring. Det kommer til å skje en vesentlig endring i norske skogeierforhold. Noe vil nok bli – skal vi si – selskapseid, industrielt eid, ja, men veldig mye vil få et helt annet fokus, tror jeg, enn skogdrift. Det vil plassere seg innunder begrepet fritidseiendommer, med mindre fokus på skogdrift, osv., hvis man automatisk gjør det. Det er ikke noe i veien for at en kan omsette skog i dag innenfor de fornuftsbegreper som regjeringen legger til grunn, ved at man kan overdra en skogeiendom til en annen aktiv skogbruker nettopp for å få hensiktsmessige ordninger rundt det. Det vil vi faktisk motivere til – jeg understreker det – og ikke konservere.

Når det gjelder treforedlingsindustrien, er utfordringene helt opplagte. Det Lundteigen peker på, er et marked som er blitt borte. Vi har hatt en treforedlingsindustri i Norge som historisk har basert seg på to ting, og det er papir og sagbruk.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [16:51:43]: Jeg vil følge opp representanten Flåttens innlegg. Det er mye jeg er enig i i innlegget.

Jeg skal si noe om hva jeg mener er helt grunnleggende for norsk jordbruk. Jeg gjentar igjen, selv om representanten Flåtten ble litt overrasket over det, at jeg mener at et av de absolutt viktigste virkemidlene for norsk skogbruk er skattepolitikken. Det er punkt 1. Punkt 2: Jeg mener at samferdselspolitikken er særdeles viktig.

Noe av det aller viktigste med skattepolitikken, er, som jeg sa i innlegget mitt, stabilitet. Noe av det verst tenkelige for skogbruket er mange endringer i løpet av kort tid, for skogbruket er en langsiktig næring. Det har derfor vært en stor fordel med en flertallsregjering – de bestemmelsene vi har tatt, har vi stått ved, og det har vært stabilitet over tid.

I perioden 2001–2005 var det det motsatte av stabilitet. Skogeiere gjorde da valg etter at man hadde endret skattereglene, som man tapte på da man igjen endret skattereglene. Det var særdeles kostbart og lite forutsigbart for skogbruket.

Jeg mener også at det er flott for norsk jordbruk at vi har litt i overkant av 26 000 eiendommer på over 500 dekar. Det er mange som er engasjert i norsk skogbruk, og det er en styrke, spesielt når en er organisert gjennom samvirket. Så har vi sett, som jeg også sa i innlegget mitt i stad, utfordringene ved at det er en del eiendommer som ikke drives godt nok, og at vi ønsker å stimulere til arronderingssalg gjennom Statskog. Det store salget som vi gjør der, er historisk. Vi gjør også liberaliseringer i eiendomspolitikken som stimulerer mer til salg, men innenfor den grunntenkningen som vi har i dag – at det er en fordel at veldig mange er på eiersiden.

Så er det ett tema vi ikke har vært nok innom når det gjelder treforedlingsindustrien og en diskusjon rundt det. Når det gjelder treforedlingsindustri og norsk skogbruk, er jo den fullstendig åpen i en konkurranseutsatt økonomi. Valutakurs er blant de viktigste temaene også i forbindelse med det. Derfor er det viktig at vi tør å holde igjen i finanspolitikken når det gjelder hvor mye penger vi til enhver tid skal spytte inn i norsk økonomi, slik at det er stabilitet. For det er en stor utfordring for treforedlingsindustrien at vi har en relativt sett ganske høy valutakurs i Norge. Det skaper en konkurranseulempe. Derfor må vi tørre å holde igjen, noe som har vært en stor utfordring ikke minst for opposisjonspartiene, og med ulikt syn mellom Fremskrittspartiet og Høyre, noe som også ville skapt mer utrygghet rundt den økonomiske politikken, som har fulgt en stabil linje med denne regjeringen.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:54:32]: Representanten Lundteigen er i stand til å framføre sine argument sjølv, men eg har lyst til å følgje opp ein del av hans argumentasjon. For 14 dagar sidan var eg på eit større seminar i regi av Norsk Industri og Fellesforbundet. Temaet for seminaret var: Korleis skal vi utvikle norsk industri? Korleis skal vi modernisere norsk industri? Der var det brei einigheit om at hovudproblemet med norsk treforedlingsindustri var at ein for lenge hadde satsa på å konkurrere på volum og låg pris og ikkje hadde omstilt til produkt som kan tole høgare kostnad. Og det er jo det som er den store utfordringa for treforedlingsindustrien.

Viss vi trur at vi kan redde treforedlingsindustrien berre ved å redusere kostnader, konkurrerer vi oss under jorda til slutt. Det vi må gjere, er å utvikle nye produkt som kan tole det norske kostnadsnivået. Viss ikkje Høgre og Framstegspartiet innser det, kjem dei ikkje til å bidra til å vidareutvikle treforedlingsindustrien til å vere den næringa som han kan vere med det fantastisk flotte ressursgrunnlaget vi har, og dei fantastiske store moglegheitene vi har til å ha eit heilt anna produktspekter enn det vi har i dag. Så der må eg seie at Lundteigen si utfordring er på sin plass.

Så kan vi sjølvsagt diskutere om det er mange som ikkje har gjort nok, men det som skal til her, er at ein utfordrar næringa til å bruke det som finst av forsking, og så må vi i det offentlege satse meir på relevant forsking for å utvikle næringa, slik at ho kan tole det norske kostnadsnivået, som all industri i Noreg må gjere.

Svein Flåtten (H) [16:56:38]: Jeg skjønner at dette har utviklet seg til en debatt om hvor lite Høyre og Fremskrittspartiet har forstått eller gjør for norsk treforedling.

Jeg syntes Per Olaf Lundteigens innlegg var avklarende. Han sier relativt klart at det er regjeringen som burde ha gjort noe her. Men så skal denne sal bidra. Det betyr at han må ønske seg et Dokument nr. 8-forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet som kan bidra til dette. Vi skal gjøre så godt vi kan, men jeg må si at han retter baker for smed når han kritiserer oss for dette.

Jeg er også overrasket over temperaturen i denne saken. Jeg mener at dette ble fremstilt av saksordføreren – jeg tåler gjerne å bli kritisert, jeg synes tvert imot at det er inspirerende – på en ganske prosaisk og forsiktig måte. Men jeg forstår det slik nå at hvis opposisjonen har andre forslag enn det som regjeringen kan tenke seg å si ja til, så er dette svartmaling. Det er det faktisk ikke. Det var vi, og det var saksordføreren, som i denne saken satte søkelyset på treforedling. Det ble ikke sagt noe om det av de andre innlederne.

Så vil jeg gjerne snakke litt om skatt, siden landbruksministeren fortsetter å være opptatt av det. Det synes jeg er bra. Da skal jeg for ordens skyld nevne at vi i våre alternative budsjetter foreslår ytterligere forbedringer for landbruket, bl.a. ved en endring i gevinstbeskatningen tilbake til 28 pst.

Så med adresse både til landbruksministeren og for så vidt også til Per Olaf Lundteigen om hva man kan gjøre. Norske eiere av norsk treforedling betaler atskillig mer i særnorske skatter enn det f.eks. utenlandske eiere gjør. Vi kan gjerne snakke om nye produkter, som Alf Egil Holmelid gjør, og vi kan godt snakke om teknologiutvikling, men la oss også snakke om å ha de samme betingelsene for norske eiere som for utenlandske eiere. Da snakker jeg om formuesskatten. Ingen har så langt turt å nevne den. Jeg hadde håpet at kanskje Senterpartiet, som har mange i sin midte – om ikke her så i hvert fall utenfor denne sal – som synes at det er en urettferdig beskatning for norske eiere, hadde sagt noe om det. Det er også et bidrag til å bedre betingelsene og lønnsomheten for treforedlingsindustrien.

Per Roar Bredvold (FrP) [16:59:54]: Jeg synes dette har vært en spenstig debatt – mer spenstig enn jeg hadde trodd. Kanskje Fremskrittspartiet har trødd på noen ømme tær – jeg vet ikke – men jeg tror dette er en debatt som kommer til å gå videre utenfor denne salen, og kanskje kommer den tilbake til salen om en stund.

Det er ingen tvil om at Norge består av mange skogeiendommer. Det er nærmere 120 000, og av disse er det ca. 30 000 som er på mer enn 500 mål. Men det som er viktig i denne saken, er at det kun er 300 av alle disse skogeiendommene som omfatter ett årsverk eller mer. Det vil si at de fleste eiendommene – nesten alle – er små, og det hogges lite, og det hogges kanskje ikke økonomisk totalt sett heller. Når en vet at en skog trenger ca. 80 år på å vokse fra en liten plante til et stort tre, sier det seg selv at da er det vanskelig å få økonomi i det hvis man har en liten eiendom. Når man også vet at en liten eiendom gir andre små inntekter, blir det ikke noe særlig av betydning ut av dette.

Det Fremskrittspartiet ønsker, er at det skal være enklere å kjøpe en eiendom av en annen. Jeg tror heller ikke at disse eiendommene blir kjøpt opp av rike folk som vil bruke dem som feriested, som noen sier. Nei, jeg tror at de blir solgt til andre aktive skogeiere, for jeg vet – som skogeier selv – at hvis jeg skal selge min eiendom, så selger jeg den ikke til hvem som helst, uavhengig av hva jeg får for den. Man ønsker at den skal overdras til noen som kan drive det man selv har gjort, det ens foreldre har gjort, og det ens forfedre har gjort, på en riktig og god måte. Det å si at dette blir oppkjøp av rike folk som feriested, mener jeg er tull.

Jeg ble litt paff over representanten Lundteigen, jeg må si det. Det er greit å bruke store ord og sterk stemme, men saken blir ikke noe bedre av det – synes jeg, i hvert fall. Nå har regjeringen sittet – som flere har sagt – i nesten åtte år, og jeg kan i hvert fall ikke registrere at denne regjeringen har gjort det noe særlig bedre å være skogeier eller drive innenfor denne næringen og industrien her i Norge.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Bruk av ordet «tull» er nesten å rekne som uparlamentarisk.

Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to gonger tidligare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:02:26]: Representanten Flåtten startet med å snakke om en forhistorisk epoke og noe som var gammaldags. Det kan hende at det kanskje er prosaisk å si det på den måten. Det som var mitt anliggende, var at snakk om det er å ikke ha fokus på målet. Målet i dag er den dårlige lønnsomheten, som i alle deler av verdikjeden fører til manglende utdanning, manglende kompetanse. Ansvaret for at eiendommer ikke blir drevet godt nok i dag, ligger først og fremst i denne salen ved at vi ikke greier å tilrettelegge økonomiske rammebetingelser sånn at det blir interessant. Derfor vil jeg be om at vi slutter å moralisere over skogeiere som ikke skjøtter eiendommene sine godt nok: Det er et resultat av rammebetingelsene. Det trengs en kraftig opprusting, det trengs en tankegang som tilsvarer det Ivar Aavatsmark i sin tid hadde i «Under kroners tak» – hvor vi ser faktum, bruker vi nye virkemidler.

Harald T. Nesvik (FrP) [17:03:54]: Jeg tror samtlige i denne salen faktisk er enige om at det er en utfordring knyttet til treforedlingsindustrien, og at man ønsker å gjøre noe med det. Spørsmålet er bare hva man skal gjøre for å forbedre situasjonen.

Representanten Holmelid sier at dette utelukkende er knyttet til lønnsomheten, at vi ikke får nok betalt for trevirket. Lønnsomheten til en bedrift dreier seg om gapet mellom det som er kostnader og inntekter. Det er det som ligger imellom der, som avgjør hvorvidt det er grunnlag for videre drift eller ikke, altså et økonomisk overskudd i bedriften. Det kan du oppnå gjennom å øke lønnsomheten din, selvfølgelig, ved å få en høyere pris i markedet. Du kan også oppnå det ved å få ned kostnadene dine. Det er faktisk mange bedrifter som må gjøre begge deler.

Det viktigste for treforedlingsindustrien er nettopp rammevilkårene. Da er det viktig å skjele til den saken som skal behandles her neste uke, det som går på budsjettet. Da går det på f.eks. forskning og utvikling, manglende oppfølging fra regjeringens side innenfor næringsrettet forskning, og det går på SkatteFUNN. Det har ikke vært noen bedring i SkatteFUNN-ordningen fra denne regjeringen. Det er fortsatt en altfor lav timepris og et altfor lavt tak knyttet til SkatteFUNN. Dette er utrolig viktige ting som nettopp bedriftene selv kan bruke for å skape nye produkt og for å skape en økt pris ute i markedet. Det er jo det dette dreier seg om.

Det er klart at når det blir for kostbart å frakte tømmeret ut av de enkelte eiendommene fordi det er for små enheter, så påvirker det også lønnsomheten og hvorvidt det er mulig å ta i bruk tømmeret. Det kan nok være det som er problemstillingen for svært mange – også for skogeierne som driver skogen sin og som ønsker å drive skogen – at det kostnadsmessige rett og slett blir for utfordrende fordi det koster så mye å ta ut det tømmeret man har mulighet til å ta ut. Man må se på hele denne næringskjeden, og ikke bare konsentrere seg om en del av det. Det er helheten som er viktig her.

Svein Flåtten (H) [17:06:15]: Jeg skal bare svare helt kort på representanten Lundteigens siste innlegg. Det er flere som har bemerket at de ikke likte min beskrivelse av at det var forhistorisk, gammeldags, antikvert eller hva jeg sa – det husker jeg ikke nå. Det det betyr, er at vi må endre på forholdene i takt med utviklingen i samfunnet. Det er klassisk god høyrepolitikk: forandre for å bevare. Det er slik det fungerer.

Så til representanten Lundteigen, som snakker om ikke å ha fokus på målet. Det er litt vanskelig å forstå hva det er, men det er det han kaller for lønnsomhet i alle ledd. Da er det rammebetingelsene for næringslivet som teller, det er helt avgjørende viktig. I den tiden representanten Lundteigens parti har sittet i regjering, har kostnadsnivået i Norge økt med nær 60 pst. Det er selvsagt fordi vi har hatt anledning til å bevilge oss gode lønnsoppgjør. Høyre setter seg ikke som talsmann for å redusere lønningene i dette landet, men jeg peker på at det er den aller største utfordringen. Det har skjedd i den perioden representanten Lundteigen – forhåpentligvis – har hatt en viss innvirkning på politikken med tanke på f.eks. kompenserende tiltak.

Kompenserende tiltak kan være så mangt. Det kan bl.a. være skattemessige tiltak, som jeg forstår at en annen representant for Senterpartiet, nemlig statsråden, er svært opptatt av. Hvis de da kan snakke seg litt sammen, slik at også Lundteigen kan få en oppfatning om det og være sterkere inn mot regjeringen når det gjelder gode, positive skattetiltak for industrien, ville det være bra. Det samme vil selvfølgelig være å legge til rette for innovasjon for å stimulere bedriftene til selv å komme med nye produkter, men vi må også tenke på at den eksisterende industrien skal overleve. Da har jeg vært inne på de tiltakene som er viktige. Jeg takker for god støtte fra statsråden og håper på mulig fremtidig støtte fra representanten Lundteigen.

Terje Aasland (A) [17:08:56]: Med fare for å forskuttere noe av debatten som kommer i neste uke, ble det for fristende til å kunne la være å ta ordet nå.

I en tid hvor Høyre og Fremskrittspartiet reelt sett har vært uten innflytelse i næringspolitikken, har det aldri vært brukt mer penger til forskning over offentlige budsjetter. Det har aldri tidligere noen gang vært brukt mer penger til forskning over statsbudsjettet. Aldri før har det vært brukt mer penger til samferdselssatsing i Norge. I den tiden er det skapt 340 000 nye arbeidsplasser. I år er det etablert over 20 000 nye aksjeselskaper i dette landet. Norsk næringsliv går særdeles godt.

Vi har utfordringer knyttet til treforedlingsindustrien, det tror jeg vi alle kan erkjenne. Det handler først og fremst om at norsk treforedlingsindustri i for stor grad har vært ensidig fokusert på avispapir og papirproduksjon. Det markedet har falt. Det ansvaret må treforedlingsindustrien selv ta. Det å forske, det å utvikle, det å se på mulighetene for å skape inngang i nye markeder er spennende, men det tror jeg best gjøres med den retningen som denne regjeringen har valgt for næringspolitikken, altså ved å satse mer på forskning, mer på samferdsel, og ikke minst ved å underbygge langsiktigheten og stabiliteten i rammebetingelsene for norsk industri og norsk næringsliv.

Så blir jeg litt forundret når representanten Bredvold sier at han er helt overbevist om at de fleste eiendommene – ja, at alle eiendommene som vil bli solgt – overdras til andre aktive skogbrukere. Da skjønner jeg ikke hvorfor det er så viktig å oppheve konsesjonsreglene slik de fungerer i dag. Det er fullt mulig gjennom dagens konsesjonsregler å underbygge andre aktive skogbrukere ved å selge eiendom, men det forutsetter noen regler, noen kjøreregler, som jeg tror de fleste i denne sal er opptatt av kvalitetene ved.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:11:38]: Det er ikke min mening å forlenge møtet – i hvert fall ikke om et tema der jeg overhodet ikke skal påberope meg noen spisskompetanse; jeg kommer fra et fylke der mesteparten av skogen omtrent bare når meg til knærne.

Men man blir litt forbauset når man hører på debatten, for nå har vi altså ført en debatt som nesten med betongvegger kutter opp verdikjeden. Vi har hørt representanter argumentere for en næring totalt avkoblet fra markedet. Vi skal realitetsorienteres, sier man, fra de dype skoger, men det må jo være i en boble som overhodet ikke ser dagslys! Det er jo engang slik at et lønnsomhetsperspektiv må ta med seg næringen fra grunnen av og oppover. Vi snakker om forskjellige næringer i dag, men veldig ofte bruker vi de samme begrepene. Vi snakker om at næringen må være markedsorientert. Jeg har ikke bare hørt gode argumenter for det for denne næringen. Vi snakker om at det må være en kompetansebasert næring. Jeg har ikke bare hørt gode argumenter for det for denne næringen. Vi prater til og med om at det å være klyngeorganisert kan være vellykket for enkelte næringer, og vi prater om innovasjon, og da er det litt spesielt at man skal tviholde på at jo mer perifert og jo mindre eierskapet skal være til skog, jo bedre og sikrere blir det. Det er ikke slik vi – gjennom hele historien – kan si at vi sikkert finner gode samvirkeordninger som løser dette. Det kan se ut som at vi, akkurat for denne næringen, definitivt ikke har funnet gode samvirkeordninger som har løst dette, for da tror jeg næringen kanskje ikke hadde stått overfor de problemene man ser i dag.

Svein Flåtten (H) [17:13:42]: Jeg forstår at næringskomiteens leder føler seg litt forurettet fordi vi ikke har skrytt nok av de gode resultatene til regjeringen. Det var egentlig ikke det denne saken gjaldt, men la meg likevel svare på hans innlegg. Han sier at vi ikke snakker om det som går bra. Nei, vi gjør ikke det i dag, for denne debatten – særlig brakt opp av representanten Lundteigen – har vært en debatt om det som ikke har gått bra. Da forstår jeg næringskomiteens leder dit hen at det som ikke går bra, er bedriftenes eget ansvar å gjøre noe med – jeg tolket ham omtrent slik – mens det som går bra, er regjeringens fortjeneste. Jeg bare konstaterer at dette er næringskomiteens leders innstilling til dem som sliter i den tosporsøkonomien som vi utvilsomt har i Norge i dag, og hvor fastlandsindustrien har det vanskelig på mange måter. Så dette er om ikke regjeringens holdning, så i hvert fall holdningen fra næringskomiteens leder.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:15:15]: Det var representanten Frank Bakke-Jensen som fikk meg til å ta ordet, for da du hørte det innlegget, kunne du få inntrykk av at vi står overfor en veldig stakkarslig og liten næring. Ut fra det siste jeg har lest, er det ca. 25 000 årsverk i den verdikjeden som norsk skog og treforedling representerer, så dette er en stor og tung kjede. Den skaper mange årsverk og gir mye verdiskaping rundt omkring i hele Norge.

Så selv om vi nå sliter i visse deler av treforedlingsindustrien, så er det jo veldig mange ulike elementer – som husbygging, tømmer – innenfor den verdikjeden. Men skal vi klare å få god lønnsomhet i skogbruket, få gode inntekter – som vi kan diskutere skatt med bakgrunn i – så kan vi ikke bare ha avsetning for sagtømmer, vi må også ha avsetning for sliptømmeret, massevirket. Det er jo på massevirkesiden vi ser de største utfordringene. Vi må ta tak i det og sikre at vi har avsetning for massevirket også i generasjonene framover.

Så vil jeg si til Frank Bakke-Jensen: Når vi snakker om norsk skognæring, må vi snakke stolt om norsk skognæring, for det er en stor og tung næring, og det er også en stor eksportnæring, noe vi også ønsker at den skal være framover.

Presidenten: Representanten Terje Aasland har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Terje Aasland (A) [17:16:34]: En kort erkjennelse: Jeg blir selvfølgelig meget glad hvis opposisjonen omtaler regjeringspartienes politikk som fortreffelig, men det var ikke det jeg var ute etter på noen som helst måte.

Siden det ble nevnt forskning og andre innsatsfaktorer, syntes jeg det var viktig å nevne at i denne perioden og i det statsbudsjettet vi nå behandler, er det faktisk en historisk høy satsing på forskning, og det er en historisk høy satsing på samferdsel, som er viktige instrumenter med tanke på en framtidig treforedlingsindustri.

Da jeg sa at treforedlingsindustrien selv må være med og bære litt av ansvaret for den situasjonen de er i, så er det fordi at norsk treforedlingsindustri i for stor grad ensidig har vært eksponert for papirmarkedet – et papirmarked som til de grader har sviktet. Det tror jeg vi skal erkjenne, for så å fokusere på de andre mulighetene som norsk treforedlingsindustri faktisk kan ha med seg, hvor vi også ser gode eksempler, f.eks. Borregaard, som fikk noen offentlige kroner som bidrag nå nylig.

Presidenten: Neste talar er Frank Bakke-Jensen, og presidenten vil minne om at debatten handlar om konsesjonskrav og buplikt.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:17:51]: Det gjorde nesten turen min opp hit unødvendig, men jeg skulle bare takke statsråden for de opplysende ord. Og så må jeg få si at her er mange fine festtaler fra posisjonen. Det er litt merkelig at denne «fantastiske» næringspolitikken også i den grad baserer seg på et fragmentert eierskap – at det skal ligge i bunnen. Jeg fatter ikke at dette lovverket heller bør være så fleksibelt at eierskapet bør være organisert, slik at det ser bra ut nedenfra – fra dem som skal eie. Jeg mener at et politisk fragmentert eierskap ikke kan være noen fordel.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 10 og 11.