Gunnar Gundersen (H) [12:42:35]: Jeg har ved et par anledninger tidligere reist spørsmål i Stortinget om utvikling av det private eierskap. Et mangfoldig, sterkt, variert og spredt privat eierskap er en helt sentral byggekloss for Norges framtidige velferd. Det er mange sider ved denne debatten. Den griper inn i maktspredning, i verdiskaping, i distriktspolitikk og ikke minst i hva slags arbeidsplasser og hvilken utvikling vi skal ha i det norske samfunn framover. Jeg mener den kort og godt er helt sentral med henblikk på å utvikle det kunnskapsbaserte Norge. Allikevel er det ikke ofte debatten løftes opp og blir sentral i Stortingets debatter. Tar vi et velutviklet privat eierskap altfor mye for gitt? Jeg mener det.

Foranledningen til denne interpellasjonen var også et oppslag i Aftenposten, der det ble påvist at flere har tillit til familiebedriftene enn til andre bedrifter. Samtidig viser en rapport fra forskere på BI, der familiebedriftene og eierskapet i disse bedriftene var tema, at familiebedriftene representerer stabilitet og langsiktighet og har et eierskap som skaper store verdier og mange arbeidsplasser, og har høyere avkastning enn andre bedrifter. Som naturlig er, har familiebedriftene et mer konsentrert eierskap enn andre bedrifter, og de har også en annen risikoprofil på sine investeringer enn bedrifter med et annet eierskap. Det ble også vist til at den høyere avkastningen kunne skyldes at kapital var en kritisk minimumsfaktor med henblikk på hva slags prosjekter disse bedriftene kunne engasjere seg i. Familiene får ofte både arbeidsinntekt fra og har all sin kapital eller formue knyttet til bedriftens kontantstrøm. Sagt med andre ord: Disse bedriftene og deres eiere treffes hardt av formuesskatten, og den har sine klare skadevirkninger på et eierskap som heller burde stimuleres, om en ønsker et sterkt privat eierskap i Norge.

Aftenpostens påfølgende oppslag om at skattesvake kommuner var de kommunene som ville tape mest på fjerning av formuesskatten, var derfor for meg en total logisk brist. Kartet som ble vist samtidig med oppslaget, var godt samsvarende med de områder av landet der privat eierskap er svakt. En kunne heller si at disse kommunene kommer dårlig ut fordi de mangler tilstedeværelse av et privat eierskap som har styrke og kraft til å drive fram nye arbeidsplasser.

Familiebedrifter er bare ett eksempel på eierstruktur i norsk næringsliv. De er en del av mangfoldet, og denne interpellasjonen skal ha fokus på behovet for å stimulere privat eierskap på bred basis.

Det er mange grunner til å rette fokus mot det private eierskap. Nordmenn sparer i bolig og hytter, mens sparing i verdiskapende virksomheter er meget svak. Dette tror jeg svekker vår grunnleggende forståelse for næringsvirksomhet og hva som skal til for å skape framtidens arbeidsplasser. Det er viktig å få til en kursendring, noe jeg er sikker på statsråden slutter seg til. En kan, om en studerer utviklingen på Oslo Børs, få inntrykk av at det private eierskap er tilnærmet utradert i Norge. Av selskapsverdiene på Oslo Børs er kun ca. 4 pst. eid av privatpersoner. Denne andelen har vært i kontinuerlig nedgang de siste 10–15 årene. På Oslo Børs er det staten og utlendinger som dominerer. Utlendingers andel svinger rundt en tredjedel, mens statens har fordoblet seg de siste ti år og svinger nå også rundt en tredjedel. Mye tyder på at formuesskatten får den effekt man kunne forvente. Eierskapet konsentreres til dem som ikke betaler slik skatt.

Men Oslo Børs sier, slik familieselskapene illustrerer, langt fra alt om norsk næringsliv. Det ikke-noterte eierskap, i den betydning at selskapene ikke er på børs, har lett for å bli glemt, men er allikevel helt sentralt. Ikke-noterte selskaper har i Norge samlet om lag fire ganger så høye inntekter som noterte selskaper, de sysselsetter nesten fire ganger så mange og innehar om lag dobbelt så mye eiendeler. Øyvind Bøhren, professor ved BI, har gjort mye interessant arbeid på dette. Funnene i hans studier antyder også at marginalavkastningen på realinvesteringer er høyere blant ikke-noterte selskaper enn for børsnoterte, og det er vel antageligvis her vi finner grunnen til at SPU har interesse av å gå inn i ikke-noterte aksjer.

Nordmenn er innovative, og vi er gode til å starte bedrifter. Undersøkelser viser at vi er høyt oppe når det gjelder gasellebedrifter, men vi er svake når det kommer til å utvikle dem til store, internasjonale aktører. Dette har noe med svake egenkapitalmarkeder og manglende mangfoldige eiermiljøer å gjøre.

Den maktspredning som ligger i en målsetting om et spredt og styrket privat eierskap, er et svært sentralt punkt. Dersom vi ikke beholder og videreutvikler mangfoldige og sterke private kapital- og investormiljøer, vil det svekke mulighetene for å utvikle arbeidsplasser, spesielt ute i distriktene, men generelt over hele Norge. Lokale, små investorer liker å investere i sitt nærmiljø og i bedrifter og arbeidsplasser de kjenner, og kan følge med på. Det viser forskning. Uten denne type miljøer vil svært mange arbeidsplasser og småbedrifter i Norge mangle den kapital de trenger for en sunn utvikling. Manglende fokus på hva mangfold, maktspredning og spredte beslutningsmiljøer betyr, er bemerkelsesverdig i et land med så spredt bosetting og næringsliv som i Norge. En god illustrasjon på dette er bedriften Takeda Nycomed i Elverum i mitt hjemfylke, Hedmark. Til tross for lønnsomhet og rasjonell produksjon legger de utenlandske eierne ned produksjonen, som del av en større restrukturering. Tidligere næringsminister Giske og staten meldte pass med henblikk på å finne løsninger, og nå har de ansatte selv bestemt seg for å ta tak. De skyter inn aksjekapital og satser på å bygge en ny bedrift på den kompetanseplattformen de har.

Veidekke er et annet eksempel på en i norsk sammenheng stor bedrift som i flere år har satset meget bevisst på de ansattes medeierskap. Bedriften mener selv at det har gitt klare resultater i form av lønnsomhet, vekst og, ikke minst, et samhold og en felles målforståelse, som er viktig for å takle de utfordringene som kommer.

Det snakkes mye om utvikling av næringsklynger i Norge. Det er enighet om at utvikling av sterke næringsklynger er en viktig del av det å utvikle konkurransekraft i et høykostland som Norge og i en verden der kunnskapsmiljøer blir helt sentralt. Derimot snakkes det lite i Norge om at kompetente og sterke kapital- og eierskapsmiljøer er en svært viktig del av komplette næringsklynger. Jeg tror rett og slett ikke at statlig kapital kan ta alle de rollene som et spredt og mangfoldig eiermiljø kan gjøre i et næringsklyngeperspektiv.

Den norske stat er rik. Den norske stat har og kommer til å ha et stort, strategisk eierskap i noen sentrale selskaper i uoverskuelig framtid. Men når det kommer til å skape det næringslivet som skal bære oss og forsvare vårt velferdsnivå inn i framtida, må mangfoldets kraft få en avgjørende betydning.

Regjeringsplattformen har mange gode intensjoner på dette området. Den anerkjenner viktigheten av det private eierskap på en helt annen måte enn den forrige regjeringen gjorde. Det er derfor hyggelig, i motsetning til tidligere år, å kunne ta opp et tema der statsråden og jeg har samme ønske. Jeg ser fram til å høre statsrådens innlegg.

Statsråd Monica Mæland [12:51:46]: Interpellanten tar opp et viktig tema, og jeg setter pris på at Stortinget diskuterer hvordan vi kan styrke det private eierskapet i næringslivet. Som interpellanten viser til, spiller familiebedrifter en betydelig rolle i norsk næringsliv. Det kommer ikke minst til uttrykk i BIs artikkel om familieeierskap.

Det kan være ulike måter å definere familiebedrifter på, men det er naturlig å legge til grunn private virksomheter hvor familiemedlemmer eier minst 50 pst. av aksjene eller eierandelene. Legger vi denne definisjonen til grunn, er anslagsvis to av tre norske aksjeselskaper familiebedrifter. I 2011 utgjorde dette rundt 72 000 bedrifter.

Familiebedrifter er altså en fundamental del av det norske private eierskapet. De bidrar til sysselsetting over hele landet og skaper store verdier. Regjeringen anerkjenner den viktige posisjonen disse bedriftene har i norsk næringsliv, og vil bidra til at Norge også i fortsettelsen har et betydelig innslag av familieeide bedrifter.

Regjeringen har som mål å styrke det private eierskapet, og vår politikk tar hensyn til hvordan eierskapet i næringslivet er strukturert. En vesentlig del av en familiebedrifts livsløp er at den er gjenstand for generasjonsskifter. Arveavgiften representerte en likviditetsbelastning som la unødige hindre i veien for fortsatt familieeierskap.

Ved å fjerne arveavgiften har Stortinget styrket rammebetingelsene til norske familiebedrifter.

Regjeringens politikk bygger på at verdier skal skapes, før de fordeles. Målet for næringspolitikken er derfor å sikre størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Da må vi anvende våre ressurser der de skaper størst verdi.

Vår verdiskaping avhenger av at det etableres, videreutvikles og drives lønnsomme bedrifter i Norge. Det betyr også at ulønnsomme bedrifter må omstilles eller, i verste fall, avvikles. Vi ønsker eiere som bidrar til at virksomheter har god evne til omstilling og innovasjon. Det er også viktig med et mangfold av eiere. Det gir god anvendelse av eierkompetanse og reduserer risiko. Virksomheter gjennomgår ulike faser, noe som stiller ulike krav til eiere. Det er ikke nødvendigvis de samme krav til eierskapskompetanse ved etablering som ved drift, vekst, omstilling, salg og avvikling.

Privat eierskap skal være hovedregelen i norsk næringsliv, og regjeringen vil bidra til å styrke det private eierskapet. Målet vårt er økt verdiskaping og trygge og gode arbeidsplasser. Derfor er vår viktigste oppgave å sikre næringslivet over hele landet en forutsigbar økonomisk politikk og gode rammebetingelser. Det er viktig for virksomhetene, for ansatte og for eierne, og det er også viktig for dem som sikrer tilførsel av kapital til næringslivet.

Det skal lønne seg å jobbe – det må også lønne seg å spare og investere. Vi har derfor redusert personskatten og formuesskatten. Endringene stimulerer til arbeid, sparing og privat eierskap. Det bidrar også til investeringer i næringsvirksomhet i Norge, til entreprenørskap, og det forenkler generasjonsskifter i familiebedrifter.

Regjeringen har derfor forsterket arbeidet med skatteendringer. Scheel-utvalget ser på selskapsbeskatningen. I tråd med løftet om vekstfremmende skattelettelser og et lavere skattenivå skal utvalget også legge fram et forslag om netto skattereduksjoner.

Vi forenkler. Virksomheter og eiere skal bruke mindre ressurser på rapportering og oppfølging av myndighetspålagte krav. Forenkling sparer næringslivet for tid og penger, og det kommer ikke minst nye og små virksomheter til gode.

Vi satser på næringsrettet forskning. Det gir bedriftene ny kunnskap, kompetanse, teknologi og økt innovasjon. Dette handler om å legge til rette for størst mulig verdiskaping i framtiden. Derfor har vi styrket ordninger som SkatteFUNN, Brukerstyrt innovasjonsarena og klyngeprogrammene NCE og GCE.

Vårt mål er å bidra til økt entreprenørskap. Derfor skal vi også legge til rette for flere gründere. Det handler både om tilgang til kapital og om kompetanse. Vi har et stort statlig virkemiddelapparat – bl.a. Forskningsrådet, Innovasjon Norge, SIVA, Investinor og Argentum. Fra regjeringens side er vi opptatt av at de ressursene vi bruker, treffer de mest innovative og levedyktige prosjektene. Derfor skal vi gjennomgå virkemiddelapparatet.

Det offentlige er en stor eier. Regjeringen fører en ansvarlig statlig eierskapspolitikk. Statens prinsipper for god eierstyring ligger fast. Ansvarsdelingen mellom styre og eier er sentral. Det settes klare mål for eierskapet. Det gir selskapene og aksjonærene forutsigbarhet. Vi samarbeider med andre aksjonærer om valg av kandidater til sentrale styreverv og velger kandidater basert på kvalifikasjoner.

Vi vil søke å redusere statens direkte eierskap i Norge for å sikre maktspredning og styrke det private eierskapet. Vi jobber derfor nå med en eierskapsmelding, som vi håper å legge fram for Stortinget før ferien.

Norsk industri har gjennom årtier også hatt god nytte av utenlandsk kapital og kompetanse. At utenlandske selskaper ønsker å investere i Norge, er derfor positivt. Det viser at norske arbeidstakere, eiere og industri er konkurransedyktig. Norske virksomheter leverer varer og tjenester som markedet etterspør.

Jeg hadde derfor vært mer bekymret hvis utenlandske selskaper ikke hadde vært villig til å investere og satse i norsk næringsliv. Det skal også være attraktivt for utenlandske investorer å investere her.

La meg oppsummere: Vi har i Norge et aktivt og mangfoldig eierskap. Familieeide virksomheter utgjør en vesentlig del av norsk næringsliv. Regjeringen arbeider for å styrke det private eierskapet. Vi har bl.a. tatt viktige grep, som vekstfremmende skattelettelser, forenkling og styrking av næringsrettet forskning. Det legger til rette for høy sysselsetting, trygge arbeidsplasser og økt verdiskaping, som igjen danner grunnlaget for gode velferdstjenester, også i framtiden.

Gunnar Gundersen (H) [12:58:43]: Det er ikke overraskende at det er stor enighet mellom statsråden og meg om at det nå føres en offensiv politikk for å styrke det private eierskap. Vi registrerer med glede at arveavgiften er borte, og at det satses på forskning og utvikling – den type ting – som kan gjøre at vi skaper mer, før vi begynner å fordele mer.

Selskapsbeskatningen var statsråden inne på. Vi vet at internasjonalt er det nå en bevegelse i kraftig nedadgående retning. Det er selvfølgelig grenser for hvor langt man kan gå, men det utredningsarbeidet som er satt i gang, er viktig i den sammenheng. Jeg vil her også si at svært mange steder i verden slåss man nå om å tiltrekke seg de virkelig tunge miljøene innen innovasjon og nyskaping. Derfor er det veldig bra at statsråden signaliserer at man i Norge er oppmerksom og følger med på hva som skjer rundt en.

Det er ingen uenighet om at utenlandsk kapital er veldig bra. Det er et tegn på styrke for det norske samfunn at utlendinger er interessert i å investere i Norge. Noe annet ville være veldig trist. Men spørsmålet her går på det å gjøre norske miljøer konkurransedyktige med de utenlandske miljøene, og også se at kapital faktisk er en innsatsfaktor som må eies av noen og følges opp av kompetanse, sånn at man får rettet den inn mot framtidig verdiskaping på en konstruktiv måte. Det er meningen med interpellasjonen.

Jeg synes sånn sett at debatten ofte gjenspeiler at vi har lett for å glemme det der. Vi tar det som en selvfølge, selv om statistikken viser at den private delen av kapitalmiljøene er uhyre svake. Jeg må si at for mitt eget hjemfylke ser jeg det som kanskje den største svakheten, og den største utfordringen er nettopp hvordan man får bygget opp noen private miljøer som er villige til å ta ansvar for også å utvikle verdiskaping i mitt hjemfylke. Vi har lett for å sette oss ned og vente på at staten og andre utenfra skal komme og løse problemet. Det tror jeg var selve kjernen i det kartet jeg refererte til i Aftenpostens oppslag, og det var veldig godt samsvarende med hvor en manglet nettopp de kapitalmiljøene.

Jeg ser fram til den videre debatten, men jeg er iallfall beroliget med at statsråden har fullt fokus på dette.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Omland (A) [13:02:02]: Takk til interpellanten, som reiser en viktig debatt om hvordan vi får en god næringsutvikling for at private, familieeide bedrifter etableres, og at det blir utvikling også i eksisterende private bedrifter. Sett fra Arbeiderpartiets side er det svært viktig for å lykkes at regjeringen fører en aktiv næringspolitikk. I denne sammenhengen vil jeg vise til at Stoltenberg-regjeringens aktive næringspolitikk resulterte i at det ble etablert 350 000 nye arbeidsplasser i perioden, og at to tredjedeler kom fra privat sektor. I en periode da Europa hadde det største tilbakeslaget i økonomien på flere generasjoner, har altså Norge hatt god økonomisk vekst og kraftig økning i antall arbeidsplasser. Det viser at vår næringspolitikk har gitt gode resultater.

Vi i Arbeiderpartiet er enig med interpellanten i at familieeide bedrifter spiller en viktig rolle for verdiskaping og sysselsetting. Vi er opptatt av et aktivt, mangfoldig eierskap både privat og offentlig. Et mangfold blant eierne er viktig ut fra at ulike næringer og forskjellige faser i en virksomhets livssyklus gjerne stiller ulike krav til eiere og deres kompetanse, kunnskap, nettverk og risikoevne- og vilje.

Vi ser også at mye av knoppskytingen for gründere og familieeide bedrifter skjer ut fra de store både statseide og privateide lokomotivbedriftene. De mange små og mellomstore bedriftene vi har rundt om i landet, står for om lag to tredjedeler av sysselsettingen og over halvparten av omsetningen i næringslivet. Private eiere og familiebedrifter er på mange måter bærebjelken i næringslivet vårt.

Vi er opptatt av at vi må satse på målrettede næringspolitiske virkemidler som kan stimulere til næringsutvikling og bedriftsetablering. Derfor satser vi bl.a. på å legge til rette for finansiering gjennom næringspolitiske virkemiddelapparat, spesielt Innovasjon Norge, SIVA; Investinor og også såkorn. Jeg opplever at denne regjeringen går litt motsatt ved å kutte i virkemiddelapparatet, ved å gjøre dem mer generelle og næringsnøytrale og også geografinøytrale. I den sammenheng vil jeg bare nevne kutt i regionale utviklingsmidler, som har hjulpet mange gründere og familieeide bedrifter i gang. Vi ser at regjeringens forslag om kutt i arveavgiften vil for enkeltmannsforetak gi en økt skattebyrde om avskrivningsgrunnlaget ikke justeres. Dette er også familiebedrifter. I den sammenheng kan også nevnes det nye forslaget om utvidelse av permitteringsperioden, som nok vil belaste mange av de samme bedriftene.

Jeg vil også nevne at det i EU-programmet Horisont 2020 er et forsknings- og innovasjonsprogram med mål om å skape et konkurransedyktig næringsliv. Størstedelen skal gå til små og mellomstore bedrifter. Her er Norge deltaker. Mange av disse er også familieeide, og regjeringen valgte i budsjettet ikke å tilslutte seg EUs COSME-program. Ministerens svar var at dette var et nytt program. Dette er imidlertid et verktøy for EU som retter seg spesielt mot små og mellomstore bedrifter. Horisont 2020 og COSME komplementerer hverandre ved at COSME skal hjelpe bedrifter i en vekstfase. På en studietur som jeg hadde til Brussel, ble viktigheten av at Norge burde delta understreket fra de regionale kontorene. Det ville være en vitamininnsprøyting for små og mellomstore bedrifter, og mange av disse er som sagt familieeide. Så jeg vil spørre: Ser ikke statsråden at en deltakelse i COSME-programmet vil styrke de familieeide bedriftene, og vil hun se på dette igjen?

Charlotte Spurkeland (H) [13:07:07]: Jeg ønsker å begynne med å takke min kollega, representanten Gundersen, for å ta opp dette viktige spørsmålet, samt for hans og statsrådens innlegg i debatten. Jeg er enig i viktigheten av og behovet for privat eierskap i Norge, og at det har fått ganske liten plass i den politiske debatten som har vært de siste årene. Det kan skyldes at det har blitt tatt for gitt, men jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å ta nettopp det for gitt. Det opplever jeg heller ikke at statsråden eller regjeringen gjør.

Representanten Gundersen snakket om norsk konkurransekraft, noe som også var en av Høyres viktigste saker i valgkampen. Forleden uke ble dette igjen aktualisert da sentralbanksjefen benyttet sin årstale til å ta opp det at gapet mellom produktivitetsveksten og lønnsveksten i Norge har økt. Jo større dette gapet blir, jo mer svekkes konkurransekraften til norske bedrifter. Å sikre at bedriftene med privat eierskap har gode rammevilkår for å drive, kommer derfor i framtiden til å være avgjørende for å bidra til å lukke dette gapet.

Vi har flere eksempler på norske familieeide bedrifter som i konkurranse med utenlandskeide bedrifter har dårligere konkurransevilkår som følge av den særnorske formuesskatten. Fra mitt hjemfylke Hordaland kan jeg nevne flere bedrifter, f.eks. bryggeriet Hansa, som er norskeid og betaler formuesskatt, mens den største konkurrenten i Norge er utenlandskeid og gjør det ikke. Jeg mener ikke i denne sammenheng at utenlandsk eierskap i Norge er en trussel for norsk næringsliv – som også statsråden var inne på – men når konkurransevilkårene blir så ulike, er det klart at dette kan gå ut over konkurransekraften. Derfor er det svært gledelig at formuesskatten allerede for 2014 er senket betydelig. Samtidig er det helt avgjørende at vi ikke legger andre hindringer i veien for dem som ønsker å innovere og utvikle sine bedrifter.

Jeg har lyst til å gi et kort eksempel fra USA, nemlig det filmkameraet som ble brukt av Peter Jackson i filmingen av bl.a. «The Hobbit», som går på kino nå. En kameranerd så på kameramarkedet, på at utviklingen gikk fryktelig tregt. Han mente at de store filmkameraprodusentene med vilje slakket på utviklingen, slik at de skulle lansere sine produkter og teknologi litt etter litt for å få mest mulig ut av både forbruker- og næringsmarkedet. Nerden, som tilfeldigvis var en pengesterk gründer og grunnlegger av det kjente merket Oakley, så på dette som et problem han kunne gjøre noe med. Med sin private kapital utviklet han og lanserte et kamera som hadde den beste teknologien som var tilgjengelig, men som de andre produsentene ikke hadde ønsket å levere på mange år.

I tillegg lanserte han det til en brøkdel av prisen, og har lagt all produksjon til USA i dag – i motsetning til de andre, som har lagt den til Asia. Dette konkrete eksempelet viser at tilgangen på privat kapital har bidratt til å senke kostnader og levere innovative løsninger til et marked, samtidig som flere arbeidsplasser har blitt skapt.

Sunn konkurranse og innovasjon viser seg å være mulig i et marked hvor det er tilgang på risikovillig kapital, og hvor det ikke taper seg å gjøre dristige investeringer.

Jeg mener at vi som politikere skal legge til rette for slike nyvinninger, og at det skal være rom for det i Norge. Når norske bedrifter utvikler teknologi, skal det ikke stå på skattepolitikken at det ikke er kapital tilgjengelig for å lansere den. Når norske bedrifter ønsker investeringer som sikrer bedriften og den ansatte i den, skal ikke bedriftens formue skattlegges så hardt at det ikke lønner seg å foreta de investeringene som er nødvendige.

Forskningen, som representanten Gundersen trekker fram fra BI, viser at familieeide bedrifter er mer lønnsomme enn andre bedrifter. Privat eierskap og kapital i norske bedrifter kommer fortsatt til å spille en viktig rolle i Norge, men vi skal ikke ta det for gitt. Det er svært gledelig å høre at statsråden ønsker å styrke vilkårene for det private eierskapet, og at hun viser til så mange konkrete tiltak som hun jobber med.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:11:38]: Jeg vil takke interpellanten, som tar opp et viktig tema.

Det er slik at tre fjerdedeler av norske bedrifter er eid av familier. Der nye bedrifter i snitt skaper ca. to arbeidsplasser, viser undersøkelser fra EU-kommisjonen at et vellykket eierskifte i små familiebedrifter fører til at i snitt fem arbeidsplasser blir videreført. Da er fokuseringen på et smidig eierskifte. Det har vært viktig for Kristelig Folkeparti lenge. Et eksempel på det motsatte av en smidig overgang har nettopp vært arveavgiften. Arveavgiften har ført til at kapital, som kunne vært brukt til å styrke, trygge og videreutvikle bedriftene og arbeidsplassene, i stedet har blitt betalt inn til staten, og slik bidratt til det motsatte: Det har skapt økonomisk belastning og risiko ved generasjonsskifte. Derfor er det bra at samarbeidspartiene Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene har klart å fjerne arveavgiften.

Samtidig er det viktig for Kristelig Folkepartis å understreke behovet for en bred gjennomgang, som regjeringen nå foretar av de endringer som ble vedtatt i arveavgiften fra årsskiftet, slik at vi ikke får negative virkninger av noe som i utgangspunktet skulle være positivt. Det var det som var hensikten: å bedre rammebetingelsene for alle ved å fjerne arveavgiften.

Jeg er veldig glad for at statsråden i sitt innlegg er opptatt av gründere – gründere med kompetanse og kapital. Det er slik at vi bør sette oss som mål, synes Kristelig Folkeparti, at vi skal være verdens mest nyskapende land. Da står nye og nyetablerte småbedrifter helt sentralt. Så statsråden har støtte fra Kristelig Folkeparti til å satse på kompetanse og kapital innenfor denne sektoren.

Reduksjon av formuesbeskatningen er også viktig sett i forhold til det vi nå diskuterer. Vi vet at formuesskatten svekker privat og aktivt eierskap, tapper familiebedrifter for kapital og vanskeliggjør gründervirksomhet og nyskaping. Det er ikke noe annet land der formuesskatten slår inn på et så lavt nivå som hos oss, og vi har dårlige skjermingsordninger når det gjelder arbeidende kapital. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti, i likhet med regjeringen, Venstre, LO, Bondelaget, Rederiforbundet, bare for å nevne noen, en skjerming for arbeidende kapital når det gjelder formuesbeskatningen. Vi tror det er et viktig virkemiddel nettopp det som interpellanten tar opp om rammebetingelser for verdiskapingen, i det store og hele.

Marit Arnstad (Sp) [13:15:03]: Jeg takker interpellanten for en interpellasjon med et interessant tema.

Jeg har lyst til å understreke helt i starten at det jeg synes er noe av det viktigste og mest verdifulle med det norske næringslivet, er bredden av eierskap – alt fra den spede gründeridé til enkeltpersonforetaket, fra AS-et til de familieeide bedriftene, de børsnoterte selskapene og statlige selskapene.

De har på mange måter utfylt hverandre. Mange av de viktigste lokomotivene i norsk næringsliv har vært statlig, heleid eller delvis eid. De har drevet fram en utvikling og en omstilling på mange områder samtidig som de også har gitt grobunn for en rekke privateide og familieeide bedrifter, som har kommet i kjølvannet av de større lokomotivene. Offshoreindustrien er et typisk eksempel på det, både ved den omstillinga en har hatt fra den maritime næringa og shippingnæringa over til offshore, men også Statoil og de statlig eide selskapenes evne til å drive fram innovasjon og teknologi og også trekke med seg nye bedrifter som er privateide og gjerne familieeide. Det har vært en styrke ved det norske næringslivet, det er det fortsatt og bør også være det i framtida.

Senterpartiet ser på familieeide bedrifter som en svært viktig del av denne norske floraen av næringsliv. Det er mange fordeler som en kan se ved de familieeide bedriftene. Det er ofte en kort beslutningsveg i disse bedriftene, og det er ofte en stor grad av trygghet og stabilitet over virksomheten. Det er også en stor grad av lojalitet både til det en gjør og det bedriften utfører, men også til samfunnet rundt. Det er ofte en stor grad av langsiktighet i de beslutningene som tas i familieeide bedrifter.

Så er det også noen utfordringer knyttet til de familieeide bedriftene. Det er spørsmål en av og til kan stille seg om viljen til endring er like stor som i en del andre bedrifter, om en er i stand til og ønsker å gjøre de strategiske grepene på de tidspunktene det er nødvendig, og også om en har den profesjonaliteten i styring og ledelse som en har i andre deler av næringslivet. Det er interessante spørsmål, som også fortjener oppmerksomhet knyttet til de familieeide bedriftene. Men det er ofte mer spennende bedrifter, også fordi de drives av mer enn bare kvartalsresultatene, som de børsnoterte selskapene drives av.

Jeg er kjent med den studien som BI utførte. Den dokumenterer at familieeide bedrifter utgjør en betydelig andel av næringslivet, enten du regner det etter antall ansatte eller etter omsetning. Den viser også til den tette koblingen som finnes mellom eierskap og styring og ledelse, og de fordelene og ulempene det utgjør. De peker kanskje særlig på to ulemper som familieeide bedrifter har, og en er kommet godt fram her, nemlig det at de fleste av dem ikke er børsnotert, betyr at de har en svak tilgang på kapital, og at det er en utfordring knyttet til virksomheten og lønnsomheten til syvende og sist.

En stor del av rapporten handler ikke om det. En stor del av rapporten handler også om de ulempene og de utfordringene som eierutøvelse og styring og ledelse i seg sjøl medfører, og hva det også betyr for lønnsomheten i disse bedriftene. Det er en problemstilling som også fortjener oppmerksomhet midt oppe i all diskusjonen vi ellers måtte ha om både formuesskatt og arveavgift.

Så viser rapporten også et par andre ting som er interessant fra empiri som ikke bare er norsk, men også internasjonal, og det er at når det gjelder gründerbedrifter, er tilstedeværelsen av en aktiv gründer i ledelsen og i styringa av et selskap også viktig knyttet til spørsmål om lønnsomhet i selskapene.

Så viser den også at familieeide bedrifter ofte strever når første generasjon blir borte, og en skal videreføre virksomheten. Det er et sårbart punkt for mange av de familieeide selskapene.

Jeg synes denne debatten har belyst en rekke ting som er viktig. Jeg synes det ville være synd om en gjorde en debatt om videreutvikling av familiebedriftene til bare et spørsmål om hvilken skatt en betaler. Jeg mener at den BI-rapporten som interpellanten viser til i sin interpellasjon, nettopp hever blikket utover det spørsmålet, viser til at kapitaltilgang er viktig, ja, men at det er også er mange andre viktige ting som er nødvendig og som er sårbart når det gjelder spørsmålet om å videreutvikle familiebedriften som eierform i norsk næringsliv.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [13:20:24]: Jeg er veldig enig med interpellanten Gunnar Gundersen i emnet som tas opp her, og det det vises til. Og det er veldig bra å få belyst og presisert at slik er det. Når næringsministeren da kommer opp og svarer med at regjeringens medisin videre framover er at man skal selge seg ned i statlige bedrifter, og at man også skal ønske velkommen utenlandske investorer, utenlandsk kapital, da begynner jeg å skjelve lite grann, for jeg tror ikke det er det riktige.

Norge er et rikt land. Vi mangler ikke penger. Vi mangler stabilitet. Vi mangler noen som kan gå inn i arbeidsplassene – og beholde dem. Det skal ikke være en arena å gjøre penger på. Vi som har en historie i familiebedrifter, vi driver jo ikke dem for å tjene penger. Vi driver dem fordi det skal være en stabilitet og en framtidsutsikt for kommunene og de plassene vi lever og bor, og der vi skal fortsette å leve og bo. Den stabiliteten – også for inntektene til kommunene, fylkeskommunen og staten – er viktig for at vi kan skape oss et liv der.

Utenlandske investorer tenker helt annerledes. Og i disse dagene da fisken flommer nedover landet, og det til og med på plassen utenfor Stortinget er holdninger og meninger om fisk, har jeg lyst til å vise til historien, f.eks. i Finnmark innen fiskeri. Der er det flere utenlandske investorer som har vært innom en kort tid i fiskeindustrien for å gjøre penger der. De har vært de mest ustabile. Det har ikke vært noe bra for samfunnet. De er de som er lokalt eid, som er stabiliteten. Det er de som står for framtiden, og det er dem vi kan stole på. Det er det som er det viktige her, og det er det som er det grunnleggende med familieeide bedrifter. Og hvorfor går det bra? Jo, det er fordi vi bor i lokalområdet, og vi er stabiliteten og framtiden.

Nå skal jeg ikke legge fram noe forslag om det, men egentlig skulle økonomiske spekulasjoner i arbeidsplasser vært forbudt. Det skaper bare utrygghet, og det er ikke det kommunene og fylkeskommunen, folket og arbeiderne trenger. Takk.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [13:23:04]: Først av alt vil jeg gi ros til interpellanten for å ta opp dette temaet.

Familiebedriftene er mange plasser også hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn, og om jeg får lov, vil jeg driste meg til å si at jeg i alle fall har litt kjennskap til og kunnskap om temaet. Jeg har vært så heldig at jeg har fått være med å etablere, bygge opp og drive en familiebedrift.

Jeg må innrømme at jeg ikke blir overrasket over de positive funnene som BI viser til i sin studie når det gjelder lønnsomhet og høyere verdiskaping per krone investert. For egentlig er det den norske modellen vi ser, kanskje i mikro, men nærheten mellom eier og ansatte i lokalsamfunnene er avgjørende. Og dette har skjedd til tross for både formuesskatt og arveavgift gjennom mange år. Derfor må jeg innrømme at jeg hadde håpet at denne debatten skulle være bredere og handle om mer enn temaet skatt.

For eksempel: Hvordan kan man skaffe mer kunnskap om disse bedriftene, skaffe mer forskning for å få enda mer dybdekunnskap? Like interessant ville det være å se på sammenhengen mellom familiebedriftene og knoppskyting i annen næringsaktivitet i lokalmiljøene. Der tror jeg faktisk også at det skjer veldig mye positivt.

Når jeg snakker med eiere og andre i familiebedrifter – eller for den saks skyld også i små- og mellomstore bedrifter som ikke er familiebedrifter – om hva slags utfordringer de har i hverdagen, er det unntaksvis at formuesskatt og arveavgift kommer opp som punkt nummer én og to. Det kommer langt ned på lista. Og jeg kan også mye om det temaet. Det som veldig ofte kommer først, er alt arbeidet det blir hvis de må være i kontakt med Nav, og det skjemaveldet og den praksisen som er der. Samferdsel vet vi kommer veldig høyt på lista, og utfylling av skjemaer generelt synes disse bedriftene er noe herk.

Veldig mange av familiebedriftene langs kysten driver med eksportrettet virksomhet. For dem betyr også kronekurs og rentenivå langt, langt mer enn formuesskatt og arveavgift. Så det betyr at den økonomiske politikken – altså oljepengebruken – er avgjørende viktig for disse bedriftene.

Mange av disse bedriftene ligger i distriktene. Da jeg for fryktelig lenge siden var med å etablere den familiebedriften som jeg kommer fra, ble jeg spurt av kommunens representanter: Hva kan vi gjøre for dere – i en etableringsfase og en tidlig driftsfase? Svaret mitt da var barnehage og skole i bygda. Dessverre er det det svaret jeg måtte ha gitt i dag også, hvis jeg ble spurt. Med nedleggingstruet skole og barnehage kun fire dager i uken er det vanskelig å være bedriftseier som skal tiltrekke seg unge folk til å jobbe i bedriften. Så det betyr at god kommuneøkonomi er veldig viktig for disse familiebedriftene og andre bedrifter i distriktene.

Entreprenørskap i skole og utdanningsløp er et annet viktig tema. Representanten Arnstad var innom dette med generasjonsskifter. Jeg har ikke totalbildet i dag, men det kan være en utfordring mange steder, og da er jeg dessverre redd for at det ikke bare er arveavgiften som er utfordringen. Det er nettopp denne kulturen, holdningen, det å legge til rette for neste generasjon.

Det er kanskje litt mye å håpe på fra en regjering som uansett hva spørsmålet er, svarer: skattelette. Men jeg mener at både familiebedriftene og alle andre bedrifter vil tjene på å utvide denne debatten.

Så registrerer jeg også at interpellanten viser til at grunnen til at Oslo Børs i stor grad er offentlig eid, er formuesskatten. Det er jeg redd er et litt for enkelt svar. Jeg skulle gjerne hatt bredere kunnskap om det også. Jeg registrerer jo at næringsministeren skal redusere statlig eierskap. Uten mer kunnskap og uten mer bakgrunn er jeg redd for at det vil føre til at Oslo Børs blir en enda større utenlandsk børs.

Frode Helgerud (H) [13:28:08]: Det så en stund ut til at denne diskusjonen skulle bli en utveksling av elskverdigheter mellom Høyre-folk, men heldigvis ble det en større bredde i denne viktige debatten enn som så.

Som interpellanten var inne på, har andelen av aksjeverdier i personlig eie på Oslo Børs falt kraftig de siste 25 årene. I 1990 eide private, individuelle investorer direkte 12,9 pst. av aksjeverdiene, og ved siste årsskifte var dette under 4 pst. Hadde ikke Willoch-regjeringen innført en rabattert løsning for salg av aksjer til egne ansatte i bedrifter, ville utviklingen i dette direkte personlige eierskapet utvilsomt vært enda lavere.

Heldigvis har private investeringer i aksjefond økt og utgjør i dag 6,8 pst. av disse verdiene mot 3,1 pst. i 1990. Heldigvis er det også varslet forbedrede ordninger for å stimulere til medeierskap blant ansatte. Det er på høy tid, etter bokstavelig talt nokså mange år med rødt lys, for forbedringer i disse ordningene.

Så kan man selvfølgelig stille spørsmålet: Spiller det noen rolle at personlige investeringer i norsk næringsliv svikter dersom næringslivet kan hente tilstrekkelig med kapital fra andre kilder, enten offentlige eller private, institusjonelle investorer? I Høyre er vi ikke i tvil om at svaret på dette er ja. Det har allerede i denne debatten vært trukket fram flere begrunnelser for å stimulere til økt privat eierskap, og jeg skal ikke bruke tiden på å repetere disse, men det er fortsatt enkelte argumenter som jeg ikke synes er tilstrekkelig tydeliggjort.

For det første: Det er ønskelig at flest mulig i dette landet har en best mulig forståelse av sammenhengen mellom verdiskapingen i norsk næringsliv og vår velferd. Det selv å eie en familiebedrift, enkeltaksjer eller aksjer via et aksjefond bidrar utvilsomt til å øke opptattheten av at vi fører en langsiktig, forsvarlig økonomisk politikk, som bl.a. bidrar til å gi en fornuftig avkastning på våre risikoinvesteringer. Også derfor er det gunstig at stadig flere har en del av egne pensjonsrettigheter knyttet opp i utviklingen i aksjemarkedet. Over tid vil dette føre med seg en gunstig holdningsmessig bieffekt av disse innskuddsbaserte pensjonsordningene. Derfor bør også ordningene for medeierskap til egen arbeidsplass forbedres, slik det er varslet.

For det andre: Det er ønskelig at en større del av den private sparingen tar andre veier enn til det man kan kalle forbruksrettet sparing i form av flere og større hytter og hus. Det ligger en form for samfunnssolidaritet i at de som har nådd en akseptabel eller gjerne god levestandard, stiller risikokapital til disposisjon til nyskaping og å trygge arbeidsplasser. Vi lykkes selvfølgelig bedre med dette når rammebetingelsene for slik sparing konkurransemessig sett blir bedre, bl.a. gjennom lavere formuesskatt.

For det tredje: Staten bør ikke være, og vil over tid ikke kunne være, en så dominerende aktør innenfor risikokapitalmarkedet som i dag. Der er i gode tider vi må legge grunnlaget for å etablere tilstrekkelige alternativer for å sikre norsk næringsliv risikokapital, også i tider som blir vesentlig trangere enn hva vi ser i dag. Derfor er resonnementene og signalene fra statsråden i denne betimelige debatten viktige og særdeles positive.

Gunnar Gundersen (H) [13:32:00]: Jeg reiste interpellasjonen fordi dette er et tema som jeg regner med at vi ikke får mye hjelp av opposisjonen til å reise. Jeg mener det er helt sentralt for verdiskaping.

Jeg synes det har vært en veldig interessant debatt, for alle synes å anerkjenne viktigheten av det lokale private eierskapet. Ingebrigtsen fra SV sa sågar at man bor i det lokalområdet man investerer i, og det er uhyre viktig. De samme linjene snakket Berg-Hansen og også Marit Arnstad rundt. Det synes jeg er gledelig å høre, men samtidig synes jeg Stortinget må erkjenne at det er det eierskapet man faktisk diskriminerer, når man har pålagt det en skatt som ikke noe annet eierskap har. Jeg synes kanskje man kunne komme på et helt nytt spor når det gjelder bl.a. distriktspolitikken, hvis man anerkjente at det kanskje ikke er særlig fornuftig nettopp å diskriminere det eierskapet som alle i denne salen nå står her og sier er uhyre sentralt for å utvikle Norge og utvikle verdiskaping over hele landet.

Så til Berg-Hansen. Det er selvfølgelig mange andre ting som dukker opp som er viktig; samferdsel, valutakurs og alt sammen. Der har også markedene tatt godt imot det denne regjeringen har gjort. Men jeg vil påpeke at NHO sier veldig klart at det var formuesskatt og tidligere også arveavgiften som sto øverst på prioriteringslisten for hva bedriftene mente hindret deres deltakelse, også når det gjelder knoppskyting og andre ting. Er det noe BI-rapporten viser, er det at kapital er en mangelvare med tanke på hva mange av disse bedriftene ønsker å være med på å utvikle.

Jeg tror, som også siste taler, Helgerud, at det er i gode tider vi må bygge beredskap for de svakere tidene. Norge har hatt en fantastisk reise de siste 10–15 årene, med en enorm forbedring i vårt bytteforhold med utlandet. Der ligger mye av suksessen. Det kan veldig raskt snu, og da gjelder det å ha fokus på at vi faktisk må ha et sterkt privat eierskap. Det var nettopp det jeg ønsket å rette fokus på. Norge er et rikt land, som det ble sagt i debatten her, men det er ganske skjevt fordelt. Vi har en veldig sterk stat, men hvis vi ser på og sammenligner med mye av resten av Europa og resten av verden, har vi en ganske svak privat sektor. Det tror jeg kan bli ganske kritisk med tanke på å møte framtiden.

Jeg takker for debatten. Jeg har fått belyst et tema jeg mener er helt sentralt, og jeg er fornøyd med det.

Statsråd Monica Mæland [13:35:06]: Takk for en god og viktig debatt.

Privat eierskap er og skal være hovedregelen i norsk næringsliv. Så er det sånn at staten er en betydelig eier og fortsatt kommer til å være en betydelig eier, selv om vi fra regjeringens side har varslet at vi vil styrke det private eierskap. Det gjør vi fordi det gir mangfold, det gir maktspredning og det gir kompetanse. Så skal vi gjøre det på en klok måte. Det har vi et stort ansvar for.

Representanten Omland var inne på den positive veksten norsk næringsliv har hatt i antall sysselsatte, også gjennom vanskelige tider. Det er riktig, men det hører også med til historien at vi kunne møte finanskrisen på en helt annen måte enn noe annet land. Vi er veldig heldige.

Så må jeg også være veldig tydelig på at det ikke er kuttet i virkemidler som er knyttet til næringsrettet forskning, over Nærings- og fiskeridepartementet. Der er det tvert imot gjort en betydelig økning i satsingen på BIA, skatteFUNN og klyngeprogrammene fra denne regjeringens side. Horisont 2020 er Norge med i. Vi er ikke med i programmet COSME. Forløperen til COSME, et program som heter CIP, hadde norsk næringsliv begrenset nytte av, og det var bakgrunnen for regjeringens beslutning. Men det er en vurdering vi gjør fortløpende, og vi kan slutte oss til, dersom vi ønsker det.

Representanten Hjemdal var innom det arbeidet som nå gjøres, for å se på virkningene av skatteendringer. Det har Finansdepartementet ansvaret for. Det skal ikke jeg gå inn på, men jeg skal bare si at vi er helt enig i ambisjonene vi må ha for å være en gründernasjon. Det har Norge alle forutsetninger for.

Representanten Arnstad var innom det faktum at eierskap og familieeierskap har ulike utfordringer. Det er jeg veldig enig i, og det må vi evne å se. Det bekrefter jo at god næringspolitikk er summen av mange ulike tiltak.

Representanten Ingebrigtsen og jeg er nok uenige om mye som handler om eierskap. Jeg kan vel bare si at ikke alt eierskap er godt eierskap, uansett hvem som eier. Det har vi mange eksempler på.

Så møter jeg åpenbart hver eneste dag et helt annet næringsliv enn det representanten Berg-Hansen gjør. Alle jeg snakker med, uansett hvor i landet de er, snakker om skatteregime, de snakker om forenkling, de snakker om behovet for teknologiutvikling og innovasjon. Så snakker de også om kronekurs, Nav, lærlingpolitikk og en rekke ting, men på topp på listen er de tingene regjeringen nå jobber med.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.