Rigmor Aasrud (A) [12:28:24]: Kampfiksing og problemene rundt det ble for alvor satt på norsk dagsorden da tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt tok initiativ til en nasjonal handlingsplan mot kampfiksing i idretten.

Både Norges idrettsforbund, Norges Fotballforbund, Lotteri- og stiftelsestilsynet, Norsk Tipping og justisminister Grete Faremo utviklet handlingsplanen sammen med kulturministeren. Handlingsplanen erkjente behovet for felles innsats mot det som var blitt et betydelig problem internasjonalt, og som hadde nådd Norge. Problemet var og er stort og sammensatt og krever samarbeid mellom idrettens organisasjoner og ulike myndigheter. Planen handlet om effektiv bekjempelse gjennom å skape holdninger om spillmuligheter, om varslingsmekanismer, om reaksjoner og om straff. Det var åpenbart at dette ikke kunne være idrettenes ansvar alene.

På fagseminaret i forkant av Idrettsgallaen i år var nettopp kampfiksing hovedtema. Flere med meg fikk innblikk i en kriminalitet som er betydelig og økende i omfang. Idrettsforbundet hadde hentet inn internasjonal kompetanse som beskrev en kriminalitet som for mange av oss var ukjent.

At dette også er storpolitikk, bekreftes av en av dem som har jobbet mest med problemstillingen, canadieren Declan Hill, når han beskriver hvordan Asia-mesterskapet for noen år siden ble avgjort ved hjelp av kampfiksing, og at medaljefordelingen var avklart før mesterskapet startet.

Gjennom en aktiv idrettsutøver fikk vi også høre om hvordan utøvere i en utsatt livssituasjon kan være et lett bytte for kriminelle aktører – kriminelle som bruker idretten i sin virksomhet for økonomisk vinning. Eksempelet med en spilleavhengig fotballspiller som kan – og er i stand til å – fikse en hendelse i en kamp, beskriver godt hva vi står overfor.

Tidligere IOC-president Rogge har betegnet kampfiksing som et større problem enn doping. Også Europarådet har engasjert seg for å utvikle en felles strategi mot uvesenet. DIF – Danmarks Idrætsforbund – er kanskje den organisasjonen som er kommet lengst i Norden hva gjelder initiativer mot kampfiksing.

Om dette har en link til liberalisering av spillmarkedet, vet jeg ikke. Men det som er sikkert, er at kampfiksing har en nær sammenheng med forskjellige former for «betting». Det er mange utenlandske «betting»-selskaper som har norske kamper i sitt gamblingtilbud, «betting»-selskaper i Asia og i Europa. Det er det selvsagt ikke noe kriminelt med, men det gjør at det er mange utøvere på forskjellige nivåer som kan få tilbud om å påvirke hendelser i en kamp mot at de får en sum penger. Gamblere som har spilt på nettopp den hendelsen, tjener penger, og det er grunn til å tro at også norske utøvere i noen grad utsettes for sånne tilbud.

Det spilles på norske guttekamper, på 3. divisjon volleyball i Brasil, på hvem som vinner det første gamet i en tenniskamp, og det spilles på hvem som får det første frisparket eller innkastet i en fotballkamp. Gamblingen foregår 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. For når asiatiske utøvere sover, flyttes spillet til kamper i Europa. Og når fotballsesongen avsluttes i store deler av verden i disse dager, er det norske fotballkamper det spilles på, fordi vår fotballserie gjennomføres sommerstid.

Kampfiksing er bevisst manipulering av idrettskonkurranser. Det er rett og slett avtalt spill, og det er det motsatte av fair play, som er idrettens fremste verdi. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på temaet «tomme tribuner» hvis tilskuerne i framtida skal være usikre på om resultatet er avgjort på forhånd. Og er det sånn at man kan sette penger på hvem som får det første innkastet, og en utøver samtidig er kjøpt og betalt, blir også selve spillpolitikken truet.

Idretten er helt og fullt avhengig av folks tillit. Kampfiksing utgjør derfor en ualminnelig alvorlig trussel mot idretten, og idretten er en av de største fellesskapsarenaene vi har i Norge.

Det finnes altså en norsk handlingsplan for bekjempelse av kampfiksing. Den er et viktig ledd i å ivareta idrettens verdigrunnlag, ivareta et trygt og tillitskapende spillmarked og bekjempe internasjonal organisert kriminalitet. Det finnes et engasjement i idretten generelt, og det er all grunn til å berømme det informasjons- og holdningsarbeidet som er gjort i NIF, og det idretten ellers bidrar med, for å sikre kunnskap og oppmerksomhet om temaet, sånn at det blir spredd i lokale lag og foreninger.

Når det snakkes om kampfiksing, tenker vi ofte på fotball. Men kampfiksing finnes i alle idretter – i volleyball, i tennis og i proffboksing. Og når flere individuelle idretter utvikler nye konkurranseformer som det blir anledning til å spille på, kan også uvesenet spre seg dit. Så med et ensidig fotballfokus vil de kriminelle ha et for lett spill. Det er altså grunn til å forsikre seg om at de kriminelle skjønner at oppmerksomheten om dette uvesenet er der i alle idretter.

I tillegg til at NIFs og Fotballforbundets engasjement må berømmes, har de profesjonelle fotballspillernes organisasjon i Europa – FIFPro – og den norske organisasjonen NISO også vist et betydelig engasjement mot den kriminelle virksomheten. Gjennom kampanjen Don’t Fix It oppfordres hver og en spiller til fair play, til å være åpen om mistanker og forespørsler de måtte få – om ikke å dele sensitiv informasjon som kan utnyttes, om selv å sette seg inn i reglene, særlig om at en selv ikke har lov til å spille på egen idrett. Jobben med dette fortjener all støtte.

Så langt jeg vet, er det i Norge i dag to saker under etterforskning. Vi må kunne kalle det et nybrottsarbeid. Erik Hagens erfaringer fra FK Zenit og Russland har skapt litt ekstra oppmerksomhet og – i beste fall – gitt litt drahjelp til å sette kampfiksing på dagsordenen i Norge. Faren er at mange lar seg forlede til å tro at det fortsatt ikke skjer i Norge.

Idrettens verdier og integritet er fullt og helt avhengig av at konkurranser baserer seg på evner og dyktighet, lagånd og ærlighet, og at hver og en utøver alltid har en egen interesse – nemlig å gjøre sitt beste. Kamp- og resultatfiksing er det motsatte.

Det er nettopp skråsikkerhet som ikke bør prege ens svar på en så stor og alvorlig trussel som den denne saken dreier seg om. Enten man er idrettsutøver, trener, tilskuer eller rett og slett bare er opptatt av samfunnsutviklingen, er jeg likevel skråsikker på at uvanlig mange setter pris på et aktivt engasjement fra utøvere, idretten og myndighetene – lokalt, sentralt og internasjonalt.

Poenget med å bringe denne saken inn i stortingssalen nå er å forsikre oss om at idrettsministeren også er engasjert – at hun har merket seg den tidligere IOC-presidentens uttalelse om at kampfiksing er et større problem enn doping. At vår nasjonale handlingsplan mot kampfiksing i idretten følges opp, tar jeg som en selvfølge, siden ingen har sagt noe om det motsatte.

Men med det vi nå vet om kampfiksing, er jeg sikker på at det må settes inn mer innsats enn det vi trodde var tilstrekkelig da handlingsplanen ble laget. Da er mitt spørsmål til statsråden: Kunne hun tenke seg å opprette en uavhengig funksjon – om ikke i omfang tilsvarende det vi ser i Antidoping Norge, så i en eller annen sammenlignbar form – et antikampfiksingsombud eller noe sånt, i Norge? Hensikten må være å kunne bidra til kunnskap, overvåking, gjøre det enkelt for den enkelte å melde fra ved mistanker og henvendelser om fiksing i idretten, eventuelt i samråd med Lotteri- og stiftelsestilsynet.

Jeg tror også det er grunn til å stille spørsmål ved om lovverket i dag er tilstrekkelig. Jeg ser fram til en meningsutveksling om denne saken med statsråden og engasjerte stortingsrepresentanter.

Statsråd Thorhild Widvey [12:38:34]: Jeg vil først og fremst få takke representanten Aasrud, som tar opp utfordringene vi står overfor når det gjelder kampfiksing i idretten.

Jeg tror vi kan starte med å si at vi alle er enige om at kampfiksing ikke hører hjemme i idretten. Det er en trussel på lik linje med doping. Det rokker ved idrettens grunnleggende verdier og kan skade idrettens integritet og omdømme. Regjeringen ønsker derfor å forebygge, avdekke og reagere på kampfiksing i idretten.

Kampfiksing er ikke noe nytt problem i internasjonal idrett, men det har blitt et raskt økende problem de siste årene. Utviklingen av det internasjonale spillmarkedet har gjort idretten mer utsatt for kampfiksing. I dag opererer nettbaserte spillselskaper på tvers av landegrensene. Internett har gitt en kraftig økning i spilltilbudet.

Kampfiksing er attraktivt for organiserte kriminelle miljøer som opererer internasjonalt. Det er store penger å tjene på spill, og idrettskonkurranser er manipulerbare. Vi vet også at spill er en kjent metode for hvitvasking, og idretten blir dermed interessant for kriminelle miljøer.

Idretten kan ikke føre arbeidet mot kampfiksing alene, fordi kampfiksing handler om mye mer enn idrett: Det handler om økonomisk kriminalitet, og det handler om internasjonale kriminelle nettverk som bruker idrett som virkemiddel. Bekjempelse av kampfiksing må derfor skje i samarbeid mellom idretten, spilloperatører og offentlige myndigheter, og internasjonalt samarbeid er avgjørende, som interpellanten også var innom.

Arbeidet mot kampfiksing starter med å erkjenne problemets omfang og alvorlighetsgrad. Alle land står overfor disse utfordringene – også Norge. Sommeren 2012 kom disse problemene plutselig veldig nær. Da ble vi – som det også har blitt redegjort for fra interpellanten – konfrontert med mulig kampfiksing i to kamper i norsk 2. divisjonsfotball. Politiet etterforsker fremdeles saken, så jeg skal ikke gå nærmere inn på den her. Det er imidlertid liten tvil om at saken har skapt økt erkjennelse i Norge av behovet for en effektiv bekjempelse av kampfiksing i idretten.

Derfor var det veldig bra at den forrige regjeringen i desember 2012 la fram en nasjonal handlingsplan mot kampfiksing. Planen forplikter partene til å bidra i arbeidet mot kampfiksing og skaper grunnlag for et tett samarbeid mellom idretten, Norsk Tipping og offentlige myndigheter. Vår regjering stiller seg bak denne planen, og for meg har det høy prioritet å følge opp arbeidet på dette området. Vår oppgave er nå å bidra til at intensjonene i handlingsplanen følges opp med konkret handling.

En effektiv bekjempelse av kampfiksing forutsetter et nært samarbeid mellom idretten, spillselskap og offentlige myndigheter, som jeg sa.

I fjor ble det opprettet et samarbeidsforum mot kampfiksing i Norge. Her deltar Lotteri- og stiftelsestilsynet, Norsk Tipping, Norges idrettsforbund, Norges Fotballforbund, Norsk Rikstoto, Det Norske Travselskap, Kripos/Politiet og Kulturdepartementet. Forumet er et konkret svar på behovet for samarbeid på tvers av sektorene. Samarbeidet skal sikre utveksling av informasjon og kompetansedeling mellom partene.

Idretten har selv en avgjørende rolle i arbeidet mot kampfiksing. Det vil ofte være organiserte kriminelle miljøer som står bak kampfiksingen. Kampfiksing forutsetter imidlertid medvirkning fra idrettens egne rekker. Jeg er derfor glad for at norsk idrett tar disse utfordringene på alvor. Det erfarte jeg bl.a. da justis- og beredskapsministeren og jeg tidligere i år hadde et møte med Norges Fotballforbund. Her var arbeidet mot kampfiksing et av temaene.

Kunnskap og erkjennelse av hvilke utfordringer idretten står overfor, er avgjørende. Et tydelig regelverk, kombinert med forebyggende og holdningsskapende arbeid er viktig, og det er særlig viktig at kunnskap formidles til utøvere, trenere, klubbledere og dommere. Det er disse som i første rekke vil være utsatt for forsøk på kampfiksing. Økt bevissthet, kunnskap og gode holdninger vil gjøre alle bedre rustet til å si nei til eventuelle tilbud om kampfiksing.

Vi må også erkjenne at kampfiksing ikke kun er et problem i fotball; det kan foregå både i individuelle idretter og i lagidretter. Jeg er derfor glad for at Norges idrettsforbund prioriterer arbeidet mot kampfiksing i idretten. Allerede i fjor innskjerpet idrettsstyret Norges idrettsforbunds lovverk ved å vedta to midlertidige lovendringer i straffebestemmelsene. Det ble innført et eksplisitt forbud mot kampfiksing, samtidig som det ble innført forbud mot alt spill på egen konkurranse. Bestemmelsene gjelder for hele norsk idrett.

NIF har også gjennomført en kartlegging blant utøverne, lederne, trenerne og dommerne om kjennskap til og omfanget av kampfiksing i norsk idrett. Basert på funnene i undersøkelsen vil Norges idrettsforbund utvikle og iverksette en tiltakspakke mot kampfiksing. Her vil det inngå informasjon, bevisstgjøring, retningslinjer og rutiner. Målet er å skape varige holdninger mot kampfiksing i Norge.

Men like viktig er det at idretten internasjonalt prioriterer arbeidet mot kampfiksing. Jeg vil derfor ta opp disse utfordringene med IOC når de kommer på besøk til Norge senere i mai. Jeg er glad for at også IOC har satt kampfiksing på dagsordenen, og at de vektlegger at dette er et problem på linje med doping.

Som spilloperatør har Norsk Tipping en viktig rolle i arbeidet mot kampfiksing. Norsk Tipping er helt avhengig av tillit til de produktene de tilbyr. Norsk Tipping tar disse utfordringene på alvor og har iverksatt flere tiltak mot kampfiksing. Markedsovervåking er blant de viktigste virkemidlene de benytter, og dette gir muligheter for å justere oddsen eller stenge for spill ved mistanker om uregelmessigheter. Ny IT-infrastruktur for sportsspill gir også Norsk Tipping mulighet til effektiv regulering av spillobjektene sine. Ved å ta hensyn til risikovurderinger kan selskapet styre omsetningen, bl.a. gjennom å differensiere innsatsgrensene på type idrett og type spillobjekt. I tillegg har Norsk Tipping strenge interne kontrollrutiner. Her inngår rutiner for å forebygge misligheter hos kommisjonærene samt tiltak for å redusere misbruk av spillerkort ved at alle spilltransaksjonene kan knyttes til en sikker ID.

Lotteri- og stiftelsestilsynet gjennomfører tilsyn med de systemene Norsk Tipping har utarbeidet for å håndtere risiko for kampfiksing. I samarbeid med andre nordiske lotterimyndigheter la tilsynet i fjor fram en rapport om arbeidet mot kampfiksing i de nordiske landene.

Kulturdepartementet har mottatt en henvendelse fra Lotteritilsynet om å opprette en egen kontrollenhet med spisskompetanse på økonomisk kriminalitet på lotteri- og pengespillfeltet. I Storbritannia har opprettelsen av Sports Betting Intelligence Unit vært en suksess. Departementet vil nå vurdere om en slik enhet kan være aktuell for Norge, men det krever nærmere utredning av ulike spørsmål, og jeg har ikke tatt stilling til denne saken ennå.

Samtidig må vi erkjenne at den største trusselen om kampfiksing i Norge trolig ikke knytter seg til spill hos Norsk Tipping. I dag tilbyr et meget stort antall utenlandske spillselskaper spill på norsk idrett, f.eks. norske fotballkamper – også på kamper i lavere divisjoner. Vi vet også at det finnes et meget stort spillmarked i Asia, og at det der spilles betydelige beløp på europeisk idrett.

En effektiv bekjempelse av kampfiksing forutsetter derfor at norsk idrett står godt rustet til å møte de utfordringene de stilles overfor. Dette forutsetter videre tett samarbeid og god koordinering mellom berørte parter i Norge, og det forutsetter et godt internasjonalt samarbeid.

Norge har siden høsten 2012 deltatt i forhandlinger i regi av Europarådet om en ny internasjonal konvensjon mot kampfiksing. Kulturdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Lotteri- og stiftelsestilsynet har alle deltatt i forhandlingene. Formålet med konvensjonen er å styrke mulighetene for å forebygge, oppdage og sanksjonere kampfiksing. Nasjonal koordinering mellom offentlige myndigheter, spillselskaper og idretten skal styrkes. I tillegg er det behov for å styrke det internasjonale samarbeidet. Arbeidet med konvensjonen er nå inne i sluttfasen. Norge ser positivt på utarbeidelsen av en ny konvensjon og har deltatt aktivt i arbeidet.

Jeg vil avslutte med å si at arbeidet mot kampfiksing i idretten har høy prioritet. For meg er det viktig å bidra til en god samordning av det arbeidet som berørte parter i Norge utfører, for det er kun gjennom et bredt samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, at vi står sterkt rustet til å takle de utfordringene vi står overfor.

Rigmor Aasrud (A) [12:48:31]: Jeg vil først takke statsråden for svaret, som var en god gjennomgang av den situasjonen som er på feltet, og det er all grunn til å fortsette å ha oppmerksomhet omkring disse spørsmålsstillingene. Jeg skulle ønske at vi hadde sett enda flere proaktive tiltak også fra myndighetssiden, for veldig mye av det vi hører om her, er jo tiltak som idretten skal gjennomføre. Og det er jeg veldig glad for at idretten gjør, og jeg er helt enig i at vi skal støtte det, men jeg tror det er viktig at vi i større grad tar et ansvar for denne situasjonen også fra myndighetenes side, nå som vi ser at problemet øker.

Jeg synes det er bra at man nå skal se på og vurdere en eller annen form for tiltak knyttet til Lotteri- og stiftelsestilsynet for å kunne se på varslingssystemer. Jeg regner med at vi får en sak om dette til Stortinget. Jeg er selv noe usikker på om Lotteri- og stiftelsestilsynet er det rette organet, men det er det mulig å diskutere og sikkert finne fram til gode systemer for. Det er i alle fall viktig at det er et system som har stor tillit hos dem som skal varsle.

Det kunne også vært interessant å høre hva som nå står igjen i forhandlingene i Europarådet. Jeg forstår på statsråden at man er nær ved å ende de forhandlingene, og jeg kunne gjerne tenkt meg at man sa noe om hva som nå skal til for at man får til en konvensjonstekst i Europarådets regi, og hvilke hindre det er for at man kommer videre.

Til slutt må jeg si at jeg er veldig enig i det statsråden sier om Norsk Tipping. Norsk Tipping er et fremragende redskap til å kunne sørge for at vi har spill innenfor ansvarlige rammer, og med de tiltakene som Norsk Tipping kan sette i verk, har vi muligheten til å kunne kontrollere dette på en god måte internt i Norge. Det skulle tale for at vi også bruker Norsk Tipping som operatør for spill i Norge i tiden framover. Her har statsråden en helt unik mulighet – på svært kort varsel – til å gå inn og gjøre endringer dersom vi ser at de spillene som Norsk Tipping har, gir noen uheldige utslag. Skulle man gjøre det tilsvarende for andre typer aktører, er det lovverket som må brukes. Det bidrar jo ikke til at man får et godt tempo i sånne saker.

Jeg takker igjen for svaret og håper at statsråden kan kommentere litt mer, særlig dette med Europarådet og om det ikke finnes noen andre tiltak fra myndighetenes side.

Statsråd Thorhild Widvey [12:51:39]: For det første mener jeg at det er viktig å bidra til en god samordning av arbeidet mot kampfiksing blant de berørte partene. Det var nettopp et av de viktige poengene i den nasjonale handlingsplanen som ble framlagt av den forrige regjeringen, at partene selv har ansvar for å følge opp de ulike tiltakene på sine områder. Samtidig er det også veldig viktig at vi har god informasjonsutveksling og kunnskapsdeling mellom partene slik at den samlede innsatsen mot kampfiksing i Norge blir mest mulig effektiv. Jeg tror i hvert fall at dette er noe vi kommer til å være veldig fokusert på i årene som kommer: å sørge for at alle parter er seg bevisst det arbeidet de skal gjøre.

Norge har altså siden høsten 2012 deltatt, i regi av Europarådet, i arbeidet med å få en ny internasjonal konvensjon mot kampfiksing. Over 40 land har deltatt i forhandlingene. Utkastet til konvensjon ligger nå til behandling i Europarådets ansvarlige organer, så den er faktisk ferdig forhandlet, og målet er at denne konvensjonen skal være klar til å undertegnes i forbindelse med ministermøtemeglingen i september. Det er imidlertid en meget stram tidsplan. Det er risiko for at det kan oppstå forsinkelser underveis som kan være med på å hindre at man kommer i mål i september, men intensjonen er altså der.

Utformingen av konvensjonen reflekterer at arbeidet mot kampfiksing må føres i samarbeid, på tvers av sektorene. Arbeidet involverer idretten, spillsektoren, offentlige myndigheter – herunder både politi- og justismyndigheten – og konvensjonen fokuserer også på betydningen av internasjonalt samarbeid mot kampfiksing. Innholdsmessig er derfor konvensjonen tredelt. Noen artikler retter seg mot idrettsorganisasjonenes roller og ansvarsområder, noen artikler retter seg mot spillselskapene og spillregulerende myndigheter, og noen artikler omhandler straffebestemmelser og justismyndighetenes rolle.

Jeg er veldig glad for at interpellanten understreker at det er bred interesse for å fokusere på dette området. Jeg tror at alle gode bidrag er nødvendig for å være sikker på at vi klarer å få til en bedre overvåkning av dette i årene som kommer. Når det gjelder interpellantens konkrete forslag, er det et av de områdene som vi også kan ta med oss når vi skal vurdere dette.

Hadia Tajik (A) [12:54:39]: Fyrst vil eg gjerne takka representanten Aasrud for å ha teke dette initiativet. Det er ei veldig viktig sak å vera pådrivar for. Eg er òg veldig glad for kulturministerens uttrykte vilje og engasjement for å ta tak i dette.

I Bulgaria er tolv idrettsleiarar drepne i forbindelse med kampfiksing. I Sør-Korea er det registrert sjølvmord i forbindelse med avsløringar knytte til kampfiksing. I Italia og fleire europeiske land er det ei rekke utestengingar på livstid av både spelarar og dommarar, og den mykje omtala landskampen Noreg–Malta i 2007 vart altså manipulert utan at nokon i Noreg merkte noko til det.

Kampfiksing skjer oftare enn me trur, og Noreg er eit ganske transparent samfunn. Det gjev oss gode føresetnadar for å kjempa mot kampfiksing, men Noreg er òg eit land med ganske høg grad av tillit mellom folk og grupper, og det kan lura oss til å tru at me har god oversikt, at me berre reknar med at sånne tilfelle vil verta eksponerte av seg sjølve og at det ikkje er mogleg å gjennomføra økonomisk kriminalitet som kampfiksing i eit nemneverdig omfang. Men utan eit systematisk arbeid vil sånne tilfelle ikkje verta eksponerte, med mindre det er samantreff som eksponerer dei, og det ber ikkje i lengda. Kampfiksing er ikkje idrett. Det er juks. Det rokkar ved alle idrettens grunnverdiar. Det kan skada idrettens integritet og omdøme, og ikkje minst kan det vera store pengar i omløp og forsøk på kvitvasking.

Viss me ser på kampfiksing i eit europeisk perspektiv og overfører dei erfaringane ein har internasjonalt til Noreg, er det òg grunn til å tru at det skjer ting her som me ikkje veit om, som ikkje vert eksponerte, og som ikkje får strafferettslege konsekvensar. Derfor er eg glad for at idretten sjølv er oppteken av det, og at idretten sjølv initierer kunnskapsinnhenting og kunnskapsdeling, sånn at ein både kan førebyggja og kjempa mot kampfiksing.

Men idretten kan jo ikkje føra dette arbeidet mot kampfiksing aleine. Ei effektiv nedkjemping av kampfiksing føreset samarbeid mellom idrett, spelselskap og offentlege myndigheiter. Koplinga til spelverksemd har gjort idretten meir utsett for kampfiksing. Internett har òg gjeve spelmarknaden nye moglegheiter, men det har òg gjort spelmarknaden meir sårbar, for no er det ikkje lenger mogleg berre å regulera det nasjonalt, fordi spelselskapa opererer på tvers av landegrensene.

Noko gjer det likevel an å gjera frå norsk hald. Det går an å senda tydelege normative signal. Det går an å ta politiske initiativ i relevante internasjonale forum. Det går an å ta ansvar for å føra folk saman, dytta på for å få til eit samarbeid på dette feltet, og ikkje minst går det an å løfta kunnskapen hos alle dei aktørane det gjeld i Noreg.

Justiskomiteen har eit spesielt ansvar for politiet. I den fyrste handlingsplanen mot kampfiksing nokon gong, som den førre regjeringa hadde gleda av å leggja fram, vart det påpeika at politiet har liten kjennskap til omfanget av kampfiksing i Noreg. Denne kunnskapen må ein sjølvsagd heva, for kva ein er i stand til å oppdaga, handlar òg om kva for føresetnadar ein har, kva for faglege ressursar ein har å dra på. Innan strafferetten kan ein i alle fall ramma kampfiksing med føresegner om bl.a. bedrageri, korrupsjon og økonomisk utruskap. Som representanten Aasrud påpeika, er det i Noreg i dag to saker under etterforsking, og det kan bidra til å heva kunnskapen òg i politiet på dette feltet, men det er behov for å utstyra politi og påtalemyndigheit med dei beste føresetnadar for å kjempa mot kampfiksing. Då treng ein òg meir systematisk kunnskapsheving hos dei.

Eg er glad for at kulturministeren har hatt møte med NIF og Norges Fotballforbund saman med justisministeren, men eg håpar òg at kulturministeren, saman med justisministeren, tek initativ for å heva kunnskapen og føresetnadane hos politiet og påtalemyndigheita.

Hans Andreas Limi hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Stordalen (FrP) [12:59:48]: I Nasjonal handlingsplan mot kampfiksing i idretten 2013–2015 står det følgende:

«Det er allmenn enighet om at koblingen til spillvirksomhet har gjort idretten mer utsatt for kampfiksing. Internett har de siste årene revolusjonert spillmarkedet. Før internett ble sportsspill regulert på nasjonalt nivå. I dag opererer nettbaserte spillselskaper på tvers av landegrensene. Markedet har blitt vanskeligere å regulere, og det er utfordrende å følge opp mistanker når flere land er involvert.»

Dette avsnittet i handlingsplanen er meget treffende for dagens situasjon og utfordring. Som en følge av Internetts framgang i samfunnet har norske forbrukere fått tilgang til et stort og ukontrollert internasjonalt spillmarked – et marked som er svært konkurransedyktig i forhold til det norske spillmarkedet, og som Lotteritilsynet verken har oversikt eller kontroll over. Vi må innse at mulighetene for å spille på internasjonale spillmarkeder har kommet for å bli, og heller legge til rette for at internasjonale spillselskaper i størst mulig grad kan tilby sine tjenester til norske forbrukere på en trygg og oversiktlig måte.

I Sundvolden-plattformen er regjeringspartiene enige om at man skal

«utrede spørsmålet om lisensordning for utenlandske spillselskaper for å se om det er mulig å kombinere sosialpolitiske hensyn og økte totale inntekter til frivilligheten innenfor EØS-avtalens rammer».

Resultatet av en slik utredning er at det åpnes opp for å gi konsesjon til andre spillselskaper, slik at også andre tilbydere av spill slipper til på det norske spillmarkedet. Ved å la utenlandske spillselskaper få operere i Norge under norske konsesjonsbestemmelser legger vi til rette for et trygt og ansvarlig spilltilbud. Samtidig vil også deler av overskuddet til utenlandske spillselskaper tilfalle norsk frivillighet, noe det ikke gjør i dag.

Handlingsplanen mot kampfiksing i idretten 2013–2015 inneholdt noen gode tiltak som jeg mener bør videreføres i regjeringens videre arbeid mot kampfiksing. Kampfiksing utfordrer idrettens grunnlag og sjel og er et problem vi må ta på alvor. Det er viktig at vi fortsetter arbeidet med å styrke kunnskapen om både hva kampfiksing er, og hvilke konsekvenser kampfiksing får.

Kampfiksing faller inn under flere strafferettslige bestemmelser, noe utøvere, trenere, ledere og dommere må få god kunnskap om. Kampfiksing, slik det er definert i handlingsplanen, er økonomisk kriminalitet, noe jeg og mitt parti tar på alvor. Informasjon om alvoret rundt kampfiksing må spres, og det må satses på holdningsskapende arbeid innenfor de ulike idrettsmiljøene. Kampfiksing krever deltakelse av profesjonelle idrettsfolk, og kun i dialog med disse vil vi sammen kunne hindre en videre utbredelse av slik kriminalitet.

Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp et svært viktig og alvorlig tema, hvor det bare er et tidsspørsmål før det skyller over også norsk idrett. Dette er utfordrende, det er krevende, og jeg håper at vi sammen – og jeg tror også tverrpolitisk – skal komme til enighet om hvordan man faktisk skal gripe det an. Det er krevende, men sammen tror jeg kanskje vi kan klare å få til noe som er bra, for å forhindre det som vi kaller et uvesen.

Marit Arnstad (Sp) [13:03:17]: Jeg har lyst til å gi ros til interpellanten for å ha tatt opp et svært viktig tema som vi kanskje ikke diskuterer til daglig i Stortinget, men som jeg synes mange burde være opptatt av, for de senere års avsløringer av kampfiksing i idretten gir innblikk i en kriminell virksomhet som er egnet til å undergrave idrettens grunnverdier. Like alvorlig som at det rokker ved idrettens grunnverdier og integritet, er det at vi rett og slett ser utviklingen av en svindelindustri der kriminelle bruker idretten som en arena både for å tjene penger og for å drive hvitvasking av penger fra andre forbrytelser.

Sjøl om kampfiksing er et voksende problem – tror jeg – i flere idretter, har det særlig vært fotball som har fått oppmerksomhet, og det er særlig fotball som hittil har vært rammet. Da den internasjonale organisasjonen for profesjonelle fotballspillere, FIFPro, offentliggjorde rapporten sin om forholdene for spillere i Øst-Europa, var det en sjokkerende avdekking av tilstander og grov kriminalitet, av vold, trusler, manglende lønn, utpressing og kampfiksing. I etterkant har også eksempler fra en rekke andre land og ligaer blitt avdekket, og vi har også sett at det spilles over til andre idretter enn fotball.

En må også si at hvitvaskingen av penger fra annen kriminalitet – som kampfiksing ofte er – blir utført på stadig nye og oppfinnsomme måter. Det krever at myndighetene i mange land kontinuerlig arbeider for å holde tritt både gjennom lovverket, gjennom etterforskning og gjennom spillpolitikk. Det er jo slik at når risikoen vurderes som relativt lav, mens gevinsten kan være helt enorm, må en ikke overraskes over at det er mange som tester det ut og prøver det. En bør heller ikke overraskes over at også norsk idrett blir utsatt for forsøk på kampfiksing.

De vitnesbyrdene som en har sett fra enkeltpersoner som har vært kontaktet om kampfiksing – enten direkte eller som har fått informasjon om den type virksomhet – viser at det like gjerne er spillere i lavere divisjoner som blir forsøkt vervet til å manipulere kamper. Holdningsskapende arbeid og idrettens eget reglement er derfor svært viktig og må prøve å ivareta denne utfordringen. Som en rekke talere har vært inne på, er det også mitt inntrykk at idretten har tatt tak i problematikken både gjennom holdningsskapende arbeid og gjennom internasjonale fora. Men omfanget av kampfiksing viser at idretten ikke har mulighet til å ta denne kampen alene. Idretten kan innføre regler, og en kan arbeide med holdningsskapende arbeid på alle nivåer i egen organisasjon, men idrettens organisasjoner alene har ingen sjanse i kampen mot kriminelle nettverk som opererer på tvers av landegrensene.

Fra den rød-grønne regjeringen ble det, som det ble nevnt i interpellantens innlegg, i desember 2012 lagt fram en nasjonal handlingsplan mot kampfiksing – et samarbeid mellom daværende regjering, flere ulike særforbund, Idrettsforbundet og også Norsk Tipping og departementene. Det er en plan med gode intensjoner, og den er viktig, men den er heller ikke alene tilstrekkelig for å demme opp for denne typen kriminalitet. Vi er nå inne i år to i oppfølgingen av planen, og jeg tror det er ganske avgjørende at alle parter i samarbeidet løpende holder trykket oppe og iverksetter tiltak. Jeg er veldig glad for at statsråden også i dag bekrefter at den nye regjeringen ønsker å videreføre arbeidet i denne planen og fortsette å ha den oppmerksomheten som er nødvendig på dette arbeidet. Det er bra. Det er gode signaler, og vi kommer til å følge med fra denne salen.

Jeg har også lyst til å understreke det som har blitt sagt om at det er viktig at politi og påtalemyndighet også har oppmerksomhet på raske avklaringer av denne typen saker.

Så har det vært nevnt ting om spillpolitikken. Spillpolitikken er uløselig knyttet til begrepet «kampfiksing», men vi må ikke gjøre dette til en debatt om spillpolitikk alene heller. Men det er ingen tvil om at en spillpolitikk med økt konkurranse også øker presset når det gjelder kampfiksing. Det øker presset mot manipulering av enkelthendelser i kamper og økt bruk av spill der oddsen settes på ulike spillobjekter i en kamp – som er spesielt utsatt. Vi ser også at «betting» i lavere divisjoner åpner opp for flere arenaer som igjen kan komme i faresonen. Men la oss ikke gjøre dette til en ren debatt om spillpolitikk. Men la oss heller ikke ignorere at det faktisk er en stor utfordring, den utviklingen vi ser når det gjelder spillpolitikken.

Senterpartiet forventer at en nå legger det nødvendige press på dette. Vi kommer aldri til å tilgi oss sjøl om vi ikke tidlig nok tar denne problemstillingen alvorlig nok.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [13:08:49]: Det virker som det er veldig stor enighet, og bra er det, for kampfiksing ødelegger og – jeg hadde nær sagt – besudler på mange måter noe av det fineste vi har, nemlig idretten og hele idrettens eksistens. Det handler i utgangspunktet om en aktivitet som for mange starter i ung alder, før skolealder, og som er forbundet med glede, som er forbundet med sunnhet, og som er forbundet med rollemodeller og idoler – og så får man, sånn som vi også har sett eksempler på i Norge, tilfeller av kampfiksing, noe som river ned hele holdningen vi har til idrett på et blunk. Så vi har en felles sak, og det virker også som det er en felles interesse i å finne gode løsninger.

Som statsråden og flere andre også har vært inne på, er det idretten, spillselskapene og myndighetene som sammen må drive dette arbeidet. Jeg tror kanskje idretten og spillselskapene har et særlig ansvar, for det må på en måte ryddes på de arenaene hvor det foregår. Men selvfølgelig skal også myndighetene legge et trykk på dette.

Så har det vært vist til handlingsplanen fra 2012, som det også er ganske bred enighet om har mye godt for seg. Så blir det viktig at vi går fra handlingsplan og til konkret handling.

Samarbeidsforumet er bra. Norske spillaktører er med. Vi kan kanskje diskutere om man burde invitere flere inn. Jeg skal komme tilbake til det om litt. Det kommer også – som vi har hørt – en internasjonal konvensjon. Det er spennende. Vi må se på effekten av den, men det er i alle fall slik at det kjempes på flere fronter. Det er også veldig bra – for å få tatt tak i dette.

Interpellanten, Aasrud, og flere andre fremhevet Norsk Tipping som kanskje – kunne man få inntrykk av – den eneste måten spillaktørene kunne være til stede på. Jeg tror vi må tørre å tenke litt videre enn det. Det er en internasjonalisering av spillmarkedet som gjør at vi kanskje skal vurdere å invitere inn også andre aktører. Jeg tror det er en styrke å få med flere. De seriøse aktørene som vi har vært i kontakt med, sier selv at de er svært bekymret over kampfiksing, for det ødelegger hele grunnlaget for næringen deres. Næringsgrunnlaget er truet, og de ønsker selv å være med og bekjempe dette. Det gjelder – som vi har hørt – i lavere divisjoner, men det gjelder også useriøse aktører. Det gjelder kanskje også i land lenger unna enn i mange av de nærmeste landene hvor det spilles. Det å finne løsninger sammen med spillselskaper også utenfor Norsk Tipping og Rikstoto – sammen med idretten – tror jeg blir vesentlig for å lykkes med dette i tiden fremover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:11:42]: Aller først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp en viktig sak. I møtet mellom komiteen og idretten var dette et tema som ble viet stor oppmerksomhet. De positive signalene vi får fra idretten, skal vi ta med oss. Det er innen idretten selv stor vilje til å bekjempe dette.

Kampfiksing er ikke et nytt problem – problemet er at det er økende. Som en som er glad i idrett og de viktige verdiene den står for, må jeg si at utviklingen når det gjelder kampfiksing, gir stor bekymring. Derfor må det handling til. Det er helt klart at dersom man ikke lykkes med å bekjempe kampfiksing, vil det gå ut over nettopp de verdiene som idretten står for. Idretten som en tiltrekningskraft på publikum vil selvfølgelig også bli svært svekket dersom man tenker at avgjørelsene er avgjort allerede på forhånd. Så for idretten selv er dette viktig.

Dette er også av stor betydning når det gjelder spillmarkedet, for det er en kobling mellom spillmarkedet og kampfiksing. Jeg vil advare veldig sterkt mot å gjøre noe innenfor spillmarkedet i Norge som fratar oss den måten vi kan regulere dette på, nemlig gjennom enerettsmodellen. I går ble det lagt fram en rapport som viser at 22 000 mennesker i Norge sliter med spilleavhengighet. 89 000 befinner seg i faresonen. Uten å blande kortene for mye viser i hvert fall dette – og selvfølgelig det temaet vi diskuterer – hvor viktig det er at vi har en god regulering av spillmarkedet. Enerettsmodellen til Norsk Tipping er jo den modellen som gjør at vi kan regulere dette – med det samfunnsoppdraget som Norsk Tipping har. Derfor må vi i hvert fall ikke føre en politikk som utfordrer det, og som kan medføre at enerettsmodellen legges ned. Alt henger sammen med alt, også innenfor det temaet som vi diskuterer her.

Kampfiksing og bekjempelse av kampfiksing handler selvfølgelig også om internasjonal kriminalitet. Mange ser på idretten som et område der man bl.a. kan hvitvaske penger. Jeg er glad for at lederen av justiskomiteen på Stortinget har vært veldig tydelig på justisfeltets rolle og ansvarsområde her. Dette er noe som vi sammen – over flere sektorer – er nødt til å ta tak i, for at ikke hele idretten og spillpolitikken nærmest skal råtne på rot.

Som sagt, jeg er veldig glad for at vi har hatt denne debatten i salen, og jeg vil igjen takke interpellanten for å ha reist en viktig sak.

Rigmor Aasrud (A) [13:15:09]: Også jeg vil takke alle som har deltatt i debatten. Jeg tror det er viktig at vi noen ganger løfter opp og diskuterer litt andre typer saker enn det vi vanligvis gjør i denne salen. Det er ikke ofte vi diskuterer idrettspolitikk i Stortinget, selv om idrettsbevegelsen er noe som står veldig mange av oss nær. Veldig mange er interessert i idrett.

Når idretten kan bli ødelagt fordi det jukses, er det svært alvorlig. Jeg er enig i at vi skal holde fanen høyt hevet når det gjelder dem som doper seg. Dette er interessant: Å dope seg gjør en for at en skal vinne – det er det som er idrettens vesen – men å fikse kamper gjør en for det stikk motsatte. Derfor er det viktig at vi ser på dette som alvorlige saker, der begge deler utfordrer idrettens grunnlag.

Det som kan overraske en etter å ha hørt på debatten, er at både Fremskrittspartiet og Høyre i dag tar til orde for at vi skal liberalisere spillpolitikken. Jeg er helt enig i det representantene Geir Jørgen Bekkevold og Marit Arnstad sier, at det ikke er en direkte sammenheng mellom det å spille og kampfiksing – for det er det ikke. Spillselskapene er – som alle andre – minst like avhengig av at det ikke skjer kampfiksing, for det undergraver også deres virksomhet. Til det å slippe til veldig mange nye aktører: Det vil bli mer annonsering, mer reklame, og flere vil bli trigget til å delta i den type aktiviteter. Det kan også gi seg utslag i interesse for å begynne å fikse kamper.

Jeg mener også at vi ikke bør godkjenne arrangementstyper i Norge som f.eks. proffboksing, der vi vet at det pågår mye fiksing.

Igjen: Jeg er glad for at vi har hatt debatten, og for at flere er opptatt av dette. Jeg er også glad for at justissektoren ser at dette er et arbeid som også er viktig for dem. Selv om det er idretten som må sitte i førersetet, og selv om spillselskapene må ha gode rutiner og regler for dette, er dette et problem som er for stort til at ikke også myndighetene skal ta det på alvor.

Statsråd Thorhild Widvey [13:17:43]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å stille dette viktige spørsmålet og, ikke minst, også alle andre som har bidratt. Jeg skal ta det med meg i det videre arbeidet.

Jeg tror det er riktig, det som representanten Hadia Tajik – tror jeg det var – sa, at kampfiksing skjer oftere enn vi tror. Hun refererte til stor aktivitet internasjonalt – i negativ retning, slik sett. Jeg tror det er et godt poeng som blir nevnt, at tilliten mellom folket og ulike grupper her hjemme i hvert fall ikke må bidra til at vi blir naive. Jeg tror det er veldig viktig at vi alle har langt framme i pannen – at vi er opptatt av – dette med holdningsskapende aktivitet, bevisstgjøring blant våre ledere, trenere og dommere, i idretten ikke minst, kunnskapsformidling og informasjonsformidling mellom de ulike aktørene, at vi alle er oss dette bevisst.

Det er også veldig viktig at det blir tatt initiativ. Det gjør vi, både internasjonalt i forbindelse med Norges forpliktelser i en ny, internasjonal konvensjon – som jeg nevnte i mitt tidligere innlegg – og ved at jeg nå er blitt gjort oppmerksom på at IOC er blitt oppmerksom på denne problemstillingen og ser at Norge har utviklet et godt overvåkingssystem, som Norsk Tipping har utviklet. Dette er en av de problemstillingene jeg ønsker å diskutere med dem når de kommer til Norge i slutten av mai.

På nasjonalt nivå tror jeg det er veldig viktig at vi intensiverer vårt arbeid. I dag er det ikke egne lovbestemmelser i Norge mot kampfiksing. Straffelovens bestemmelser om henholdsvis bedrageri, korrupsjon, økonomisk utroskap og tvang vil imidlertid kunne brukes i saker som involverer kampfiksing. Disse straffebudene vil selvfølgelig også ramme medvirkning til kampfiksing. Jeg antar at dersom politiets pågående etterforskning av mulig kampfiksing i norsk fotball ender med tiltale, vil en påfølgende rettsprosess vise hvor egnet de aktuelle straffebudene i saker som omhandler kampfiksing, er.

Bare et par ord om dette med handlingsplanen: Den er treårig, men det betyr ikke nødvendigvis at arbeidet er over etter 2015, når den er ferdig. Mange av de tiltakene som er nedfelt i handlingsplanen, er langvarige og har en langvarig verdi, og det er også veldig viktig for oss at vi har et kontinuerlig fokus på dette arbeidet og ser på hva vi skal gjøre med det.

Jeg føler sterkt behov for å si til slutt at det også framgår av Sundvolden-erklæringen at regjeringen vil utrede spørsmålet om en lisensordning for utenlandske spillselskaper for å se om det er mulig. Det jobber vi med, men jeg tror det er svært viktig å slå fast at det er bred enighet – også fra regjeringens side – om at enerettsmodellen med Norsk Tipping best sikrer de sosialpolitiske hensynene på pengespill.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.