Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [15:38:22]: (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet som er lagt ned med dette representantforslaget.

Vi har sagt det mange ganger, og vi kommer nok til å si det mange ganger til: Mediene i store deler av verden står midt oppe i turbulente tider. Vi kan ikke lenger si at de er i en omstilling, for den første norske nettavisen har allerede rundet sitt 20-årsjubileum. Det nye har vært den intensiverte konkurransen fra utenlandske aktører som forsyner seg stort av annonsemarkedet, samtidig som abonnementsmodellen utfordres.

Men selv det kan ikke lenger kalles en ny situasjon. Faktum gjenstår likevel: Norske medier står midt i en krevende situasjon. Samtidig som en avis skal opprettholde det tradisjonelle budleverte papirtilbudet, skal den samme avisen være innovatør i et digitalt marked, et marked hvor få foreløpig har knekket koden: hvordan omsette leserens interesse i nok penger til å skape bærekraft.

I Norge omdisponerer vi direkte og indirekte nær 8 mrd. kr fra deg og meg til norske medier. Det skjer i form av NRK-lisens, momsfritak, produksjonstilskudd, distribusjonstilskudd og en del andre større og mindre ordninger. Det er mye penger, og det er nødvendige penger i et lite språkområde og derfor også et lite marked. Vi ønsker og vi skal legge til rette for at norsk kvalitetsinnhold gjøres tilgjengelig for alle. Det er en del av grunnmuren i demokratiet vårt. Det er likevel grunn til å tro at om vi hadde satt oss ned i dag og sagt at dette er dag null i den nye medievirkeligheten, og så skulle vi disponert de 8 mrd. kr til fordeling med mål om å legge til rette for norsk kvalitetsinnhold og mangfold – vel, da hadde vi neppe startet med å lage den jungelen av ordninger som finnes i dag.

Flere av ordningene er både et lappeteppe og umoderne og konserverende. Som grunnleggende idé bør vi tenke nøytralt når det gjelder plattform og kanal, og prinsipielt når det gjelder leverandører og eiere. Målet skal være å legge til rette for norsk kvalitetsjournalistikk og tilbud som røkter norsk språk, formidler norsk kultur, og som i tillegg også er et viktig bidrag i de integreringsutfordringene vi har.

For å forsøke å finne den riktige veien videre har vi igangsatt en rekke ulike prosesser. Utfordringen er at vi ønsker å ivareta det vi har, mens vi samtidig skal legge til rette for det som kommer. Det betyr at de ulike prosessene griper inn i hverandre, og ønsket om en slags restart av mediepolitikken blir tilnærmet umulig. Vi har allerede staket ut kursen for NRK i de kommende årene. Vi har sagt at vi ønsker kommersiell allmennkringkasting, og vi skal ta debatten om både finansieringen av NRK og hvordan vi skal legge til rette for kommersiell allmennkringkasting. I den debatten skal vi trolig også diskutere hva vi mener med allmennkringkasting anno 2016.

Det betyr at vi allerede har løftet ut en stor del av mediene og rammevilkårene før neste trinn i utviklingen skal drøftes. Derfor ser vi frem til Mediemangfoldsutvalgets konklusjoner og anbefalinger neste år, selv om en del premisser allerede er gitt. Å kaste inn ytterligere løsninger nå, forut for utvalgets arbeid, vil være uklokt. Hurtige trekk uten ytterligere drøftinger kan virke besnærende, men det er en risiko vi ikke må ta nå. Det er heller ikke slik at den økonomiske utfordringen for mediene i Norge er isolert til en bestemt gruppe av medier. Det er derfor i strid med en prinsipiell tilnærming om vi nå skal prøve oss på en fiffig «quick-fix» for noen utvalgte aviser. Det er en uthuling av forsøket på å skape en mer helhetlig, moderne og nøytral mediepolitikk. Forslaget er konserverende.

Fremtidens ordninger skal legge til rette for kvalitetsjournalistikk, norsk innhold og medier som ser makten i kortene, både nasjonalt og lokalt. Lokalavisene, på lik linje med alle andre medier, er også avhengige av innovasjon og utvikling, og det er mitt mål at fremtidige ordninger skal stimulere til nettopp dette, også for de viktige lokalavisene, slik at også lokalavisene kan fortsette å være viktige, ikke nødvendigvis bare som aviser, men gode lokale medier også i fremtiden.

Arild Grande (A) [15:42:57]: Ordningen med produksjonstilskudd har vært en stor suksess. Hvis en sammenlikner det norske mediemangfoldet med de fleste andre land, ser vi hva den har betydd. Til påstanden om at den har virket konserverende, kan jeg bare vise til at siden 1990 har det blitt startet opp 110 nye lokalaviser, delvis som følge av at vi har hatt en god ordning.

Formålet med produksjonstilskuddet er at man skal bidra til å opprettholde et mediemangfold med høy kvalitet og uavhengig journalistikk. Det er samtidig slik at de nye utfordringene som mediebransjen opplever – herunder også alle mottakerne av produksjonstilskudd – er svært krevende, som også saksordføreren var inne på. Man opplever svært tøffe tider i kampen om lesere og annonsekroner, og mange av de minste avisene har dessuten kommet kort i den digitale overgangen.

Vi tror – i likhet med innspillet vi har fått fra Landslaget for lokalaviser – at et høyere produksjonstilskudd til nettopp lokalavisene ville hjelpe flere til å kunne lykkes i den digitale overgangen og ikke minst bidra til at flere kunne hatt et sterkere redaksjonelt miljø. Begge deler er viktig og ville ha oppfylt mye av formålet med produksjonstilskuddet.

Jeg tror også at hvis flere lokalaviser kunne ha lyktes mer med den digitale overgangen, ville det på sikt gjøre dem mindre avhengige av produksjonstilskudd i framtiden. Det vi ser i dag, er dessverre at så lave tilskudd som enkelte lokalaviser mottar, ikke er et tilstrekkelig bidrag til at man kan lykkes verken med sine redaksjonelle ambisjoner eller med den digitale overgangen.

Det vi ber om i dette forslaget, er en vurdering av hvordan dette eventuelt kan gjennomføres. Vi foreslår ingen konkret modell. Vi foreslår ingen «quick fix». Vi foreslår rett og slett at dette skal vurderes og gjennomgås. Og vi er noe skuffet over at regjeringspartiene ikke viser interesse for at lokalavisene skal kunne få et økonomisk løft. Tvert imot er det jo slik at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen alle ganger de har hatt muligheten, har foreslått å redusere produksjonstilskuddet for alle produksjonstilskuddsmottakerne.

Denne kombinasjonen av både å foreslå å redusere nivået på produksjonstilskuddet og den motviljen vi ser mot å foreta justeringer eller i hvert fall vurderinger av justeringer, viser at regjeringen ikke har tatt inn over seg den krevende situasjonen som mange lokalaviser gjennomlever.

Vi erkjenner at hvis dette skulle blitt gjennomført, ville det nok være behov for et påfyll i produksjonstilskuddet for å unngå at noen av dem som i dag er store mottakere av produksjonstilskudd, må ta store kutt. I den sammenhengen viser vi til våre alternative statsbudsjett hvor vi år etter år har foreslått å øke produksjonstilskuddet vesentlig i forhold til regjeringens forslag.

Det er åpenbart at Høyre og Fremskrittspartiet ikke helt vet hva de vil i denne saken, og da kan det kanskje være fornuftig å vise til et mediemangfoldsutvalg, men her er det i hvert fall tydelig at man snakker mot seg selv i retorikken og i merknadene.

For det første er partiene enige med oss i at lokalavisene er spesielt sårbare, og skriver det i en merknad. Men samtidig skriver de altså at utviklingen ikke kan isoleres til en bestemt gruppe.

De skriver også at mange av de andre mediene i produksjonstilskuddsordningen har like stort behov for støtte. De erkjenner med andre ord behovet for produksjonstilskudd. Samtidig gjør de altså hver eneste gang i sammenheng med statsbudsjettet forsøk på å kutte i hele ordningen. Det er kanskje her hele motstanden mot vårt forslag ligger.

Men så kommer det mest komiske:

«Det er dette flertallets oppfatning at konserverende politikk, tuftet på tenkning om at dagens mediebilde skal danne mal for fremtiden, ikke er det bransjen trenger.»

Samtidig avviser altså regjeringspartiene å utrede en justering av tilskuddet. De skriver heller at dagens ordning er «treffsikker og fleksibel», til tross for at regjeringspartiene tidligere har ment at ordningen er konserverende. Så der de tidligere mente at ordningen var konserverende, har de i dag blitt den største tilhengeren – altså selv blitt konserverende.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet?

Arild Grande (A) [15:48:04]: Ja.

Presidenten: Da har representanten Arild Grande tatt opp det forslaget han refererte til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:48:18]: Reell ytringsfrihet og en fri og uavhengig presse er forutsetningen for et sunt demokrati og en levende samfunnsdebatt. Medienes tradisjonelle finansieringsmodeller er under press, og mediemarkedet, som i stor grad har vært beskyttet av språk og nasjonale grenser, har blitt globalisert. I dette bildet er det svært viktig med gode rammevilkår for nasjonale medieselskaper som har ambisjoner om å levere kvalitetsjournalistikk. Lokalmediene er viktige kulturbærere, som bidrar til levende lokalsamfunn og sørger for at bredden av synspunkter kommer fram i det offentlige ordskiftet. De riksdekkende, regionale og lokale mediene spiller sammen og gir en bredde i samfunnsdebatten. Dette er det viktig at vi klarer å legge gode rammer rundt, slik at vi også kan ha det i framtiden.

Det er ingen tvil om at mange sliter, både med den digitale overgangen og gjennom færre annonsekroner. Likevel er ikke bildet entydig, og vi er litt usikre på om en generell heving av minstesatsen er en treffsikker løsning.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at pressestøtten skal være tilpasset på en slik måte at den også tar inn over seg en endret mediehverdag. Derfor ser vi det som viktig, og vi er glad for at en samlet komité også viser til det nedsatte Mediemangfoldsutvalget, og at det selvsagt også bør drøfte produksjonsstøtten.

Jeg vil helt til slutt bare understreke at Kristelig Folkeparti ønsker å videreføre pressestøtten for å sikre en rik flora av både papiraviser og nettaviser som utgis både nasjonalt, regionalt og lokalt, og vi ønsker å sikre nasjonale medieselskaper gode rammevilkår i møtet med den globale mediekonkurransen. Dette er det viktig at vi fokuserer sterkt på framover.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:50:47]: Ingen leser mer aviser enn nordmenn, og det som skiller oss mest fra andre land, er floraen av små lokale aviser – spesielt de som kun kommer i postkassa noen få dager i uka.

Faktisk er det, ifølge Avisåret, som er en årlig statusrapport fra Høgskulen i Volda, fortsatt nesten 230 aviser i Norge – på nesten 190 forskjellige steder. De mange selvstendige redaksjonene spredt utover hele landet er et viktig kjennetegn i det norske avissystemet.

Men mindre aviser sliter økonomisk, sjøl om deres markedsposisjon er sterk. Høyre og Fremskrittspartiet må da innse at markedskreftene alene kommer til kort når det gjelder å opprettholde en differensiert lokalpresse.

Det er bra at produksjonstilskuddet nå er gjort plattformnøytralt. En slik justering var framtidsrettet og i tråd med dagens medievirkelighet, der publisering på nett har blitt en viktig del av avisenes virksomhet og lesernes hverdag.

Lokalavisa viser det som skjer, og hva folk mener i distriktene, på bygda og i bydelen. Lokalavisa er den viktigste arenaen for debatt om lokale saker og synliggjøring av lokal kultur. Produksjonsstøtte til lokalavisene handler derfor om lokalt demokrati og lokal kultur for alle som bor i ei bygd eller en bydel.

Senterpartiet vil understreke at de fleste små lokalavisene kommer ut i næringsfattige områder og er avhengig av produksjonsstøtte for å klare seg og for å lage gode avisprodukter som folk ser nytten av. Derfor er det viktig at støtten til de minste lokalavisene økes.

Formålet med produksjonstilskuddet er å bidra til et sterkt mediemangfold over hele landet. Som sagt utgjør lokalavisene en svært betydningsfull del av den norske avisfloraen og representerer sentrale forutsetninger for lokaldemokratiet som nyhetsformidlere og identitetsbærere i lokalsamfunnet.

Det er vel kjent at avisene opplever svært tøffe tider i kampen om lesere og annonsekroner. Mange av de minste avisene har også krevende løft for å henge med i den digitale overgangen. Tall fra Medietilsynet viser at flertallet av de tilskuddsberettigede mediene har en beskjeden digital tilstedeværelse, og at utviklingen på annonsemarkedet vil øke presset for å få på plass digitale løsninger.

Sjøl om medienes opplagsinntekter øker, synker medienes annonseinntekter så mye at et stort antall store og små medier har gått med underskudd de seinere åra. Det er grunn til å tro at annonseinntektene vil fortsette å falle også i tida som kommer, og at fallet vil ramme alle typer tilskuddsberettigede medier. Med et høyere produksjonstilskudd vil de kunne sikres videre drift og mulighet til å utvikle gode nettaviser, noe som på sikt kan gjøre lokalavisene mindre avhengige av statlige tilskudd.

På denne bakgrunn støtter Senterpartiet representantforslaget om å utrede en heving av minstesatsen. Senterpartiet er enig med forslagsstillerne i at en hevet minstesats betinger at budsjettrammen for produksjonstilskuddet økes, slik at de største avisene ikke får redusert sine tilskudd. En økning av den totale produksjonsstøtten er helt nødvendig, også som en følge av at de digitale mediene nå er inkludert i ordningen.

Når flere deler den samme kaka, kan vi ikke samtidig gjøre kaka mindre, sånn som regjeringa har forsøkt tidligere i denne perioden i sine budsjettforslag. Jeg vil derfor anmode regjeringspartiene om å ta situasjonen på alvor og ikke forsøke seg med nye kutt i pressestøtten for å saldere regjeringas kommende forslag til statsbudsjett.

Nivået på produksjonsstøtten må til enhver tid ta høyde for det reelle økonomiske behovet blant tilskuddsmottakerne, i tråd med formålet til pressestøtteordningen. Etter Senterpartiets oppfatning er en økning i produksjonsstøtten i den store sammenhengen en billig investering i demokrati og levende lokalsamfunn.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [15:55:01]: På fredag var jeg på reise i Hordaland, og der besøkte jeg lokalavisen «Kvinnheringen». De ble kåret til årets europeiske lokalavis i 2015. De leverer en imponerende god lokalavis, men det er tøffe tider for alle lokalavisene, sammen med våre andre medium. Likevel ser vi at de er ute etter å finne gode løsninger for ikke bare å overleve, men for å sikre et godt mediemangfold til et avishungrig publikum som vi nordmenn er. Det var også derfor regjeringen nedsatte Mediemangfoldsutvalget for å sikre framtida til lokalavisene våre, men også til andre deler av pressen, slik at norsk kvalitetsinnhold skal kunne leveres også i overskuelig framtid.

Jeg er glad for at flertallet i komiteen nå ikke går inn for endringer som vil innebære en grunnleggende omlegging av systemet for beregning av mediestøtte, særlig med tanke på at Mediemangfoldsutvalget nettopp er nedsatt for å se dette i en større helhet og for å vurdere kompleksiteten som de ulike mediene nå står oppe i. Jeg mener at det for det første er feil tidspunkt for en slik omlegging. Det nye plattformnøytrale produksjonstilskuddet ble innført relativt nylig, og jeg mener også at dagens system er langt mer treffsikkert enn et fast minimumstilskudd på 1 mill. kr. I dag fastsetter departementet hvert år tilskuddssatser som avgjør fordelingen av bevilgningen mellom de ulike gruppene av medier som omfattes av ordningen. Hensikten er nettopp at fordelingen skal kunne justeres på bakgrunn av den økonomiske utviklingen i de ulike mediegruppene.

Medietilsynet utarbeidet et forslag basert på innhentede økonomidata, og det forslaget ble deretter drøftet med Mediebedriftenes Landsforening før departementet fattet en beslutning. Systemet der gir dermed en viss nødvendig fleksibilitet, samtidig som det er grunnleggende forutsigbart, og det sikrer også bransjen innsyn, og det sikrer medbestemmelse i fordelingen. Til sammenligning vil et fast minimumstilskudd, som Arbeiderpartiet her foreslår, på 1 mill. kr treffe dårlig, og det kan fort bli en veldig utdatert ordning som langt fra tar høyde for den utviklingen vi ser i norsk mediebransje. Det er ikke sånn at de som får under 1 mill. kr jevnt over, har et større behov for økt støtte enn andre grupper. Tvert imot omfatter dette gruppene av de mediene i ordningen som har absolutt best økonomi. Det er også noe flertallet i komiteen kommenterer i innstillingen, og det synes jeg er riktig at kommer frem.

Det er også sånn at en slik ordning forutsetter en betydelig økning av tilskuddsrammen, og det er også forslagsstillerne klar på. Det er ikke regjeringens politikk å øke mediestøtten, det står også klart i vår politiske plattform. Derimot ønsker vi å se på hvordan vi kan modernisere, hvordan vi kan effektivisere og målrette virkemidlene, slik at vi får maksimalt med mediemangfold ut av hver offentlige krone vi benytter, og det er vi mange som har store forventninger til at Mediemangfoldsutvalget skal gi oss forslag til.

Jeg vil likevel presisere at jeg langt på vei støtter forslagsstillernes beskrivelse av utfordringene bransjen står overfor, og jeg håper at Stortinget, når Mediemangfoldsutvalget legger frem sine forslag, vil være interessert i å diskutere hvordan vi samlet sett kan bidra til at et samlet Presse- og Medie-Norge kan gå inn i en tid der vi sikrer norsk kvalitetsjournalistikk og mediemangfold i mange, mange år fremover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) [16:00:05]: Det er åpenbart at Høyres logikk på dette området handler om at siden alle har det like ille, skal vi kutte for alle, i stedet for det som vi erkjenner, nemlig at ja, alle har store utfordringer, men de minste har nok de tøffeste utfordringene – sånn som mediemarkedet ser ut i dag – når det gjelder å lykkes med den digitale transformasjonen. Derfor har vi dette forslaget om å utrede en heving av minstesatsene, kombinert med at vi også ønsker en heving av rammen når det gjelder produksjonstilskuddsordningen som sådan.

Handler egentlig regjeringspartienes motstand mot dette forslaget nettopp om dette, at et sånt forslag vil innebære at vi må heve produksjonstilskuddet, fordi regjeringspartienes plan fortsatt er å kutte produksjonstilskuddet for alle ytterligere?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [16:00:54]: Det er ingen tvil om at regjeringen ikke tror at den eneste løsningen er å heve produksjonstilskuddet. Det står jo i plattformen for denne regjeringen, så det kan ikke komme som noen overraskelse selv for representanten Grande. Men når det er sagt: Bakgrunnen for at vi ikke ønsker å støtte et slikt forslag, er at vi vil se på hvordan vi kan sikre norsk mediemangfold – og gjøre det ut fra en totalvurdering. Det var derfor vi satte ned Mediemangfoldsutvalget, slik at man kunne se dette i en helhet, ikke bare gå med på løsninger for enkelte deler av pressen – og i dette tilfellet bare lokalaviser – men sikre hele floraen av norske medier når vi nå går inn i en ny tid, som krever stor omstilling av norske medier.

Arild Grande (A) [16:01:57]: Vi har gitt vår tilslutning til å opprette Mediemangfoldsutvalget. Vi har sagt klart fra i mange sammenhenger at vi tror det er riktig å se hele feltet overordnet. Arbeiderpartiet har faktisk hatt sitt eget demokrati- og medieutvalg, som har jobbet over lengre tid, og har levert mange forslag til hvordan dette kan løses. Ingen må tro at det handler enten om å sette ned et utvalg eller om å foreslå tiltak – det er begge deler. Parallelt med at man ser på dette overordnet fra utvalgets side, må man ikke komme i en situasjon hvor kua dør mens gresset gror. Nå skjer det store omveltninger i mediebransjen, og det er viktig at vi er på hugget når det gjelder hvordan vi kan legge til rette for at det sterke mediemangfoldet vi har i Norge, kan fortsette. Det gjorde vi i allmennkringkastingsavtalen, og det gjør vi også forsøk på med dette.

Hvorfor har statsråden sånn motvilje mot i det hele tatt å vurdere å følge med på utviklingen og sette i verk tiltak, når hun ser at her er det mange aktører som er under press?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [16:03:00]: Om lokalavisene skal leve eller dø – jeg tror ikke det står om noen måneder. Jeg er mer optimistisk på norske lokalavisers vegne enn som så. Jeg tok dette initiativet og forslaget på alvor. Derfor innhentet jeg også en utredning fra Medietilsynet som viste at medier som mottar mindre enn 1 mill. kr, ikke har større driftsøkonomiske behov for økt tilskudd enn andre medier i ordningen. Når denne utredningen viste det, kunne jeg ikke anbefale regjeringspartiene å gå inn på et forslag som hevdet noe annet enn det utredningen fra Medietilsynet viste. Jeg tror det er grunn til faktisk nå å ha respekt for de fagfolkene som er satt sammen i dette utvalget, og som skal legge frem en NOU, og at departementet får jobbe videre med denne NOU-en, og så legges det frem for Stortinget. Det tror jeg alle er tjent med.

Arild Grande (A) [16:04:07]: Vi skal selvsagt ha respekt for denne prosessen, og jeg mener at det ikke er noen motsetning mellom det og det å stadig utvikle mediepolitikken også fra dette hus. Vi kan ikke kortslutte hele politikkutviklingen fra Stortingets side fordi statsråden har et utvalg på gang. Det var noe av hovedpoenget til den forrige statsråden i den forrige debatten i denne salen – at hvis Stortinget vil ha en NOU, skal Stortinget få en NOU, men det må ikke hindre regjeringen fra å levere forslag hvis man ser at det er behov for det.

Men så hører jeg det motsatte budskapet fra denne statsråden – at fordi vi har et utvalg, så skal vi ikke fremme noen forslag. Nå skal vi altså sitte og vente til våren 2017, når dette utvalget kommer med sin utredning. Da er det et klart faktum at det ikke vil skje noe med mediepolitikken fra denne regjeringen før neste stortingsperiode. Jeg er stygt redd for at man da har kommet i en situasjon hvor vi har ganske store utfordringer, som har blitt enda større fordi regjeringen viser vegring. Da må vi jobbe for at vi får et nytt flertall som fra neste stortingsperiode kan iverksette en mer offensiv mediepolitikk.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [16:05:15]: Jeg har behov for igjen å understreke at når det ikke kan påvises et behov for å innføre et fast minimumstilskudd på 1 mill. kr, slik Arbeiderpartiet hevder, og den utredningen som jeg har innhentet fra Medietilsynet, viser at medier som mottar mindre enn 1 mill. kr, ikke har større driftsøkonomiske behov for økt tilskudd enn andre medieordninger, så sier det seg vel selv hvorfor jeg er glad for at dette forslaget ikke får flertall.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigurd Hille (H) [16:06:10]: Jeg føler jeg må få lov til å si et par ord her. Jeg har en fortid i mitt arbeidsliv fra nettopp denne bransjen, og jeg har også hatt gleden av å være leder av Mediebedriftenes Landsforening i en årrekke. Jeg sier vel dette mest for å gi uttrykk for at jeg for så vidt har en viss greie på det vi snakker om.

Til Arild Grande har jeg lyst til å si, når han sier at det norske produksjonstilskuddssystemet er en stor suksess, at det har Arild Grande helt rett i. Alle utredninger som har vært gjort opp gjennom årene, har sagt det samme, at det regelverket vi har knyttet opp til dette, har vært en suksess. Det er selvfølgelig også helt riktig at jo høyere tilskudd de enkelte avisbedriftene får, jo lettere driftsøkonomi har de. Det sier seg nesten helt selv. Det har representanten Grande også helt rett i.

Det er bare det å si at det er alminnelig kjent i denne bransjen at de avisene som har forholdsvis minst problemer, nettopp er de små og mellomstore lokalavisene. De største problemene er faktisk ikke der, det vet alle. Det ligger i de såkalte riksdekkende, meningsbærende avisene og de såkalte nr. 2-avisene. Det er disse avisene som får de største tilskuddene, fordi de har de største problemene.

Jeg ser det slik at hvis man sånn over bordet vedtok dette forslaget om å gi betydelig økt støtte til de mindre avisene, ville det nødvendigvis måtte tas fra den samme potten. Det vil da gå utover de avisene som faktisk trenger det mest. Det er en virkning jeg synes man ikke skal gå inn på.

Det sies riktignok i innleggene her at det forutsetter en økning i produksjonstilskuddet for å få dette til. Ja, det står det ikke i forslaget. Hvis man tar forslaget slik det lyder, står det bare at man skal heve minstesatsene. Jeg ser ikke akkurat realismen i at man kan forvente det – og det er ikke bare fordi jeg er medlem av finanskomiteen. Men jeg tror ikke akkurat det er politisk stemning for å øke produksjonstilskuddet i vesentlig grad. Og så lenge man ikke gjør det, vil effekten av dette forslaget være relativt katastrofalt for en del av de avisene som virkelig har problemer.

Derfor ser jeg det slik at det aller mest fornuftige her, som statsråden har sagt, er å vente på den utredningen som kommer fra Mediemangfoldsutvalget.

Arild Grande (A) [16:08:48]: Bare en kort kommentar til slutt.

Vi har fått høre mange varme, gode innlegg fra høyresidens representanter for å bevare dagens ordning. Det er i så fall helt nytt at man mener den er treffsikker. Det er en helt annen retorikk enn det vi har hørt fra Høyre og Fremskrittspartiet tidligere år. At man også mener at nivået er riktig, er i så fall historisk nytt. Jeg håper det innebærer at det ikke kommer forslag om nye kutt, som vil ramme alle mottakerne av produksjonstilskudd som sådan.

Jeg vil understreke at et forslag om en utredning, slik vi har skissert i innstillingen, måtte innebære at det var i statsbudsjettet regjeringen kom tilbake med en vurdering av økning av minstesatsene, og at man da selvfølgelig også måtte kombinert det med en økning av produksjonstilskuddet – uten at de store mottakerne skulle få store kutt.

Jeg tror nok vi har mye å se fram til av endring i holdning fra regjeringspartienes side når det gjelder det som tidligere utelukkende har dreid seg om kutt i produksjonstilskuddene til norske medier.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.