Statsminister Jonas Gahr Støre [10:11:26]: To måneder etter Russlands brutale invasjon av Ukraina ser vi hvilket tidsskille denne krigen er. Det er virkelig et før og etter 24. februar, for så mange – for Ukraina og for Russland, for europeisk sikkerhet og USA, for verdens matmarkeder og for det globale energisystemet, og for Norge, som nabo av Russland og som NATO-alliert, med tette bånd til våre nordiske naboer.

Den første fasen av krigen er nå over. Vi kan slå fast at Russland med stor sannsynlighet ikke har nådd sine mål. De har ikke inntatt hovedstaden Kyiv eller avsatt Ukrainas lovlig valgte regjering. De har lidd store tap av soldater og materiell. Krigen har avdekket store svakheter i det russiske forsvaret – innen etterretning, samvirke mellom forsvarsgrener, logistikk og ledelse og motivasjon for russiske styrker.

Nå er en ny fase av krigen i gang. Alt tyder på at Russlands viktigste mål i denne fasen er å ta kontroll over hele eller større deler av Donbas-regionen i øst og som et minimum sikre en russisk landbro til Krym. Vi står overfor en mer tradisjonell krig, en blodig kamp om territorium som vi kjenner så altfor godt fra Europas historie fra tiden før 1945. Vi vil se omfattende bruk av tyngre våpen og tungt artilleri. Med dette kommer store ødeleggelser og høye tapstall. Jeg har sagt det før fra denne talerstolen og finner grunn til å si det igjen: Jeg er redd for at det blir verre, før det kan bli bedre, ikke minst for de millioner av sivile ukrainske kvinner, menn og barn som drepes, terroriseres og drives på flukt.

Det synes svært krevende å få en slutt på krigen i den fasen vi nå går inn i. Det er sannsynlig at Russland vil ønske å styrke sin stilling på bakken i øst, og muligens i sør helt mot Odesa i vest, mot grensen til Moldova. De sjokkerende og stadig sterkere bevisene på grove krigsforbrytelser – fra Butsja i nord til Mariupol i sørøst – gjør det også stadig vanskeligere å opprettholde kontakt med president Putins politiske regime. Likevel må noen kanaler holdes åpne. Regjeringen vil derfor også framover støtte initiativ som generalsekretær i FNs møte med president Putin i Moskva i dag.

Ingen av oss som forsøker, har illusjoner om at samtalen i seg selv leder til forandring – enten den tas med Moskva fra New York, Berlin, Paris, Tel Aviv, Ankara, Helsingfors eller Oslo. Ingen er naive. Vi måler Russland på hva de gjør på bakken, ikke hva de sier på telefonen. Vi har gitt klar beskjed om det vi ser på bakken – om ødeleggelsene og tapene, også de russiske. Generalsekretæren i FN og mange europeiske ledere ser det vi ser: at vi må holde i gang en dialog mellom Ukraina og Russland for en dag å kunne avslutte en krig som allerede har tatt titusener av liv og drevet 12 millioner mennesker på flukt. Også denne konflikten vil – en gang – måtte få en politisk utgang.

Men la meg få understreke: Vi fordømmer Russlands handlinger på det sterkeste og krever at Russland avslutter ødeleggelsene og trekker sine styrker tilbake. Vi skal gjøre alt som står i vår makt for at grove krigsforbrytelser – drap på sivile, voldtekt og seksualisert vold – blir etterforsket og dokumentert, slik at de skyldige en gang kan straffes. Samtidig som vi holder liv i håpet om fred, skal vi hjelpe ukrainerne med å forsvare seg selv så lenge denne krigen pågår. Å forsvare seg mot angrep er i tråd med folkeretten. Å hjelpe den som forsvarer seg, er også lov – i tillegg er det rett. Derfor støtter vi initiativ for forhandlinger samtidig som vi donerer våpen til Ukrainas selvforsvar.

I tiden framover vil de ukrainske styrkene ha behov for mer våpen for å stå imot angrepene i sør og øst. De vil ha behov for tyngre og mer avanserte våpensystemer. Norge bidrar. Vi har donert en stor mengde personlig bekledning og utrustning nødvendig for å utstyre alle de som er mobilisert til å kjempe i forsvar for Ukraina. Vi har donert 4 000 panservernraketter av typen M72 og rundt 100 luftvernmissiler av typen Mistral. Disse våpnene er kommet fram og er overlevert de ukrainske styrkene. Vi jobber tett med Ukraina og allierte for å sikre god koordinering av leveranser av våpen. Ytterligere direkte donasjoner av tyngre våpen fra Norge til Ukraina er til løpende vurdering – og gjennomføring. Av sikkerhetshensyn omtaler vi ikke slik støtte offentlig før leveransene er på plass.

Regjeringen informerer også Stortinget i dag om at vi vil foreslå å bevilge 400 mill. kr til en britiskledet mekanisme for innkjøp av våpen og militært materiell til Ukraina. Dette gjør det mulig for oss å støtte Ukraina med materiell som det norske Forsvaret selv ikke har eller har mulighet til å avse uten å svekke norsk forsvarsevne. Donasjon av våpen til en part i krig er en ny erfaring for landet vårt. Jeg er glad for at det er et bredt flertall på Stortinget for våpenstøtte til Ukraina. Regjeringen legger stor vekt på å holde Stortinget godt informert i denne saken. Vi har hatt jevnlige møter i den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen, og det vil vi fortsette med. Det er spesielt verdifullt at et så bredt flertall i Stortinget gir støtte til denne linjen.

I store deler av verden merkes nå konsekvensene av krigen i Ukraina, men ingen betaler en så høy pris som ukrainerne selv. Mer enn 5 millioner ukrainere har flyktet fra landet, og 7 millioner er internt fordrevet, deriblant 4 millioner barn. Det er uvirkelige tall. Behovene er enorme. Norge satte tidlig av 2 mrd. kr til humanitær bistand i Ukraina og nabolandene. I krigens første fase har vi vært blant de største giverne. Vi bidrar, og vi skal bidra mer. Det er innsats som nytter: Våre bidrag gjør at FN, Røde Kors-bevegelsen og norske organisasjoner kan beskytte barn og kvinner og gi livsnødvendig hjelp. Med norsk støtte sørger nå Verdens matvareprogram for mat til 4 millioner mennesker i løpet av mai måned. Gjennom EU gir vi materiell og medisinsk bistand, og norske helsearbeidere, ambulanser, telt og feltsenger er på plass i Polen. Gjennom FN bidrar vi til å holde den ukrainske statens kjernefunksjoner i gang. 200 mill. kr i budsjettstøtte går til lønning av helsepersonell, lærere og statsansatte. Ukraina vil trenge hjelp i lang, lang tid – i første omgang humanitært og på sikt til å bygge opp igjen et ødelagt land. Jeg vet jeg har Stortinget med meg når jeg lover at Norge også framover skal lede an og bidra sammen med våre nordiske naboer, EU, USA og andre givere.

Europa, USA og en rekke andre land har møtt den russiske aggresjonen med sanksjoner som savner sidestykke i moderne historie. Sanksjonene er vårt viktigste pressmiddel overfor russiske beslutningstakere, og de reduserer nå Russlands evne til å finansiere krigen. Sanksjoner virker best når mange står sammen. Det har erfaringene vist. Regjeringens hovedlinje er at vi følger EU. I flere omganger har vi gjennomført de samme sanksjonene i norsk regelverk. Samtidig gjør vi egne, selvstendige vurderinger.

Jeg har tidligere informert Stortinget om behovet for å gjøre grundige vurderinger av EUs forbud mot kringkasting og distribusjon av medieplattformene RT og Sputnik. La det ikke være tvil: Disse to, RT og Sputnik, er statskontrollerte medier og brukes til å spre desinformasjon og falske nyheter. Deler av dette innholdet er ren krigspropaganda. Likevel: Vår grunnlov har et særskilt sterkt vern av ytringsfriheten, bl.a. ved et forbud mot forhåndssensur. Derfor vil regjeringen, slik saken står nå, ikke følge opp EUs sanksjoner på dette punkt.

Som tidligere kommunisert vil vi slutte oss til EUs beslutning om stenging av havner for russiske fartøy. Vi vil også gjennomføre forbudet mot russisk veitransport. Vi bruker tid til å gå grundig gjennom hvordan vi utformer og gjennomfører havneforbudet i Norge. Vi har Svalbard med forhold og regler som krever egne vurderinger. Vi må sørge for at vi kan opprettholde samarbeidet vi har med Russland om søk og redning, beredskap og sjøsikkerhet i de store havområdene i nord. Alle som ferdes langs kysten i nord, er tjent med det. Som kyststater er Norge og Russland også forpliktet til å samarbeide om forvaltningen av fiskebestander vi har felles. Alle disse hensyn må tillegges vekt.

Over 14 500 ukrainere har nå søkt beskyttelse i Norge. Det er en liten andel av alle de som har flyktet fra Ukraina, men et svært høyt antall sammenliknet med hva vi er vant til i Norge. I 2022 var det forventet at det skulle komme 3 000 asylsøkere til Norge. Nå anslår beregningsutvalget på utlendingsområdet at det kan komme 60 000 bare fra Ukraina. Det omfatter, som regjeringen tidligere har varslet, inntil 500 pasienter med pårørende. 14 pasienter og 22 pårørende har ankommet så langt. Norge har også sagt seg villig til å ta imot 2 500 fordrevne fra Moldova, men mange av disse flyktningene ønsker så langt å bli værende for å kunne vende raskt hjem når krigen er slutt.

Vi planlegger nå konkret for mottak av 30 000 flyktninger fra Ukraina. Skulle vi se ankomster på 60 000 – eller som tidligere varslet: 100 000 – vil det sette oss på en historisk prøve. Men allerede med så høye ankomster som vi har i dag, kreves helt ekstraordinær innsats av alle aktører: av politiet, av utlendingsforvaltningen, av kommunene, av frivilligheten – ja, av hele samfunnet vårt. Mange har jobbet dag og natt for å håndtere situasjonen. Det er lagt ned en enorm innsats fra utallige ansatte i en lang rekke etater, kommuner og organisasjoner. Jeg har møtt flere av dem og blitt dypt imponert over den innsatsen så mange nordmenn nå legger ned for å hjelpe sårbare mennesker som søker trygghet fra krigen i Norge. Jeg vil takke hver og en av alle dere som står på for å ta imot mennesker på flukt.

Innsatsen har vært enorm, men når vi i løpet av noen korte uker skal ta imot så mange flyktninger, utfordrer det kapasiteten i alle ledd. Normalt er det fire prosesser før bosetting: registrering, mottak, vedtak om oppholdstillatelse og kartlegging. På flere av disse områdene har vi hatt voksesmerter, men tempoet i alle delene av prosessen før bosetting er nå betraktelig økt. Kapasiteten for å registrere flyktningene er økt ved at politiet og UDI har etablert en forenklet prosess, og det er opprettet registreringssteder i ti av tolv politidistrikter. Med dagens nivå for ankomster anslår politiet at vi innen utgangen av april skal ha registrert alle som venter på det. Når det gjelder mottak, er det verdt å minne om at da krigen i Ukraina startet, hadde vi rundt 4 000 mottaksplasser i Norge. Det er nå oppskalert til 20 000 plasser hvor vi i dagens situasjon bruker 9 000. 82 akuttmottak er etablert. Flaskehalser i saksbehandlingen for vedtak om oppholdstillatelse ble raskt løst da ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse ble innført.

Før ukrainere blir bosatt i en kommune, skal de kartlegges. Det handler bl.a. om å sikre at familier blir bosatt samlet, i samme kommune. Vanligvis gjør vi en omfattende kartlegging av flyktninger som kommer til Norge. Når det kommer så mange på så kort tid, kan vi ikke følge normale prosedyrer. Det vil ta altfor lang tid. Temaene som berøres i kartleggingen, er redusert fra 24 til 3. Datasystemene er blitt tilpasset denne forenklede kartleggingen, og bemanningen er betydelig økt. Det har tatt tid, men før påske var systemene på plass. Forrige uke ble 720 personer i mottak kartlagt, og UDI forventer at de framover vil få kartlagt mellom 200 og 450 ukrainere hver dag. Det er høyere enn antall ankomster per dag de siste ukene. Det er også verdt å minne om at fordrevne fra Ukraina vil ha betydelig kortere oppholdstid i mottak enn det vi normalt ser. I 2021 var gjennomsnittlig ventetid fra oppholdstillatelse til bosetting litt over fire måneder. I 2016 var det fem.

Etter kartlegging kan ukrainere bosettes, og kommunene står klare. Vi venter at bosettingen vil ta seg klart opp i dagene og ukene som kommer. De neste ukene vil mange ukrainske voksne og barn få bosted i norske kommuner. Avhengig av antallet som kommer til Norge, kan bosetting senere bli en ny flaskehals. Likevel: Utålmodigheten i kommunene etter å ta imot lover godt og gjør at vi – fra registrering til bosetting – i dagens situasjon evner å ta imot mange fordrevne fra Ukraina på kort tid. Kommunene har samlet så langt meldt at de kan bosette 33 375 i 2022. Det er fortsatt 32 kommuner som ikke har svart på anmodningen fra IMDi. De trenger noe mer tid. Vi venter derfor at det endelige tallet vil bli høyere. 52 kommuner har også meldt at de kan ta imot langt flere enn de er bedt om. Bærum kommune har sagt de kan ta imot det dobbelte – Hægebostad det tredobbelte og mer til. Lokalsamfunn i hele landet vårt, store og små, stiller opp.

Kapasiteten er økt. Vi har kontroll nå. Samtidig er situasjonen uforutsigbar. Dersom vi raskt får ankomster som er høyere enn forventet, kan vi igjen få kapasitetsutfordringer. Vi møter også utfordringer på andre områder.

16 000 nye mottaksplasser medfører at mange driftsoperatører har kommet på banen på kort tid. UDI jobber iherdig med å sikre at innkvarteringen holder forsvarlig standard. Det har likevel blitt avdekket kritikkverdige forhold. UDI legger stor vekt på å gripe raskt inn når problemer er avdekket, slik de f.eks. gjorde ved å stenge et akuttmottak på Furuset, her i Oslo.

Situasjonen vi står overfor, forsterker også noen utfordringer vi kjenner godt fra før. Når mange som ikke kjenner sine rettigheter, skal inn i arbeid, øker bl.a. faren for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Regjeringen jobber med flere tiltak mot dette og har bl.a. styrket Arbeidstilsynet med 20 mill. kr i 2022.

Andre utfordringer er nye. Asylsøkere som kommer til Norge, har normalt ikke med seg dyr. Denne gangen er det annerledes. I Ukraina forekommer både rabies og andre alvorlige dyresykdommer. Vi må sikre at kjæledyrene ikke utgjør en risiko for folkehelsen og dyrehelsen. Vi har derfor gitt beskjed om at alle ukrainske kjæledyr skal registreres hos Mattilsynet for å bli ID-merket, rabies-vaksinert og behandlet for alvorlige parasitter. Mattilsynet pålegger karantene når det er nødvendig, og staten dekker kostnadene ved Mattilsynets tiltak.

Nå vendes oppmerksomheten mer og mer mot det som skal skje i kommunene. La meg også understreke at politiet har økt oppmerksomhet for å sikre sårbare mennesker som kommer til Norge, kvinner og barn, så de ikke blir utsatt for uønskede hendelser. Regjeringens målsetting er å sikre at de som er fordrevet fra Ukraina, raskt kan delta normalt i det norske samfunnet. Barn skal gå på skole eller i barnehage. Voksne skal så raskt som mulig få komme i arbeid eller annen virksomhet. Mange steder er de yngste kommet i gang med en hverdag i Norge. Jeg møtte nylig 6-åringen Denys, som hadde sin første skoledag på Byskolen i Sandefjord. Han var litt sjenert til å begynne med, men på vei til lek med de andre barna, godt hjulpet av språkkyndige voksne og en trygg skoleledelse som vet å improvisere. Arbeids- og inkluderingsministeren og jeg møtte 13-åringen Misha sammen med søsteren og moren hans på mottaket på Helsfyr rett etter ankomst i mars. Da var han taus og så ned. Noen uker etter møtte statsråd Mjøs Persen den samme gutten i en skolegård i Bergen. Han så opp og hadde lært seg en god del norske ord, som var notert i boken hans – som «venn» og «forelsket». Det er rørende, og det gir håp.

Før påske sendte regjeringen ut på høring et omfattende forslag til lovendringer for å sikre at kommunene raskt skal kunne bosette og gi et tilfredsstillende velferdstilbud. Høye ankomster legger, som jeg har vært gjennom, press på velferdstjenester som barnehage, skole og helsetjenester. Det vil merkes, både i vertskommuner for mottak og i kommunene hvor flyktningene blir bosatt. Enkelte ordninger og tjenester må tilpasses. Også nordmenn kan merke konsekvenser av det.

Høringsrunden viser bred støtte til at det er behov for tilpasninger. Vi fikk også verdifulle innspill. Flere er opptatt av rettsvernet til enslige barn som kommer til Norge. Høringen understreket også hvor viktig det er at de som kommer, får tilstrekkelig språkopplæring. Regjeringen jobber nå med å vurdere høringsinnspillene og vil om kort tid legge fram en proposisjon for Stortinget med forslag til regelendringer.

Denne krigen påvirker hverdagen til folk over hele verden. FNs globale prisindeks for mat er på sitt høyeste noensinne. I Norge vil nordmenn merke at dyrere mat kommer på toppen av andre utgifter som også har økt, men vi vil ikke oppleve knapphet på mat i Norge. Det er det ingen grunn til å tro. Vi importerer ikke korn fra Ukraina og bare begrensede mengder fra Russland. Men globalt er situasjonen dramatisk. 45 afrikanske land importerer normalt minst en tredjedel av hveten de trenger, fra Ukraina eller Russland. Igjen rammes de fattigste hardest. Vi vet fra historien, fra den franske revolusjonen til den arabiske våren, at veien er kort fra økte priser på mat til sosial uro og dype konflikter. Jeg vil understreke for Stortinget at den globale innsatsen for å hindre sult og mangel på mat er kritisk. For regjeringen var dette et hovedpunkt i utviklingspolitikken før krigen i Ukraina. Det har blitt enda viktigere de siste to månedene.

Krigen påvirker også verdens energimarkeder varig og fundamentalt. Russland er en av verdens største produsenter av olje, gass og kull. Igjen ser vi at krigen har både geopolitiske følger og konsekvenser for folks hverdag. Også nordmenn må forberede seg på at en langvarig krig vil forlenge perioden med høye energipriser. For Norge som energinasjon kan følgene bli store. Det umiddelbare er at Norges rolle som en stabil leverandør av gass til Europa blir enda viktigere, noe vi også bekrefter overfor europeiske partnere. Samtidig kan krigen akselerere Europas grønne skifte. Det er ikke uten grunn at fornybar energi i Tyskland har fått et nytt navn: frihetsenergi. Krigen knytter energipolitikken, sikkerhetspolitikken og klimapolitikken i Europa enda tettere sammen. Som en ledende produsent og eksportør av energi, som en del av Europa, skal Norge og norsk næringsliv delta for fullt i dette grønne skiftet. På områder som havvind, karbonfangst og -lagring og hydrogen kan våre bidrag bli avgjørende.

Krigen i Ukraina har følger for sikkerhetssituasjonen i våre nærområder. Finsk og svensk NATO-medlemskap er nå et svært aktuelt tema. Det pågår hurtige, men grundige prosesser i begge våre to naboland for å forberede det som kan bli epokegjørende endringer for nordisk og europeisk sikkerhetspolitikk. Vi har hatt nær og løpende kontakt med Sverige og Finland gjennom disse ukene. Utfallet av vurderingene man gjør seg på svensk og finsk side, er ennå ikke klart. Valgene er helt og holdent Finlands og Sveriges egne. Vår melding har vært tydelig: Skulle de beslutte seg for NATO-medlemskap, vil de ha Norges fulle støtte. Finland og Sverige er allerede NATOs nærmeste partnere og oppfyller kriteriene for medlemskap. Dette er våre nærmeste naboer. Vi deler grunnleggende verdier. Finsk og svensk medlemskap vil være en styrke for NATO. Det vil styrke den nordiske stemmen i alliansen, og det vil også åpne for vesentlig dypere nordisk forsvarssamarbeid. Svensk og finsk NATO-medlemskap er derfor i Norges sikkerhetspolitiske interesse.

Jeg vil avslutningsvis at vi i denne sal sammen også bruker tid til å heve blikket, til å finne mot i det vi er vitne til – midt oppi all krigens brutalitet og dystre følger, for i mange år nå har omkvedet vært at demokratiet som styringsform er svekket. Budskapet fra Moskva, Beijing, Teheran – ja, til og med fra vestlige land i perioder – har vært at demokratiet som styreform er handlingslammet. Gjennomgangstonen har vært at demokratiene er svake, og at de er splittet. Vi har sett at illiberale krefter og alternativer til det liberale demokratiet har vunnet fram mange steder. Kinas økonomiske vekst og teknologiske framskritt har skapt beundring og framstått som et forbilde for mange. Vi har hørt diskusjonene om en kommende ny verdensorden hvor autoritære stater som Kina og Russland står i sentrum, hvor demokratiene ikke evner å sette dagsorden, og hvor demokratiene i Europa lever i en dyp, søvngjengeraktig fred.

Men nå ser vi livskraften i det liberale demokratiet, og vi ser de iboende svakhetene i de totalitære regimene. President Zelenskyj er demokratisk valgt. Han har folkets støtte og bred legitimitet. Hans motstander er en autoritær leder uten den legitimiteten som følger av frie, åpne og rettferdige valg. Ukrainerne viser kraften i et folk som kjemper for sitt demokrati og for retten til å bestemme selv i eget land. Putins Russland viser på den andre siden den totalitære statens sanne ansikt, hvor befolkningen må lyves for og trues for å holdes på plass. President Putin veddet ikke bare på at Ukrainas demokrati var svakt, men at de vestlige demokratiene er svake.

Men også våre demokratier har vist styrke. USA er igjen gjenkjennelig og leder an – sammen med allierte i Europa. Vestlige demokratier har sammen vedtatt historisk strenge sanksjoner på rekordtid. Demokratier sluser våpen og hjelp til Ukraina i stort tempo og i stort volum. Samarbeidet i EU er sterkere og mer effektivt enn noensinne, og samarbeidet i NATO er tettere enn noensinne. Europas største demokrati, Tyskland, har på rekordtid snudd seg rundt i sikkerhets- og energipolitikken. Men Russland demonstrerer nå for en hel verden svakhetene ved en autoritær styreform. Ingen tør å gi lederen dårlige nyheter eller kritikk. De siste tilnærmet frie mediene stenges, og de modige som tør heve stemmen, bankes opp, arresteres og fengsles. Det er ingen maktbalanse, ingen «checks and balances», ingen korrigeringer gjennom frie valg. Det tillates ingen offentlig kritikk – som bidrar til tillit, legitimitet og gode beslutninger.

Demokratiet kan være støyfullt, ubehagelig, og ofte tar ting frustrerende lang tid. Vi som utøver demokratiet i det daglige, vet det. Men det ligger også en enorm styrke i demokratiet – i de brede demokratiske prosessene, en kritisk presse og en fri offentlig debatt. Det som utspiller seg i Ukraina, i Europa, i det autoritære Russland, viser hvor sant og hvor livsviktig det er.

Rigmor Aasrud (A) [10:38:43]: Takk til statsministeren for redegjørelsen og for at Stortinget holdes jevnlig orientert og involvert. Takk også for kraftfull understreking av kraften i våre demokratiske verdier, for mens Russlands aggresjon viser frykten for demokrati og svakhetene i det autoritære, ser vi demokratiets styrke fullt ut i forsvarsviljen til det ukrainske folk.

Ukrainas befolkning betaler allerede den høyeste prisen for krigen. I en ny fase av krigen er det grunn til å tro at angrep og ødeleggelser vil ramme sivilbefolkningen enda hardere. Russland har ført denne krigen med en brutalitet som har sjokkert oss alle. Norge fordømmer Russlands handlinger på det sterkeste og skal gjøre det vi kan for at krigsforbrytelsene som begås, etterforskes, og at de skyldige straffeforfølges.

Arbeiderpartiet støtter en ytterligere norsk våpenstøtte til Ukraina og at regjeringen vurderer tyngre og mer avanserte våpen. Det er riktig, men det er også nødvendig at disse beslutningene gjøres klokt og ivaretar nødvendige sikkerhetshensyn, og at de gjøres i tett samarbeid med andre land.

Med 5 millioner mennesker på flukt fra Ukraina og 7 millioner internt fordrevne er behovet for humanitær bistand enormt. Norge har bidratt og skal bidra. Ukraina vil trenge hjelp lenge til akutt humanitært arbeid og på sikt til gjenoppbyggingen av landet. Norge har vært en betydelig bidragsyter for å få på plass rask humanitær bistand i krigens første fase. FN, Røde Kors og andre norske organisasjoner kan gjennom disse bidragene gi hjelp til folk på flukt. Støtten til Verdens matvareprogram sørger for at millioner av mennesker får mat de neste månedene, og gjennom FN bidrar vi til at den ukrainske staten kan opprette viktige kjernefunksjoner.

Norge har møtt Russlands angrep med kraftfulle sanksjoner rettet mot beslutningstakere og mot Russlands evne til å finansiere krig. Vi står sammen med Europa, USA og en rekke andre land om disse sanksjonene. Sanksjoner virker best når mange står sammen.

Når Norge likevel gjør noen unntak – vi har ikke støttet sanksjonene mot nyhetsstedene Sputnik og Russia Today – og begrunner det med Grunnloven, understreker det at ytringsfrihet er helt grunnleggende i vårt demokrati. Også sanksjoner som skal hindre russiske fartøy tilgang til norske havner, må tilpasses for å ivareta søk og redningsarbeid i nord og forpliktelser knyttet til samarbeid om fiskeriforvaltning.

Ukraina-krigen har vist at solidaritet står sterkt i den norske befolkningen. Mange vil hjelpe, og flere kommuner er mer enn klare til å ta imot ukrainere – gi dem bolig, skole, barnehage, aktivitet, legge til rette for arbeid og gjennom det gi en mulighet til å normalisere hverdagen noe. Den utålmodigheten må vi være glad for, og med de systemendringene som nå gjøres, vil tempoet i bosettingen gå raskere allerede denne uken. Stor takk til alle som bidrar til det – for situasjonen krever mye av mange, både i de kommunene som har mottak, og der folk skal bosettes. Noen av flyktningene vil bli, men mange ønsker å reise tilbake til hjemlandet så raskt det er forsvarlig. Da er det også rimelig at lovverket tilpasses situasjonen. Da setter vi også kommunene i stand til å kunne ta imot enda flere.

Det er bred enighet om norsk sikkerhetspolitikk og Norges utenrikspolitiske linje. Det er en styrke for landet vårt. Nå står vi med en flyktningsituasjon som vil utfordre oss, da vil også et godt samarbeid her på Stortinget være enda viktigere enn på lenge.

Erna Solberg (H) [10:43:42]: Fra demonstrasjonene på Maidan i 2014 frem til i dag har det ukrainske folket vist at det de ønsker seg, er demokrati, det er en mulighet til markedsøkonomi, og det er ikke minst friheten til å gjøre egne valg om landets fremtid. Det er helt naturlig at frihetssøkende land skal få støtte også fra andre demokratier og frihetssøkende land, som Norge. At Russland ikke tåler et naboland som både viser seg vellykket, ønsker en vestlig retning og utvikler et sterkere demokrati, er ikke noe vi kan akseptere. Hvert lands rett til å gjøre egne valg, hvert lands befolknings rett til å gjøre disse valgene, må være grunnfestet, fra vårt ståsted.

Nå ser vi også at ukrainerne betaler kanskje den absolutt største og vondeste prisen av alle, med en totalitær stat som invaderer dem med voldelige og etter all sannsynlighet krigsforbryterske virkemidler, med grusomheter overfor sivile. Det er vondt å se på, og det gjør at vi er nødt til å være tydelige i vår hjelp. Regjeringen har derfor vår støtte til at vi skal bidra med hjelp. Vi ønsket økt hjelp før krigen brøt ut, fordi vi så alle antydningene. Vi er glad for at regjeringen har kommet på banen etter at krigen har brutt ut, og vi mener det er viktig at vi i hovedsak forsøker å finne sammen om disse sakene.

Vi har likevel av og til etterlyst noen avklaringer, for det er viktig at vi står mest mulig sammen og innfører tiltak raskt sammen med andre land. Jeg har forståelse for at statsministeren nå varsler at det tar lengre tid å avklare hvilke havner og hvilket regelverk det skal være, men det haster også. For jo lengre og jo flere dager det går hvor Norge har et åpent regelverk, jo lettere blir det til at vi blir utnyttet. Jo lengre det tar før vi avklarer hvilke sanksjoner vi skal ha på norske havner, jo større mulighet er det for at vi får skip inn som altså ikke har adgang andre steder, og det vil oppfattes som at vi har en annen profil. Så selv om vi er enig i at vi må gjøre noen norske tilpasninger, etterspør vi tempo i disse vurderingene.

Det er også slik at vi fremover både bør si at det er en fordel for oss med et NATO-medlemskap for våre naboland, og støtte det arbeidet de gjør, også internt i NATO, hvis de velger å gå den veien. Vi må kunne slå fast at et NATO-medlemskap for Sverige og Finland ikke bare vil øke Sveriges og Finlands sikkerhet; det vil øke Norges sikkerhet. Det vil øke NATOs tilstedeværelse i nord. Det vil faktisk bidra til at vi er sterkere i alliansen i de nordlige områdene.

Vi har forsøkt å tilstrebe å være mest mulig enig med regjeringen. Jeg takker for redegjørelsen nå, jeg takker også for de orienteringene som skal gis i andre fora, og jeg mener at det er viktig. Men jeg vil gjerne også ha svar på noen viktige spørsmål. Jeg har forståelse for at den norske grunnloven legger grunnlaget for hva vi kan forby eller ikke forby i Norge. Men hvis det er slik at vi ikke – fordi vi har et stort vern i vår grunnlov – kan forby ytringer fra Sputnik og andre organer som driver med rent falskneri og falske nyheter, er spørsmålet til regjeringen: Hva slags arbeid vil da regjeringen gjøre for å forhindre at dette siver inn i Norge og påvirker norsk politisk debatt? Vi ser at det gjør det. Vi har fra Høyres side fremmet forslag knyttet til dette. Vi mener at det er viktig at vi jobber med hvordan vi kan begrense informasjon på andre måter. Det brukes obskure nettsteder, og det er ingen garanti for at diskusjonen forblir der. Det sprer seg inn i det norske samfunnet.

Det er riktig at det er veldig mange som gjør en stor innsats for alle flyktningene som kommer, og det er veldig bra. Jeg registrerer at regjeringen nå vil ha noen midlertidige unntak fra lover. Det er fint. Det ble fremmet forslag fra den forrige regjeringen to ganger om dette i Stortinget. De ble nedstemt. Jeg tror vi nå kanskje ser at det er behov for å få denne typen lover, og jeg er glad for at man da kommer med det. Vi har levert et dokumentforslag om noe av dette tidligere også, som nå ligger på vent til regjeringens eget forslag kommer.

Men vi har også ønsket oss et hurtigspor. Det som er spesielt med den situasjonen som er med flyktninger som kommer nå, er at i motsetning til normalt er dette personer med en identitet. Dette er personer vi vet hvem er. Det betyr at vi mye raskere kunne satt dem ut i arbeid. Derfor ønsker vi at det mye raskere gis arbeidstillatelser. Statsministeren sa at de skulle få arbeidstillatelse fra første dag. Nå er det gått åtte uker for en del av dem, og de har ennå ikke fått arbeidstillatelse.

Marit Arnstad (Sp) [10:49:08]: Jeg vil også gjerne takke statsministeren for redegjørelsen. Angrepet på Ukraina representerer på mange måter starten på en ny tid i Europa, en varig endring av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Det russiske angrepet er et angrep på demokrati og frihet, og med det befestes også skillet mellom nasjonalstater med et demokratisk interessefellesskap og et stadig mer autoritært Russland.

Det er en styrke for Norge at hele det politiske miljøet har vist et ønske og en vilje til å støtte Ukraina og det ukrainske folk. Norge besluttet nylig å donere Mistral luftvernmissiler, som er et effektivt og moderne våpen som vil være til stor nytte for ukrainere som kjemper på bakken. Regjeringen har tidligere besluttet å donere til sammen 4 000 panservernraketter og også flere typer beskyttelsesutstyr og annen soldatutrustning.

Men så er det jo slik, som statsministeren også sier, at konflikten i Ukraina kan bli langvarig, og landet kommer til å være avhengig av ytterligere internasjonal støtte for å stå imot den russiske aggresjonen. Senterpartiet støtter de signalene som statsministeren kommer med i redegjørelsen omkring disse spørsmålene, bl.a. at Norge bidrar med 400 mill. kr til en britisk ledet mekanisme for innkjøp av våpen og militært materiell.

Den russiske krigføringen har altså ført til at 12 millioner mennesker er på flukt – mange internt fordrevne og også mange som har flyktet fra Ukraina. Norge må, som statsministeren la vekt på, fortsette å bidra økonomisk i Ukraina til humanitær bistand, bl.a. gjennom FN, gjennom Røde Kors og gjennom Verdens matvareprogram. Så må Norge også være forberedt på å ta imot dem som nå kommer til Norge, og det kommer til å kreve en helt ekstraordinær innsats fra svært mange i dette samfunnet. Det er mange som vil hjelpe, og det er godt å se at ukrainske flyktninger blir møtt med respekt og solidaritet. Likevel er det, som statsministeren sier, viktig at mottak av flyktninger i Norge skjer i ordnede former, samtidig som en søker en så stor grad av fleksibilitet som mulig. Det er en løpende avveining som regjeringen hele tida må gjøre, og som en også tar ansvaret for å gjøre.

De internasjonale sanksjonene som iverksettes mot Russland, er formidable og bør skape det massive presset som vi ønsker. Norge skal være en del av det presset, men det er også riktig at vi på enkelte områder gjør egne vurderinger. Senterpartiet støtter derfor at det å blokkere russiske medier kan støte an mot ytringsfriheten, og at vi på dette punktet må gjøre en sjølstendig vurdering. Det er i alle tilfeller slik at desinformasjon og falske nyheter først og fremst bør møtes med sannhet, ikke med sensur.

Vi skal slutte oss til sanksjoner i form av stenging av havner og russisk vegtransport, men også her må vi se på hvordan vi velger å utforme forbudet. Å bruke tid på det er viktig. Vår rolle som kyststat, og dermed vårt ansvar for søk og redning i Barentshavet, beredskap og ressursforvaltning i nordområdene, tilsier akkurat det.

Allerede i 1949, da Norge ble medlem av NATO, sto det klart at Norge trengte et organisert forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid for å sikre sin uavhengighet. Annen verdenskrig hadde synliggjort Norges utsatte strategiske stilling, og Atlanterhavspakten ga grunnlag for en helt ny retning i norsk sikkerhetspolitikk. Men med det stadfestet også Norge at vi ikke kan stille oss likegyldig til den ideologiske kampen mellom demokrati og totalitært styre. Hele etterkrigstida har vist det.

Også nå er det viktig at Norge står sammen med våre partnere og allierte. Sammen har vi vist evne til å tilpasse oss en krevende situasjon, til å mobilisere støtte og til å stå samlet i en krise som kommer til å prege oss i mange, mange år framover. Vi skal prioritere samhold, vi skal søke multilaterale løsninger og vi skal koordinere tett med våre partnere og våre allierte. Dersom Finland og Sverige skulle bestemme seg for å gå inn i NATO, vil det være en styrke for det regionale nordiske forsvarssamarbeidet. Det vil styrke fellesskapet, og det vil også være i vår egen sikkerhetspolitiske interesse.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:53:55]: Takk til statsministeren for redegjørelsen.

Det er en skrekkelig krig, som blir verre og verre, med spedbarn som blir drept, og med personer som overlevde holocaust, som dessverre har blitt drept av Putins bomber. Det som utspiller seg, er aldeles grusomt.

Fremskrittspartiet støttet våpenleveransene som regjeringen har foretatt, og vi håper at man jobber med det videre. Det bekreftet også statsministeren. Det er viktig at vi opprettholder norsk forsvarsevne, og at det ligger i bunn. Vi har lenge tatt til orde for at vi burde gi penger til Ukraina, slik at de kan kjøpe inn våpen, og er glade for at det nå også skjer. Vi ønsker å øke bistanden, for som statsministeren var inne på, er behovene enorme. Det er derfor grunn til at vi allerede nå, eller tidligere, burde satt av en enda større sum for å håndtere det.

Så er Fremskrittspartiet bekymret for tempoet i bosettingen av flyktninger. Det holder rett og slett ikke. Vi ser at tusenvis av personer er i mottak, og kommunene står klare til å ta imot dem. De har funnet husvære, og de har skoleplasser og barnehageplasser klare, men i forrige uke var det altså bosatt ca. 100 personer – det til tross for at tusenvis hadde fått behandlet søknadene sine.

Jeg håper nå at man tar grep, som statsministeren sa, og at vi ser at de grepene får betydning raskt. Vi leste en sak i går om ukrainske Mira. Hun snakker flytende norsk fordi hun har studert og jobbet i Norge tidligere, og kom derfor tilbake til Norge da krigen brøt ut, og fikk jobbtilbud fra tidligere arbeidsgiver. Hun fikk da beskjed av UDI om å skaffe seg midlertidig arbeidstillatelse hos politiet. Det fikk hun ikke. De visste ikke hvordan de skulle behandle søknaden, og hun fikk altså ikke arbeidstillatelse.

Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Vi vet også at mange av dem som kommer fra Ukraina, har biometriske pass, og da burde man greie å løse dette langt raskere enn det vi nå ser. Dette er frustrerende, selvfølgelig, både for dem det gjelder, og for dem som ønsker å ansette disse personene.

Fremskrittspartiet er glad for at ytringsfriheten forsvares. Det er jo i de sakene der det er vanskelig at man må stå opp for ytringsfriheten, og det er det også viktig at vi gjør i denne sammenhengen. Det er forståelse for at det er krevende å få på plass sanksjoner når det gjelder havner, men vi er utålmodige etter å få til det.

Så er det gledelig at det går mot medlemskap i NATO både fra Finlands og Sveriges side. Det kommer til å styrke denne alliansen betydelig. Spesielt Finland, med alt det de har av forsvarskapasiteter, vil være et betydelig bidrag i alliansen. Jeg leser til min forskrekkelse i VG i dag at regjeringens støttehjul, SV, midt oppe i dette proklamerer at Norge bør gå ut av NATO, og sågar at man skal opprette en nordisk forsvarsallianse. Det er vanskelig å forstå hvilken planet man er på når man i den situasjonen verden nå står i, fremdeles lefler med disse ideene. Jeg håper statsministeren sørger for at Norge gjør det vi kan for at både Finland og Sverige kan tas opp i NATO så fort som mulig, for dette er veldig positivt.

Til slutt: Man var inne på dette med å tro på demokratiet og politikerne. Da er det viktig at vi svarer på folks utfordringer, og det mener jeg at denne salen overhodet ikke gjør når det gjelder folks økonomiske situasjon nå, bl.a. som følge av Ukraina-krigen. Det som nå skjer med drivstoffpriser, matvarepriser og strømpriser, tar knekken på manges økonomi. Det gjelder både vanlige folk, og det gjelder bedrifter, som nå sliter tungt. Jeg synes det er synd at man ikke ser hvor viktig det er, og tar ekstra grep også når det gjelder dette. Det hadde vært bra, og det ville også styrket omdømmet til politikerne.

Kirsti Bergstø (SV) [10:59:07]: Jeg vil takke statsministeren for en god redegjørelse, for evnen til å framheve demokratiet og skape tro i en så krevende situasjon, og også for å løfte fram politiske løsninger og gjenta støtte til initiativ rundt samtaler. I over to måneder har Putin ført sin krig mot Ukraina, byer er lagt i grus, skoler og sykehus er ødelagt, og veldig mange menneskeliv har gått tapt i Putins ulovlige og forkastelige krigføring. Uke etter uke har unger søkt tilflukt i kjellere og T-banestasjoner. I beleirede områder lider folk av mangel på mat og vann. Det er hjerteskjærende å se de store menneskelige lidelsene.

SV står i solidaritet med det ukrainske folk og den heroiske motstandskampen de fører. Derfor er det bra at regjeringen har vist så tydelig vilje og initiativ når det gjelder å ta imot ukrainske flyktninger. Mange har ankommet, og flere vil komme. UDI jobber intenst med å få opp asylmottakskapasiteten. I SV er vi bekymret for at de ikke har kapasitet til å følge opp mottakene som opprettes, tilstrekkelig og på en god nok måte. Da er det en risiko for at useriøse aktører ikke blir fanget opp, noe som kan gå ut over både ansatte og beboere på mottak. I 2015 og 2016 var det tilfeller av utnyttelse av beboere på mottak, særlig mottak der driftsoperatører og ansatte var nye og ikke hadde erfaring med drift fra før.

Det finnes ikke i dag en uavhengig tilsynsordning for asylmottak, og derfor har SV fremmet et forslag i Stortinget om å opprette et uavhengig tilsyn for asylmottak. Jeg vil understreke viktigheten av å samarbeide også for å verne kvinner og barn på flukt mot menneskehandel og den trusselen som ligger i det. Jeg vil også understreke viktigheten av å sikre flyktninger som kommer til Norge, arbeid tidlig – i et seriøst arbeidsliv i ordnede former.

Selv om fem millioner ukrainere har flyktet fra sitt land, er de fleste fortsatt igjen i Ukraina. Den humanitære støtten til landet er derfor avgjørende. Norge har vist seg og bør også framover vise seg som en humanitær stormakt i Ukraina. Angrepene mot Kyiv har heldigvis stoppet opp, men krigen er på ingen måte over. Mye tyder på at Russlands fokus ligger i øst, og mange flyktninger har vendt hjemover. De kommer til bombede og utbrente hus. På et tidspunkt vil det være behov for å bygge landet opp igjen. SV håper at Norge kan bidra til den langsiktige bistanden. Krigens konsekvenser vil vare lenge, men skal vi gjøre overgangen så lett som mulig, kan vi ikke vente med oppbygging til alt er over.

Ukrainas økonomi har kollapset som følge av krigen. Det er bra at Norge bidrar med midler til statskassen, sånn at lærere, leger og annet personell får den lønnen de skal ha, men paradoksalt nok betaler Ukraina til de samme multilaterale finansinstitusjonene som de mottar støtte av. Ukrainas utenlandsgjeld er på 54 mrd. dollar, halvparten til multilaterale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken. SV mener at det krigsrammede landet må få utenlandsgjelden slettet, og at Norge som medlemsland og donor bør ta til orde for at finansinstitusjonene stopper innbetalingskravene.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg som følge av krigen, og SV har dyp respekt for de debattene som foregår også i andre land. Vi støtter helhjertet opp om å trappe opp den sivile beredskapen og styrking av Forsvaret. Jeg vil også understreke viktigheten av sterke tiltak for næringsliv og samfunnsliv i Øst-Finnmark – som bærer konsekvensen av de innførte økonomiske sanksjonene mot Russland – og viktigheten av å bruke den nødvendige tiden for å innføre havnepolitikken på en måte som ivaretar våre felles hav, og også her ha blikket rettet mot de samfunn som blir berørt.

Guri Melby (V) [11:04:26]: La meg innledningsvis takke statsministeren for at han kommer til Stortinget for å redegjøre for regjeringens støtte til Ukraina.

Jeg vil understreke at regjeringen har Venstres fulle ryggdekning til å bidra økonomisk, slik at Ukraina kan kjøpe de våpnene og det materiellet de har behov for, selv om jeg også vil føye til at Ukraina hadde trengt den støtten for lenge siden, og at jeg gjerne hadde sett at den var større enn 400 mill. kr.

Statsminister Støres analyse av situasjonen i Ukraina har vært god og nyansert, og han satte ord på det som alle tenkte da han beskrev Putins siste angrep på Ukraina som et veiskille i Norge og i Europas forhold til Russland. Nettopp fordi statsministerens analyse og blikk på krigen har vært så skarpskodd, hadde jeg forventet meg mer og raskere handling fra regjeringens side.

Jeg tenkte jeg skulle tillate meg en liten historisk avstikker i dette innlegget, for jeg vet at statsministeren har stor respekt for den tidligere tyske forbundskansleren Helmut Schmidt, som gikk bort i 2015. I 2012 møtte statsministeren Schmidt til en privat visitt i Hamburg, og til NRK uttalte den daværende utenriksministeren Støre:

«Han er en kilde for europeiske verdier om sammensatt fortid, krevende samtid og åpen framtid.»

Schmidt var det, men han var også en handlingens mann. I 1976 sa Helmut Schmidt at han heller ville at regjeringen skulle gjøre det riktige enn å filosofere rundt hva som er riktig. Jeg har tenkt en del på dette Schmidt-sitatet siden invasjonen begynte i februar, og jeg kjenner at det blir en stadig mer aktuell beskrivelse av måten den norske regjeringen forholder seg til krigen på.

Grunnen til at jeg refererer til Schmidt i denne saken, er at jeg deler statsministerens analyse av det som skjer i Ukraina, men jeg opplever at regjeringen ikke trekker de samme konsekvensene av statsministerens analyse og Ukrainas behov for umiddelbar og uhindret støtte. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor statsministerens egen veldig dramatiske beskrivelse av situasjonen ikke gjør at vi er mer utålmodige etter å sikre Ukraina den støtten landet trenger nå.

Vi var tidlig på banen og etterlyste økonomisk støtte, slik at Ukraina kunne kjøpe våpen. Den 3. mars fremmet vi forslag i Stortinget om 1 mrd. kr til våpenkjøp, for selv om Norge ikke er en militær stormakt, er vår evne til å bidra økonomisk betydelig større. Økonomisk støtte vil heller ikke svekke vår egen forsvarsevne på samme måte som donasjoner av våpen, som ellers kunne ha forsvart Norge, og det vil ikke være like vanskelig å overføre penger som våpen. Alt dette taler for at Norge kunne ha levert økonomisk våpenstøtte for flere uker siden. EU gikk inn for en slik støtte allerede 28. februar gjennom European Peace Facility. Norge kunne ha valgt å bidra der på et tidligere tidspunkt for å styrke den felleseuropeiske tilnærmingen til krigen i Europa.

Ulempen med penger framfor våpen er at det vil ta mer tid for ukrainerne å anskaffe det de trenger. Derfor har det vært så viktig å få denne støtten på plass tidlig. Ukrainerne hadde trengt pengene for lenge siden.

Det samme har vi sett rundt innføringen av et havneforbud mot russiske skip. Her ledet Storbritannia an med et forbud allerede den 1. mars. Sammen med representantene Elvestuen, Bjørlo og Høgestøl fremmet jeg forslag om det samme den 3. mars – det samme forslaget statsministeren selv avslo som «uaktuelt» samme dag som president Zelenskyj etterspurte det i sin tale til Stortinget.

I mellomtiden har EU besluttet et eget havneforbud, som trådte i kraft den 16. april. På spørsmål fra Dagbladet sier statsråd Skjæran at det er for tidlig å si noe om når arbeidet er ferdig, men at det har høy prioritet. I mellomtiden har Norge i praksis blitt en frihavn for russiske fartøy. Det at Norge bruker mer tid på å innføre et havneforbud enn det en sammenslutning av 27 nasjonalstater gjør, er vanskelig å forstå. Jeg tviler på at dette var den typen handlekraft som Helmut Schmidt hadde i tankene da han snakket om behovet for handlekraftige regjeringer.

Det er ikke mulig å gå tilbake i tid og sikre raskere beslutninger, og det er heller ikke grunnen til at jeg tar opp dette i mitt innlegg i denne anledningen. Grunnen er at jeg ikke ønsker at dette skal være mønsteret for fortsettelsen. Vi er nødt til å ha et raskere tempo for fortsatt våpenstøtte til Ukraina og når det gjelder innføring av sanksjoner. Målet kan ikke være at Ukraina skal tape denne krigen i sakte film. Målet må være at de skal vinne den. Det handler om deres framtid, om vår framtid og om det liberale demokratiets framtid. Derfor er det ikke bare viktig hva vi bidrar med, som vi selvsagt støtter fullt og helt, men i hvilket tempo vi gjør det.

Bjørnar Moxnes (R) [11:09:35]: Rødt fordømmer på det sterkeste Russlands grovt folkerettsstridige krig mot Ukraina. La det ikke være noen tvil: Det er Putin-regimet som står 100 pst. ansvarlig for krigen, som nå har vart i to måneder. Vi ser et Russland som bruker våpenmakt for å rane til seg territorium, og et Russland som dreper sivile, plyndrer og voldtar der de rykker fram. Vi ser også en heltemodig forsvarsvilje hos ukrainerne. Stikk i strid med mange antakelser har de vist at vanlige vernepliktige og reservister, når de er godt organisert og forsvarer eget land, kan stå imot en mektig overmakt. Jeg håper dette vil få følger for forsvarsplanlegging her i Norge, ettersom vi i mange år har overinvestert i utenlandsoppdrag og underinvestert i Forsvaret her hjemme.

Rødt slår ring rundt folkeretten mot ethvert angrep fra enhver angriper. Vi støtter alle folks rett til å bestemme over seg selv, og det er ingen motsetning mellom å fordømme Putins artilleriskyts i Ukraina og å fordømme NATO-landet Tyrkias bombing av kurdere i Irak. Tvert imot, disse standpunktene henger sammen.

Tidligere har Støre sagt at NATO er en forsvarsallianse, NATO truer ingen. Men afghanerne, som ble okkupert av NATO i 20 år, ble ikke de truet? Hva med libyerne, som ble bombet av NATO-land og fikk sitt land ødelagt, ble heller ikke de truet? Det er ingen grunn til å glatte over dette, selv om det nå er Russland som bryter folkeretten. Rødt er mot NATO, som vi er mot alle stormaktsallianser, og vi mener at afghanere, libyere, irakere og palestinere har rett til selvbestemmelse, akkurat som ukrainerne selvsagt også har.

Så er det et spørsmål om hva som skjer med militæralliansen NATO framover. I 1946 var Einar Gerhardsens standpunkt at nordiske naboland samarbeider om å trygge hverandre. Det kan vi jobbe for også om Sverige og Finland melder seg inn i NATO. Hvis de gjør det, kan det gå i hvert fall to veier:

Den ene er at Norge forholder seg passivt, at Sverige og Finland blir medlemmer uten å stille egne vilkår, og at de åpner landene sine for amerikanske baser, slik Norge er i ferd med å gjøre, noe som vil øke spenningen i nord, og som er i strid med våre interesser. De kan få en debatt om forsvarspolitikk som ligner på vår egen. Hvor mange fly og fregatter må vi sende til regioner langt utenfor NATOs eget område for at USA skal ønske å forsvare oss om det skulle trenges?

Et annet scenario er at Norge går i aktiv dialog med Sverige og Finland, pluss Danmark og Island, og sammen finner ut hvordan vi trygger våre interesser – om de blir medlem eller ei – og diskuterer hvilke vilkår som sikrer landene suverenitet, som det norske vilkåret om ingen utenlandske baser eller atomvåpen på vår jord. Vi kan også arbeide sammen for å få mest mulig forsvar og minst mulig angrep. Til sammen har vi et forsvar som er større enn Ukrainas. Går de inn i NATO, kan vi sammen jobbe for at alliansen går vekk fra sin førsteslagsstrategi for atomvåpen.

Det som kan komme ut av situasjonen sikkerhetspolitisk på en god måte, er om NATO-tilhengere og -motstandere går sammen om å gjøre forsvaret av nordiske land mer nordisk og mindre avhengig av stormakter.

Vi står sammen i fordømmelsen av Russlands angrep, sammen i solidaritet med ukrainerne, og sammen om å sende nødhjelp, penger og medisinsk utstyr. Behovet for en større innsats blir bare større for hver dag med krig som går.

Til sist et spørsmål til statsminister Støre til runden etterpå: Hvor klokt er det om Stortinget vedtar en bilateral baseavtale med USA rett før Sverige og Finland avgjør om de vil søke NATO-medlemskap og også før forsvarskommisjonen har gjort sitt grundige arbeid, levert sin rapport til Stortinget og fått den diskutert i nasjonalforsamlingen? Kan det være en idé at storting og regjering ser an situasjonen, hva som skjer av store endringer i Norden de kommende månedene, og også hensyntar forsvarskommisjonens arbeid før man låser oss fast til en baseavtale med amerikanerne?

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [11:14:53]: Takk til statsministeren for en god redegjørelse.

Miljøpartiet De Grønne støtter i store trekk den linjen som regjeringen har fulgt. Vi støtter også at regjeringen nå ønsker å gi økonomisk støtte for å styrke Ukrainas forsvarsevne. Russlands invasjon av Ukraina har endret Europa over natten, og den har rokket ved den tryggheten som mange nordmenn tidligere tok for gitt. Invasjonen har kastet om på den sikkerhetspolitiske situasjonen i Norge og i Europa. På rekordtid har EU samlet seg om tøffe økonomiske sanksjoner. Sverige og Finland har gjort helomvending og vurderer nå å sende inn søknad om NATO-medlemskap allerede før sommeren. Ukraina har på sin side søkt medlemskap i EU.

Sett i lys av dette mener vi i Miljøpartiet De Grønne at det er uklokt at regjeringen vil utrede hvordan Norge kan løsrive seg mer fra det europeiske samarbeidet. Dette er ikke tiden for alenegang, men for samhold. Vi i Miljøpartiet De Grønne har lenge vært pragmatiske tilhengere av norsk NATO-medlemskap, og vi har vært svært positive til samarbeid med Europa, bl.a. i klima- og energipolitikken.

Mens landene rundt oss er i en vanskelig økonomisk situasjon, tjener vi i Norge store penger på høyere olje- og gasspriser. Det gir oss en stor mulighet, og det gir oss et ansvar for å bidra mer. Sett i lys av dette mener Miljøpartiet De Grønne at det er uverdig at regjeringen ikke utelukker å ta penger som skulle gått til verdens aller fattigste, til å finansiere mottak av ukrainske flyktninger. Miljøpartiet De Grønne mener at Norge heller bør sette de ekstraordinære olje- og gassinntektene inn i et solidaritetsfond for bistand og gjenoppbygging av Ukraina og for å hjelpe Europa med omstillingen fra russisk olje til fornybar energi, og til å gi mer til verdens fattigste land, som rammes av høyere matvarepriser.

Krig er overgrep, krigsforbrytelser og død. Rapportene vi får om overgrepene mot sivilbefolkningen i Ukraina, er hjerteskjærende. Det har blitt avdekket alvorlige krigsforbrytelser og forbrytelser mot mennesker. Vi er vitne til den største flyktningkrisen i Europa siden annen verdenskrig. Men krigen i Ukraina har også vist fram noen av våre beste sider. Folk i Norge og i mange andre europeiske land har åpnet sine dører for flyktningene. Som barn av et barn som i 1968 fikk komme hit til Norge fra krigen i Vietnam, er det godt å se engasjementet mange nå viser for å hjelpe flyktningene fra Ukraina.

Men jeg tror at mange nordmenn også kjenner på en klump i halsen. Poeten Sumaya Jirde Ali publiserte nylig et dikt som kun består av sitater fra medienes dekning av krigen – journalister som er sjokkert over at mennesker med blå øyne og blondt hår kan bli ofre for krigshandlinger, eller som forklarer at disse flyktningene er velstående middelklassefolk, ikke åpenbare flyktninger. Jirdes dikt er en viktig påminner om at vi hadde en flyktningkrise også før krigen i Ukraina, og at slett ikke alle disse flyktningene har blitt møtt med den rausheten og den omsorgen de fortjener. Europa har i økende grad blitt en festning som lar tusenvis av mennesker dø på farefulle ferder over Middelhavet. I Norge har vi innført harde innstramminger med det eksplisitte mål å skremme folk fra å flykte hit. Selv ikke da Moria-leiren brant i Hellas, var Norge i stand til å ta imot flere enn 50 mennesker. Nå ser vi at det ikke var ressursene som manglet, men viljen.

I tiden framover håper jeg at vi klarer å ta vare på det engasjementet og den hjertevarmen som mennesker over hele Norge nå viser for å hjelpe andre mennesker i en desperat situasjon. Der har vi politikere en lederrolle, og jeg håper at vi vil lede an i å utvide den samme omsorgen til alle som dessverre vil drives på flukt også i årene som kommer.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:19:34]: Jeg vil takke statsministeren for redegjørelsen. Det er ufattelig å ta inn over seg det vi ser av Russlands krigsforbrytelser – angrep på sivile, enorme humanitære lidelser, og at menneskeverdet blir tråkket på hver eneste dag i Europa. Det er viktigere enn noen gang å stå opp for demokratiet, løfte menneskeverdet, forsvare sentrale europeiske verdier og grunnleggende menneskerettigheter.

Mer enn 10 millioner ukrainere er på flukt fra krigens grusomheter. 5,2 millioner har flyktet ut av landet. Over halvparten av Ukrainas barn er fordrevet fra egne hjem. Det er vanskelig for oss å fatte dimensjonene. Polen har snart tatt imot 3 millioner flyktninger. Romania og Ungarn har tatt imot 750 000 og 500 000 flyktninger. Moldova har tatt imot 430 000.

I forrige uke avslørte regjeringen hvor mange ukrainske flyktninger Norge offisielt har hentet til landet. Det var rundt 30 – ikke 30 000, ikke 3 000, men tre null. Og statsministeren sa det selv: 14 pasienter med pårørende. Det er ikke imponerende. Statsministeren sa også i redegjørelsen at Norge skal lede an i fortsettelsen av krisen sammen med andre land. Her får statsministeren mulighet til å vise at han mener alvor med å få på plass både en aktiv uthenting av flyktninger og parallelt et annet tempo i bosettingen. Vi må aktivt ta imot flere flyktninger fra naboland som nå opplever større belastninger enn de kan håndtere. Vi må bidra til å sikre humanitær hjelp. Vi må ta initiativ til å bekjempe menneskehandel og kriminelle grupper som utnytter sårbare kvinner og barn. Vi må styrke norsk politi, slik at det etableres enheter for det arbeidet i alle politidistrikt.

Norge står overfor en gedigen oppgave med å ta imot, inkludere og integrere titusener av flyktninger fra Ukraina. Men nå går det altfor sent. Kun 330 av 7 000 flyktninger som har fått godkjent sine søknader, er nå bosatt i en kommune. Kan statsministeren svare på det som flere og flere kommuner spør om: Hvorfor går det så sent?

Før helgen kom det et forslag om å løse opp dette systemet, sånn at de som kommer fra Ukraina, får mulighet til å bestemme selv hvor de vil bo, uten å miste introduksjonsstøtten. Det er et forslag som har mye for seg. I dag blir mange boende på mottak altfor lenge fordi de ellers risikerer å miste støtten. Økt grad av selvbosetting vil gi dem som kommer, større kontroll over eget liv. Vi må ta i bruk de tilknytninger som allerede finnes mellom folk. Da vil flyktninger komme raskere ut i en kommune, ungene kommer raskere inn i skole og barnehage, og voksne kommer raskere ut i jobb.

Frivilligheten med sine organisasjoner, lag og foreninger bygger relasjoner, vennskap og skaper integrering. Å flyttes rundt og sendes videre er integrering i revers. Ja, vi må ta hele landet i bruk, vi må bruke kompetansen i alle kommuner, men vi må våge å tenke nytt, sette folk foran systemet. Vi må skape synergier mellom det offentlige, frivilligheten og lokalsamfunnet. Kommunene og frivilligheten står klar.

Til slutt har Kristelig Folkeparti sagt før, og vi sier det igjen, at når det gjelder regningen for å gjøre dette oppdraget og ta imot flyktninger fra Ukraina, er Kristelig Folkeparti krystallklare: Den regningen kan vi ikke og skal vi ikke sende til verdens fattigste og de mest sårbare ved å ta fra bistanden. Det går ikke. Kristelig Folkeparti ønsker ikke at Norge skal være den største mottakeren av bistandsmidler.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:24:55]: Jeg takker partiene for det jeg opplever er bred støtte om hovedpunktene i hvordan vi møter denne krigen: Norge skal stille opp, være solidariske, ta medansvar – og så er det et forståelig uttrykk for ønsket om høyere tempo på mange områder. Det er en ambisjon jeg deler.

Til representanten Bollestad, som sier at vi må sette personer foran systemet: Jeg redegjorde for at vi har hatt en bred gjennomgang av hele lovgivnings- og regelsystemet for å se på forenklinger, nettopp for å få fortgang, og det vil komme til Stortinget meget raskt – om kun kort tid. Når det gjelder tempoet, som representanten Bollestad klaget på – vel, vi er på vei mot 30 000, 60 000, 100 000. Det er en stor utfordring for Norge, og vi forbereder oss på å kunne gjøre det på en god måte.

Jeg takker for at representanten Solberg i hovedsak ønsker å finne sammen. Til det hun sier om uroen for at ikke folk kommer i jobb fra dag én, vil jeg få lov til å si at regelverket er slik at i det øyeblikket du har fått opphold på kollektiv beskyttelse, kan du gå i jobb – fra det øyeblikket. Det er klart at hvis du bor i et mottak, kan det hende du vil vente med å ta den jobben til du kommer i kommunen, men i prinsippet, formelt, kan man da begynne å jobbe umiddelbart. Jeg har tro på, som jeg sa, at bosettingen kommer til å ta seg kraftig opp. Det handler om å få systemene på plass, slik at folk er kartlagt og kan reise samlet til de kommunene de skal bo i.

Så var representanten Listhaug opptatt av at Norge skal gjøre det vi kan for å få Sverige og Finland inn i NATO. Da vil jeg være lite grann detaljert på det. Jeg sa at jeg mener at hvis Finland og Sverige tar et slikt valg, vil det være i Norges sikkerhetspolitiske interesse. Men jeg har opplevd at både Sverige og Finland understreker at de verken vil skyves inn eller hindres fra å komme inn. Det er deres valg. Dette er veldig godt etablerte demokratier, som har sine prosesser, som vi har stor respekt for, men jeg gjør analysen: Kommer deres søknad, vil Norge ønske den velkommen, og jeg sier i dag at jeg mener at et samlet Norden i NATO vil være i Norges sikkerhetspolitiske interesse.

Jeg vil også si meg enig med representanten Bergstø i dette med å beskytte oss mot menneskehandel. Det var et felt hvor ukrainske kvinner og barn var utsatt før krigen, og de er selvfølgelig ikke noe mindre utsatt når millioner er på flukt, med all den usikkerheten som ligger rundt det.

Så fikk jeg gode minner fra mitt møte med Helmut Schmidt i 2012. Men jeg må si at påstanden fra representanten Melby om at vi filosoferer framfor å gjøre det riktige, tar jeg rett og slett avstand fra. Det har vært handling som har stått i fokus hele veien. Jeg tror representanten bør forstå at det å gi våpen, transportere våpen og forstå behovene krever også litt gjennomtenkning. Det krever også en dialog og en koordinering med andre land, ikke minst der hvor våpnene skal komme, for at det skal skje på en god måte.

Norge har sluttet seg til alle EUs sanksjoner – jeg gjorde et unntak for disse to mediene. Hvordan møter vi det – representanten Solberg spurte om det – og jeg tror svaret mitt vil være: Vi møter det med sannhet – ikke sensur, men med kildekritikk. Og jeg er ikke redd for at ikke den norske offentligheten kan stå imot det. Det skal vi klare, å ta debatten, det driver jo til og med Rødt med, i sitt bakland, og det synes jeg er en god måte å gjøre det på.

Til representanten Moxnes: Det er ikke slik at Norge får flere baser av USA i Norge fordi representanten Moxnes sier det. Vi har en politikk for ikke å ha baser. Vi skal ha øving, trening, sammen med våre allierte. Det legger vi til rette for.

Så er jeg enig med representanten i at ukrainerne gjør en heltemodig forsvarsinnsats. Jeg er ikke så imponert over partiet Rødts bidrag til den innsatsen. De er imot at vi skal gi dem hjelp, de er imot at de skal få den helt åpenbare retten til å forsvare seg selv. Og så vil jeg bare, for historien, helt avvise at Afghanistan var okkupert av NATO. NATO-land stilte opp etter enstemmig vedtak i FNs sikkerhetsråd for å beskytte verden og motvirke nye terrorangrep, og på samme måte var det som skjedde i Libya, grunnlagt i en sikkerhetsrådsresolusjon som legitimerer bruk av makt, i sterk kontrast til det vi nå ser.

Her er det mye vi skal følge opp. Vi er i god gang med det, og jeg ser fram til å kunne komme tilbake til Stortinget på lignende måte og redegjøre, i Stortingets organer, men også i åpen sal, om situasjonen når det gjelder krigen i Ukraina.