Peter Frølich (H) [12:22:09]: Jeg lyst til å starte denne interpellasjonsdebatten med å fortelle historien til Jon Eirik Haugland. Han jobbet som brannmann i over 30 år. Helt fra 1980-tallet gikk han på jobb og holdt oss andre trygge. Han slukket noen av de mest dramatiske brannene man kan forestille seg. Han elsket jobben sin, men det var også tydelig når han kom hjem fra jobb, at dette var en jobb utenom det vanlige. Han kunne være sotete og skitten. Det ble beskrevet at han svettet sot. Hvilke gasser og gifter han hadde pustet inn i sin tjeneste for samfunnet, er ikke godt å vite. I 2016 kom den nedslående beskjeden om at han hadde aggressiv kreft og hadde få måneder igjen å leve.

Det ble starten på en lang kamp, en lang kamp som han selv ikke fikk sett utgangen på. Haugland døde i 2017, men kona hans, Ilene-Christine Grung, tok kampen. Hun søkte oppreisning fra Nav, men der ble det avslag, og det er ikke helt ukjent for dem som er brannfolk og rammes av kreft. Opp mot 75 pst. av dem som søker oppreisning for yrkesskade, får avslag på sine søknader. Men hun ga seg ikke. Saken gikk videre til Trygderetten, hvor de vant fram. Det avgjørende ble et bilde som etter hvert er blitt ganske ikonisk, et bilde av brannfolk som tar en pust i bakken under slukkingsarbeid og spiser pizza med sot på både hender, klær og utstyr. Det er helt tydelig at det som brannfolk utsetter seg for i sin arbeidshverdag, er noe helt annet enn det de aller, aller fleste av oss opplever. Selv om kampen til Haugland og hans etterlatte ble kronet med seier, er det fortsatt veldig mange som ikke tar den kampen.

I 2014 var dette et tema som ikke hadde stor oppmerksomhet, men i dag har vi med oss en forsamling på galleriet, ledet av Torkjell Helle, som heter Brannmenn Mot Kreft, og som har jobbet systematisk og på en glimrende måte med å øke bevisstheten og sette denne problemstillingen i fokus. Jeg tenkte at nå var det på tide å løfte denne saken inn i Stortinget, for å se hvilke politiske løsninger vi kan lansere for å gjøre denne kampen litt enklere for dem som ellers alltid stiller opp for oss og hjelper oss når ulykken inntreffer. Hva kan vi som politikere få til, enten gjennom lovendringer eller andre tiltak som kan bedre situasjonen for dem som rammes?

Vi vet at det er mye som har forandret seg siden 2014. Det er kommet mer forskning, det er kommet mer oppmerksomhet og bevissthet, og det er kommet bedre teknologi. Det er mye som kan gjøres. Dette er en anledning hvor vi kan diskutere sammen på en konstruktiv måte og se om det finnes løsninger og en vei videre som gjør at det som skjedde med Haugland og mange andre brannmenn, ikke skal skje igjen i framtiden.

Statsråd Marte Mjøs Persen [12:26:53]: Interpellanten reiser spørsmål om skadelig eksponering i arbeidsmiljøet og betydning for brannfolks helse og derigjennom retten til erstatning ved kreftsykdommer.

Jeg nevner i den forbindelse at brannfolk ved sin samfunnsnyttige virksomhet potensielt eksponeres for en rekke kreftframkallende kjemiske stoffer og kombinasjoner av slike stoffer. Det er viktig å sørge for at brannfolk som blir skadet eller syke på grunn av jobben sin, får erstatningen de har krav på. Jeg er derfor glad for at interpellanten reiser dette spørsmålet.

Nav opplyser at om lag 75 pst. av avslagene som omhandler brannfolk, gjelder prostatakreft. Det viser at interpellasjonen i realiteten kanskje ikke gjelder brannfolks generelle rett til å få godkjent kreft som yrkessykdom – hvilket de kan – men om å få godkjent prostatakreft.

Jeg understreker at brannfolk – som arbeidstakere for øvrig – har gode økonomiske ordninger dersom de får yrkesskader eller yrkessykdommer. Vi har en tosporet yrkesskadeordning, hvor ytelser etter folketrygdens vanlige regler og særregler ved yrkesskader og yrkessykdommer – sammen med erstatning fra den lovpålagte yrkesskadeforsikringen – sikrer skadelidte full erstatning.

Med hjemmel i folketrygdloven er det gitt forskrifter som regulerer hvilke sykdommer som kan godkjennes som yrkessykdom. Forskriftene gjelder også for yrkesskadeforsikring. Forskriftene omfatter enhver sykdom der arbeidstakeren utsettes for forgiftning eller kjemisk påvirkning på arbeidsplassen, eksempelvis kreftsykdommer.

At sykdommen omfattes av forskriften, er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for at den kan godkjennes som yrkessykdom. I tillegg må det være en årsakssammenheng mellom sykdommen og skadelig yrkeseksponering. Et viktig hensyn bak årsakskravet er å skape trygghet mot å bli pålagt ansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med yrket. Årsakskravet har også sammenheng med de grunnleggende hensynene om forebygging og reparasjon, fordi disse forutsetter årsakssammenheng.

For yrkessykdommer oppstiller folketrygdloven § 13-4 andre ledd presumpsjonsregler kombinert med en snudd bevisbyrde. Det betyr at det på nærmere vilkår legges til grunn at sykdommer som omfattes av yrkessykdomsforskriften, er en yrkessykdom.

Jeg nevner at bestemmelsen oppfyller kravene ILO-konvensjon nr. 42 stiller til regler om godkjenning av yrkessykdommer. Høyesterett har i rettspraksis avklart hvordan bestemmelsen skal forstås. Dette følger Nav i sin behandling av yrkessykdomssaker.

På bakgrunn av en dom fra Høyesterett i 2012 kan kravet til sammenheng mellom eksponering som brannfolk og prostatakreft oppfylles på to måter: enten gjennom medisinsk forskning eller om man finner at prostatakreft kan forventes basert på kunnskaper om eksponeringens virkningsmekanismer og skadepotensial. Høyesteretts tolkning viser klart betydningen av kunnskap om sammenheng mellom skadelige stoffer i arbeidsmiljøet og kreft, herunder prostatakreft.

Navs avgjørelser bygger på sakkyndige vurderinger og dokumentert og anerkjent kunnskap om sammenhenger mellom skadelig yrkeseksponering og prostatakreft. I dag er det beskjedne holdepunkter for årsakssammenheng mellom eksponeringen brannfolk erfaringsvis utsettes for, og prostatakreft.

Jeg nevner i den forbindelse at Gulating lagmannsrett i dom av 14. januar i år i sak om prostatakreft hos en brannmann opprettholdt Trygderettens kjennelse, som under dissens stadfestet Navs avslagsvedtak. Dommen fra Gulating lagmannsrett er brakt inn for Høyesterett, og saken skal behandles 11. oktober i år.

Jeg tror det kan være veldig fornuftig at vi avventer Høyesteretts syn på saken før vi gjennomfører en bred debatt om dagens regler og praksis knyttet til Navs behandling av brannfolks krav om erstatning på grunn av prostatakreft. Nav følger rettssaken tett – det gjør vi også – og har stilt behandlingen av denne typen saker i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse.

Jeg vil til slutt legge til at det i yrkessykdomssaker regelmessig kan være tvil om årsakssammenheng mellom skadelig yrkeseksponering og utvikling av sykdom. Det bør ikke bøtes på med særregler for enkelte grupper arbeidstakere, men med bedre kunnskap gjennom økt forskning. Statens arbeidsmiljøinstitutt er sammen med Kreftregisteret i førersetet for en stor samarbeidsstudie som skal undersøke eksponering i brannyrket og forekomst av kreft relatert til dette.

Peter Frølich (H) [12:32:10]: Jeg vil takke statsråden for svaret og for en redegjørelse av gjeldende rett, som jeg er helt sikker på er riktig gjengitt. Det er mange lover og forskrifter og henvisninger til avgjørelser som jeg kjenner til, og som jeg er helt sikker på er riktig framstilt.

Jeg er likevel litt opptatt av at dette skulle være en anledning hvor vi ikke bare snakker om hvordan tingenes tilstand er. Litt av poenget er at vi løfter blikket og spør oss selv: Hvordan skal tingenes tilstand være i framtiden? Finnes det noen vei videre som kan gjøre disse prosessene enklere? Det er forferdelig byråkratisk for mange – når man rammes av en kreftsykdom og samtidig måtte møte en papirmølle som oppleves voldsomt. Det tror jeg vi må erkjenne alle sammen. Er det noe vi kan gjøre for å forenkle dette?

Så er jeg helt enig med statsråden i at vi ikke skal snu opp ned på prinsippene. Vi skal ikke lage nye, parallelle erstatningssystemer eller særlovgivning. Det er jeg motstander av. Jeg mener at erstatningsretten og de grunnleggende prinsippene som norsk rett bygger på, har tjent oss godt, og dem skal vi beholde, men vi har vist tidligere at vi klarer å vise fleksibilitet innenfor rammene. Ta f.eks. tidligere – og lignende – situasjoner med tannleger som ble utsatt for kvikksølv, eller amalgam, hvor man gjennom forskrifter osv. kunne gjøre disse prosessene litt enklere. Jeg sier ikke at det er helt overførbart, men det viser at det er en fleksibilitet i systemet, som jeg håper at vi også kan se nærmere på.

Én ting er lovgivningen: Vi kan se på noen av disse ideene fra utlandet om omvendt bevisbyrde, som ikke vil være et helt totalt fremmedelement i norsk rett. Vi kan se på praktiske ting, teknologiske løsninger, og hvordan vi kan gjøre brannfolks hverdag og situasjonen tryggere. Det er helt åpenbart en sammenheng mellom ny teknologi og trygghet på jobb. Hvordan kan vi løfte den hverdagstryggheten?

Det siste, som jeg var inne på innledningsvis: Hvordan kan vi støtte opp, komme med støttetiltak for dem som rammes? Jeg hadde håpet på litt flere ideer langs disse banene og ikke så mye bakoverskuende oppmerksomhet rundt akkurat hvordan gjeldende rett er i dag. Den kjenner vi – på godt og vondt – ganske godt.

Statsråd Marte Mjøs Persen [12:35:30]: Jeg takker for interpellantens innlegg. Også jeg har veldig stor forståelse for brannfolkenes sak, ikke minst de som virkelig har greid å sette dette på dagsordenen, som også interpellanten viste til i sitt første innlegg, nemlig Brannmenn Mot Kreft. Heldigvis har en del av det arbeidet ført fram, både i form av at man har fått mer forskning, som gjør at man kan vise til årsakssammenheng, som legger et grunnlag for yrkessykdom og yrkesskadeerstatning, og også at det har lagt et grunnlag for forebygging, at man har endret rutiner. Selv har jeg besøkt brannvesenet i Bergen flere ganger, som viser til veldig gode rutiner rundt dette, hvordan de har lagt om mye av det de gjør, nettopp med bakgrunn i den kunnskapen.

Jeg tror likevel at interpellanten kan være enig med meg i at retten til erstatning bør baseres på dokumentert, kunnskapsbasert viten, også i de sakene som handler om prostatakreft. At Nav behandler brannfolks erstatningskrav etter samme regler som gjelder for alle andre arbeidstakere – et regelverk som er vedtatt av Stortinget – kan etter mitt syn ikke ses som en urettferdighet, slik interpellantens spørsmål kan antyde.

I Nav behandler en landsdekkende enhet, Yrkessykdomskontoret, alle yrkessykdomsskader. Det sikrer effektiv saksbehandling, ensartet praksis og avgjørelser med god kvalitet. Avgjørelsene bygger på eksterne medisinske spesialistutredninger, og kreftsaker prioriteres naturligvis høyt. Den som er uenig i avgjørelsen, kan heldigvis påklage den til Navs klageinstans i Oslo, og klageinstansens avgjørelse kan igjen påankes til Trygderetten. Saksbehandlingen er gratis og nødvendiggjør vanligvis ikke bruk av advokat. Lovligheten av Trygderettens kjennelser kan ved søksmål bringes inn for lagmannsretten. Dessuten kan brannfolk som får avslag fra Nav, eller en kjennelse mot seg i Trygderetten, få saken gjenopptatt, eksempelvis der ny forskning gir et sikrere medisinsk kunnskapsgrunnlag.

Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, skal dommen fra Gulating lagmannsrett behandles av Høyesterett til høsten. Jeg tror det er fornuftig at vi avventer Høyesteretts avklaringer før vi gjennomfører en omfattende debatt om dagens praksis knyttet til Navs behandling av brannfolks krav om erstatning på grunn av prostatakreft.

Så vil jeg minne om at denne regjeringen, som jeg er en del av, i sin plattform har slått fast at vi vil forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring. Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider for tiden med et opplegg for dette og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte med det.

Silje Hjemdal (FrP) [12:38:48]: Jeg er veldig glad for at interpellanten har løftet denne saken, for dette er en sak som har engasjert meg som ombudskvinne, og ikke minst som medmenneske. Jeg tror det var veldig mange flere enn Jon Eirik som ble rørt til tårer da han auksjonerte bort sin motorsykkel på Torgallmenningen. Det var sterkt for alle som var der, men det var også et veldig viktig symbol på den kampen som skulle starte. Noen har tatt den før, andre begynner kampen, noen er heldige og har pårørende og ikke minst kamerater, tjommier og kollegaer som står sammen med en, eller fortsetter kampen når en kanskje ikke lenger har mulighet selv. Det var veldig gledelig at familien til Jon Eirik i fjor endelig ble trodd. Det er et mektig symbol på den kampen mange enkeltmennesker kjenner på at de må ta mot systemet.

Jeg synes derfor det er bra at vi har debatten i dag. Det er helt riktig som ministeren påpeker, at det er gjort noe, for jeg husker at da jeg tok dette opp på Fremskrittspartiets landsmøte i 2017, var vi, jeg skal ikke si dårligst i klassen, men vi lå milevis bak andre land som vi liker å sammenlikne oss med. Så har det skjedd noe, men jeg er helt enig med interpellanten i at det som er forhåpningen med dagens debatt, er at vi kan snakke om hvor veien framover skal gå.

På lik linje med ministeren har også jeg vært hos Bergen brannvesen og sett konkrete tiltak som er kommet på plass, bl.a. dette med et mye større fokus på rene og skitne soner. Det ser jeg også at brannmannskap fra resten av landet har latt seg inspirere av. Her har vi mye å lære, og ikke nødvendigvis bare fra Bergen eller andre steder der man har fokusert mye på det, men faktisk fra utlandet, de som har satset på det, de som er et helt annet sted enn der vi er, når det gjelder å fokusere på kreft blant brannmannskap.

Sist, men ikke minst, kan jeg i hvert fall garantere at Fremskrittspartiet vil være konstruktive i oppfølgingsdiskusjonen av denne interpellasjonen. Men jeg tenker at i dag er det først og fremst viktig å sende en takk til alle dem som har tatt kampen, og de som fremdeles står i kampen. Jeg vet at ikke alle er her i dag, men en ekstra takk også til Brannmenn Mot Kreft, som jeg vet på frivillig initiativ legger ned utrolig mye arbeid for å sette denne saken på dagsordenen. Så en stor takk til dere for innsatsen, og ikke minst for at dere pusher oss politikere, for det trenger vi.

Peter Frølich (H) [12:42:47]: Avslutningsvis vil jeg nok en gang takke statsråden for at vi fikk anledning til å lufte noen av disse tankene og diskutere dette i stortingssalen. Jeg håper at det ikke er siste gang vi får muligheten til det, for dette er en sak som vi må holde oppmerksomhet rundt. Det var egentlig hele intensjonen også – rett og slett å skape oppmerksomhet om denne viktige saken og løfte den opp på et politisk nivå.

Denne interpellasjonsdebatten gir oss en ypperlig anledning til å holde oss oppdatert på det som skjer i saken, og det er ganske mye. Vi har vært inne på at forskningen som kommer nå, er veldig spennende. Det å sette seg ned og gå gjennom den og oppdatere seg er sunt for oss, og jeg tror også departementet i forbindelse med denne interpellasjonsdebatten har gått grundig gjennom den nyeste informasjonen. Det i seg selv har en egenverdi. Vi får tilbakemeldinger nå om at de som følger diskusjonen der ute, også synes at dette er en interessant og aktuell problemstilling som de ønsker å gå nærmere inn i og engasjere seg i. Det er akkurat det som var håpet og intensjonen, og det er jeg veldig glad for.

Jeg håper også at tonen i diskusjonen vi har hatt, bærer preg av at dette ikke er noen klassisk politisk debatt hvor vi f.eks. skal slå hverandre i hodet og stikke hverandre og si at den ene regjeringen er så mye bedre enn den andre. Det har absolutt ikke vært intensjonen. Her er det rett og slett sånn at vi er på lag, alle mann, vi ønsker det beste.

Jeg vil ikke antyde på noen som helst måte at det foreligger noen stor systemsvikt eller urettferdighet eller noe sånt. Jeg har vært opptatt av at de som kjemper for oss, fortjener backing og støtte når de rammes av kreft og havner i en vanskelig situasjon, og at de iallfall ikke må oppleve at systemet arbeider mot dem, men at de opplever at systemet kan være til hjelp og støtte. Da er det ikke så veldig mye som skal til fra vår side for å tilpasse, innenfor det systemet og de prinsippene som vi bygger på, men likevel kunne gjøre situasjonen litt enklere. Det var rett og slett intensjonen. Det synes jeg vi skylder dem som står i dette hver eneste dag.

Takk igjen til den som har engasjert seg i interpellasjonsdebatten, og takk til statsråden.

Statsråd Marte Mjøs Persen [12:45:34]: Jeg har merket meg, og jeg er glad for, de engasjerte innleggene som har vært i denne saken.

Som jeg sa i sted, har jeg veldig stor forståelse for brannfolkenes sak. La det være helt klart at brannfolkene fortjener den erstatningen som de har krav på. Brannmenn Mot Kreft har over tid arbeidet for økt gjennomslag for krav om godkjenning av sykdom blant brannfolk som yrkessykdom etter folketrygdloven og lov om yrkesskadeerstatning, og foreningen har videre engasjert seg tungt i arbeidet med å redusere kjemisk eksponering av luftveier og hud hos mannskapene under innsatser i brann- og redningsetatene. Den er også en av initiativtakerne til en pågående forskningsstudie av eksponering av kreftframkallende stoffer og forekomst av kreft hos brannfolk i Norge, der Kreftregisteret og Statens arbeidsmiljøinstitutt samarbeider om å øke kunnskapen på feltet. Dette er et viktig arbeid som vi skal følge opp.

Det er likevel i en universell folketrygd krevende med særregler for enkelte arbeidstakergrupper, som f.eks. brannfolk, men jeg hører ikke at det er noen som har tatt til orde for nødvendigvis det i denne debatten. Derfor er det viktig at vi fortsetter dette arbeidet. Nav anvender yrkessykdomsreglene i tråd med Høyesteretts avgjørelser. Nå skal Høyesterett til høsten behandle en ankesak om prostatakreft hos en brannmann, og det gir grunnlag for i dag å gi veldig sterke synspunkter på hvordan reglene er å forstå, eller hvordan reglene bør være, før Høyesterett endelig har fastslått gjeldende rett på dette området.

Jeg har helt til slutt lyst til å si at en rekke internasjonale studier viser at kreftforekomst hos brannfolk skiller seg fra normalbefolkningens forekomst av kreft, og så viser nordiske studier ikke et helt samsvarende bilde. Samlet sett er derfor resultater også fra studier under norske forhold av stor betydning for vurderingen, for det kan være at brann- og redningsinnsatsen er organisert på ulike måter, og det kan være forskjeller i materialbruk osv. Jeg understreker da at Statens arbeidsmiljøinstitutt sammen med Kreftregisteret er i førersetet for en stor samarbeidsstudie, og det er et svært viktig arbeid knyttet til undersøkelser om eksponering i brannmannyrket og forekomst av kreft relatert til dette.

Jeg viser avslutningsvis til at regjeringen ønsker å forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring og er opptatt av å følge opp uttalelsene både i Hurdalsplattformen og i Stortingets anmodningsvedtak nr. 911 av 11. mai 2021 på en god måte. Vi jobber nå i departementet med en plan for arbeidet med denne oppfølgningen, og vi vil også involvere partene på egnet måte når vi kommer dit hen.